Geir Salvesen

Vinekspert ved en tilfeldighet

Råner, rockemusiker og selverklært avholdsmann – det lå liksom ikke helt i kortene at Geir Salvesen skulle bli en av Norges fremste vinanmeldere.

Tekst og foto Pia Strømstad

– Musikk og vin ligner hverandre.  Følelsene musikken vekker i deg kan ikke beskrives. Heller ikke hvordan du opplever en vin. Du kan bare prøve, sier Geir Salvesen, en av Norges mest erfarne vinanmeldere.

– Det begynner å butte etter 100, sier Geir og sveiver på glasset.

 

Han har akkurat kommet fra vinsmaking og har spyttet seg gjennom 135 nyheter fra en av de store vinagentene.

 

– Det høres kanskje fantastisk ut, men det er egentlig et slit. Skal du smake så mange viner på en dag må du være veldig nøye med å ikke drikke noe. For da er du solgt. Skal jeg gå i dybden må jeg prøve vinene for seg selv og sammen med mat.

 

Geir Salvesen smaker rundt 5000 viner i året. Så etter 30-35 år med vinsmaking er det et enkelt regnestykke, selv om vi snakker store tall med mange nuller. Svaret ligger et sted mellom 100.000 og 150.000 viner.

 

Og dette er en mann som beskriver seg selv som tidlig avholdsmann og en potensiell råner. Han og kameratene trimmet mopeder og raste gjennom bygda Vennesla på Sørlandet og var mer opptatt av årgangen på biler enn fine viner.

 

– Jeg var bare åtte år da jeg smakte vin for første gang. Mor og far hadde et liberalt forhold til alkohol og mente at det var bedre at jeg fikk smake tidlig, sånn at ikke vin ble en forbuden frukt og derfor en fristelse. De kjøpte noe Le Cardinal og en forferdelig dårlig burgunder. Det avvendte meg fra å prøve igjen.

Geir Salvesen har gitt ut 17 bøker. De fleste om vin eller vin til mat, og flere av dem er prisbelønt. Han har også gitt ut biografien om Thorvald Stoltenberg.

OMVENDT I EN ALDER AV 28

Geir bestemte seg for aldri å drikke igjen, og det løftet holdt han til han var 28 og ble frelst. Bare med et unntak for noe sats som bekreftet førsteinntrykket.

 

– Noen kamerater hadde satt en dunk med rosiner, sukker og gjær som resulterte i noe brunhvit væske. Jeg tok noen slurker av den og ble så ekstremt sjuk at jeg lå ute i en kald skau i en time. Revolting, en avskyelig følelse. Der og da lovet jeg meg selv – aldri mer.

 

Dermed nøyde han seg med cola helt til han ble 28. Til gjengjeld hadde han og kameratene en velutviklet nese for når colaen smakte best, ved hvilken temperatur og om det var på glass, plast eller metall.

 

Det skulle vise seg å komme godt med da han som ung, politisk journalist skulle følge utenriksministeren til Ungarn og ble omvendt. (Utenriksministeren var Svenn Stray fra Høyre, uten at det hadde noen betydning for utfallet.)

 

– En tidlig morgen ved Balatonsjøen i august 1982 fikk jeg virkelig tenning. Vi hadde en fridag, og en journalistkollega hadde leid en bil for å besøke en vingård. Dette var under kommunismen, og alle vingårder var statseide. Vi kjørte i halv sju tida om morgen, før frokost og på tom mage. I 9-tida stod produsenten klar med 15-16 viner, og jeg følte at jeg bare fikk gjøre gode miner til slett spill. Så vi begynte i den ene enden, den sure.

 

Da vi kom midtveis smakte det ikke så verst, og da vi begynte å nærme oss den gode enden, da satt den. Wow, tenkte jeg. Kan vin virkelig smake sånn, det hadde jeg aldri trodd. Og fra da av ble jeg ekstremt interessert.

 

Til de grader at han hver sommer, lenge før det fantes vinspalter og noen vinkultur å snakke om i Norge, kjørte rundt i Europa for å besøke vingårder. Han var med vinbøndene ut for å kjenne på jordsmonnet. Han spurte og gravde for å prøve å forstå forskjellen på druer fra en vinmark nede i dalen og fra stokker oppe i høyden.

 

– Da jeg begynte å skrive de første vinartiklene hadde jeg ikke peiling, men jeg delte nå min lille kunnskap. Du vet, i de blindes rike er den enøyde konge, og jeg kunne vel kanskje litt mer enn mange.

Jeg beskrev en gang en Chateau Musar med ordene kamel, harem og varmt kjønn. Det ble litt mye for noen.

VIN FRA FØRSTE VERDENSKRIG

Den første saken gikk over en hel side i Aftenposten, den gangen avisen var så stor at du måtte strekke ut begge armene for å få med deg hele nyhetsbildet. Etter det fikk han en fast spalte.

 

– Jeg gikk til dette som skribent, så det var viktig for meg å underholde leserne og ikke bare snakke om kjedelige tekniske ting rundt vin. Jeg ville være litt kontrær, være en egen stemme, og det har ført til at jeg har gjort mye rart. I den aller første vinspalten bestemte jeg meg for å ta livet av Vinmonopolets mest solgte rødvin – den som bare het Rødvin. Men jeg angrer fortsatt på at jeg kritiserte vinvalget til Harald og Sonja tidlig på 90-tallet. Den gangen var jeg ung og skulle være litt overmodig. Nå tenker jeg at kongeparet vel kunne få servere det de ville. Men jeg ville røske opp i alt jeg så, jeg ville snu opp ned på måten vin ble omtalt på.

 

I hylla oppe i stua i andre etasje står flere tomme flasker. Den ene er så skjev at det er et under at den ikke tipper.

 

– Munnblåst, forklarer Geir.

 

En Lafite-Rothschild fra 1916 – altså midtveis i 1. verdenskrig mens soldatene drev skyttergravskrig og vinbøndene likevel klarte å produsere viner som går for femsifrete beløp i dag. I tillegg en Chateau Haut Brion fra samme år en og Chateau Margaux fra 1949. 

 

– Jeg fikk fatt i en halv kasse Haut Brion, drakk tre og solgte tre. To av dem var veldig gode, en bare middels. Det er som å gå i bestemors gamle klesskap. Det lukter sedertre, kniplinger og støv, gammel te og sopp. Og hvis du er heldig, får du et lite hint, et anstrøk av sødme.

 

– Er det verdt prisen?

 

– I London ble en kasse Chateau Petrus fra 2016-2017 solgt for 36 000 pund.  Men berømte bordeauxer er ikke verdt 20 000 kroner, og mange røde burgundere er ikke verdt en tredjedel av det de koster. Og her er vi ved kjernen av snobbebiten. Det er sjeldenheten, sagnet og historien om vinen som driver prisen. På samme måte som du kan spørre om Skrik av Munch er verdt mange millioner. Men det er myten, mannen, kunsten og universet som gjør at det oppnår sånne priser, og det er det samme som driver prisene på gamle viner fra Bordeaux.

 

Geir har sluttet å drikke dem.

 

– For det første får du nesten ikke tak i dem, og dessuten dør de i glasset etter 10 minutter.

Gammel vin er den eneste kunsten som dør mens du betrakter den.

 

Nå er han mer på jakt etter kvalitet for pengene.

 

–  Av og til dukker det opp noe av det aller ypperste, en Chambertin fra en god produsent eller en god årgang. Men det er sjelden jeg får en så vanvittig åpenbaring som for 25 år siden. For meg åpnet det for en helt annen verden, en så fantastisk kompleksitet og sensualitet. Jeg leter fortsatt etter den opplevelsen i en Pinot Noir fra den gangen. Det hender jeg finner noe som ligner, men ikke helt som da jeg var ung. Nå vet jeg så mye mer og lar meg i mindre grad imponere.

 En Chateau Haut Brion og en Lafite-Rothschild fra 1916, og en Chateau Margaux fra 1949. Viner i 10.000-kroners klassen, men de må drikkes fort. 5-10 minutter etter at de er åpnet dør de i glasset. 

DOLLY PARTON OG LUKTEN AV BARPIKE

For alle som har lest en vinspalte dukker det opp beskrivelser av våt hund, svett lær, kropp og andre begreper som du på ingen måte forbinder med vin.

 

– I så måte er jeg beryktet for de mest kontroversielle utsagnene. Jeg beskrev en gang en Chateau Musar med ordene kamel, harem og varmt kjønn. Det ble litt mye for noen. Om en annen vin skrev jeg at den duftet som under armene på en barpike i Havanna under Batista-revolusjonen. Eller som Dolly Parton med en kurv jordbær i stalldøren. Så kan du spørre om det er seriøst, men trenger det alltid å være så dønn seriøst?

 

Når det gjelder barpiken og Dolly Parton er det bare for å fortelle at vinen har noe yppig og duftende over seg. Jeg vil si det på en annen måte enn å beskrive smaken av tørkede urter og varm frukt som ingen skjønner noe av uansett. Det største problemet er jo ikke at det ikke blir brukt nok floskler, men at det er for lite å gå på når man skal beskrive vin. Jeg vil gjerne være litt mer frimodig, og om jeg så har fått kjeft for å være for privat innimellom, så bryr jeg meg ikke om det.

 

– Mange av oss sliter med i det hele tatt å beskrive luktene og smakene i vinen?

 

– Jeg tror vi alle har en blodhund i oss, og at vi kunne mer om lukt i tidligere stadium i evolusjonen. Fordi vi ikke trenger luktesansen i like stor grad lenger, er den falt bort og må øves opp igjen. Spiser du noe, lukt på det først. Når du kommer inn i et hus, prøv å kjenne hva som skjer der, hva det sier om dem som bor der. Alt som er organisk – enten det er stein, stall eller bringebær – har en lukt.

WANNABE ROCKEARTIST

I hjørnet av stua står to el-gitarer. Det ene er en Fender Stratocaster der første modell ble laget i 1954, det året Geir ble født. Har du nese som en blodhund vil du kanskje kjenne et hint av forsamlingshus, av tenåringssvette og kåt forventning. I Geirs tilfelle lukter det ikke av øl og sur hjemmebrent, men av cola og en drøm om å nå Beatles til anklene i hvert fall.

 

– Jeg hadde min tid som rockestjerne fra jeg var 12 til 16 og spilte til dans på forsamlingshus og bygdehus. Det hørtes sikkert forferdelig ut, men fortsatt er de fine, klare klangene på gitaren som noe søtt i ørene. Fender Stratocaster er verdens mest berømte gitar, og den er dønn lik nå som for 60 år siden. Det er vel det eneste industriproduktet som ikke er forandret. Den var perfekt i utgangpunktet.

 

– Nå plages jeg med artrose og får ikke fingrene helt med meg lenger, så det blir vel bass etter hvert. Jeg kunne hatt veldig lyst til å spille bass i et reggaeband. Jeg liker reggae, det er noe gladlynt over det.

 

– Sist jeg var i Karibia fikk jeg tilbud om å være med en gjeng med rastafarier og spille på et lugubert sted. Jeg sa nei, jeg turte ikke. De var så gode at jeg ville blitt overkjørt av dem.

 

– Men musikk og vin ligner hverandre. Ord har sine klare begrensninger. Det gir ingen mening å snakke om musikk. Følelsene musikken vekker i deg kan ikke helt beskrives. Det samme er det med vin. Vin er syrer og tanniner, men å si hvordan du opplever den, da kommer ordene til kort. Du kan bare prøve.

 Foto Inkognito

 Carpaccio av laks med salt, pepper og krystet sitron over, litt olivenolje av beste sort og høvlet parmesan. Det er fett og syrlig, og vinen elsker det. Du kan drikke en Chablis så trang som en flaskehals – men i det selskapet åpner vinen seg. Og wow – alt av frukt kommer fram, anbefaler Geir Salvesen.