Verdier er i spill

Å appellere til fornuften ser ut til å være verdens største slag i luften, sa Piet Hein en gang. Den hvite middelaldrende dessertgenerasjonen sliter med dømmekraften, vi bruker makten vår helt feil. Vi har blitt fotnoter i eget liv, dessverre. Skal vi da resignere? Skal vi se ned i avgrunnen for å bare oppdage at den ser tilbake? Velferdsstaten har blitt god på det materielle, men dårlig på det kroppslige og sjelelige. Flere og flere av oss faller av lasset, og gapet mellom oss blir større og  større. I den såkalte moderne verden er det mindre magi, verden har blitt mer flat og maskinell, selv i det dypeste dyp. Dessertgenerasjonens verdier har blitt fotnoter, vi har ikke fått til det vi ville. Vi ville ha dialog, gode samtaler, medmenneskelighet, vi har fått KI, influensere og korte liv på TikTok. Vi må vurdere våre egne verdier på nytt, vi må ta kampen.

​

Vi sitter og ser på en løpsk verden passere i revy, den er preget av kriger, konflikter og rasering av naturen. Profitt knuser medmenneskelighet.  Hvor skal dette ende, og hva gjør en stakkars forbannet sjel som ser at dette kan gå til helvete? Skal vi kaste kortene eller fortsatt tro på at engasjement og involvering nytter?

Marx hevdet at revolusjoner er historiens lokomotiv, men forholder det seg omvendt? Revolusjoner er kanskje et forsøk fra passasjerene på livets tog på å dra i nødbremsen? Stopp, jeg vil av, nå går det over stokk og stein, avgrunnen nærmer seg. For hva er en velferdsstat uten et tydelig verdigrunnlag som vi arbeider sammen for å ta vare på? Hva er vårt verdigrunnlag? Ble det borte i profittjaget?

Vi lever i ville tider med teknologisk og politisk oppbrudd. Tiden rister og ryster oss. Vi kan ikke tillate oss å abdisere, vi må kaste oss ut i tidens sammensatte viderverdigheter. Det vanskelige, ubeskrivelige og meningsløse må snakkes om og vi må tørre å beskrive det som en vandring gjennom smuldrende ruiner. Krigsmaskinene og kapitalismen har ingen respekt for at naturen og menneskene i sin ytterste nød, ikke passer inn i markedenes dagsorden. Klarer vi å mobilisere? Klarer vi å snu? Dra i nødbremsen? Og hvor bærer vi håpet?  Håper det finnes!