Verdens største kokeboksamling befinner seg på Toten
TEKST & FOTO ERIK VALEBROKK
Etter fire års kamp mot vindmøller er det endelig klart:
Per André Borglund
fra Eina på Toten er akkurat tildelt verdensrekorden for største kokeboksamling.
Her er det offisielle beviset fra hjemmesiden til Guinness World Records som «plutselig» godkjente Per Borglunds søknad fra 2019 da Mat og drikke.no begynte å stille spørsmål. Han har sendt inn en ny søknad for å få oppdatert antallet til 12 801 titler. Foto: Skjermdump
– Dette var skikkelig artig, selv om en Guinness-rekord ikke akkurat er på nivå med en VM-medalje i skiflyvning eller noe annet der du virkelig må jobbe, svette og ofre noe for å få en medalje rundt halsen. Men det er stas at min søknad om verdensrekorden endelig gikk igjennom. Det har vært på grensen til irriterende å vite at noen har hatt denne utmerkelsen hengende på veggen, på et åpenbart feil grunnlag, sier en svært fornøyd Per Borglund etter å ha fått den offisielle utmerkelsen.
Det var da Mat og drikke.no tok tak i saken at noe skjedde. Forhistorien er for Borglunds vedkommende lang og til dels vond, og den erfarne pressemannen er da også klar på mekanismene som trådte i kraft da vi sendte en epost til Guinness for å få svar på hvorfor han ikke hadde fått godkjent søknaden fra 2019. – Dette er en klassiker. Jeg synes det er interessant at Guinness plutselig ble interessert da pressen kom på banen.
Hjemme på Eina deler han boareal med oppunder 13 000 kokebøker, men å få denne gedigne samlingen registrert som verdens største har ikke vært enkelt. De siste fire årene har den 62 år gamle nylig pensjonerte redaktøren av Mat fra Norge vært temmelig forbanna på Guinness World Records. Med bruk av betydelige ressurser har han forsøkt å registrere kokeboksamlingen som verdens største, helt uten hell. Den er nesten tre ganger større enn den nå tidligere offisielle rekordholderens puslete kolleksjon på 4239 titler, men totningen som har satt av i overkant av et helt hus til samlingen, har stanget hodet mot verdensrekordkontrollørens stadig mer bisarre krav til dokumentasjon. Inntil nå.
Det kan godt hende Per Borglund akkurat står her og tenker noe sånt som «hva i alle dager er det jeg driver med?»
Da Mat og drikke.no tok kontakt med Guinness for å få en kommentar til hvorfor det har vært så krevende for Borglund å få registrert rekorden at han ga opp, fikk vi etter få dager svar fra selskapets PR-sjef Alina Polianskaya:
«Vi forstår at kravene vi stiller til bevisførsel for samlinger så store som denne kan være veldig utfordrende, i og med at vi trenger å registrere hvert objekt og forsikre oss om at det ikke eksisterer dubletter. Imidlertid har vi endret rutiner siden 2019, så vi håper herr Borglund vil ta kontakt på nytt slik at teamet vårt kan bistå med hjelp til søknaden og bevisførselen.»
Borglund tok henne på ordet, og tre dager etter at han sendte inn søknaden igjen fikk han en ny mail med den oppsiktsvekkende beskjeden om at hans opprinnelige søknad for 10 308 bøker er godkjent som verdens største og at verdensrekorden dermed er hans:
«I have good news – your record for the Largest collection of cookbooks has now been approved by our records team. Congratulations!», skriver Polianskya og legger til at han er hjertelig velkommen til å søke om å få oppdatert antallet og registrere den utvidede samlingen som nå er oppe i enda mer svimlende 12 801 kokebøker. Skal vi dømme ut ifra Guinness’ raske respons, er det grunn til å tro at det er en ren formalitet.
Mer enn fire års kamp mot vindmøller er kronet med seier, men hvordan startet egentlig prosessen med å få registrert verdensrekorden? Borglund forklarer:
– I 2019, og hvorfor jeg ikke hadde gjort det før vet jeg ikke, tenkte jeg at hm, kanskje jeg skal åpne nettleseren min og google «verdens største kokeboksamling»? Da fikk jeg et treff på ei dame i Massachusetts som heter Lisa Ekus med 4239 bøker. Det slo meg at det hadde vært litt ball med et Guinness-diplom hengende på veggen, så jeg gikk inn på hjemmesida deres der jeg fant et søknadsskjema og et regelsett. Skal du kaste deg på konkurransen om å kapre tittelen «innehaver av verdens største kokeboksamling», må du gjøre sånn og sånn og sånn. Du må ha en viss type dokumentasjon, den må bevitnes, det må filmes og sendes inn slik og slik, og det virket ganske overkommelig. Jeg hadde et Excel-ark med alle titlene, og dette var på et tidspunkt hvor jeg hadde mer enn 10 000 bøker. De ba om å få tilsendt presseklipp hvis det forelå noe sånt, og det hadde jeg masse av. Jeg hadde jo også skrevet en bok der mye av dette kunne dokumenteres.
Borglund ga ut sin i norsk bokutgivelseshistorie nokså unike 100 år med kokebøker i 2007.
Galskapen har et ansikt
Prøver du å google «bøker om kokebøker» eller «books about cookbooks», vil du få tynt med treff. Du må skrolle langt ned i nettleseren for å finne første spor av forfatteren Per A. Borglund og hans, viser det seg, nesten helt unike bok 100 år med kokebøker – Mat, historie og mennesker fra 2007. Den ser ut til å være dønn alene i sin sjanger, slik det muligens seg hør og bør en uoffisiell innehaver av verdens største kokeboksamling, men det er ikke alltid man skal ta et googlesøk for god fisk. Ikke minst har Borglunds venn og kollega Henry Notaker skrevet lignende bøker. En av disse er Fra kalvedans til bankebiff (2001), et referanseverk med oversikt over alle norske kokebokutgivelser fra den aller første, Maren Elisabeth Bangs Huusholdnings-Bog indrettet efter den alminelige Brug i norske Huusholdninger fra 1831, og frem til 1951. Den er selvfølgelig uunnværlig for samleren på Eina.
Men lot Guinness seg overbevise av Borglunds omfattende dokumentasjon?
– De stilte som krav at alle bøkene måtte telles fysisk og filmes fra A til Å under prosessen, forteller Borglund. – Jeg fikk med meg sjefredaktør Erik Sønstelie i Oppland Arbeiderblad som er lokalavisen her, og Inger Christine Årstad som da jobbet på Toten Museum. Avisen stilte med filmteam, jeg kjøpte telleapparater, og vi satt av en hel dag. Vi startet i et hjørne oppe i annen etasje der jeg har drikkebøkene, fortsatte her nede og dernest i biblioteket.
«Biblioteket» er et eget hus på tomta til Borglund der han også har funnet plass til stabbur, garasje, badstue, grillområde og mer. Et og annet signaliserer allerede her at mat er av en viss betydning for den pensjonerte redaktøren, men det er når du åpner døren til biblioteket og kikker inn at galskapen antar en form. Vegg på vegg på vegg på vegg er dekket av bokhyller, fra gulv til tak. Huset har to store rom, begge mer eller mindre stappfulle av litteratur som appellerer til ganen og til bordets gleder. Hvordan forholdt Guinness’ kontrollører seg til opptellingen i filmet format?
– Nå skal du høre. Dette tok time på time på time. Jeg hadde fått en egen konto hos Guinness der jeg la inn materiale i søknadsskjemaet etter hvert, og endelig forelå en ferdig redigert video med bevitnelse fra de to som hadde vært her og telt alle bøkene. Da fikk jeg høre at det var feil format på filmen. Det fikk vi rettet opp, og de fikk den i riktig format.
Dermed senket stillheten seg i en periode, og neste korrespondanse fra verdensrekordkontrollørene inneholdt nye krav som var enda litt mer kronglete å etterkomme enn de foregående.
– De skrev at de måtte ha bilde av alle bøkene, i den forstand at det skulle være mulig å telle dem. De måtte ha bilder med utsnitt av alle ryggene. Siden jeg har masse bøker som ikke står i hyller lurte jeg på om jeg skulle gidde å ta den jobben, men bestemte meg for at, jo, jeg skal bruke én dag av livet mitt på dette.
Ved skrivebordet i huset på Eina sitter Per Borglund og styrer sitt helt spesielle kokebokimperium. I skrivende stund består det av ham og 12 801 forskjellige titler.
Ny telling, nye krav
Borglund gikk nok en gang systematisk til verks, alene denne gangen, med kamera og bokhyller og ikke minst bøker i stabler her og der som voldte ham mye bry.
– Først fotograferte jeg hver eneste hylle i 30 centimeters bolker, i alle rommene, og så fotograferte jeg coverne på alle de andre bøkene som lå strødd omkring. Det var mange hundre, så det tok noen timer. Da jobben var gjort sendte jeg bildene til Guinness. Det går alltid noen uker eller måneder før du får respons, og omsider fikk jeg beskjed om at nei, de måtte ha bilder av en og en bok som også måtte lenkes opp til rubrikkene i et spreadsheet. Ikke nok med det, de måtte også ha ISBN-nummer på alle bøkene, fra det året ISBN-systemet kom i bruk, og det går ikke an. Fra den dagen begynte jeg å føre inn ISBN-nummer i Excel-arket mitt, så det har jeg derfor på de siste 2500 bøkene. Men Guinness ville åpenbart ikke at jeg skulle ha den rekorden. Jeg fikk inntrykk av at de bare la til nye regler etter hvert som jeg oppfylte kravene de stilte, og til slutt tenkte jeg at dette orker jeg ikke mer. Jeg bare slutta og har ikke kommunisert med dem på årevis.
Før det sa helt stopp gjorde Borglund noen forsøk på å få andre til å se på saken for seg. Han ringte Vigmostad Bjørke som er Guinness’ forlag i Norge. De tok ikke saken videre med sine kontakter, til tross for at man skulle tro det var i forlagets interesse å vise til norske verdensrekorder. For skams skyld kontaktet han også Oppland Arbeiderbladet som hadde bidratt med å verifisere samlingen og åpenbart ville ha noe å skrive om i tilfelle verdensrekorden havnet på Toten. Journalisten Borglund tok kontakt med, ville heller ikke grave i saken, og som for å understreke at yrkesfeller og kolleger ikke alltid kommuniserer med hverandre dukket en dame fra samme avis opp et års tid senere fordi hun ville skrive om Borglunds samling. Hun ble vist på dør, på forsøksvis høflig maner.
– Men det som er litt gøy er at Andreas Viestad tok kontakt med meg for noen måneder siden fordi han mente å huske at jeg hadde en ganske stor samling. Det viste seg at dama som har verdensrekordtittelen er agenten hans i USA! Så Andreas sa noe sånt som «Hva er dette her for noe? Hvorfor i helvete har hun den rekorden og ikke du?» Men det er altså ikke en journalist lenger som er i stand til å løfte av røret eller sende en epost for å spørre Guinness hvorfor det er sånn at hun får beholde den rekorden, sier Borglund oppgitt.
Det siste var selvsagt en klar oppfordring til Mat og drikke.nos utsendte om å få ut fingeren på vegne av standen, og det var alt som skulle til for at verdensrekorden ble hans.
– Nå synes jeg godt du kan gratulere, sier han og humrer.
Dette er boken Per Borglund sammenligner med lykkeskillingen til onkel Skrue. Den er nummer 2000 i samlingen, og det var en milepæl han syntes var såpass betydelig at han valgte å ramme inn en bok han høyst sannsynlig betalte en femmer for på loppemarked – åttende utgave av klassikeren Matlyst av Inga Høst og Ingeborg Milberg, opprinnelig utgitt i 1916, denne fra 1938 – til den nette sum av 2000 kroner.
Puslete kulinarisk oppvekst
Men hvem er egentlig denne muligens noe eksentriske mannen med en samling kokebøker så stor som denne? Kort oppsummert er Per André Borglund pressemann med 49 års fartstid som journalist, fotograf, redaktør og mye mer av det som kan bedrives som ansatt i avis, magasin eller forlag. Vi skal komme tilbake til detaljene etter hvert som de er relevante for historien, men først må vi ha svar på hvordan hans glødende interesse for mat oppsto.
Borglund har vært glad i mat fra barnsben av, men det skulle ta en god del år før kunnskapsnivået matchet interessen. Han vokste opp i en familie på åtte. De var seks søsken med godt spenn i alder, med en far som «jobbet til alle døgnets tider» og en mor som fødde familien og beskrives som «en matfabrikk».
– Altså, hun sto bare og fora oss fra morgen til kveld, stakkars. Jeg tror ikke hun var noen spesielt flink kokk, og hadde et ganske lite repertoar, men vi fikk mye ålreit mat. Og det var absolutt ikke noe tema at vi ungene skulle involveres. Vi skulle ikke lære å lage mat, vi skulle ikke ta oppvasken eller noe som helst. Det var mutterens jobb, og det var bokstavelig talt en jobb, for hun var hjemmeværende.
Borglund omtaler barndommens matinntak som «helt normal norsk mat, med brødskiver, stekt flesk, lettsalta torsk og annen vanlig kost», men dietten kom til å endre seg kraftig. Da han flyttet hjemmefra, var Gjøvik første stopp. Der bodde han i et par år og smakte to ting som var revolusjonerende for en ung gårdsgutt fra Eina på slutten av 70-tallet.
– Det første var da det ble åpnet en pizzarestaurant på Gjøvik. Jeg hadde aldri smakt pizza og aldri hørt om pizza. Av en eller annen merkelig grunn fanget mutteren aldri opp de derre grusomme pizzaene med tjukk bånn, ketchup, kjøttdeig og masse løk, så jeg debuterte som pizzaspiser som journalist for lokalavisa Samhold/Velgeren da restauranten åpnet. Det var invitert til pressekonferanse med en fyr fra Peppe’s-kjeden som skulle drive denne restauranten, og der fikk jeg servert et digert stykke med dampende brød. Jeg husker den pizzadeigen den dag i dag som perfekt. Jeg var sannsynligvis 18 år gammel, og der var det tomatsaus, og det var skinke, og det var smelta ost, og de riktige krydderne, ikke sant? Jeg trodde jeg skulle stryke med, så godt var det, sier Borglund og tar sats for å fortelle om opplevelse nummer to.
– Det var vår gamle venn Sverre Amundsen som sa til meg at nå skulle vi ut og spise, og jeg hadde jo knapt nok vært på restaurant. Da gikk vi på byens beste spisested, og der hadde de noe som het biff. Og biff hadde jeg aldri smakt før, for det eksisterte ikke her på bygda. Når man hadde ei ku eller en okse som ble slakta, så gikk det aller, aller, aller meste til kjøttdeig, og litt ble brukt som grytekjøtt. Det absolutt beste du kunne foredle fra et sånt dyr var karbonader, festmat som ble servert i bryllup og konfirmasjon. Skulle det være fint og fest, så var det karbonader. Til vanlig spiste man i høyden kjøttkaker som var spedd på en helt annen måte, med fett. Karbonader var rent kjøtt, men ingen ante hva disse musklene inni dyret var for noe. Men så tok altså Sverre meg med på restaurant, og jeg fikk smake biff. Det var også Gud hjelpe meg så godt.
De første forsøk på å steke biff
Armert med sin nyvunne kjærlighet til pizza og biff og ny jobb i VG flyttet Per Borglund til Oslo, 20 år gammel, og etablerte sin første egne husholdning. Den gang var Oslo «helt ræva som matby i forhold til nå», men han fant frem til en Kina-restaurant på Bislett, «en slags sigøyneraktig restaurant i Pilestredet», og Tostrupkjelleren på Karl Johan som alle bidro til den kulinariske oppvåkningen og introduserte ham for «ordentlig mat».
På kjøkkenet i den lille leiligheten på Adamstuen var det dessuten tid for å steke sin egen biff. Til å begynne med gikk ikke det særlig bra.
– I Matkroken i Thereses gate hadde de indrefilet og ytrefilet og entrecôte, men de hadde også flatbiff og bankebiff, altså to typer biff. Det var de to jeg skulle ha, og jeg stekte biff på alle mulige måter det var mulig å steke biff på, men det er kjøtt som er beregnet på en helt annen type varmebehandling enn jeg ga dem. Jeg ante ikke at indrefilet hadde noe med biff å gjøre, så jeg kjøpte konsekvent de to stykningsdelene og prøvde å få biff ut av dem helt til jeg på et eller annet tidspunkt skjønte at «ja vel, ja, det er en litt annen type kjøtt du skal bruke som biff».
Matutdannelsen fortsatte i hovedstaden, men skjøt ytterligere fart via hyppige utenlandsturer. Borglund fikk en ny kollega på desken i VG hvis leveregel var at ingen frihelg skulle tilbringes i Oslo. Da skulle han til utlandet, og han tok gjerne med seg Borglund. De to spiste kruttsterk indisk mat i London og svære biffer stekt med hvitløk i New York City.
– Det var så eksotisk og så godt. Det handlet om å komme til byen liksom. Her på Eina var det stusslig, og det er stusslig den dag i dag.
I 1984 fikk Borglund den lysende ideen å starte popmagasin. Det ble rett og slett hetende POP og var et tidsriktig månedsblad som konkurrerte med Topp og Hits, to andre blader som slang seg på samme bølge inspirert av tyske Bravo, svenske Okej og engelske Smash Hits. Etter noe sånt som ti utgaver ble POP kjøpt opp av forlaget Hjemmet som la det ned i 1986. Dernest bar det tilbake til Schibsted-systemet med Borglund. Han jobbet med det kortlivede lokalavisprosjektet Osloavisen i 1988 og befant seg ellers for det meste i VG der han hadde en rekke stillinger; journalist, vaktsjef, fotosjef, avdelingsleder for dataavdelingen og utviklingssjef for digitale medier der han var med og startet VG Nett.
Anthony Bourdains klassiker Kokkejævler er den matrelaterte boken Per Borglund har satt størst pris på å lese.
Dagen han ble samler
Parallelt med yrkeskarrieren økte matinteressen, og sakte, men sikkert begynte kokebøkene å melde sin ankomst i det borglundske hjem. På forskjellige tidspunkt var dette synonymt med et utvalg adresser på Oslos østkant med praktisk nærhet til forskjellige typer «innvandrersjapper» og restauranter. Disse representerte et stadig mer omfattende «verdenskjøkken» etter hvert som kalenderen beveget seg i retning et nytt millennium, men når gikk det egentlig opp for Borglund at han var i ferd med å bli en kokeboksamler?
– Oi, det er et dystert minne. Lillebroren min samlet på alt mulig rart, og jeg tenkte «fy faen, at det går an å være så ko-ko» og tok avstand fra hele fenomenet med å samle. Jeg syntes det var tåpelig. Samtidig deltok jeg villig i hans samlemani, på den måten at hvis jeg kom over noe jeg trodde han kunne ha glede av, så tok jeg det med meg. Jeg syntes det var moro, men var samtidig helt overbevist om at jeg skulle gå gjennom livet uten å bli samler. Det var helt klart. Så var det på et eller annet tidspunkt at jeg kom til å kaste et blikk mot en bokhylle jeg hadde, og der tipper jeg det sto 200 kokebøker. «Faen, hva er dette her for noe?», tenkte jeg. «Jeg har da ikke bruk for de der!» Jeg hadde kjøpt to-tre bøker fordi jeg ville lære noe, men plutselig sto det 200 bøker der. Da slo det meg at jeg var gått i baret. Jeg hadde rett og slett blitt en samler og måtte ta en beslutning. Skulle jeg ta til vettet, sette strek der og da og kaste dem, eller skulle jeg fortsette? Så tenkte jeg at det her er jo jævlig moro. For det er det det er, det er jævlig moro.
Dette var på slutten av 90-tallet da Borglund tok en ny pause fra Schibsted og ble redaktør i Scandinavia Online (SOL). Cirka ti år senere ga han ut sin bok om kokebøker, der han i forordet skrev: «Vi har alle vårt. Jeg har mitt, og det inkluderer over 5000 bøker om mat og drikke. Og en monotont innredet leilighet sterkt preget av 90 hyllemeter bokrygger…»
– Jeg er utrolig glad for at jeg begynte å samle. Det er moro på så mange plan, og det artigste er å finne. Du går rundt på loppemarked med gamle sykler og barnevogner og klær og hele driten, og så plutselig får du øye på noe: «Å, er ikke det...?» Etter hvert fikk jeg et slags kokeboksyn. Jeg kan gjenkjenne en kokebok på ti meters avstand bare på ryggen. Neste steg er å komme hjem, slå opp laptopen, finne Excel-arket og åpne en øl før jeg går løs på dagens eller helgens bunke. Stille og rolig sitter jeg og blar litt i dem, skriver dem inn i Excel-arket og har en liten høytidsstund. Det har vært en tiltagende glede å se samlingen vokse ut av det ene rommet og inn i det andre.
Det kan her bemerkes at artikkelforfatteren har jobbet under Per Borglunds ledelse ved flere anledninger, blant annet da han kom tilbake til Schibsted-systemet for å være med på oppstarten av gratisavisen avis1 i 1999. Frem til avisens endelikt i 2005, der Borglund hadde fungert som ansvarlig redaktør fra 2000, fikk jeg et godt innblikk i sjefens fetisj. To år senere kom altså 100 år med kokebøker, og ytterligere 16 år senere er de 90 omtalte hyllemeterne fra forordet forlenget med gudene vet hvor mange, og over 5000 bøker har økt med nesten 8000.
Er du i besittelse av nesten 13 000 kokebøker sier det i grunnen seg selv at du bokstavelig talt er omgitt av dem.
Land og strand rundt på jakt
Han har til en viss grad stillingen som redaktør for magasinet Mat fra Norge å takke for at samlingen har økt så mye som den har, fra han tiltrådte i 2011 til han takket for seg i august i år. Jobben har bokstavelig talt sendt ham land og strand rundt for å møte mennesker som beskjeftiger seg med mat og drikke, og på sine reiser har han også besøkt utallige små og store bruktsjapper.
Nå som Borglund er blitt pensjonist er håpet omsider å bruke den enorme samlingen til noe, for første gang siden utgivelsen av det som fremdeles er hans eneste bokutgivelse.
– Jeg har ikke noen teoretisk mulighet til å sette meg ned i kroken her og tvinne tommeltotter, jeg har ting å ta meg av. En del av sikkerhetsnettet mitt i så måte er denne samlingen. Jeg har lyst til å runde den av på en fornuftig måte og få orden på den i større grad enn i dag, i den forstand at den blir mer strukturert. Den er heller ikke ferdigsamlet, jeg skal fortsette å samle, og så har jeg ambisjoner om kanskje å få noe litteratur ut av den.
Når Borglund hevder at han har samling til gode ligger i det at han ikke har alle kokebøker utgitt i Norge, men han tror ikke det er spesielt langt unna heller.
– Hvis vi holder oss til norskspråklige titler, altså det som er produsert i Norge og dessuten oversatte bøker, tipper jeg det er snakk om totalt 4000 kokebøker utgitt fra 1831 og fram til i dag. Når jeg ser meg rundt og i tillegg titter i Excel-arket vil jeg tro jeg har de aller, aller fleste av disse. Det mangler en håndfull eller to fra 1800-tallet, og selvsagt også noen flere. Slår du sammen norske, svenske og danske er vi nok på rundt 5000 bøker, mens resten er hovedsakelig engelskspråklige.
Men hva gjør man med en samling av slik størrelse når fergemannen viser seg i horisonten?
– Jeg har en forpliktelse overfor de som kommer etter meg. Jeg kan faen ikke være så ondskapsfull at jeg etterlater en samling på tusenvis av bøker som noen andre må forholde seg til, og som ikke har noen interesse av det. Hadde det vært gullbarrer hadde det vært greit nok, men det er jo papir og et stort volum. Det er sært som faen, og det krever litt kompetanse å ta seg av samlingen. Hele dritten ville sannsynligvis havnet i en container, så min ambisjon er å få rodd dette i land på en pen måte, og kanskje til og med få avhendet det hele slik at det fører til noe fornuftig. Så er jeg selvfølgelig ute etter å få litt penger som kan brukes på noe annet. Alle disse tingene er vevd inn i hverandre, så jeg vet ikke hvordan det skal ende, men jeg tror beslutningen om å gå ut av arbeidslivet og kunne drive med noe annet var enklere fordi jeg hadde en såpass omfattende hobby å ta meg av. Hvis jeg vil er dette en heltidsbeskjeftigelse. Jeg har ikke tenkt å bruke all tiden min på dette, men jeg vet i hvert fall at jeg har noe å fylle dagene med, sier Borglund tilfreds.
– Bare det å sette ting på plass, å få et eller annet system, er et kontinuerlig pågående prosjekt, og det lar seg dessverre ikke gjøre å systematisere hele samlingen, erkjenner han. – Da måtte jeg ha hatt dobbelt så stor plass. Det er en hel vegg ute i det store biblioteket som kommer til å bli stående sånn, men nå skal jeg begynne med å få sortert alle bøkene fra 1800-tallet som er min dårlige samvittighet. De eldste 1900-tallsbøkene skal også på et tidspunkt bli sortert kronologisk sånn at du kan finne fram, i vitrineskap som beskytter mot støv og dritt.
Heldigvis er mye i biblioteket allerede sortert. Du finner fransk mat her, og italiensk der. Asiatiske kokebøker har sin plass, og det samme har vegetarbøker. Slankebøker og ymse kurer er det gjort plass til, og vi ser hyllemeter på hyllemeter med kjente og ukjente kokker. Her er alle bøkene til Ingrid Espelid Hovig, Eyvind Hellstrøm, Bent Stiansen og så videre, oversatt litteratur av Rick Stein, Jamie Oliver, Gordon Ramsey, Nigella Lawson og mange flere.
Et utvalg av titlene som er å finne i Borglunds hovedhus som på ingen måte må forveksles med «biblioteket» der de aller fleste bøkene befinner seg.
Her er Per Borglund om bord på et av Hurtigrutens skip for å spise kongekrabbe og andre godsaker fra vår langstrakte kystlinje.
Nye prosjekter
– Men så er det jo dette med at jeg må få brukt bøkene til noe fornuftig, sier Borglund.
– Det handler delvis om innimellom å faktisk sette seg ned i godstolen og bla litt i dem. Det gjelder særlig en del av bøkene du ser her, sier han og peker bak seg der noen av de viktigste samleobjektene befinner seg, i tillegg til monumentale bøker fra topprestauranter som Noma og Maaemo og andre utgivelser av spesiell interesse.
– Jeg har jo knapt bladd i dem, og jeg nekter å tro noe annet enn at de er verdt å bla litt i. Det er matporno på høyt nivå.
Det er dog først og fremst snakk om å gjennomføre et eller flere egne bokprosjekter, men akkurat nå står han litt fast.
– Jeg har lyst til å lage en 1800-tallsutgave av boka jeg lagde i 2007, altså en bok om norske kokebøker fra 1800-tallet. Men i motsetning til bøkene jeg skrev om i den første boka, er ikke disse særlig visuelle. Du kan knapt lese hva som står i dem, og det er stort sett ingen illustrasjoner, så hele poenget må være å få fram innholdet. Hva står egentlig i disse gamle bøkene? Jeg tenker det må bli en slags kavalkade. Det kom ikke så mange kokebøker på norsk da, kanskje noe sånt som 80 bøker i løpet av hele århundret, så det bør være et overkommelig prosjekt. Den åpenbare fordelen er også at jeg har de fleste av dem her, så jeg trenger ikke dra noe sted. Jeg har jo også Henry Notaker her, sier Borglund og klapper med flat hånd på sitt svært velbrukte eksemplar av Fra kalvedans til bankebiff.
– Henry er min store helt, mathistoriker og verdens ledende kokebokekspert, sier Borglund.
– Jeg ble kjent med ham fordi vi satt sammen i juryen for Årets norske kokebok i mange år. Han er en vanvittig morsom mann, kunnskapsrik og språkmektig, og med en utrolig hukommelse. Henry, Per Egil Hegge og Harald Stanghelle er de jeg har møtt som hvis de har lest en bok eller fått en opplysning så sitter det der for bestandig. Det er skikkelig irriterende. Henry kan dosere i timevis om disse figurene jeg har bøker av her ute. Han husker alle detaljer om hvem de var gift med og alt mulig, ikke sant? Vi ble ganske fort enige om at han var den av oss som hadde peiling på gamle kokebøker mens jeg hadde dem. Han hadde ikke en jævla bok, han har bare brukt UB og hatt folk som har løpt ut og inn av lagre for seg mens han har notert og holdt på. Som sagt, Henry har peiling, jeg har bøkene. Og han har ikke gitt seg heller. Nå har han passert 80, og det er ikke mer enn et halvt år siden jeg fikk en e-post fra ham hvor han ba meg om å gå i den og den utgaven. Jeg tror det var en Schønberg Erken, og han ville ha verifisert om det var en spesiell type pynt på kransekaka i en utgave kontra utgaven før. Da satt han med et eller annet nytt bokprosjekt. Det er jævlig artig å bli kjent med en sånn fyr som du har sittet og lest bøkene til i årevis. Denne boken er faen meg blitt bladd i, sier Borglund og blar enda litt mer i Fra kalvedans til bankebiff.
– Jeg tok den med til Henry og ba om en dedikasjon. Det er sånt jeg ikke ville drømt om hvis jeg skulle intervjuet Bruce Springsteen. Jeg hadde ikke kommet med en LP-bunke under armen og spurt om signatur. Det synes jeg er helt ko-ko. Men Henry er unntaket.
«Kjære Per, takk for de mange spennende møter og samtaler om bøker og annet. Med hilsen Henry», leser vi, og med tanke på at den – for å si det ytterst forsiktig – er pent brukt, presiserer Borglund at han har en plettfri utgave også.
– Dette er bruksutgaven.
Fra kalvedans til bankebiff av Henry Notaker er blant Borglunds fremste hjelpemidler som kokeboksamler.
26 utgaver av samme bok
Det er ikke den eneste boken i Per Borglunds kolleksjon som foreligger i flere utgaver eller opplag. En viktig del av samlingen er 26 forskjellige utgaver av nyss nevnte Henriette Schønberg Erken og hennes Stor kokebok for større og mindre husholdninger, opprinnelig utgitt i 1914 og basert på et antall hefter skrevet av husstellæreren og den senere Bondepartiet-politikeren i 1912. Den siste revisjonen fant sted i 1949, og den foreløpig siste utgaven er fra 1951. Blant de 26 bøkene i samlingen er også de faksimileutgavene som finnes, og Per Borglund er ganske riktig i besittelse av samtlige.
Selv om Stor kokebok som er Schønberg Erkens hovedverk er solgt i flere hundre tusen eksemplarer fordelt på disse opplagene, er spesielt førsteutgaven ettertraktet – og kostbar.
– Dette var en tydelig avgrenset samlergreie. Jeg visste at Stor kokebok var kommet i x antall utgaver, fra 1914 og utover, og siden jeg hadde lyst på en komplett samling handlet det om å gå og lete og lete og lete. Jeg hadde en papirlapp i lommeboka hvor jeg hadde notert alle utgavene og strøk ut etter hvert som jeg fikk tak i dem. Den gjeveste var selvsagt førsteutgaven, og den fant jeg aldri, men så lokaliserte jeg den omsider i et antikvariat i Oslo. Den var ikke spesielt pen, men det var førsteutgaven med det originale omslaget, og jeg kjøpte den for 6000 kroner. Så vidt jeg husker var det ikke mange uker senere jeg var i Vikingskipet på Hamar der det er sånn halvårig skrotmarked, og der fant jeg en mye penere, men litt «løs» utgave, som burde vært til restaurering. Den betalte jeg 200 eller 250 kroner for. Som om ikke det var nok fant jeg ikke så lenge etter det igjen en som jeg betalte enten 5 eller 20 kroner for. Kall det en slags piratutgave. I gamle dager kunne du velge om du ville kjøpe bøker med omslag eller ikke. Du kunne kjøpe bare innmaten og ta med til en bokbinder og få laget ditt eget omslag.
Borglund beholdt to av førsteutgavene. Den tredje byttet han mot en annen utgave han manglet, og for åtte år siden kompletterte han samlingen etter lang tids jakt. Hva lærte han, om noe, av denne historien?
– At hvis du har tålmodighet og tid nok, så finner du akkurat hva du vil, men også at det er et sjansespill. Dessuten forandrer ting seg. Jeg finner lite bøker når jeg er ute og kikker på loppemarkeder og sånt nå i forhold til hva jeg gjorde for 20 år siden. Det ser ut til å ha tørket ut litt. Rent samlerteknisk er det for øvrig mye artigere med følelsen av å ha gjort et kupp ved å legge igjen en 20-kroning på et loppemarked enn å sitte på nettet og finne et antikvariat som har noe du leter etter og dra 2500 kroner på kortet.
– Er det mange samlere der ute som du konkurrerer med?
– Før kunne jeg merke når jeg var på loppemarked eller noe at mange av de som sto og solgte hadde en forestilling om at kokebøker var jævlig mye verdt. De solgte alt mulig dritt for fem kroner, men hvis det var en kokebok skulle de ha 100. Det tolker jeg som at det var en viss pågang. Jeg vet jo at det er folk som samler på kokebøker, men er ikke kjent med noe miljø. Det er ikke sånn «nei, la oss møtes i kokeboksamlerklubben, gutter», men jeg vet det blant annet er noen kokker som også samler litt.
I godstolen med en faksimileutgave av førsteutgaven til Henriette Schønberg Erkens klassiker Stor kokebok, første gang utgitt i 1914. Denne er fra 1980.
De store kupp
Selv om Borglund nærmer seg 13 000 titler er det fremdeles noen utgivelser han leter etter, og da er det selvfølgelig Henry Notakers bok som er fasiten.
– Når jeg finner noe, slår jeg opp her, sier han og åpner boken atter en gang og viser til at det er en del titler der som ikke er krysset av og som han følgelig mangler i samlingen. Men er det noen av disse han gløder spesielt etter å slå klørne i?
– Egentlig ikke. Den første boka som kom ut i Norge i 1831 har jeg ikke, men jeg har annenutgaven som kom i 1833 som jeg betalte 4000 kroner eller noe sånt for. De skal være identiske, så vidt jeg vet.
– Men er det ikke viktig for deg som samler å ha førsteutgaven?
– Jo, men hvis jeg hadde finnet den på et antikvariat og den hadde kostet 40 000 kroner, hadde jeg ikke kjøpt den. Hadde jeg funnet den på loppemarked, ville det vært noe annet, men du har selvfølgelig helt rett. En samler vil jo gjerne ha alt. Men jeg har førsteutgaven av Hanna Winsnes’ Lærebog i de forskjellige Grene af Huusholdningen fra 1845, og den er det faen meg ingen andre som har omtrent. Det er en historie, sier Borglund og legger ut:
– Hanna Winsnes’ bok kom også i en million utgaver, og jeg tror det er 11. eller 12. utgave jeg har funnet veldig mange plasser. Den er fra 1880-tallet en gang, så vidt jeg kan huske. Men førsteutgaven er ekstremt sjelden. Den avviker veldig fra de andre utgavene fordi kjerringa bare satt seg ned og skrev oppskrifter fra hodet i tilfeldig rekkefølge. Den er ikke sortert som en vanlig kokebok hvor du har kjøtt og fisk og grønt og så videre. Den er ikke delt inn i kapitler. Utrolig nok fant jeg den også på Vikingskipet på Hamar. Jeg sto og rotet i en kasse, og der fant jeg Hanna Winsnes, og når du finner Hanna Winsnes er det litt sånn «å, faen». Du sjekker gjerne hvilken utgave der, men her sto det ikke, det sto bare et årstall, og det var 1845. Da begynner du å klype deg i armen. Står jeg virkelig her med førsteutgaven i hånda? Jeg tror den var prisa til 800 kroner, og jeg satte den ned i kassa igjen. Jeg måtte gå meg en tur, jeg var så fjetret at jeg trodde nesten ikke det jeg opplevde var sant. Så gikk jeg tilbake da, som den flatlusa jeg er, og sa til han selgeren, «Du, jeg ser at den boka her er prisa til 800 kroner, er det hogget i stein eller?» Nei, nei, jeg kunne få den for 600, sa han, og jeg svarte «takk, da tar jeg den».
Ikke lenge etterpå var Borglund på en bokmesse på Lillestrøm i forbindelse med utgivelsen av 100 år med kokebøker og skulle delta i en radiodebatt, blant annet med Ingrid Espelid Hovig som han også har en hyllemeter eller to med bøker av.
– Der var det en fellesstand for antikvariater som jeg slengte bortom, og et av dem hadde en faksimileutgave av den boka liggende. Jeg spurte han ene hvor mye han hadde vært villig til å gi om jeg hadde originalen der og fikk til svar at han kunne betalt 12 000 kroner. «Helt uaktuelt», sa jeg. «Jeg ville aldri solgt den for 12 000 kroner.» Da gikk han og konfererte med en annen og kom tilbake og sa at de kunne nok gitt meg 25 000 for den. Da sa jeg bare «fint, da vet jeg det, takk skal du ha, ha det bra». Hva den boka er verdt, vet jeg ikke, men altså…
Henry Notaker, Bent Stiansen og Per Borglund under en kokebokauksjon på Mathallen i 2014 i forbindelse med utdelingen av Årets kokebok som dette året gikk til Bodil Nordjore for hennes Lesebok. Bent Stiansen tok initiativ til en auksjon til inntekt for et prosjekt i Burma han var engasjert i, og Borglund donerte noen «overskuddsbøker» fra sin enorme samling. Foto: Karen Dolva
Godt forsikret
Borglund forteller om «noen slengere» han har vært nødt til å betale mye penger for, men ellers er mye ervervet for 5 og 10 og 20 kroner, men har han noen som helst formening om hva hele samlingen kan være verdt?
– Nei, det har jeg ikke. Hvis jeg bryter den ned i enkelte objekter og jeg hadde laget en salgskanal på nettet, eller benyttet meg av finn.no eller noe sånt, kunne jeg fått 1000 kroner for den boka og 3000 for den og så videre. Det er også en måte å lage en verdivurdering på, men så er det selvfølgelig noen bøker jeg ikke hadde klart å gi bort, som per definisjon ikke er verdt noen ting. Spørsmålet er hva dette her er verdt som en samling. I hodet mitt er det der verdien ligger. Prøv å gjøre det selv, det tar et helt liv. Det spiller ingen rolle hvor mange milliarder du har, du kan ikke gå noe sted og kjøpe noe sånt som dette uten videre. Det ligger så mange timer, og så mange helger, og så mye leting, og så mye støv og dritt og møkk og roting i kasser bak denne samlingen at det ikke er til å tro. Jeg har ikke tall på hvor mange bruktbutikker og loppemarkeder jeg har vært innom. Jeg har reist hele Norge rundt og vært innom de rareste plasser. Dermed er spørsmålet egentlig hvor mye det er verdt for en eller annen person å eie en samling som denne, sier Borglund.
– I en ideell verden burde det vært en eller annen type institusjon som hadde kjøpt dette, rett og slett for å lage en utstilling. Kanskje et museum, fortsetter han.
– Apropos det, etter at jeg ga ut 100 år med kokebøker i 2007 fikk jeg en henvendelse fra noen som skulle starte et norsk kokebokmuseum i Stavanger på noe som heter Måltidets Hus. De prøvde seg med å antyde at jeg kanskje burde donere bøkene mine til dem, og da ba jeg dem bare drite og dra. Hvor frekk kan du bli? Så tenkte jeg i mitt stille sinn at om de hadde vært litt smarte, ville de spurt om de kanskje kunne låne noen objekter og stille ut i en monter fra tid til annen. Jeg vet de fikk en del feite donasjoner. Jeg kan ikke kvantifisere det, for det har blitt borte, men det var noen som lot seg lure til å gi bort samlingene sine. Jeg tror museet til og med hadde en åpningsseremoni med Ingrid Espelid Hovig og Eyvind Hellstrøm og hele sulamitten, men det åpnet aldri for publikum. Jeg prøvde å finne ut litt noen år etterpå da jeg skulle til Stavanger, men der var det ingen som kunne fortelle meg hvor kokebokmuseet var. Ingen kunne svare, det fantes ikke noen nettside, ingenting. Det var et luftslott, og Gud vet hvem som stakk av med hva.
Borglunds gedigne samling er selvfølgelig forsikret, men vil han si hvor mye den er forsikret for?
– Ja, det er et jævlig godt spørsmål. Jeg hadde den forsikret i mange år som del av innboforsikringen. På et eller annet tidspunkt fikk jeg litt kalde føtter og ba om et møte med forsikringsselskapet for å høre hvordan det var om dette brenner. Hva får jeg da? Nei, det var ikke noe problem. Det var bare å komme med kvitteringene så ordnet det seg. «Har det rabla for deg?» spurte jeg. «Jeg har da vel for faen ikke kvitteringer på bøker som er gitt ut på 1830-tallet!» Da måtte de ringe hovedkvarteret og det ene og det andre, og det endte med at jeg sa opp hele avtalen. Nå har jeg en forsikring hos et annet selskap der det foreligger en forståelse mellom meg og forsikringsselskapet. Jeg vil få utbetalt en rund sum per bok som tilsvarer hva det koster å kjøpe en ny bok i dag, altså 450 kroner.
– Per bok?
– Ja, men det betyr at jeg ikke får tilbake 50 000 kroner for Hanna Winsnes om den forsvinner. Jeg får 450.
– Det er i alt 5 850 000 kroner, og premien er sikkert temmelig høy?
– Absolutt, og så skal det en naturkatastrofe til for at alt dette skal bli borte samtidig. Bøkene er oppbevart i forskjellige hus, og det er jo bare én ting som kan skje, og det er brann. Du kan ikke stjæle det her.
– Har du noen form for brannsikring å snakke om?
– Jeg har brannslukkingsapparater, men dette er jo et helt vanlig bolighus.
– Eventuelle flomskader da?
– Det er flomfare 150 meter herfra, men her er det ingenting.
Per Borglund foran «biblioteket» der hoveddelen av kokeboksamlingen befinner seg.
For enhver smak
Borglund forteller at anslagsvis 1000 av bøkene i samlingen ikke kan klassifiseres som kokebøker. Det er for eksempel snakk om historiske skrifter som firmahistorier og lignende, ymse faglitteratur og bøker om drikkevarer, men det er fremdeles rundt 12 000 kokebøker å hente inspirasjon fra. Finnes det likevel kokebøker han stusser over at ikke finnes?
Etter en liten tenkepause konkluderer han med et «egentlig ikke». – Jeg har kokebøker helt spesifikt for cannabis. Jeg har kokebøker for baller, altså alle former for testikler. Det finnes kokebøker for hestekjøtt, og for å ta en helt vanvittig greie, mikrobølgeovn. Der har du Djevelens personlige stedfortreder på jord. Det er laget kokebøker om alt mulig, så jeg må innrømme at jeg ikke kan komme på noe som mangler.
Selv om Per Borglunds kokeboksamling er stor, har den én åpenlys mangel: Hans egen kokebok. Når har han tenkt at den skal skrives?
- Det skjer ikke. Jeg er ikke kokk.
- Det er ikke et kriterium for å skrive kokebok.
- Nei da, det er helt riktig. Det er mange som gir ut kokebøker uten å være kokk, og noen lager til og med ganske bra bøker, mens andre lager jævlig dårlige bøker. Men jeg pleier å si at det er én ting jeg skal skryte av på rullebladet mitt, og det er at i alle de årene jeg har vært opptatt med matjournalistikk, og det begynner å bli noen år, så har jeg aldri jugd på meg å blande noe slags kokkeord inn i tituleringen av meg selv, og med hånda på hjertet tror jeg at jeg kan si at jeg aldri har satt på trykk noe om at jeg kan lage sånn og sånn jævlig bra eller noe i den duren. Jeg har sannsynligvis ingenting å tilføre sjangeren. Jeg kunne selvfølgelig ha laget en kokebok. Jeg lager mat til meg selv, og det har jeg gjort i år etter år, og noe av det er jeg ganske god på, men jeg tror ikke verden higer etter å få min måte å lage bacalao eller fiskesuppe eller noe sånt på. Jeg tror ikke det er noe sug i markedet etter det.
Kanskje har han rett. Det kan hende markedet er tilfreds med at det er mulig å spore opp bøker som Trygg kost for norske hjem, Kokebok for sukkersyke, Lisen steker pannekaker, Don Segundos kokebok (1 og 2), Far lukter svidd, Hvordan koke vann, Gratis mat av ville planter, Digg – feit i en fei, Man tager en hai, 1000 menyer, Kokebok for matleie, Karameller og grønn saus, Den erotiske kokeboken, Sitrusretter til hverdag og fest og andre klassikere som alle selvfølgelig også befinner seg i Per Borglunds samling, som nå altså er offisielt godkjent som verdens største av Guinness World Records.
Vi gratulerer!
Denne høsten ble Per Borglund utpekt til Årets lutefiskelsker under den årvisse seremonien på Restaurant Det Gamle Raadhus i Oslo. Foto: Godfisk