Finnes noe som kan kalles «ny» musikk? Er ikke alt gjort før? Kan man etablere helt nye musikalske sjangere? Disse og lignende spørsmål er naturlige å stille seg om man skal forsøke å rette blikket mot hvor verden befinner seg musikalsk ved utgangen av 2025. Om du skulle lure er svarene på akkurat disse tre spørsmålene «ja», «nei» og «gjett om man kan».

​

Vi har snart lagt bak oss det 26. året i vårt årtusen, og følelsen av å bli møtt av en øredøvende kakofoni hver gang man åpner sin foretrukne strømmetjeneste kan være fullstendig overveldende.

​

Mange tilårskomne folk – som meg selv – velger derfor å gi opp hele greia, og det er ikke unaturlig, skal vi tro forskning på området. Det er både lett og behagelig – og helt vanlig –å holde seg med artistene man vokste opp med, men jeg tenker at det også er litt kjedelig. Bevare meg vel, jeg kommer aldri til å slutte å spille gamle favoritter som ABBA, The Beatles, The Clash, Bruce Springsteen eller Nanci Griffith, men hadde jeg ikke kunnet høre på nyere artister i tillegg ville jeg rett og slett hørt vesentlig mindre på musikk. Det er faktisk vanskelig, for ikke å si umulig, å overvurdere begeistringen nye sanger kan gi.

​

«Jeg gleder meg til år 2000», sang Helge Gaarder i det norske punk/new wave-bandet Kjøtt i 1981. Det var trommeslager og senere Raga Rockers-frontmann Michael Krohn som hadde skrevet teksten, og han forutså «masse dop og masse mennesker og et flashete fyrverkeri», «et jævlig kjør». Det var strengt tatt ingen dårlig spådom.

​

Verden var kanskje enklere i 1981 enn i 2025, også hva musikk angikk. Den gang opererte vi med noen få kategorier, og vide definisjonsrammer innen enkelte av disse. Det het pop, det het rock, det het country, blues, soul, disco, heavy metal, progrock, punk, funk, hip-hop og så videre, men det var ikke så veldig mye mer heller.

​

Det enogtyvende århundre har fylt på med math rock, complextro, slap house, vaporwave, hyperpop, nightcore, rage rap, alternative trap, nintendocore, blackgaze, amapiano, gqom, deconstructed club og talløse andre sjangere og subsjangere. Men ta det med ro; jeg for min del forholder meg ikke til disse merkelappene, og det trenger ikke du gjøre heller. Det er selvsagt grunn til å beundre et finstemt presisjonsnivå i en tid der stadig flere synes å være i overkant omtrentlige i omgang med fakta, men jeg foretrekker likevel å kalle Deafheaven et metalband fremfor det mer spesifikke blackgaze.

At de siste 25 årene har forsynt oss med mye ny musikk skulle bare mangle. Moderne teknologi har demokratisert musikkbransjen slik sosiale medier har demokratisert det offentlige ordskiftet, på godt og vondt. Ved hjelp av en app eller andre lett tilgjengelige verktøy kan «hvem som helst» produsere musikk, og det en gang så trange nåløyet inn til den mektige platebransjen er i praksis eliminert.

​

Og der krevende og kostbar distribusjon en gang i urtiden gjorde et liv som artist nærmest utenkelig, har digitalisering og internett løst floken for mange. Hvor smal musikk du enn spiller, er det mulig å finne sitt publikum på en langt enklere måte enn den gang jeg vokste opp. Da måtte artister i ymse subkulturer lete opp og bore seg inn i knøttsmå, marginale miljøer gjennom nitid research og jungeltelegrafen, og utveksle kassetter og fanziner gjennom gammeldagse posttjenester. Å nå frem til din gjeng er ikke lenger fullt så utfordrende, selv om nedslagsfeltet selvsagt avhenger av et visst talent.

Konsekvensen av dette frislippet av musikalsk uttrykksbehov er at det utgis mer enn på noe tidligere tidspunkt i historien. Mengden musikk som spys ut via strømmetjenester som Spotify, Tidal og Apple Music er regelrett grotesk. Der man i «gamle dager» kunne ha peiling på det meste innen samtidig populærmusikk, vil selv den mest entusiastiske lytter komme til kort i dag. Prosentandelen av den totale mengden musikk du kan høre og kjenne vil være mikroskopisk sammenlignet med hvordan det var i 1981, for å holde oss til akkurat det året. Rollen som allvitende musikkorakel er derfor lagt ned for godt.

​

I dag står musikkbransjen dessuten foran en for enkeltes vedkommende dystopisk fremtidsvisjon der kunstig intelligens utfordrer komposisjon og utøvelse slik vi kjenner til. Det betyr enda større konkurranse om lytterne, og sikkert også enda mye mer musikk.

Mange spør seg hva vi skal med komponister når teknologien kan «skrive» en sang på få sekunder – som attpåtil kan bli en hit? Og hva skal vi med musikere når teknologien i praksis er gratis mens en trommeslager koster flere tusen kroner dagen?

​

Jeg tør påstå at det finnes godt håp for den «menneskelige» musikkutøvelsens fremtid.

​

Mot dette bakteppet kommer for eksempel en artist som Rosalía. I november ga hun ut mesterverket Lux, med godt over hundre musikere og oppunder tredve komponister involvert. Det er selvfølgelig ikke alle forunt å ha råd til å spille inn et verk som dette, men utgivelsen gjør mange dystre spådommer til skamme. Jeg tror rett og slett ikke det vil være mulig å lage en plate som Lux ved hjelp av kunstig intelligens. Menneskelig kreativitet overgår maskinenes, og her står det heller ikke så verst til med hverken skaperkraft eller tankekraft.

Rosalía er ikke alene om å ta utfordringen fra KI med hevet hode. Selv om det krever mye å leve av musikk, gjør oppsiktsvekkende mange det de kan for å lykkes, alle snublesteiner til tross. Det er beundringsverdig. Vi ønsker herved alle utøvere, komponister, produsenter og andre musikkfolk alt godt og har stor tro på at mange vil klare seg svært bra i konkurranse med kunstig intelligens.

​

Men så var det altså spørsmålet om hvilken musikk som har markert seg spesielt i vårt årtusen, og kanskje til og med stått for en viss utvikling og nytenking? Dette er kinkig, og svarene vil være ytterst subjektive, helt avhengig av hvem du spør. Siden dette er min artikkel, er det likevel enkelt. Stoler du på meg er hjelpen nær. Her er 20 artister jeg mener du bør kjenne for å ha brukbar oversikt, ikke rangert i noen spesiell rekkefølge. Helt nederst får du en spilleliste med låter av alle sammen.

​​