Signe musikken
I et anfall av kreativt overmot har Signe Marie Rustad spilt inn ny plate med publikum til stede – uten å gi seg selv lov til å rette opp feil i ettertid. – Jeg gjorde det fordi vi trenger hverandre, sier hun.
Av ERIK VALEBROKK
Å spille inn ny studioplate «live» med publikum til stede, er ikke akkurat å gjøre det lett for seg, men sånt du gjør når du som Signe Marie Rustad drives av kjærlighet. Foto: Julia Marie Naglestad
Tittelen Do You Know Something I Don’t er ikke ment som et spørsmål, det er en konstatering. Det er derfor tittelen står uten spørsmålstegn, forklarer Rustad. – Du vet noe jeg ikke vet, og vice versa – forhåpentligvis. Jeg ville underbygge at jeg trenger energi fra publikum, at jeg trenger mennesker, og at mennesker trenger hverandre. Særlig i den tiden vi lever i føler jeg at vi må søke sammen.
Signe Marie Rustad har lenge vært kritikernes darling, og har opparbeidet seg et trofast publikum i årenes løp. Riktignok skapte ikke debutplaten Golden Town fra 2012 all verdens furore, men da hun fulgte opp med albumet Hearing Noises Seeing Colors i 2016 var det flere som spisset ører. Tre år senere kom When Words Flew Freely, av enkelte – denne journalist inkludert – ansett som noe av et mesterverk. Det er hennes klart mest personlige plate, oppstått i kjølvannet av en langvarig skrivesperre, og den inneholder hennes mest kjente sang, «Die With Your Boots On».
Signe Marie Rustad er muligens kjent for sitt gode humør, men smilet kommer ekstra lett i møte med publikum. Foto: Julia Marie Naglestad
Den nye platen – hennes femte, etter at Particles Of Faith kom i 2023 – er noe ganske annet og åpner med en kort låt som heter «Do You Know Something I Don’t», altså det samme som platen. Avslutningssangen har også denne tittelen, og her fikk hun publikum til å synge med for å skape et mantra, nettopp for å understreke behovet hun mener vi har for hverandre.
– Jeg tror det funket ganske godt!
Signe Marie Rustad trives på Bondeheimen. Bildet er tatt i 2020.
Innspillingen av Do You Know Something I Don’t fant sted i Oslo Konserthus i slutten av mai, i det som heter Lille sal og er utstyrt med et profesjonelt lydstudio. Omkring 200 nysgjerrige publikummere – venner, familie, kolleger og fans – var til stede, og på «scenen», eller mer presist på gulvet foran benkeradene, sto instrumentparken som skulle benyttes på rekke og rad.
Helt til venstre ei lita bu med slagverket til Alexander Lindbäck, og i rekkefølge bortover; congatrommene og de andre rytmeinstrumentene til medprodusent Kenneth Ishak; bassgitaren til Njål Uhre Kiese; gitarene til Sander Eriksen Nordahl; i midten Rustads egen stasjon med kassegitar, mikrofon og note/tekststativ; synthene til Solveig Wang; tangentparken til Bjørge Verbaan; og sist, men ikke minst, mikrofonstativene til koristene Stine Andreassen og Live Miranda Solberg.
Slik artet innspillingen seg. Kaotisk, men likevel kontrollert, med et musestille publikum som tillot seg å klappe som gærne når det var lov mellom låtene. Foto: Julia Marie Naglestad
Det er en uvanlig måte å spille inn en plate på. I farta kommer vi kun på ett annet eksempel – deLillos’ La oss bli fri for all nostalgi som ble spilt inn i en villa på Frogner rundt én mikrofon i 2017 – der også publikum var til stede. deLillos gjorde det dog enklere for seg selv ved å spille alle låtene på rad fire ganger og fordelt på to dager, slik at de hadde flere opptak å velge fra.
Sånn så det ut da deLillos spilte inn platen La oss bli fri fra all nostalgi med publikum i en frognervilla. Foto: Erik Valebrokk
Signe Marie Rustad unnet seg ikke en slik luksus og valgte i stedet ett opptak. Hun spilte riktignok inn fire av de åtte sangene en ekstra gang. Av forskjellige årsaker satt de ikke helt på første forsøk, men de ble fremført på nytt der og da, stadig med publikum på plass. Utover det skulle det ikke være tillatt å spille inn låter på nytt eller gjøre senere pålegg. Det eneste hun og medprodusent Ishak kan gjøre i ettertid er å korrigere småting, og det skal vanskelig gjøres å få til en mer organisk innspilling.
– Jeg har ikke hørt opptakene ennå, så jeg er kjempespent, sier Rustad når vi møter henne ti dager senere på Palace Bar & Grill ved Solli plass.
– Her hadde jeg releaseparty for den første plata mi. For et utrolig fint sted!
Signe Marie Rustad i bakgården på Palace Grill der hun for 13 år siden hadde releaseparty på debutplaten Golden Town. Foto: Erik Valebrokk
Når dette leses er Ishak i gang med å mikse albumet, og Rustad vil ha gjort seg opp en mening om hvorvidt de har lykkes eller ikke. Men plateinnspillinger uten musikalsk sikkerhetsnett er ikke det eneste som uroer henne.
– Det slo meg på et tidspunkt at dette kunne oppfattes som et helt hinsides prosjekt. Som artist tar du en økonomisk kjemperisiko hvis du ikke får støtte, men en av mine beste venninner sa hun ikke kjente noen som var like god på å ta en økonomisk risk og klare seg, og da tenkte jeg «nei, vet du hva, det ordner seg».
Det er likevel en kjensgjerning at det ikke er mye penger igjen når alle musikerne og andre involverte har fått sitt, og Rustad medgir at hennes personlige økonomi lett blir skadelidende. Heldigvis har hun fått støtte til innspillingen, men hun forteller at selve skriveprosessen kan oppleves som nokså ubehagelig når du ennå ikke vet.
– Jeg må også innrømme at jeg fremdeles er nervøs for at vi kan ha spilt inn denne plata på en måte som gjør at du må ha vært der for å synes den er bra, ha-ha. Kjenner du den Dark Horse-plata til George Harrison? Han fikk kritikk for at han ikke sang så bra, men han var akkurat blitt dumpet av Pattie Boyd som forlot ham for Eric Clapton, og var liksom helt ute. Jeg elsker den plata, nettopp på grunn av det. Sånn var det, det var en del av hans reise. Det er ganske kult, men jeg synes selvfølgelig ikke det er superbehagelig å tenke på at jeg kanskje synger helt forferdelig.
Kenneth Ishak og Njål Uhre Kiese på plass i Konserthusets Lille Sal. Foto: Julia Marie Naglestad
Lite tydet på at de som var til stede under innspillingen av Do You Know Something I Don’t syntes akkurat det. Applausen og jubelropene runget i salen etter at hver enkelt sang var ferdig og Rustad ga signal om at publikum kunne puste – og klappe. Det skal nok godt gjøres å finne noen som vil hevde at denne platen er hennes Dark Horse.
– Nei da, men du vet, i studio kan jeg gjøre ting om igjen helt til jeg får det akkurat som jeg vil ha det, og nå er det ikke sånn.
Hvordan oppsto så ideen til dette forrykte prosjektet?
– Etter den forrige plata følte jeg at hele prosessen gikk veldig trått inni meg. Jeg ser for meg et stort trehjul som jeg må gå og dytte på. Noen ganger kommer du til en bakke sånn at hjulet får lov til å rulle av seg selv, men nå var det veldig tungt og mye oppoverbakke. Ikke misforstå, jeg var veldig glad i den plata og syntes prosessen var kjempegøyal, jeg ble veldig glad for alle de gode anmeldelsene og oppriktig lettet, men samtidig satt jeg og grein.
Hun forsto ikke riktig hva som skjedde, hvorfor prosessen denne gangen skulle være så vanskelig.
– Jeg slet med mange merkelige følelser, jeg hadde liksom ikke lov til ikke å ha det bra. Så er det også noe som er en del av personligheten min, at når ting er akkurat som de skal være, så er det som jeg ikke klarer det helt, sier hun med et sukk.
– Jeg får ikke puste og må gjøre noe annet, og jeg følte på det samme som jeg slet med både på barne- og ungdomsskolen, og særlig da jeg kom på videregående, at jeg var sånn veldig «flink». Det var liksom forventet at du skulle få bra karakterer og være snill og flink, men nå følte jeg at nei, dette er musikk, den må bare få lov til å leve. Jeg tror jeg la et press på meg sjøl om å legge et løp med plater som skulle lages på en bestemt måte, og da måtte jeg til slutt si stopp. Jeg vil ikke dette.
Signe Marie Rustad i Konserthuset med Solveig Wang i bakgrunnen. Foto: Julia Marie Naglestad
Rustad stilte seg spørsmålet «hva er viktig for meg», og svaret var – i tillegg til å lage musikken – å møte publikum.
– Jeg blir aldri så glad som da.
Da hun var hjemme hos foreldrene i Elverum i jula for halvannet år siden gikk hun med disse vanskelige tankene. En kveld hun var på en konsert, gikk en mann hun ikke kjente forbi henne og snakket pent om sangene hennes.
– Jeg er ikke i stand til å fortelle hvor mye sånt faktisk betyr. Akkurat som når noen sender meldinger og sier «jeg har hørt på deg, jeg skjønner hva du mener», er det så sterkt. Det betyr at vi har en samtale, eller en dialog, at vi er sammen om noe. Det er dette jeg elsker, og da tenkte jeg at jeg kanskje kunne klare å lage noe ut fra dette. Jeg innså at jeg måtte gjøre noe annet, så denne plata er blitt en kjærlighetserklæring til publikum og til mennesker.
Signe Marie Rustad lot seg bevege av publikums respons. Foto: Julia Marie Naglestad
Det er neppe en overdrivelse å si at innspillingen av Do You Know Something I Don’t ble en emosjonell affære. Som publikummer var det svært følelsesladd, og det virket som båndet mellom musikerne og oss i salen ble styrket. Følte hun det slik selv også?
– Jeg blir veldig glad når du sier at det var sånn for dere, og jeg følte virkelig at det var sånn, at vi alle opplevde dette sammen. Under generalprøven tidligere på dagen var det helt mørkt, og da gikk jeg til hun som hadde ansvar for lys og sa at jeg må ha mer lys på publikum, jeg må se dem fordi vi skal være sammen om dette. Under innspillingen kunne jeg se alle, og jeg kjente faktisk på en av låtene at gråten satt litt i halsen. Så ja, det var emosjonelt.
Det er litt som da Bruce Springsteen i sin selvbiografi Born To Run fra 2016 skrev følgende: «You can sing about your misery, the world’s misery, your most devastating experiences, but there is something in the gathering of souls that blows the blues away.
Ganske god stemning når det skal spilles inn plate, si! Foto: Julia Marie Naglestad
Om selve innspillingen var unnagjort på halvannen time, ligger det mye arbeid i forkant. Rent bortsett fra at sangene åpenbart må skrives, skal de også finne sin form, arrangeres, øves inn og så videre. Heldigvis for Rustad har hun et fast band hun er svært fortrolig med, og hun jobber sammen med medprodusent Kenneth Ishak for tredje gang.
Hun forteller om hvordan de to aller først begynner å snakke om sangene og spille inn demoer der de finner frem til form og arrangement, før bandmedlemmene får demoen og kan gjøre seg kjent med sangene. Fra mandag morgen til innspillingen fant sted fredag kveld, var det lange arbeidsdager for å øve inn låtene så alt skulle være klart.
– For en gjeng, det må jeg bare få si! Man må jobbe med folk som er bedre enn seg, da går det alltid bra, ha-ha. Jeg prøver å finne på et ord som beskriver dem, men jeg har ikke klart det ennå. Jeg vil ikke bare si at «dere er helt rå», liksom, det er ikke nok. Det kommer noen synergieffekter ut av at akkurat de spiller sammen med meg, de har en slags magisk kraft.
Sander Eriksen Nordahl med Njål Uhre Kiese bak. Foto: Julia Marie Naglestad
I pressemeldingen Signe Marie Rustad sendte fra seg forut for innspillingen sa hun at «fred og kjærlighet er å skape». Hva legger hun i det? Er det noe som reflekteres i den nye platen, eller, for den saks skyld, i alle platene hun har laget?
– Det er noe jeg mener særlig er gjeldende denne gangen. Det høres litt dramatisk ut, men på et tidspunkt etter den forrige plata lurte jeg rett og slett på om jeg skulle fortsette som musiker. Det føltes så tomt. Men når alt som er rundt blir skrelt bort, kommer følelsen tilbake av at det eneste jeg vil er å lage noe. Det er en veldig ren følelse. Jeg lurte også på hva som er poenget med dette, men så skjer verden, hvis du forstår, og det eneste som føles meningsfullt er å pushe på. Vi kan ikke være med på å rive ned ting, men må skape noe sammen, og skape kjærlighet. Jeg har en veldig sterk følelse av at å gjøre akkurat denne platen på denne måten i den tiden vi lever i, var noe jeg trengte.
– Det er ekstra viktig nå?
– Ja, det er det. Jeg tror det er litt sånn at kriser presser fram nye ting. Det føles egoistisk å gi opp.
«That’s me in the spotlight» – Signe Marie Rustad i Konserthuset. Foto: Julia Marie Naglestad
De fem platene til Signe Marie Rustad er nokså forskjellige fra hverandre, og det er åpenbart at hun ikke har noe behov for å lage samme plate to ganger. Når det er sagt, ser hun likevel en rød tråd i denne produksjonen sin?
– Det gjør jeg, men ikke på en måte jeg kan forklare så lett. Sangene kommer veldig naturlig til meg, det bare skjer. Jeg er en veldig trygghetssøkende person, men musikken gir meg et slags push. Jeg føler at alle platene har blitt litt til for min egen del, og det er kanskje det som binder dem sammen.
Sammen med artister som Malin Pettersen, The Northern Belle, Roger Græsberg & Foreningen, Silver Lining, Louien, Torgeir Waldemar og en del andre ble Rustad del av en americana-bølge innen norsk musikkliv for åtte-ti år siden. Den hadde en helt spesiell kraft som attpåtil førte med seg en egen merkelapp til bruk for late journalister; nordicana. Det er kanskje ikke så mye igjen av denne bølgen nå som alle har beveget seg videre?
– Den kraften er der fortsatt fordi det handler om folka. Vi var kanskje alle del av americanabølgen rent musikalsk der og da, men for meg er det sånn at kraften besto i at alle ville sine egne ting. Sånn er det fremdeles, og det finner jeg styrke i. At vi alle vil videre er noe jeg håper aldri dør.
Signe Marie Rustad, Stine Andreassen og Malin Pettersen – tre av de sentrale skikkelsene i det norske americanamiljøet anno 2019. Foto: Erik Valebrokk
Med Do You Know Something I Don’t tyder mye på at Rustad er på god vei mot nye horisonter, selv om hun absolutt er til å kjenne igjen. Men nå snakker hun til og med om å remikse låter.
– Ja, nå må kanskje to av låtene få en remix så man kan danse til dem. Jeg har tenkt det på de to siste platene, men har ikke gjort det. Hvis jeg gjør det nå, vil folk kanskje bli overrasket, men jeg har hatt det med meg hele veien. Nå har det bare fått modnet mer, og da gjør vi det, avslutter Signe Marie Rustad.
Takk for dansen! Jubel og trampeklapp etter endt plateinnspilling. Du kan høre Do You Know Something I Don’t i oktober.
Foto: Julia Marie Naglestad