Kanskje det er på tide å igjen se nærmere på hva tillit kan bety. Ordet tillit er likt, om en leser det både baklengs og forlengs. Det er noe trygt ved tillitt, og noe usikkert ved tanken på å miste den.

 

Jeg har tillit til mine venner og kan tilgi nære og kjære. Dette handler om subjektiv tillit og tiltro til mellommenneskelige relasjoner. Den objektive tilliten er vanskeligere å forklare i en sammensatt virkelighet. Kritisk tillit er i endring både personlig, sosialt og politisk. Selv om de fleste forstår hva som menes med tillit, er det ikke enkelt å formulere en helt presis definisjon.

 

Tillit er en ressurs som må bygges opp og holdes ved like, og som lett kan forringes. Tillit, i motsetning til penger, har en unik egenskap. Den brukes ikke opp. Tvert imot, jo mer tillit vi gir, desto mer får vi. Motsatt kan vi ikke spare på tillit, da forvitrer den. Tillit krever investering av tid, oppmerksomhet og innsats for å fornyes og ivaretas. Tillit er sårbart. Det tar lang tid å bygge opp tillit og kort tid å bryte den ned. Er den først borte, er det svært vanskelig å bygge den opp igjen. Tillit er ikke noe konstant. Oppslutning om demokrati, og tillit til politikere og en god samfunnsutvikling, er klart svekket både nasjonalt og internasjonalt. Det er en utbredt bekymring at trygghet og fellesskap forvitres i stadig større tempo. År med klimakriser, koronapandemi og kriger over hele kloden bidrar til økende frykt, mistro og uro.

 

Det snakkes og diskuteres om tillit, opp og ned i mente.  Ulikhet kan bidra til forvitring i vårt samfunn uten av vi reflekterer over verdens virkelighet, ufred og omveltninger. En dag kan det ha gått for langt. Vi ser ikke forskjell på tillitens forside eller bakside. Det er som det er og fortoner seg som en mild bris i en iskald tid. Kritikk må gå tiden i møte uten fordommer.  Forventninger er å være vendt mot fremtidens samtaler. Har vi noe å glede oss til?

 

Et dansk ordtak heter at Livets forstås Baglæns, men leves forlæns! Ser vi oss tilbake og bruker de gode erfaringene fra den gang tillit var et begrep vi trodde på, eller raser vi framover uten å reflektere over hva vi er i ferd med å miste?

​

Hvordan skal vi gripe an utfordringene knyttet til at tillit svekkes? Spørsmålene hoper seg opp, og hvor finnes svarene? Uten dialog om disse spørsmålene på flere nivåer i samfunnet, vil mistillit spre seg i møter med andre.  Hvem kan jeg egentlig stole på?