Micke Manasse
– gallerist med et formål
TEKST OG FOTO: Erik Valebrokk
Micke Manasse foran vinylveggen hjemme på Vinderen. Ikke rart han smiler!
Møt Michael «Micke» Manasse, tidligere plateselskapsdirektør som i dag driver galleriet
(art with a) PURPOSE på Frogner i Oslo der han viser frem objekter fra Purpose Archive, hans gedigne samling av plater, plakater, publicity-foto og mye mer som dreier seg om hans store kjærlighet – musikken.
- På samme måte som Rolling Stones, David Bowie og andre store artister, var The Clash veldig nøye med hvem som skulle være med og utforme plateomslagene. De ville finne noe som ingen andre hadde benyttet seg av og var svært opptatt av design. Det er mye attitude, og det er lett å forstå at Joe Strummer hadde gått på kunstskole og visste hva han drev med, forteller Micke Manasse og minner om at da det sagnomsuste punkbandet omsider fikk sin første nummer 1-hit var det i 1991, lenge etter at de var oppløst og resultat av at låten «Should I Stay Or Should I Go» ble brukt i en reklamefilm for jeansprodusenten Levi’s.
- Ingen trodde at de skulle «selge» seg til Levi’s, men det var Mick Jones som var talsmann for The Clash på den tiden, og det vakre er at han tenkte «Levi’s, det er cool, det liker vi. James Dean, Eddie Cochran, Gene Vincent – alle gikk med Levi’s.» De hadde også sine idoler, og Jones gikk med på å bli med på den kampanjen, som da også førte til at The Clash endelig toppet listene hjemme i England.
Her er noen av The Clash-posterne som stilles ut på (art with a) PURPOSE over påske.
Den første helgen etter påske, 6. og 7. april, åpner Micke sin nyeste utstilling på (art with a) PURPOSE der han viser frem originale The Clash-postere fra den korte perioden det legendariske bandet var aktivt med plateutgivelser, fra 1977 til 1985. Galleriet er lite, men han får plass til noe sånt som 15 postere, flere av dem riktig så store og i dag veldig ettertraktet blant samlere.
- Det er en ren posterutstilling. Jeg vil ikke at vinylplater eller andre ting skal ta oppmerksomhet fra de spesielle plakatene. De er dristige, oftest silkscreentrykk med fluorisende Day-Glo-farger. Punk er fantastisk på papir, forteller Micke entusiastisk.
65-åringen har samlet plater og musikkmemorabilia i prinsippet hele sitt liv, og begynte som guttunge i Stockholm. 4. september 1970, 12 år gammel, fikk han se Rolling Stones spille på Råsunda Stadion der de blant annet fremførte «Jumpin’ Jack Flash», «Sympathy For The Devil», «Dead Flowers» og «Honky Tonk Women». Det ble en av flere skjellsettende opplevelser i den unge Michaels liv. Hans mor kjøpte konsertplakaten fra Sverige-datoene på bandets Europa-turné til ham. Den var tegnet av den unge kunststudenten John Pasche som vi kommer tilbake til litt lenger ned i denne artikkelen. Det var Mickes aller første konsertplakat, men slett ikke den siste.
Micke Manasse kan sin coverhistorie, men hvis Mat og Drikkes lesere er mer i det blå, kan vi bidra med noen linjer om dens betydning for musikkhistorien. I 1938 ansatte Columbia Records Alex Steinweiss som sin første art director, og han startet pionérarbeidet med å designe plateomslag med bilder i stedet for en enkel innpakning som kun viste navnet på plateselskapet. Utover 40-tallet begynte flere selskaper med samme praksis, og coverkunsten begynte å spire, med reproduksjoner av kjente verk eller originale illustrasjoner, for ikke å snakke om bilder av artistene. Et platecover ble med rette regnet som en salgsplakat, og var dessuten dekorativt. Musikk og kunst i én fin pakke, og med årene kom også utbrettcoveret som utvidet designmulighetene betraktelig.
Mange selskap er spesielt kjent for sin innovative coverkunst, som for eksempel jazzetikettene Blue Note Records og Impulse! Records på 50- og 60-tallet, og på tampen av 70- og inn på 80-tallet var det en del små britiske selskaper som gjorde seg spesielt bemerket med sin designprofil, som for eksempel 2 Tone, Factory, ZTT, 4AD, Mute, Rough Trade og Stiff der navngitte designere som Peter Saville og Barney Bubbles ble viktige profiler for selskapene og deres artister.
Her er Micke og noen av platecoverne Barney Bubbles designet, fra utstillingen i august og september 2023. Hvor mange kjenner du igjen?
- Den gang ble alt arbeid gjort for hånd. Det fantes ikke KI eller en gang datamaskiner med egne designprogram, så alt var fysisk, som oftest et krevende klipp-og-lim-arbeid. Designer, fotograf og illustratør jobbet på lag, retusjering ble gjort av spesialister innen for eksempel airbrush, og alt ble lagt på et arbeidsbord der man plasserte tekst. Mange designere tegnet til og med egne fonter og alfabeter. I dag har de status som kunstnere med en naturlig plass på MoMA og andre museer, men den gang befant de seg langt nede i verdikjeden, med en status på linje med trykkeriet, kan vi vel si. Det var liten forståelse for denne typen «kommersielt» arbeid, og før vi hadde uttrykk som «albumklassiker» og alle disse coffee table-bøkene begynte å produseres, forklarer Micke.
Den aller mest kjente, for ikke å si ikoniske coverkunsten stammer fra 60- og 70-tallet. Andy Warhols berømte bananomslag for Velvet Underground og glidelås/gylf-omslaget han gjorde for Rolling Stones’ Sticky Fingers er omtrent så kjent som du får det. De er i realiteten designet av Craig Braun, men assosieres med Warhol som hadde ideen til begge omslag. Like kjent i musikkretser er designstudioet Hipgnosis og coverkunsten de gjorde for band som Pink Floyd og Led Zeppelin. En historisk gjennomgang kan heller ikke utelate fantasykunstneren Roger Deans plateomslag for progrockbandet Yes. Hans arbeider har direkte inspirert landskapene i James Camerons Avatar-filmer som er sett av mange hundre millioner mennesker.
Du kan også trygt si foto er en del av coverkunsten, og verdensberømte fotografer som Anton Corbijn, Annie Leibovitz, Robert Mapplethorpe og Richard Avedon er blant de mange som står bak tidløse plateomslag. Og selv om navn som Eric Meola, Masayoshi Sukita eller Pennie Smith ikke nødvendigvis klinger velkjent i de tusen hjem, er det nok å si Born To Run, ‘heroes’ eller London Calling for at du vil kunne kjenne bildene deres.
I Norge har vi sett mange spennende plateomslag, men selvsagt i langt mindre omfang. Likevel skal vi ikke underslå betydningen til designere som Knut Harlem, Bruno Oldani, Bjørn Kulseth, Martin Kvamme og Kim Hiorthøy, for å ha nevnt noen ytterst få. Micke er enig, med et visst forbehold:
- Det finnes masse fin norsk coverkunst, men til tross at de fleste norske utgivelser i dag slippes på vinyl, noterer jeg meg at det er nokså dårlig ettervekst av nyskapende norske coverdesignere. Man synes kanskje man har sett det meste før, og det samme gjelder i Sverige.
Micke Manasse arbeider i dag kun med galleriet fordi det er det som er mest meningsfylt for ham, og han har en økonomi som tillater det. I huset hjemme på Vinderen i Oslo har han tusenvis av plater som han har vist frem noen få av på galleriets utstillinger, men også et høyt antall postere forsvarlig tatt vare på i brede skuffer som rommer til dels svært verdifulle skatter fra populærmusikkens historie. Han selger noen fra tid til annen for å finansiere nye kjøp og driften av (art with a) PURPOSE, som i bunn og grunn er et tapsforetagende, men det er et tap han er villig til å ta.
Alt for kunsten, alt for musikken. Som han sammenfatter det,
«The Art of Music».
Micke og tungelogoen til Stones som han stilte ut i mai i fjor. Legg merke til posteren øverst i venstre hjørne. Det er den aller første musikkplakaten hans kjøpt av moren da han var 12 år gammel og Rolling Stones spilte på Råsunda Stadion i Stockholm.
Musikk, kunst og design veves sammen i en slags hellig treenighet i Micke Manasses liv. Sett bort fra kone og barn – og cocker spanielen Nero – er dette ett og alt for ham. Det er ikke tilfeldig at han graviterte mot musikkbransjen i ung alder. Da moren tok ham med på Stones-konsert, ga hun det virkelige startskuddet til en yrkeskarriere som førte ham fra en kort periode som DJ over til platebransjen og steg for steg til toppstillinger i multinasjonale EMI og senere i Isolar, selskapet til David Bowie som han ble kjent med da de begge bodde i New York City.
Det er dog en annen historie, akkurat som hvorfor David Bowies album Low fra 1977 «sannsynligvis» er Mickes favorittalbum. Her skal det handle om hans enorme samling og hvordan han finner mening i å vise frem deler av den til galleripublikummet som finner veien til Eckersbergs gate på Frogner.
Det er ikke så lett å få hode og hale på alt Micke forsøker å si. Han er så ivrig og entusiastisk og proppfull av det mange vil kalle nerdete detaljkunnskap at han rett som det er sklir ut i digresjoner og gode anekdoter og gjentatte ganger under intervjuet ber om å få gjentatt det opprinnelige spørsmålet. For å være sikker på å bli forstått sender han derfor en SMS i etterkant av intervjuet med følgende innhold:
«Jeg er egentlig altfor ufokusert til å la meg intervjue, men det viktigste med det jeg gjør kan sammenfattes på denne måten: Mine tidlige inntrykk i formative år på 70-tallet av flotte plateomslag med deres grafikk, logoer og fotografier, er noe jeg aldri glemmer. Interessen for design stammer derfra, og fra kjærligheten til musikk og popkultur generelt. Den iblant spesifikke kulturen og designet bak favorittbandene og deres sjangere, inspirerte meg til å forfølge, ikke bare albumomslag, men også plakater, bilder og magasiner, og mye senere åpne (art with a) PURPOSE.»
Flere bilder fra Stones-utstillingen.
Galleriet åpnet da Micke og familien dro tilbake til Norge etter å ha bodd noen år i New York. Det sammenfalt med koronapandemien, og han hadde derfor en del tid å sette av til prosjektet.
- Ideen hadde vi fått i New York. Jeg samlet jo alle disse posterne, men hadde ingen plan for hva jeg skulle gjøre med dem. Postere som disse kan du se overalt i USA, men går du på gallerier i Norge eller Sverige eller Danmark, ser du ikke slikt. Kanskje kan du se en utstilling med coole olympiske postere eller reisepostere – store nisjer som er veldig collectable, kjempeinteressante greier – men i Skandinavia er det ikke et marked for musikkpostere ennå. Jeg har nesten ikke solgt noen postere i galleriet mitt, men på Instagram går det en del via direct message. Alle selges til London eller New York eller Los Angeles, og litt til Tyskland og Frankrike.
Selv om mange liker å se dem, tror Micke man i Norden ikke helt forstår at denne typen postere kan ha en høyere verdi, at det er mer enn kommersielt reklamemateriell med en gitt utløpsdato. Han presiserer at dette er designede samlerobjekter, kunstuttrykk med en reell varighet og verdi deretter.
- Galleriet heter jo (art with a) PURPOSE, og det er dette postere generelt sett handler om. Går man tilbake i tid var de ikke bare dekorasjon, men hadde et formål. Det kunne dreie seg om hvor man kunne hente rasjoneringskuponger under krigen eller et presidentvalg, for eksempel. Aviser ble utstilt i montere for at folk som ikke hadde råd til å kjøpe dem likevel kunne lese dem. Så langt tilbake som i det gamle Romerriket hadde man oppslagstavler med informasjon. Det har vært sånn i evigheter. Se på den kubanske revolusjonen. Der lagde de egne screentrykk på papir med Che Guevara i jungelen, og om nettene gikk de inn i byene og tapetserte husveggene med dem. De ble revet ned veldig raskt av regimet, men folk våknet opp, og det er noen av de dyreste posterne du kan finne i dag. En original Che-poster med det ikoniske bildet kan gå for en halv million.
Før åpningen av (art with a) PURPOSE tok Micke kontakt med Victoria and Albert Museum (V&A) i London der han fikk Gill Saunders, museets Senior Curator of Prints og dermed også posterkolleksjonen, i tale.
- Hun ble veldig glad da hun hørte hva jeg planla å gjøre, og dro hele historien om begrepet «art with a purpose». Hun fortalte meg om alle disse vakre posterne og oppslagene som var laget for å informere om forskjellige ting, som at sirkuset kommer til byen. Gamle sirkusplakater og reiselivsplakater er veldig ettertraktet, og det finnes mange som samler på slikt like intenst som jeg samler på mine popgreier. Det kommer helt an på hva man liker, men hun var tydelig på at (art with a) PURPOSE ville være et godt navn. Hun syntes riktignok det var litt misbrukt av en del gallerier, men mente jeg kunne kjøre på.
- Skyldes den spesielle skrivemåten din fascinasjon for typografi og designvirkemidler?
- Ja, jeg har vært opptatt av artwork og grafisk design og logoer fra 14-15-årsalderen. Jeg elsker logoer. Shell-logoen eller de forskjellige IBM-logoene for eksempel, de er fantastiske. Så enkle, men de er briljante.
- Du har jo hatt en egen utstilling basert på tungelogoen til Rolling Stones…
- Nettopp, og tungen var faktisk inspirert av Shell-logoen.
Det var i mai i fjor at Micke hadde sin store Stones-utstilling i galleriet. Da viste han frem den originale posteren som moren hadde kjøpt til ham i 1970, samme år som designeren John Pasche på direkte oppdrag fra Mick Jagger også tegnet tungelogoen. Den var ikke med på konsertplakaten, men ble benyttet første gang på et VIP-pass til Stones-konserten på Marquee Club i London 26. mars 1971, på tampen av bandets korte turné i England og Skottland.
Dette VIP-passet er ikke i Micke Manasses samling, men han klarte å hoste opp mer enn nok av andre spennende plakater og platecover til utstillingen. Her viste han også frem annonsemateriell og magasinforsider fra perioden fra 1970 til 1989, og utstillingen er et godt eksempel på hvor omfattende Mickes private samling er.
Micke forbereder neste utstilling der han skal vise frem såkalte publicity stills. Legg merke til at Stones-plakaten er tilbake på veggen hjemme.
Den aller første utstillingen på (art with a) PURPOSE var i september 2021 med tittelen Hello, I’m David og rettet søkelyset på David Bowie. Riktignok var den adskillig mindre i omfang enn den store utstillingen David Bowie Is som ble vist på V&A i 2013 og fortsatte til ti andre byer før den ble avrundet på Brooklyn Museum i New York City i 2018, men til å være hentet fra en privat samling i Norge var den imponerende.
De 12 utstillingene som så langt har vært holdt på galleriet i Eckersbergsgate har hatt til dels svært forskjellig innhold. Etter Bowie hadde Micke en utstilling med arbeider av den grafiske designeren Milton Glaser. Han er blant annet berømt for å ha designet en Bob Dylan-poster fra 1966 der han benyttet Baby Teeth, en av mange fonter han har tegnet, som ledsager et bilde av Dylans hode i silhuett. Bildet var i sin tur inspirert av et selvportrett av den franske kunstneren Marcel Duchamp fra 1957, og kan stå som eksempel på både Glasers og Micke Manasses syn på at forskjellige kunstverk henger sammen og inspirerer hverandre, på tvers av kunstneriske disipliner. Med den forståelsen gir også (art with a) PURPOSE’ forskjellige utstillinger større mening.
Den siste utstillingen i 2023, It’s BIG!, dreide seg rundt enormt store reklamepostere. Blant dem var en stor PVC-plakat laget av Milton Glaser for den siste sesongen av TV-serien Mad Men (som nå er kjøpt fra Purpose Archives av Nasjonalmuseet) til undergrunnsbanen i New York. Selve størrelsen var et vesentlig poeng med It’s BIG!, mens tegneserieskaperen Lars Fiske fikk kuratere en utstilling med platecover laget av kjente – og ukjente – serieskapere. Blant godbitene her var et platecover til en posthum Jimi Hendrix-plate tegnet av Moebius, MAD-tegneren Don Martins Miles Davis-cover, Love & Rockets-tegneren Jaime Hernandez’ «piratportrett» til Michelle Shockeds album Captain Swing og norske tegnere som Tommy Sydsæter (Vazelina Bilhopphøggers), Bendik Kaltenborn (Todd Terje) og Christopher Nielsen (Jokke & Valentinerne).
Her er bilder fra tegneserieutstillingen fra i fjor høst. Den ble kuratert av den kjente serieskaperen Lars Fiske, og her ser vi et Jimi Hendrix-cover tegnet av Moebius, og to plateomslag tegnet av MADs Don Martin for Miles Davis og Art Farmer.
To utstillinger har vært viet den innflytelsesrike britiske designeren Barney Bubbles som begikk selvmord i 1983, 41 år gammel. Den første av disse viste kun arbeider han gjorde for Elvis Costello, mens utstilling nummer to tok for seg hele Bubbles’ fargesprakende karriere med nydelige plateomslag designet for blant annet Ian Dury, Hawkwind, Nick Lowe, Dave Edmunds, Depeche Mode, The Damned, Psychedelic Furs, Billy Bragg og Devo.
Utstillingen som har skilt seg mest ut er nok Bruno Oldanis tenkerom. Oldani var en sveitsiskfødt designer bosatt mesteparten av livet i Oslo. I kjelleren i lokalene hans i Bygdøy allé fantes en stor samling med gjenstander og arbeider han lot seg inspirere av, og det var blant annet deler av denne Micke fikk stille ut. Bruno Oldanis tenkerom ble kuratert av Peder Bernhardt som jobbet med Oldani i en årrekke, og utstillingen viste hvordan han satte sitt tydelige preg på utviklingen av design i Norge. Variasjonen i form og uttrykk var enorm, og Oldani tegnet blant annet etiketter og emballasje, logoer og frimerker, men også bokomslag og platecover. Det er den av (art with a) PURPOSE’ utstillinger som har vakt størst oppsikt utenfor rene musikkretser.
Galleriets virksomhet vender likevel alltid tilbake til Micke Manasses egen samling. Etter den forestående Clash-utstillingen står et nytt og annerledes prosjekt for døren, der han skal vise frem bilder fra sin store samling av såkalte publicity stills. Dette er artist- og bandfotografier trykket på kontaktpapir til bruk i magasiner og aviser, som i dag har en helt annen verdi enn den gang vi som jobbet i musikkpressen praktisk talt fikk dem kastet etter oss. Micke, som i flere år var toppsjef for EMIs norgeskontor, har tatt vare på mange slike, men han har også samlet som privatperson og er i besittelse av langt flere fotografier enn direktørjobben kunne gitt ham.
Hvor stor er egentlig hele samlingen til Micke Manasse, om han er i stand til å gi et eksakt svar?
- Jeg har samlet altfor mye, så jeg prøver å kvitte meg med litt. I går solgte jeg 200 postere til en butikk her i Oslo, men det er mye igjen. Jeg har mange tusen LP-plater og mange tusen singler, jeg har veldig mange aviser og magasiner fra 70-tallet og oppover, og så er det sikkert 2000 postere. Jeg har et eget arkivskap med publicity photos, så det er nok også et tusentalls slike. Jeg prøver å renske ut dubletter, men det er fremdeles en veldig stor samling.
- Er den godt forsikret?
- I dag, ja. Da vi bodde i Sverige for mange år siden var det slik da jeg skulle forsikre samlingen at ingen var i stand til å vurdere verdien, så jeg ble bedt om å skaffe noen fra utlandet som kunne gjøre det. Man kan nok fastsette verdien av platene forholdsvis enkelt, men posterne er et problem. De må på en måte vurderes som kunst, slik man vurderer malerier. Det var det samme her i Norge da jeg skulle forsikre dem. Ingen var villige til å akseptere postere som kunst, men da jeg sendte et klipp om Leonardo DiCaprio som hadde kjøpt en poster fra den tyske filmen Metropolis for nesten en million kroner – og som i dag er verdt tre-fire millioner – gikk det opp for dem at postere også var noe man samlet på og som kunne ha en verdi.
Micke innser at samlingen kanskje ikke vil overleve ham selv, og har tenkt tanken på å få den avhendet til en kjøper på et tidspunkt.
- I USA har museer som MoMA i New York store samlinger av musikkpostere og mye av det samme som jeg har. Om for eksempel Nasjonalmuseet hadde vært interessert i å overta en samling som min og ha den i sitt arkiv, synes jeg det ville vært den beste måten å løse dette på. Det er ikke så mange av oss som driver med dette her. De fleste som samler postere er opptatt av en liten nisje eller et band, mens jeg har bredden.
Det er muligens en klisjé at menn er platesamlere – eller samlere av hva det nå skulle være – mens kvinner ikke er helt «der», men spørsmålet må stilles: Hva synes Mickes kone om samlemanien og all den plassen samlingen tar i huset (som heldigvis er stort)?
- Hun synes faktisk det er ganske coolt, og hun vet hvor mye det betyr for meg. Hun driver blant annet med design og import av kashmirplagg fra Italia for sitt eget selskap Natura Cashmere, og da hun skulle ta noen reklamefotos her hjemme, insisterte fotografen på å bruke vinylveggen som bakgrunn. Det var litt gøy, og hun vet jo godt at dette er min store interesse, sier Micke Manasse.
Avslutningsvis ga vi Micke en utfordring:
Kunne han velge ti representative platecover han er glad i og som han kunne kuratert en utstilling rundt? To dager senere kom en frustrert melding:
«Det er altfor mange plateomslag jeg elsker på grunn av et foto, en tegning, design, logo, idé eller grafisk uttrykk. Jeg brukte mange timer med artwork i går, og det finnes ingen definitive favoritter. Det forandrer seg daglig, og en åpenbaring kan komme plutselig. Dermed kan en ny interessant designer bli aktuell.»
Han klarte ikke begrense seg til ti cover, og endte med det dobbelte. Her kan du se hvilke det er snakk om, fire av gangen, med Mickes kommentarer uoversatt og uredigert under bildene. For å se omslagene i rett størrelse anbefaler vi et søk – eller 20 – på internett. Og vil du vite hva som til enhver tid skjer i galleriet skal du følge Instagram-kontoen artwithapurpose, der Micke også daglig publiserer smakebiter fra samlingen med tilhørende informasjon. Det er som en liten popkunstskole i seg selv.
Pharoah Sanders – Jewels Of Thought (1969)
Pharoah Sanders får representera de fantastiska jazz artwork som finns, det var ju ikke bara Blue Note. Här Impulse Records som verkligen var cutting-edge när det gäller använda foto på skivomslag.
Stevie Wonder – Music Of My Mind (1972)
Stevie Wonder från 1972, enorm skiva, briljant artwork, type använt med sina fina färger och ja dessa spegelbriller som reflekterar så bra.
Elvis Presley – 50,000,000 Elvis Fans Can’t Be Wrong (1959)
Elvis i guld såklart, och den titeln. Stiligt!
Johnny Cash – Ring Of Fire: The Best Of Johnny Cash (1963)
Cash is King! Från 1963 när Lpn var relativt ung og alla plateselskap hade egna meget fina art departements.
Bob Dylan – Self Portrait (1970)
Bob med ett självporträtt. Skitbra! Varför inte? Dylan kan allt. Han svetsar metaller, målar, skriver, poesi. The Bands Music from the Big Pink var även det målat av Dylan.
Pink Floyd – Atom Heart Mother (1970)
Hipgnosis må ju vara med. Hipgnosis var størst och ja kanske de var best trots allt. Mäktiga artwork för framförallt Pink Floyd.
New Order – Movement (1981)
New Order får representera post punk og Peter Saville. Designernas designfavorit.
Bob James – ”H” (1980)
Paula Scher är ju en favorit till. Detta är en plata jag har aldrig lyssnat på men när hon drog upp designstrategin til TappanZee som var Bob James bolag bevisade hon sin genialitet.
Traffic – On The Road (1973)
Island Records är väl det engelska bolag som bäst förstod vikten av ett innovativ plateomslag. Ett artwork som talade till fans men samtidigt bröt helt ny mark. Detta är inget hypat artwork bara noe jag älskar. Fantastiskt gatefold, med designade innerpåsar och labels. 1973 var ett bra år!
The Damned – Damned Damned Damned (1977)
Damned… Englands första punkalbum. Design Barney Bubbles såklart. Detta var banbrytande och innan Pistols’ album. 1977 och Barney styrde punken som designer bort från det svart vita in mot färg. Modigt!
Buzzcocks – A Different Kind Of Tension (1979)
Buzzcocks får representera Malcolm Garrett. Direkt från skolan gjorde han ett dussin singlar og alla album för Buzzcocks, Magazine etc. Flyttade til London där han blev designer för Simple Minds vilket han fortsatte med under mer än 10 år. Ja, och Duran Duran och mye mer.
Hot Tuna – America’s Choice (1975)
Ett annat ohajpat omslag jag gillar skarpt. Så olikt allt annat från San Fransisco även om det gått ett par år och vi nu är i 1975. Aldrig varit omnämnd… personlig favorit. Jag gillar ju förpackningar… logos.
Roxy Music – For Your Pleasure (1973)
Roxy med Amanda Lear. Lear var ju inte Amanda ännu. Detta är ikke ett montage, ett riktigt foto med limo, Ferry og Amanda. Alla deras sleeves är fina.
Marianne Faithfull – Loveinamist By Marianne Faithfull (1967)
Marianne Faithfull representerar 60-talet trots att hennes Broken English omslag är så fantastiskt (ref Island Records igen).
Grace Jones – Muse (1979)
Ikonisk artwork av Richard Bernstein som var Andy Warhols högra hand tills han klarade sig på egen hand. Det var Bernstein som gjorde i princip alla framsider på Warhols fantastiska Interview magazine. Se hela omslaget på nett.
Little Feat – Down On The Farm (1979)
Det finns mer kända Little Feat plattor (men alla tidiga är ju bra), tar denna för den är mindre känd men med ett exakt lika fint art av konstnären Neon Park som gjorde alla deras konvolut.
Gino Paoli – Basta chiudere gli occhi (1964)
Italien og 60 talet! Design klass och vilken artist.
Serge Gainsbourg – Love On The Beat (1984)
Det är det ända skivomslag den store fotografen William Kleine har gjort. Eller finns det noe mer?
Kraftwerk – Autobahn (1974)
Wir fahren….. Autobahns alternativa artwork gjord för den engelske marknaden. Inte bättre, lika bra bara, men briljant som alltid med Kraftwerk.
Liza Minnelli – Live At Carnegie Hall (1981)
Andy Warhol! Typsnitt og tegning i perfekt harmoni.