Kinesiske trøsteviser

– Høsten 1988 fikk vi tilbud om å spille i storsalen i Samfundet sammen med flere andre band. Det eneste jeg husker av disse er The Vanguards. Det var en merkelig plakat, sier Ulf og henviser til det legendariske 60-tallsbandet der Terje Rypdal var det mest kjente medlemmet.

​

– Vi takket ja, men jeg krevde at vi skulle spille til sist. Det var en stor sjanse å ta. Vi hadde tatt bildet der vi står foran den gamle Volvo Duetten (et bilde fra samme fotosession havnet på coveret til debutplaten – journ. komm.) med kontrabass og kassegitar og trekkspill, og vi sendte det til avisene. Det var den gang det var to aviser i Trondheim, Adressa og Arbeider-Avisa, og begge trykket bildet av oss, men ikke av noen av de andre bandene. «Dæven, det her kan bli bra», tenkte jeg, og da det var vår tur til å gå på scenen sto publikum igjen og ventet på oss.

​

Etter hva Ulf beskriver som «et ganske kaotisk og vilt sett» der «Kjærlighet» med sin karakteristiske «oe-oe-oe-oe»-koring var siste låt, kunne bandet høre publikum som fremdeles sang inne fra garderoben.

​

– Ingen hadde hørt den sangen før, så da tenkte vi at vi ble godt tatt imot, ja. Vi følte at vi kom med et smell, bare ved å være nedpå, sier Ulf.

​

Det lå noe i lufta og det fortsatte etter Samfundet-konserten. Kineserne, som i tillegg til sanger og gitarist Ulf, besto av Øystein Hegge på piano og trekkspill og Baard Slagsvold på kontrabass, benyttet tiden godt. Gjennom en slags geriljamarkedsføringskampanje tagget de ned halve Trondheim med den umiddelbart gjenkjennelige bandlogoen som viste tre figurer med trekanthatter og hengebarter samt den illevarslende meldingen «Kineserne kommer…». Hva var dette for noe? Vi så den samme graffitien på vegger i Oslo og var ikke dummere enn at vi forsto noe gøyalt var i anmarsj.

– Alt var tatt fra virkeligheten som omgav oss. Det som var av graffiti i Trondheim på den tiden var ikke tegninger og sånt, det var bare noen som spraya beskjeder på en vegg. Det kunne stå ting som «Fet natt for slanke mennesker» for eksempel, men så var det en som hadde skrevet «Russeran kjæm» over en hel vegg, og så var det en kis senere som skrev «Amerikaneran kjæm». På øving en dag sa jeg til gutta, «skal ikke vi lage et sånt opplegg med kineseran kjæm?», så det var noe som allerede var der. Det lå ikke noen plan bak egentlig.

​

– Det høres likevel ut som en veldig godt organisert markedsføringskampanje?

– Ja, jeg har fått høre i ettertid at det var det. Det er blitt brukt i foredrag, iallfall oppi her, som et eksempel på genial geriljamarkedsføring, ha-ha.

​

Selv om Tre Små Kineserne var et slags viseband med sine akustiske instrumenter, hadde trioen en viss rock’n’roll- eller punkholdning. Det var et stykke vei fra Finn Kalvik og Lillebjørn Nilsen, for å si det slik. Hadde de noen uttalt plattform om hva slags band de ville være, en form for intern programerklæring?

​

– Nei, det var veldig naturlig, og i starten var vi jo rockeband med trommis, men det var ikke det helt store, følte jeg.

Det kommende året går med til å spille inn demoer og vise seg ytterligere frem for publikum, til å begynne med i Trondheim, men snart også utover i landet. Kineserne kommer, si. En demokassett med fire sanger – «Viktig ærend», «Soleplassland», «365 Fri» og den franskspråklige «Interdit» – blir tilgjengelig for salg på steder som Bakklandet Bokcafé og ikke minst Café 3B, bandets stamsted som ble hedret med sangen «Café Yé Yé».

​

På forsommeren i 1989 har hypen rundt kineserne vært såpass at flere store plateselskap vil knytte trioen til seg, og internasjonale CBS’ norskavdeling får tilslaget. Tre Små Kinesere debuterer i januar 1990 med platen 365 Fri. To av sangene fra demokassetten er spilt inn på nytt, og ytterligere ti sanger lyser opp i vintermørket, blant dem hits som «Hei verden» og «Ingen blir igjen». Suksessen er deres.

​

I 1991 kommer plate nummer to, Luftpalass. Den inneholder innertiere som den gamle kjenningen «Gatekredibillyboogie», «Café Yé Yé» og «Eplekake m/krem», i dag etablerte klassikere i Tre Små Kinesernes rikholdige katalog, og belønnes med Spellemannprisen.

Med de påfølgende platene Vær sær (1992), Hjertemedisin (1994) og Tro, håp & kjærlighet (1996) der de – av alle ting – poserer i matrosdrakter, beveger trioen seg for alvor over i en mer poporientert retning og blir virkelig allemannseie med sanger som «Faren min», «Klassebildet» og «Dørstokkmila». Det er allsangvennlige trudelutter om gjenkjennelige temaer, og de to sistnevnte platene er produsert av Kyrre S. Fritzner som har bidratt kraftig til deLillos’ store gjennombruddsplate Neste sommer og derfor er hot shit. Hans tryllestøv kommer også kineserne til gode.

​

Siden den gang har Ulf i all vesentlig grad produsert kinesernes plater selv, med unntak av 2023-utgivelsen Nærbilda av oss der Gåte-gitarist Magnus Børmark satt bak spakene, og på nye Kyss i mørket har Kyrre vendt tilbake.

De neste platene gjør det dessverre ikke fullt så skarpt. I 1998, jubileumsåret for kinesernes tilblivelse, slipper de to nye plater. Ultralyd blir kun utgitt i et begrenset opplag på 3500 eksemplarer og er vesentlig mer rocka enn normalt, mens den «egentlige» oppfølgeren til Tro, håp & kjærlighet bærer tittelen Storeslem. Hverken Rita Eriksens bidrag som duettpartner for Ulf på «Skarpe skår» eller den sprudlende discoflørten «Discokongen» er nok til at platen går inn på VG-lista. Det er første gang en Tre Små Kinesere-plate glimrer med sitt fravær.

​

Til tross for en del aktivitet de neste årene kommer det ikke ny musikk. I 2002 vender trioen tilbake til VG-lista med samleplaten De aller beste fra Tre Små Kinesere. Den gjør det selvfølgelig skarpt og inneholder to nye sanger samt hele 21 klassikere. I 2003 slipper kineserne omsider en ny plate, og Gammel sykkel blir tatt godt imot av fansen. Men så, i 2004 annonserer Baard Slagsvold sin avgang.

​

Det fører til at Ulf og Øystein legger bandet på is. Ulf gir ut soloplaten Ingen andre i 2007, men i 2010 stabler han kineserne på beina igjen, nå med Truls Waagø på bass. Siden den gang har det gått jevnt og trutt med turneer, nye plateutgivelser og en litt skiftende besetning. Lars Lien tok over tangentene fra Øystein i 2013, mens Eirik Øien, og senere Kjetil Sandnes, har hatt jobben som bassist.

Lå det en forløsning i å gjenforene kineserne i 2010?

​

– Nei, faktisk ikke. Jeg var opptatt med så mye forskjellig. Jeg var plateprodusent og holdt på med Melodi Grand Prix Junior, bygde studio og hadde egentlig glemt karrieren litt, sier Ulf i dag.

 

– Men så hadde vi jo Truls som spilte bass og hadde vært med litt før, og dessuten spilte med meg i bandet Motorpsykkel. Da begynte jeg å tenke på de gamle kineserne som Skandinavia. Jeg var Norge, Øystein var Sverige og Baard var Danmark, og så tenkte jeg at kanskje Truls var Nederland. Det er jo flatt det og. Og grønt. Så kanskje vi kan prøve det, ha-ha-ha. Men det ble ikke det samme. Baard hadde noe som Truls slettes ikke hadde, og det var blues. Baard har blues i seg. Det har ikke jeg, og Øystein har i hvert fall ikke noe blues, insisterer Ulf.

​

– Vi har savna bluesen siden Baard dro.

​

Selv om hverken Øystein eller Baard er med lenger, bidrar de fremdeles i det stille. På den forrige platen Nærbilda av oss (2023) skrev Baard strykerarrangement til flere sanger, og Øystein skrev «Kyss i mørket», tittelkuttet på den nye platen, sammen med Ulf. Som om ikke det er nok har Ulf klart å skrive en blueslåt helt på egenhånd til den nye platen, «Kake».

​

– Ja, den er ganske bluesy, en rip-off av Beatles’ «I’ve Got A Feeling» egentlig.

Det må også nevnes at selv om Tre Små Kinesere som Ulf sier ikke er «det samme» uten Baard og Øystein, så har de forskjellige besetningene både klart å ivareta arven fra de tidlige platene og evnet å lage mye god ny musikk. De har kanskje ikke gitt ut plater så gode som Luftpalass eller Hjertemedisin, men vi skal ikke avfeie hederlige forsøk som Kjærlighet på tunga eller OK! kompis uten videre.

Den helt nye Kyss i mørket er i vesentlig grad en oppbruddsplate, selv om sangen «Verden va vårres» som åpner kalaset skiller seg ut. Den er et nostalgisk tilbakeblikk til en bekymringsløs tid der den unge Ulf Risnes brant bildekk han hadde stjålet på den lokale Texaco-stasjonen og spilte Bruce Springsteen på full guffe over bilstereoen. Nå er han derimot nyskilt med delt omsorg for sine og eks-konas to felles barn, og sitter tilbake i familiens gamle hus, mens hun har fått seg ny kjæreste. Det preger den nye platen.

​

– Mange av sangene ble skrevet da vi holdt på å forhandle, men jeg var ikke klar over at vi skulle bli skilt da, forteller han og forklarer med det hvorfor han ikke vil kalle Kyss i mørket en skilsmisseplate.

– Jeg følte at det begynte å gå bedre, men så viste det seg at hun satt og klina med en kall borti gata her mens jeg var og spilte inn disse låtene, så der tok jeg feil. Det gikk ikke bedre, det gikk mye dårligere, sier han resignert.

​

– Men etter at hun dro har jeg skrevet skilsmisseplata, så den kommer senere. Jeg tror jeg laget 25 låter eller noe i fjor høst, og det er country. Jeg vet ikke hvorfor det ble sånn, men det gjorde det.

Det er riktignok ikke aller første gang Ulf Risnes har skrevet countrylåter – «Jævel på lur» fra Hjertemedisin og «Av & T» fra Gammel sykkel er gode eksempler – men det har ikke akkurat vært hans eller kinesernes modus operandi. Ironien gjør det naturlig å avslutte intervjuet med noen linjer om dette.

​

Veien frem til Tre Små Kinesere var for Ulfs vedkommende brolagt med en oppsiktsvekkende stor produksjon. Ikke at så mye av det han skrev og spilte inn ble utgitt, men under pandemien så han sitt snitt til å børste støv av gamle opptak og ga ut hele 12 plater – alle på vinyl – under samlebetegnelsen UR-verk, én plate i måneden med til sammen 144 sanger.