Parallelt med at Bruce Springsteen kan se tilbake på en 52 år lang platekarriere, slipper han ikke mindre enn syv fullverdige uutgitte album, samlet under ett i den massive boksen Tracks II: The Lost Albums. Er de bra? Visst pokker!
Av ERIK VALEBROKK
Mannen og myten. Bruce Springsteen har åpnet arkivet og slipper nå syv tidligere uutgitte album. Foto: Sony Music Norway
Springsteens arkiv
På skattejakt i
Bruce Springsteen
Tracks II: The Lost Albums
(Legacy/Sony)
Rocken er for lengst på museum, men fortsetter også å utvikle seg. Det ene utelukker som kjent ikke det andre, og 75 år gamle Bruce Springsteen er et levende bevis på nettopp dette. At han er såpass tilårskommen er smått utrolig sånn som han står på, men det er ingen ubetydelig klubb han er del av. Andre aktive størrelser i øvre alderssjikt er Bob Dylan, Rolling Stones, Paul McCartney og Willie Nelson – utsøkt selskap, altså.
Bruce Springsteen er i disse dager inne i siste del av en verdensturné med E Street Band som toner ut i Milano 3. juli, sannsynligvis med en versjon av Dylans «Chimes Of Freedom» eller Woody Guthries «This Land Is Your Land». Da har han og bandet gjennomført 130 konserter fra turneen startet i Florida for to et halvt år siden, og planer er underveis for nye turneer, nye sanger og nye plateutgivelser.
Men nå skal det handle om det gedigne arkivprosjektet som er Tracks II: The Lost Albums, oppfølgeren til boksen Tracks fra 1998 som inneholdt fire CD-plater (den er aldri utgitt på vinyl) med 66 for det meste uutgitte sanger innspilt mellom 1972 og 1998. Disse var hentet fra hist og pist, sanger som av forskjellige årsaker ikke fikk plass på de regulære albumene og i beste fall var henvist til B-sider på singler. Tracks II er helt annerledes, en boks med syv ferdigstilte album, innspilt mellom 1983 og 2018.
Så er spørsmålet hvem som er klare for 83 nye Springsteen-låter, hvorav 74 ikke har vært utgitt i noen som helst form tidligere, altså manna fra himmelen fra en av verdens største – og viktigste artister? Jeg vil tro det er ganske mange, meg selv til de grader inkludert.
Syv nye plater på rappen i én gigantisk boks – ikke dårlig. Foto: Sony Music Norway
Bruce Springsteen er blant de artistene som satte så enorme spor etter seg med sine første utgivelser at de jobber imot ham, kunstnerisk så vel som kommersielt. Fra debutalbumet Greetings From Asbury Park, N.J. utgitt i 1973 til han ble superstjerne med Born In The U.S.A. i 1984, skrev han og hans våpendragere i E Street Band moderne musikkhistorie. De syv platene fra denne korte perioden er stoffet drømmer veves av, slikt som gjør en artist udødelig.
Alt han har gjort siden er blitt holdt opp mot disse platene. Du kan liksom ikke konkurrere med album som Born To Run, Darkness On The Edge Of Town og Nebraska, for ikke å snakke om min personlige favoritt The River– selv om du har laget dem sjæl. Hver gang han gir ut en ny plate som er hakket bedre enn forgjengeren, heter det at det er «hans beste siden… (velg fritt fra denne gullrekka)», og da er det ikke så enkelt. Ikke at jeg tror det plager ham nevneverdig, men vi som er fans blir liksom aldri helt fornøyd med en ny Springsteen-plate.
Det er heller ingen grunn til å ta lett på ryktet han og bandet i årenes løp har opparbeidet seg som konsertattraksjon – og har bevart siden, kortere og lengre opphold til tross. Med regulære festforestillinger som sjelden eller aldri varer i mindre enn tre timer og ofte nærmer seg fire, er en billett til en konsert med Bruce Springsteen & The E Street Band en garanti for uforfalsket, sprudlende, tøylesløs musikkglede. De serverer en «Rock & Soul Revue» marinert i arven etter de store heltene som banet vei; Elvis Presley, Little Richard, Chuck Berry, Buddy Holly, Dion & The Belmonts, Roy Orbison, Sam & Dave, The Isley Brothers, The Four Tops, Aretha Franklin, The Ronettes, The Shangri-Las, The Beatles, Rolling Stones, The Clash, Sex Pistols og alle andre du kan tenke deg som strutter av ungdommelig overmot og et brennende ønske om å underholde – og bli elsket og beundret tilbake.
Det er lite å spore av akkurat disse tingene på Tracks II, og det virker å være en hovedårsak til at Bruce har satt sammen Perfect World som er den avsluttende platen i boksen, med ti mer eller mindre konvensjonelle sanger som kunne vært fremført av E Street Band. De fleste bandmedlemmene dukker da også opp her og der, og «Another Thin Line» har vært fremført live med E Street Band. Tre av låtene, denne inkludert, er skrevet sammen med heartlandrockeren Joe Grushecky. Det er som mange er klar over svært uvanlig at han skriver med andre.
Tanken bak Perfect World var at fansen kanskje ville forvente en slik plate også, ikke bare disse «andre greiene». Selv om jeg ikke er umiddelbart begeistret for det jeg hører, skal jeg være forsiktig med å avfeie den. Tracks II er en så omfattende og rik utgivelse at den krever mer lytting enn jeg foreløpig har vært i stand til å gi den, og jeg skal veie mine ord deretter. Det jeg med hånden på hjertet likevel kan si, er at den er den minst interessante av de syv platene. Det er ikke dermed sagt at sangene herfra er uten verdi. «I’m Not Sleeping», «You Lifted Me Up» og «Rain In The River» er blant de som kan modnes godt over tid, og det avsluttende tittelsporet er en fin, trøstefull ballade som gir håp om noe godt i en turbulent verden.
Røttene til hele dette gedigne prosjektet ligger i Nebraska og Springsteens mulighet til å spille inn egne demoer i et hjemmestudio, uten andre musikere til stede, og innledningsvis kun med en liten kassettspiller, en TEAC 144 Portastudio. Med fire spor spilte han ved hjelp av dette, en gang i urtiden så avanserte vidunderet, inn Nebraska vinteren 1981-82 slik vi kjenner den. Opprinnelig var disse demoinnspillingene ment som et veikart for bandet, men var så gode i seg selv at de ble utgitt i sin opprinnelige form. Fire spor hadde gjort Bruce i stand til å bygge enkle arrangementer og gi sangene struktur, forsterket av små vokaleffekter og andre pålegg.
Dette åpnet for en helt ny måte å arbeide på som gjennomsyrer de syv platene i denne boksen. Etter Nebraska har metoden vært en regel snarere enn et unntak, og det har gitt Bruce en frihet til å fikle med sangene i sitt eget tempo, avhengig av dagsform og kreative innfall, uavhengig av tidspress og kostbare studio- og musikerutgifter. Musikere er hentet inn etter behov.
Med unntak av Perfect World, var alle disse platene mer eller mindre ferdigstilte prosjekter som Bruce av forskjellige årsaker valgte ikke å gi ut, og to av dem – Somewhere North Of Nashville og Twilight Hours – er parallellprosjekter, spilt inn og/eller skrevet samtidig som The Ghost Of Tom Joad og Western Stars. De er også to av de beste.
Jeg har sagt nok om Perfect World som avslutter boksen, men tar for meg de øvrige seks platene i rekkefølgen de blir presentert.
Det første albumet, L.A. Garage Sessions ’83, åpner med den ene av to coverlåter i hele boksen, en neddempet countryfisert versjon av Elvis Presley-klassikeren «Follow That Dream» (den andre er Johnny Rivers-hiten «Poor Side Of Town» på Somewhere North Of Nashville). Disse garasjeinnspillingene bygger bro mellom Nebraska og Born In The U.S.A. På denne tiden hadde Springsteen flyttet fra New Jersey til Los Angeles der han kjøpte et hus i Hollywood Hills, med en liten leilighet over garasjen. Garasjen ble studio, og med hjelp fra tekniker Toby Scott fikk han installert større utstyr enn det enkle portastudioet han brukte på Nebraska.
Som med Perfect World er det vanskelig å betrakte L.A. Garage Sessions ’83 som et fullblods album, men de 18 sangene henger sammen i den forstand at de tilhører samme periode, og er del av det omfattende materialet som i sin tur pekte frem til sangene som havnet på Born In The U.S.A. og sikret Bruce Springsteen plass blant de største av de største.
Lite ved denne platen tyder imidlertid på at han bare et par år senere skulle bli en av tiårets virkelige superstjerner på linje med Michael Jackson, Madonna, Whitney Houston og Prince. Innspillingene er langt rikere arrangert enn sangene på Nebraska, men er også lyden av en artist som er usikker på veien han skal gå. En av sangene – «My Hometown» – havnet på Born In The U.S.A., og «Johnny Bye Bye» (som er basert på Chuck Berrys «Bye Bye Johnny» og følgelig er en delvis coverlåt) og «Shut Out The Light» ble brukt som B-sider på singler, men i andre versjoner, spilt inn med musikerne fra E Street Band.
Bruce var aldri helt tilfreds med Born In The U.S.A., men følte at han måtte levere en fullblods bandplate etter den stillfarne Nebraska. Sangene på L.A. Garage Sessions ’83 viser et mulig annet utfall enn det som ble. Sanger som vi hører her for første gang – «Jim Deer», «Richmond Whistle», «Black Mountain Ballad» og «Fugitive’s Dream» (i to versjoner) – kunne med letthet vært grunnmuren i en Nebraska II-utgivelse, og den nevnte versjonen av «Follow That Dream» ville nok vakt adskillig større oppsikt om den ble utgitt i 1983 enn den gjør i dag. På den annen side ville sanger som «One Love», «Seven Tears», «Don’t Back Down» og «Don’t Back Down On Our Love» vært naturlige kandidater til Born In The U.S.A.
Mye har vært sagt og skrevet om at Bruce var fraværende på 90-tallet. Riktignok ga han ut to plater i 1992, attpåtil samme dag, de ikke spesielt imponerende Human Touch og Lucky Town, han vant en Oscar for «Streets Of Philadelphia» skrevet til Jonathan Demmes film Philadelphia, og ga ut det kritikerroste – og strålende – albumet The Ghost Of Tom Joad, men etter at det ble utgitt i 1995 kom ingen nye studioalbum før The Rising i 2002. Det var terrorangrepet mot USA 9. september 2001 som endelig ga ham noe viktig å skrive om som han også syntes var verdt å utgi.
Tracks II: The Lost Albums viser at Bruce slett ikke var inaktiv på 90-tallet. Han og hans kone Patti Scialfa var riktignok opptatt med å oppdra tre barn, men samtidig kunne Bruce i eget tempo spille inn musikk i hjemmestudioet som nå var adskillig mer avansert hva utstyr og fasiliteter angikk.
Streets Of Philadelphia Sessions var en fiks ferdig plate, klar for utgivelse våren 1995, men i siste liten trakk Springsteen prosjektet. I likhet med sangen «Streets Of Philadelphia» er de ti sangene på dette albumet basert på trommeloops. Springsteen var fascinert av hiphopscenen på vestkysten, og selv om han aldri har leflet med hiphop som sådan, er det likevel dette som ligger til grunn for innspillingene.
Ved siden av trommeloops er lydbildet på Streets Of Philadelphia Sessions dominert av synthesizere. Alt startet med disse to elementene, før han gikk videre og la på bass og trommer og gitar.
På Tunnel Of Love fra 1987 fikk han eksterne musikere til å gjøre noen beskjedne pålegg, men det var i bunn og grunn et soloalbum, basert på hjemmeopptak. Det samme skjedde nå. Bruce inviterte Shane Fontayne, Tommy Sims og Zack Alford som hadde vært med i det seneste turnebandet til å gjøre overdubs, men det vi hører her er likevel i realiteten en solo-LP. Før utgivelsen kom tvilen:
«It was just boom. Streets Of Philadelphia Sessions was finished, but it never felt finished to me», forteller han i den lekre, innbundne boken som ledsager Tracks II. Han hadde sluppet tre plater om krevende relasjoner på rappen og trodde derfor at fansen ville sette større pris på noe annet enn en fjerde plate i samme spor.
Han fikk det derfor for seg å utgi en Greatest Hits-plate og samlet E Street Band for å spille inn noen nye låter som del av pakka. Blant de fire som endte med å bli utgitt var «Secret Garden» som du nå kan høre i sin opprinnelige form her. De spilte også inn «Waiting On The End Of The World», men E Street Band-versjonen forblir foreløpig i arkivet. Ellers er å si om denne platen at den innledningsvis føles litt monoton, men at sangene antar både farge og fasong når de får modnet litt. Det er likevel ingen favoritt.
Kronologien er ikke konsekvent på Tracks II. Derfor er Faithless neste plate, et soundtrack Bruce skrev og spilte inn i 2005/06, til en film som aldri ble laget. Den er beskrevet som en «spirituell western», men det er alt vi vet om prosjektet.
Faithless er en stemningsfull plate, full av svevende lydmalerier som vel å merke balanseres av et knippe til dels svært sterke melodier. Dette befinner seg ikke milevis unna The Ghost Of Tom Joad og Devils & Dust, og er en plate som fint kan spilles parallelt med disse.
Det nydelige tittelkuttet er en flott ballade med meksikanske overtoner, mens «All God’s Children» er hard akustisk gospel og «Let Me Ride» også har klare gospelelementer med et fantastisk kor – Patti Scialfa, Lisa Lowell, Curtis King, Michelle Moore og Ada Dyer. «Goin’ To California» er mer bluegrass i uttrykket, og «My Master’s Hand» er en tilnærmet salme, en av de fineste sangene i hele denne digre boksen. Som en kuriositet kan nevnes at Bruce’ to sønner Evan og Sam er med i koret på «Where You Goin’, Where You From» der også mamma Patti kan høres. De syv sangene på Faithless bindes sammen med fire instrumentalspor som gir ekstra atmosfære, og konklusjonen må bli at om vi skal dømme ut ifra musikken, så er det synd filmen aldri ble noe av.
Somewhere North Of Nashville er det nærmeste Bruce Springsteen har kommet et countryalbum. Det åpner med «Repo Man», en låt anført av pedal steel og honky tonk-piano, og en artist som legger seg tett innpå tidlig Rodney Crowell eller Emmylou Harris (eller begge) rent stilmessig, og han rocker til dels hardt. Herfra og ut får vi 12 låter som opererer i et utvidet countryrocklandskap med Marty Rifkins fantastiske pedal steel som en rød tråd. Garry Tallent fra E Street Band spiller bass, Gary Mallaber trommer, piano trakteres både av E Streeter Danny Federici og Charlie Giordano, og Bruce spiller gitar og synger og har det åpenbart veldig moro. Noen få andre musikere dukker også opp, men dette er grunnstammen i bandet.
Det er den samme gjengen som spilte inn The Ghost Of Tom Joad i 1995, og det viser seg nå at de spilte inn brorparten av Somewhere North Of Nashville samtidig. Vi lar vår mann fortelle med egne ord:
«What happened was I wrote all these country songs at the same time I wrote The Ghost Of Tom Joad. Those sessions completely overlap each other. I’m singing «Repo Man» in the afternoon and «The Line» at night. So the country record got made right along with The Ghost Of Tom Joad. Very similar to Born In The U.S.A. and Nebraska, where I thought that was one record at one time, I thought Somewhere North Of Nashville was one record with The Ghost Of Tom Joad.»
Forskjellene på låtene var imidlertid så store – både tematisk og musikalsk – at valget falt på å utgi de 12 sangene som ble Tom Joad-platen og sende resten til arkivet. At de nå er «løslatt» er bra. Somewhere North Of Nashville fortjener virkelig å bli hørt.
To sanger er kommet til siden de opprinnelige innspillingene. «You’re Gonna Miss Me When I’m Gone» er en nedpå countryshuffle, og tittelkuttet finnes i en annen, kortere og mer nedstrippet versjon på albumet Western Stars fra 2019. Ytterligere tre låter herfra er kjent gjennom andre versjoner. «Janey Don’t You Lose Heart» dukket først opp på B-siden til «I’m Goin’ Down», «Stand On It» er kjent fra flere andre versjoner, og rockabillylegenden Sonny Burgess gjorde en versjon av «Tiger Rose» i 1996 som ble produsert av Garry Tallent.
Inyo står i likhet med Faithless fjellstøtt side om side med The Ghost Of Tom Joad og Devils & Dust. På denne platen befinner vi oss primært i grenseområdene mellom California og Texas på den ene siden og Mexico på den andre, og en ørken fylt med grensepoliti, smuglere, immigranter, klapperslanger, skorpioner og kaktus, sand og stein og kvelende hete. Døden lurer overalt.
Vi får servert ti sanger der vi blir kjent med mennesker stilt overfor umulige valg, ulykksalige skjebner som møter sykdom, død og diskriminering, men også ser Fanden i hvitøyet og nekter å gi opp håpet om et bedre liv.
Da Ry Cooder ga ut soundtracket til filmen The Border i 1982 hørte Springsteen nøye etter. Den handler om menneskesmugling i El Paso, Texas, og Cooders «Across The Borderline» var filmens temamelodi. Tekstlinjen «There’s a place where I’ve been told, every street is paved with gold, and it’s just across the borderline» etterfulgt av den langt mer virkelighetsnære «Here’s a lesson that you must learn, you could lose more than you’ll ever hope to find», er nøkkelen til ikke bare denne ene grensen, men en livsvisdom å ta med seg i ett og alt.
Springsteen begynte å fremføre sangen på konserter i 1988, og i 1995 skrev han sin egen beslektede «Across The Border» til The Ghost Of Tom Joad. Inyo er mer av dette. Her er selve landskapet en viktig ingrediens som flettes inn i de mange menneskeskjebnene, og vi befinner oss i en verden som både er mytisk og høyst reell. På den ene siden finner vi «Adelita» som tar utgangspunkt i det meksikanske heltediktet «La Adelita», mens vi også hører sanger som «El Jardinero (Upon The Death Of Ramona)» der en far synger om sin datter som er drept i en drive by-shooting. Det er en hjerteskjærende tekst, vakker og grusom på samme tid.
Felles for begge disse og platens øvrige åtte sanger er lavmælte, primært akustiske arrangementer med blant annet mariachitrompeter og nylonstrenggitarer som stemningsskapere. Den ene sangen som tematisk skiller seg (litt) fra resten er «Our Lady Of Monroe» der Bruce introduserer oss for en pensjonert politietterforsker i New Jersey som forsøker å glemme noe av det han har sett av menneskelig djevelskap gjennom 25 år. Det er nok å ta av.
Dermed er vi fremme ved den siste – og i mine ører beste – platen i boksen, Twilight Hours. For meg er Western Stars fra 2019 den fineste platen Bruce har gitt ut i «moderne» tid, en hyllest til de storslagne arrangementene innen en gren av popmusikken på 60- og 70-tallet med Glen Campbell, Jimmy Webb og Burt Bacharach som sentrale markører.
Han skrev sangene på Twilight Hours i samme periode, men lener seg mer i retning Bacharach enn Campbell/Webb. Samtidig har han trukket inn tre andre helter for vesentlig inspirasjon; Frank Sinatra, Andy Williams og Roy Orbison. Som i tilfellet The Ghost Of Tom Joad/Somewhere North Of Nashville, ble Western Stars/Twilight Hours skrevet noenlunde simultant, og innspilling av demoer gjort fortløpende til det som snart viste seg for vår mann å være to selvstendige plater og ikke et dobbeltalbum, i 2010/11.
Det er lenge siden jeg har spilt Western Stars nå, men jeg våger påstanden at Twilight Stars er en enda bedre plate. Her er smektende strykerarrangementer, Bruce på sitt mest crooneraktige vokalt, og melodiene tjener på at han eksperimenterer med mer avanserte akkordskifter enn normalt. Han oppnår sannsynligvis akkurat det han har satt seg fore, å lage en varm og empatisk plate om sorgtyngede mennesker i natten. Dette er Sinatras Sings For Only The Lonely i møte med Campbells «Rhinestone Cowboy» som Springsteen gjorde i konsertfilmversjonen av Western Stars, med Bacharachs spøkelse svevende over det hele.
I en forsøksvis klartekst innebærer dette svulstige ballader med praktfulle melodiføringer. Det er fulle bandlåter der Springsteens medprodusent Ron Aniello også spiller ganske mye, mens E Street Bands Max Weinberg spiller trommer på flere spor. Ellers er det mange kyndige gjester på plass, morsomt nok også David Sancious som spilte på de tre første Springsteen-platene. Én sang har vært utgitt tidligere, «I’ll Stand By You» som ble brukt i den britiske spillefilmen Blinded By The Light.
Blant de tolv mer eller mindre perfekte sangene på Twilight Hours er mine foreløpige favoritter «Late In The Evening», «Lonely Town», «September Kisses», «High Sierra», «Sunliner» og «Follow The Sun», men dette er en nær feilfri plate. Det er en annerledes Bruce Springsteen vi hører her – som på Western Stars – og det er forfriskende. Om vi et øyeblikk later som at denne platen og ikke Perfect World er boksens avslutning, takker han av med disse strofene fra «Follow The Sun», favoritten min blant alle de 83 låtene på Tracks II: «I watch the highway rise, the horizon vanish in your eyes, Bring this with you when you come, together we’ll follow the sun». Det er fint, synes jeg.
Mann og gitar. Du kan få mye ut av den kombinasjonen. Foto: Sony Music Norway
Hvor går så veien videre for Bruce Springsteen etter denne maktdemonstrasjonen av en utgivelse og en turné der han har ertet på seg Donald Trump og slenget hans?
I forbindelse med utgivelsen av Tracks II: The Lost Albums har han gjort et intervju med Rolling Stone, dessverre før siste del av turneen, så han kommenterer heller ikke her Trumps trusler og infantile karakteristikker, men forteller kort om hva vi kan ha i vente:
Only The Strong Survive, Volume 2, oppfølgeren til hans foreløpig siste utgitte studioalbum fra 2022, er ferdig innspilt. Her blir det flere coverversjoner av gamle soulklassikere som er viktige for ham. Han forteller også at han jobber med et eller flere andre coverlåtprosjekter, men det gjenstår å se om det fører til noe konkret.
Han har også spilt inn et nytt soloalbum som han antar vil utgis i 2026. Han håper også å gjennomføre en turné i Australia neste år siden han og E Street Band ikke fikk spilt der på Land Of Hope And Dreams-turneen.
Tracks III kommer forhåpentligvis innen tre år. Uten å gi noen konkrete detaljer forteller han at jobben med ferdigstillingen er gjort og at boksen ikke vil inneholde noen fullverdige album, men legges opp som den første boksen med låter fra forskjellige epoker og prosjekter.
oksen.
Tracks II: The Lost Albums slippes i to versjoner, en boks med ni LP-plater og en med syv CDer. Prisen for begge er på rundt 3000 kroner, men fortvil ikke. Platene er også tilgjengelig digitalt. I tillegg utgis Lost And Found: Selections from The Lost Albums som dobbelt-LP og enkel CD. Den inneholder 20 sanger fra boksen.