KULINARISK KAMMERSPILL
Ikke la den knotete norske tittelen avskrekke:
«Pot-au-Feu – Veien til hjertet»
er et filmatisk festmåltid for romantiske matelskere.
TEKST: JAN OMDAHL
FOTO: Another World Entertainment / Mongrel Media
For enkelte kan god film om mat bringe fram de helt store følelsene. Bare spør Eivind Hellstrøm, som under introduksjon til førpremieren av fransk-vietnamesiske Trần Anh Hùngs drama «Pot-au-Feu – Veien til hjertet» på Vega Scene i Oslo forleden, flere ganger måtte ta en pust i bakken og svelge unna noe som hadde satt seg fast i halsen. Hellstrøm er nok av den lettrørte typen, men da han med knekk i røsten utbrøt «Jeg er Didot!», med henvisning til den lidenskapelige gourmanden som er filmens mannlige hovedkarakter, kom det åpenbart fra hjertet. At filmens andre tema er kjærlighet i moden alder, gjorde muligens også sitt.
Regissør Trần Anh Hùng.
Sist jeg så en matfilm, dokumentarfilmskaperen Frederick Wisemans fire timer lange film om restaurantfamilen Troisgros og deres restaurant, satt Bent Stiansen som et tent lys på første rad. Jeg mistenker at han, i likhet med Hellstrøm, også vil elske dette dramaet fra den franske landsbygda på 1880-tallet. «Pot-au-Feu – Veien til hjertet» er en ganske sentimental film om gastronomi, sensualitet, kjærlighet og alle tings forgjengelighet. På originalspråket heter den «La Passion de Dodin Bouffant», etter Marcel Touffs roman fra 1920-tallet om en fransk gorumand, visstnok løselig basert på den legendariske matskribenten Jean Anthelme Brillat-Savarin.
Dodin Bouffant (Benoît Magimel) er en velstående godseier, privilegert nok til å kunne vie livet til kokekunsten og jakten på det perfekte måltidet. Han har drevet det langt ved grytene, og er i de rette kretser kjent som «gastronomiens Napoleon». Ved sin side har han sin nærmeste medarbeider, kokken og kjøkkensjefen Eugénie (en strålende Juliette Binoche), en begavet og egenrådig yrkeskvinne med et eget indre lys. Man skjønner fort at det er noe mer enn et profesjonelt forhold mellom de to, og den rørende og såre kjærlighetshistorien er sømløst viklet inn i en handling som ellers i all hovedsak foregår i grønnsakshagen, på kjøkkenet og ved spisebordet.
Dodin og Eugénie er kjærester, men det er komplisert. Dodin har fridd mange ganger, men den selvstendige Eugénie sier nei. Hun foretrekker ting som det er, og når Dodin om kveldene tasser i nattskjorten opp til rommet hennes på loftet, hender det rett som det er at døren ikke er låst. Dodin omtaler de to som «i livets høst», mens den livsbejaende Eugénie insisterer på at hun lever i evig sommer. Samtidig skjønner vi at ikke alt er bra med henne, hun har dramatiske noen besvimelsesanfall, men er alltid raskt oppe igjen og tilbake på kjøkkenet. Så legger Dodin alle krefter i å tilberede henne det perfekte måltidet, og historien tar en ny vending.
At de to skuespillerne fremstår noe for unge og vakre til å gjøre disse livets høst-greiene hundre prosent troverdige (Binoche er 60, Magimel 49) kan man leve med, særlig etter at Hellstrøm forteller oss at de to visstnok skal ha hatt et forhold i det virkelige liv.
At det er det franske klassesamfunnets føydale struktur som muliggjør den vakre dansen rundt skjærefjeler, gryter og komfyrer, gjør ikke regissør Trần noe stort nummer av, skjønt kjøkkenassistenten Violetta får representere underklassen på et vis. Når foreldrene til hennes unge kusine, den gastronomiske naturbegavelsen Pauline, kommer med lua i hånda for å spørre om Dodin vil ta henne inn som lærling, er det også et opptrinn som viser avstanden mellom landadel og småbruker.
«Pot au feu» er vakker, gammelmodig og langsom, med en følsom skildring av et komplisert kjærlighetsforhold, fantastiske matscener og finstemt balanse mellom lys og skygge både i filmens bilder og i hovedpersonenes liv. Som matfilm føyer den seg inn i tradisjonen til noen av de beste, fra «Babettes Gjestebud» og «Spis, drikk, mann, kvinne» via «Tampopo» til «Ratatouille».
Man får en ubendig trang til å flytte til et gods i Loire, omgitt av vakker natur, vakre mennesker, de beste råvarene og en arbeidsom tjenerstab. Der skal man tilberede herremåltider på stripe og skylle disse ned med de beste vinene menneskeheten har tilgjengelig, for å parafrasere «Withnail and I». Om dette skulle vise seg vanskelig, kan man i det minste la seg inspirere til å heve ambisjonsnivået og være enda litt mer tilstede i egen matlaging. Hellstrøm sier han har sett filmen flere ganger – kan man håpe at han setter tv-jobb og SoMe-fjas på pause og fyrer opp en popup-restaurant? Sikkert ikke, men jeg skulle gjerne ha smakt Helstrøms kalvecarré. Hortulanen får vi kanskje heller la fly.
I filmens fabelaktige 35 minutter lange og nesten helt ordløse åpningssekvens tar regissør Trần Anh Hùng («Duften av grønn papaya om morgenen», «Norwegian Wood») oss rett inn i grønnsakshagen der Eugénie først sanker grønnsaker til aftenens festmåltid, og så tilbereder maten i det store, vakre kjøkkenet sammen med Dodin, kjøkkenassistenten Violette (Galatéa Bellugi) og hennes kusine Pauline (Bonnie Chagneau-Ravoire, helt klart en kommende stjerne). Rommet er badet i gyldent lys mens kjøtt og grønnsaker renses, kuttes, kokes, stekes og anrettes etter alle kokekunstens regler. Den velregisserte balletten er fotografert i slående, dvelende nærbilder og langsomme panoreringer av Jonathan Ricquebourg. Alt er vakkert, enten det er en porsjert pære eller en carré av kalv på vei inn til sitt tredje opphold i den kullfyrte ovnen.
Pot-au-feu er en fransk gryterett med langtidskokt kjøtt og grønnsaker, gjerne servert i to deler; først en klaret buljong, deretter kjøtt og grønnsaker. Filmen av samme navn er en hyllest til den klassiske franske gastronomien, med dyp respekt for de beste råvarene og de tradisjonelle, tidkrevende tilberedningsmetodene. Den er også en meditasjon over gastronomiens flyktighet og mer sanselige sider. Filmen kretser rundt noen spesielt viktige måltider. Flere tilberedes for Dodins indre sirkel av innflytelsesrike mannlige venner. Det smattes, sukkes og stønnes til den store gullmedalje. Scenen der herrene på tradisjonelt, skambelagt vis forsvinner med hodene inn under hver sin store, hvite serviett, lener seg helt ned mot tallerkenen og gofler i seg hver sin Hortulan, en fugl i spurvefamilien som franskmennene visstnok hadde for vane å holde i fangenskap, tvangsföre, drukne i Armagnac og steke i smør, er en man husker. Ritualet med serviettene skyldtes angivelig et ønske om å skjule fråtseriet for Guds åsyn. Dette skjer vel å merke ikke på Eugénies kjøkken, men på besøk hos en venn. I dag er Hortulanjakt totalforbudt i Frankrike.
Andre ganger er det kanskje bare Dodin og Eugénie som nyter en perfekt tilberedt omelett, spist med skje fordi den smaker best slik. Kokkelegenden Pierre Gagnaire har vært kulinarisk rådgiver, og har også en liten birolle som kokk for prinsen av Eurasia, en vulgær mann som representerer den rake motsetningen til Eugénies kvalitetssans og kunnskapsbaserte kompromissløshet.