Og så kommer den lille genistreken: Det lanseres også to viner av den hvite doldis-druen (i motsetning til kjendis) i Burgund. Altså Aligoté Bouzeron. Denne Aligoté-druen har jo som kjent havnet fullstendig i skyggen av den store og mektige Chardonnay-druen. Og når man smaker dem opp mot hverandre skjønner man hvorfor. Den er mer pregløs og nøytral. Men – den er umiskjennelig burgunderaktig, og i de riktige hender kan dette bli riktig så bra til en riktig så god pris. I hvert fall når det andre er blitt så dyrt.

​

Fra USA og det relativt sett billige området Central Coast i California, kommer Raywood Chardonnay. Vi snakker ikke om toppdråper fra Carneros i Napa Valley eller Sonoma Coast eller Anderson Valley nord for San Francisco, men om en oversjøisk Chardonnay der vi for 150 norske kroner omtrent ikke forventer mer enn at vinen skal ha noe mer enn vandig, slapp smak og ikke smake «for» amerikansk. Med andre ord at det skal være litt konsentrasjon, litt friskhet og at det ikke skal være for mye maisgrøt i smaken. Dette mais- og/eller kokospreget som av og til oppstår i billige amerikanere, er ikke noe vi her i Europa trakter etter. Og det får vi da heller ikke. I hvert fall ikke så mye at det burde plage noens smaksløker.

​

Les også: Geir Salvesen anbefaler viner til skrei