På konsert for å sove
Slik ser det ut når 900 mennesker sover på konsert.
Foto: Josette Crispin
Av ERIK VALEBROKK
Max Richter er ikke som andre komponister. Nylig gjennomførte han to «overnattingskonserter» i London – fra ti om kvelden til seks morgenen etter – for å markere tiårsjubileet til sitt hovedverk Sleep. Mat og Drikke dro over for å sove på jobb.
Det er søndag morgen i halvsyvtiden en klarværsdag i september, og vi står utenfor Alexandra Palace, en praktbygning av en konsertsal på toppen av høydedraget i parken som skiller bydelene Muswell Hill og Wood Green nord i London. Utsikten er spektakulær. Vi ser hele den lange veien ned dit vi kom fra kvelden før, og nyter synet av den nye dagens første solstråler som speiler seg i skyskraperne i forretningsstrøket City of London, langt nedenfor oss.
Om det ikke er mye aktivitet i byen på dette tidspunktet, yrer det likevel godt i oss her vi står, mens vi kjenner solens begynnende varme og trekker inn den rene, klare luften i Alexandra Park. Sammen med 900 andre mennesker har vi latt oss henføre av den tyskfødte, britiske komponisten Max Richters monumentale komposisjon Sleep gjennom en hel natt, og vi befinner oss ennå i en helt egen sinnstilstand, våkne, men som på vei ut av en drøm. Du kan si vi representerer motsatsen til det hektiske børs- og finansmiljøet som ligger der nede og som er påtvunget en hviledag før det atter braker løs 24 timer fra nå. Sleep er en gave til verdens stressede mennesker, og av dem er det mange.
I dokumentarfilmen Max Richter’s Sleep fra 2019 uttaler Richter at han ønsket å skrive en vuggesang for sine egne barn og samtidig skape et stykke musikk som kan gi ro i en travel verden. I likhet med flere andre verk han har skrevet, som The Blue Notebooks (2004) og Voices (2020), er Sleep i den forstand å anse som politisk.
Her er vi, klare for å sove på jobb!
Foto: Vakt
«Min gave til deg i år er å sove.»
Denne kryptiske meldingen sto å lese på gratulasjonskortet min kone Helle ga meg på bursdagen i sommer, en klar hentydning til vår egen hverdags kjas og mas. Jeg forsto riktignok ikke rare greiene da jeg leste kortet, før jeg fikk en ny ledetråd og det demret: Max Richter skulle holde to jubileumskonserter i forbindelse med tiårsjubileet for Sleep, og vi skulle være til stede under den andre av disse.
Richter ga ut Sleep i 2015 som et åtte og en halv time langt verk fordelt på åtte CD-plater. Hele komposisjonen består av 31 forskjellige deler av varierende lengde, samtlige basert på variasjoner over noen forskjellige temaer. Musikken er rolig og neddempet, komponert for piano, cello, to bratsjer, to fioliner, orgel, sopransang, synthesizere og elektronikk.
Sleep er ment å representere en ideell søvnsyklus, og Richter samarbeidet med den amerikanske nevroforskeren David Eagleman for å forstå hvordan hjernen fungerer under søvn og hvordan musikk kan tilpasses forskjellige sinnstilstander. Rent musikkhistorisk er Sleep åpenbart inspirert av Johann Sebastian Bachs Goldberg-variasjoner, ifølge myten skrevet for en søvnløs greve, men Sleep er langt mer omfattende. I Glenn Goulds berømte 1981-innspilling av Goldberg-variasjonene gjorde han unna arien og de 30 variasjonene på 51 minutter, mens Sleep varer i åtte og en halv time.
Max Richter og Yulia Mahr på plass i salen før konserten.
Foto: Ned Botwood
«Sleep er ikke nødvendigvis noe du skal lytte til, men oppleve», sier Richter i dokumentarfilmen, og det er åpenbart hva han mener. Bare prøv å sette deg til med en komposisjon som denne og lytt. Du holder ikke i åtte og en halv time, for å si det enkelt. Konsentrasjonen glipper før eller senere, og risikoen for å falle i søvn er overhengende. Å kalle Sleep søvndyssende er derfor ikke sagt i ond mening, tvert imot. Det beviser bare at Richter har lykkes i sitt forsett.
Ifølge en fersk artikkel publisert av engelske GQ Magazine er de to jubileumskonsertene i Alexandra Palace 27. og 28. gang Richter har fremført Sleep – og alltid om natten. Publikum får utdelt senger i stedet for stoler, og hensikten er selvsagt at man skal sove. Eller ikke. Det er opp til hver enkelt, og Richter og hans kreative partner og mor til hans barn, filmskaperen og kunstneren Yulia Mahr, vil ha færrest mulig regler. Vil du sove, gjør du det, vil du lytte, gjør du det. Ingen er lenket til sengene heller, og det er fullt mulig å strekke på bena eller gå på toalettet.
Når vi ankommer Alexandra Palace den første lørdagen i september, lar vi oss imponere over det viktorianske praktbygget som vi ikke har sett maken til, men det vi virkelig fornemmer – både i oss selv og alle vi ser rundt oss – er en sitrende forventning og en visshet om at vi skal oppleve og dele noe helt spesielt. At omgivelsene er så spektakulære blir en bonus, intet mer.
Dette er litt av et syn. En flik av scenen kan ses til venstre i bildet.
Foto: Erik Valebrokk
Selv om vi har sett bilder fra den første av de to jubileumskonsertene som ble spilt sist natt, er det knapt så vi tror våre egne øyne når vi går inn i selve salen. Vi skuer ut over et hav av tomme feltsenger, redd opp med hvitt sengetøy, et grått pledd og en ekstra pute med fiskebeinsmønster. På hver seng er det plassert et lite kort med måneillustrasjonen fra platecoveret som er det gjennomgående visuelle elementet i det meste av Sleep-kommunikasjonen. Det vi ser er en gigantisk installasjon, vel så mye som en konsertsal i påvente av musikere og publikum.
Belysningen er dempet med forsiktig blått lys som blander seg med de hvite sengene. Et digert rundt vindu med et glassmaleri i den ene enden av salen fremstår akkurat i denne sammenhengen som en ufrivillig, men heldig rekonstruksjon av månesymbolet. Det er litt som å befinne seg i en kirke.
Omtrent 900 senger står side ved side, fordelt over åtte felt. Alle sengene er nummerert, og på den ene langsiden av rommet ser vi den ennå folketomme scenen. Helt umiddelbart fylles vi av en form for andektighet, og vi ser ikke ut til å være de eneste som har det slik. Alle som kommer inn i salen sløyfer utestemmene som på kommando og begynner å hviske til hverandre. Til tross for at det ennå er halvannen time til Richter og musikerne skal på scenen, kunne vi nesten hørt en knappenål falle i motsatt ende av salen, så stille er det her.
Vi har med oss hvert vårt lille nett med nattøy og toalettsaker, og går på de respektive toaletter for å skifte og pusse tenner. Det i seg selv er en absurd handling, og også i de store fellesrommene er stemningen nedpå og preget av høytid eller andakt. Stundens alvor hviler over hele huset, virker det som.
Klare for konsert.
Foto: Helle Øder Valebrokk
Etter hvert som klokken nærmer seg ti, fylles salen opp, stadig med hviskende mennesker. Noen par skyver sengene sine inntil hverandre, og vi ser folk gjøre seg klare på sine forskjellige vis. De finner seg til rette under dyner eller stabler putene så de kan sitte litt oppreist, og de få eiendelene folk har med seg plasseres under sengene. Noen fotograferer med mobiltelefonene, mens de aller fleste sitter musestille med ettertenksomme og forventningsfulle ansiktsuttrykk, vendt mot scenen der Max Richter og hans ensemble tar plass noen minutter før ti.
«We’ll see you on the other side», sier Richter etter en meget kortfattet introduksjon, setter seg ved Steinway-flygelet og slår an en D-moll-akkord som signaliserer åpningsstykket som heter «Dream 1 (before the wind blows it all away)». Den allerede diskrete blå belysningen dempes ytterligere, og vi kan lene oss tilbake på myke madrasser, hvile hodet på puten og lukke øynene. Vi legger ut på en reise inn i evigheten eller ut i kosmos, alt ettersom. Kall det hva det vil, men det er ikke til å unngå at vi føler oss som del av noe større. Sleep handler på mer enn én måte om musikkens iboende magi.
Det er fullt mulig å argumentere for at vi er med på noe litt mystisk, noe udiskutabelt annerledes, men det er også veldig fint. Da snakker jeg mindre om musikken enn om selve opplevelsen. Jeg kan tenke meg at ganske mange ville hatt innvendinger mot å sove sammen med så mange andre mennesker. De fleste sover tross alt i små rom, enten alene eller ved siden av en partner, og søvn er i teorien en privat ting og en sårbar tilstand. Du ligger som oftest ikke sammen med 900 andre mennesker som snorker og promper mens et lite orkester spiller noen meter unna. Det er en svært uvanlig setting.
Og vi er i gang…
Foto: Erik Valebrokk
Men når Max Richter slår den sørgmodige D-moll-akkorden, gir den en umiddelbar sinnsro, spesielt vil jeg tro om du har hørt Sleep noen ganger før, og det gjelder nok de aller fleste som er til stede. Og det er ikke bare tonene i seg selv som er gjenkjennelige, det er hele stemningen. Jeg har sett såpass mange bilder fra tidligere Sleep-konserter med senger på geledd, og jeg har hørt Sleep flere ganger mens jeg har sovet hjemme, så jeg vugges nesten rett inn i den uhåndgripelige, hypnagogiske tilstanden mellom våken tilstand og søvn. Tankene begynner å flyte til den hypnotiserende musikken, og en mild følelse av velvære og trygghet brer seg over meg.
Ved siden av meg har Helle sovnet nokså raskt, mens jeg selv beveger meg ut og inn av drømmeland i noen timer. Jeg rykker til ved merkbare skifter i musikken, når et nytt tema introduseres, eller strykerne tar forsiktig sats inn i en ny variasjon. Iblant våkner jeg såpass at jeg setter meg opp i sengen og retter blikket mot scenen eller lar det panorere over salen. Jeg kan kjenne på et merkverdig fellesskap, den delte opplevelsen av å ligge på en feltseng i en diger sal sammen med 900 andre mennesker og høre den drømmeaktige, svevende musikken som vekselvis frembringes av Richters tangentspill, av den makeløst disiplinerte strykerkvintetten og av den fantastiske sopranen Grace Davidson.
Hvilken konsentrasjon og utholdenhet det krever å skulle fremføre dette verket gjennom en hel natt – i åtte fulle klokketimer uten pause – tror jeg ingen helt kan forestille seg, med mindre man er profesjonell musiker selv. Alle som utfører et hvilket som helst stykke arbeid merker åtte timer i strekk uansett hva man driver med – om det er mentalt eller fysisk. Dette er begge deler.
At de ikke har pauser, er riktignok ikke helt korrekt. Sleep er komponert slik at instrumentene i perioder avløser hverandre. Fiolin, bratsj og cello (de fem musikerne er så vidt jeg vet de samme som på alle – eller de aller fleste – tidligere Sleep-konsertene; Ian Burdge og Chris Worsey på cello, Natalia Bonner og Caleb Southworth på fiolin, samt Reiad Chibah på bratsj) bytter eksempelvis på å spille noen av de repeterende mønstrene slik at musikerne får hvilt armene og hentet seg inn, drukket en slurk kaffe eller spist noen sushibiter, og det er slett ikke alle steder de benyttes. Davidson synger kun i perioder, men hun har en desto mer krevende jobb når hun først er i ilden. Den som nok er på mest er Max Richter selv, men også han kan bevilge seg korte pauser iblant. De benytter han gjerne til å gå ut i salen for å observere publikums adferd og høre musikken fra et annet ståsted.
Vi sover som slakt.
Foto: Erik Valebrokk og Helle Øder Valebrokk
På et tidspunkt sovner jeg, dypt. Det er nesten umulig å angi presist, men jeg mener bestemt at jeg er borte vekk, tapt for denne verden og tapt for Sleep, i noe sånt som to og en halv time. Da sover jeg som en stein på den myke madrassen, og det kunne sannsynligvis rast en krig rundt meg uten at jeg hadde enset den. Klokken er litt over tre på natten når jeg våkner, og orkesteret har med andre ord spilt i mer enn fem sammenhengende timer.
Helle er våken ved siden av meg, og vi smiler til hverandre i mild undring over å være så heldige og få oppleve dette. Jeg tar på meg skoene og tasser forsiktig ut av salen for en påkrevd toalettpause, og utenfor står uniformerte vakter og kjeder seg mens de åpner og lukker de tunge dørene så stille de kan. Vel tilbake på plass etter utført ærend glir jeg raskt tilbake i en hypnagogisk tilstand, og nyter de neste par timene slik.
For å klokke inn på åtte timer, er Sleep i konsertversjon skrevet ned med en halvtime, og litt før klokken halv seks begynner den 31. og siste delen, «Dream 0 (till break of day)». Den er ment å slutte søvnsirkelen og skal fungere som en sakte tilbakevenden til våken tilstand. De blå lysene erstattes nå av myke rosa fargetoner, og volumet på musikken økes. Å kalle dette behagelig vil være en betydelig nedvurdering av opplevelsen. Det er så fint at du mest av alt får lyst til å grine av fryd og takknemlighet.
En lang natts ferd mot dag. Vi nærmer oss slutten av opplevelsen, og publikum begynner å våkne.
Foto: Erik Valebrokk
Men så er det dette med søvnens grep om hver enkelt av oss. Nå er det Helle som er fullstendig borte. Hvor høy musikken enn blir og hvor lyst det etter hvert er i salen, fortsetter hun å sove. Like før jeg anser behovet for å vekke henne som akutt, våkner hun av seg selv, reiser seg opp i sengen og ser forvirret og søvndrukkent rundt seg.
Vi kan dermed si at Sleep virket på oss begge, at den fikk oss til å sove, om enn ikke natten gjennom, men det er vi glade for. Vi hadde et slags håp om ikke å sovne fordi vi ville få med oss mest mulig av konserten, men det lar seg knapt gjøre, og ikke er det poenget heller, tvert imot.
For noen musikere! Max Richter til venstre i bildet.
Foto: Patrick Gunning
Etter endt dyst kunne Max Richter og musikerne hans ta imot publikums hyllest i form av velfortjent og behersket klapping, og i foajeen ventet kaffe eller te, appelsinjuice og en liten matpose. Vi kunne sjangle søvndrukne og euforiske ut i morgenlyset og se solen stå opp over London, og så sette oss på en buss som tok oss ned til byen igjen.
Mer enn to uker etter konserten sitter den fremdeles hardt i meg, og jeg er fremdeles usikker på om jeg virkelig kan kalle dette en konsert. Sleep er ganske riktig en opplevelse, en erfaring som utfordrer sansene, hodet og hele følelsesregisteret, og representerer noe usigelig vakkert og kjærkomment i en tid der verden slik vi kjenner den ser ut til å rakne rundt oss – i et svimlende tempo. Kortet som alle fikk utdelt på hodeputene var ment for å skrive noen tanker om opplevelsen og henge opp på et slags tre når vi gikk, og jeg skrev følgende som også kan fungere som en konklusjon på denne artikkelen:
«When there exists beauty in the world such as SLEEP, all hope cannot be lost. Peace and love to everyone.»
Og det tror jeg virkelig på. Det kan gå bra til slutt.
Max Richter annonserte nylig ytterligere to Sleep-konserter, i Paris 14. og 15. november. Det kan også dukke opp konserter andre steder etter hvert, så følg med på maxrichtermusic på Instragram.
Solen står opp over London.
Foto: Erik Valebrokk