Tang og tare
TEKST PIA STRØMSTAD
Kloden varmes opp i et foruroligende tempo, og verden skriker etter klimaløsninger. Kan tang og tare bidra til å fange CO2 og dempe drivhuseffekten? Et norsk forskningsprosjekt viser lovende resultater.
kan bremse drivhuseffekten
Norge har forpliktet seg til å kutte klimagassutslippene med opptil 55 prosent innen 2030. Det målet kommer vi ikke til å klare bare ved å redusere dagens utslipp. Vi må finne bærekraftige løsninger som binder og fjerner CO2 fra atmosfæren.
Langskip er en av løsningene det satses på, det kan nesten kalles Norges nye månelanding. CO2 fra Norcems sementfabrikk og avfallsforbrenningsanlegget i Oslo, skal omdannes til flytende væske og fraktes med skip til Øygarden utenfor Bergen. Derfra skal den pumpes i rør ut på sokkelen og lagres 2600 meter under havbunnen. I første omgang er det snakk om 1.5 millioner tonn CO2, mens kapasiteten er på 5 millioner tonn hvert år, ifølge tall fra Regjeringen.
Men kanskje kan dyrking og deponering av tang og tare bli like viktig?
Jorunn Skjermo
Et grønt Langskip
Tang og tare er havets regnskog. Det finnes over 12.000 arter, og rundt 400 av dem vokser i våre farvann. Tareskogen er matfatet til fisk, yngel og små krepsdyr, men tang og tare produserer også oksygen og binder opp store mengder CO2. Tangen som står og bølger med havet, fanger faktisk opp like mye karbondioksid som et tilsvarende område med skog på land.
Men skal det monne, må man dyrke tare i stor stil, og man må klare å høste og deponere den slik at den ikke slipper ut CO2 til atmosfæren slik planter naturlig gjør når de visner og dør, eller blir spist. Da kan vi begynne å snakke om en månelanding nummer 2.
– Én mulighet vi ser på er om taren kan lagres nede på havbunnen på store dyp. Da vil man kunne deponere CO2 litt på samme måte som Langskip, sier Jorunn Skjermo. Hun er seniorforsker i Sintef Ocean, og kanskje den i Norge som kan mest om tang, tare og CO2-fangst.
Sintef forsker både på dyrking, deponering og klimavennlig bruk av tang. De har laget en modell som viser at man kan dyrke 20.000 tonn tare per kvadratkilometer på gode lokaliteter langs Norskekysten. Taren kan dyrkes uten bruk av ferskvann, gjødsel og sprøytemidler, og uten å legge beslag på store jordbruksarealer som heller kan brukes til å dyrke andre ting. Denne taren vil ta opp i seg opp mot 3000 tonn CO2 per kvadratkilometer. På et område på 500 kvadratkilometer som tilsvarer størrelsen av alle norske havbaserte oppdrettsanlegg til sammen, vil man kunne fange 1.5 millioner tonn CO2 i året.
– Men vi er fortsatt i startfasen, og det gjenstår mange spørsmål, innrømmer Jorunn Skjermo.
– For på hvilken måte skal man lagre taren, og hvilken effekt vil det ha på omgivelsene? Hvordan skal taren senkes på havbunnen? Skal den bearbeides først, skal den graves ned, dekkes til? Foreløpig har vi ikke svarene.
Gjennom en forbrenningsprosess, pyrolyse, kan man framstille biokull av taren. Biokull ligner grillkull. Det er et veldig stabilt kull som holder på karbonet som har vært fanget i taren. Hvis man blander dette biokullet med gjødsel før man bruker det i matjord, vil mikroorganismer og næringsstoffer stimulere til plantevekst og beskytte plantene mot sykdommer, samtidig som karbonet lagres i jorden. Kullet er så porøst at det holder på vannet i jorden og gir plass til en mengde mikroorganismer som er bra for jorden.
Gir liv til havet
– Vi har et mål om at det skal være mulig å drive kommersiell CO2-fangst innen 2030. Bruk av biokull er kjent teknologi, og derfor mener vi at dette er et realistisk perspektiv. Vi vet at vi kan dyrke tare, og vi kan lage biokull. Nå handler det om å skalere opp og å klare å verifisere at det faktisk bidrar til å fjerne karbon uten at vi slipper ut mer CO2 i løpet av prosessen. I tillegg må noen være villige til å betale for det, understreker Skjermo.
foto: GettyImages
foto: GettyImages
– Men hvorfor satses det stort på Langskip og ikke på dette?
– Svaret er nok at vi ikke er kommet langt nok til å kunne dokumentere effekten ennå. Vi startet opp det første prosjektet med karbonfjerning med tare for bare to år siden. Langskip har holdt på i mange år, og de skal benytte en teknologi som de har lang erfaring med.
Måten Langskip skal deponere CO2 på, er den samme man bruker i oljebransjen. Gass og vann – i noen tilfeller også CO2 – injiseres i en brønn for å øke trykket slik at man kan hente ut mer olje, eller for å stabilisere en brønn så den ikke kollapser. På samme måte pumper man produksjonsvann som inneholder for mye olje tilbake i en brønn for ikke å slippe det forurensede vannet ut i havet. Mye av den teknologien og kunnskapen som trengs, er derfor på plass.
– Vi tenker likevel at mye med taredyrking kan være enklere, men vi kan ikke garantere at vi sitter med løsningen, sier Skjermo. – Alle inngrep vi mennesker gjør vil sette fotavtrykk. Taredyrking vil kreve store arealer, og det kan komme i konflikt med andre næringsinteresser som fiske, oppdrettsanlegg, vindmøller, turisme og naturvernområder.
Likevel kan store dyrkingsanlegg for tare også bidra til økt liv i havet. Over hele verden er tareskogen truet. Allerede for ti år siden, anslo Norsk institutt for vannforskning (NIVA) at 10 millioner tonn tareskog var blitt borte. En del av tareskogen på Sørlandet og i Oslofjorden er forsvunnet, og i Nord-Norge er store deler av tareskogen helt beitet ned av kråkeboller. Klimaendringene gjør at dyrkingssesongen på land blir litt lengre. Det gir mer avrenning fra landbruket, og næringsstoffene gjør at andre arter tar over. Overfiske av torsk og steinbit, krabbe og hummer, gjør at kråkebollebestanden ikke holdes naturlig nede. Flere steder ligner havbunnen en ørken.
Nordpå har en gruppe som kaller seg Tarevokterne gått sammen med frivillige dykkere. De dykker ned med hammer og knuser kråkebollene. Det høres bestialsk ut. Men når kråkebollene ikke lenger er i overtall, får tareskogen igjen vokse til. Det skaper grobunn for mer liv i havet – og økt CO2-opptak.
foto: GettyImages
Tare ved oppdrettsanleggene
I Norge er det stortare som utgjør det meste av tareskogen. Rundt 10.000 km2 av kysten er bevokst med tareskog.
Noe av den ville tareskogen høstes. Det har vært gjort i uminnelige tider. I Norge har folk sanket tang og tare og brukt den som mat, til jordforbedring og i første rekke som dyrefôr. På 1970-tallet begynte man å tråle tare til industrielt bruk. Taren brukes i stor grad som alginat, et stoff som brukes i matvareindustrien – og for eksempel i tannpasta – for å stabilisere produktet.
Mengden som høstes, er likevel veldig liten. Mellom 130.000 og 180.000 tonn stortare utgjør ikke mer enn rundt 0,3 prosent av tareskogen i Norge. Til sammenligning forsyner kråkebollene seg med 40 prosent, mens 10-15 prosent rives naturlig løs fra havbunnen hvert år. Høstingen av vill tare er også regulert sånn at et område bare høstes hvert femte år, slik at tareskogen skal rekke å vokse til igjen.
Ved å dyrke tare i tillegg til den som vokser vilt, kan man øke det naturlige CO2-opptaket i havet, i tillegg til at man kan oppnå en rekke andre miljøvennlige fordeler.
Fiskeridirektoratet viser for eksempel til at de største utslippene av nitrogen og fosfor langs norskekysten, kommer fra oppdrettsanleggene. Når man dyrker tare i nærheten av merdene, tar taren opp i seg en del av disse næringssaltene som også bidrar til å gi plantene ekstra gode vekstvilkår.
Til mat og emballasje
På verdensbasis skjer nesten all dyrking av tang og tare i store anlegg i Asia. I Norge har det vært dyrket tare siden den første konsesjonen ble gitt i 2014. Anleggene er små og de ligger spredt, fordi naturgitte forhold med sterke havstrømmer og bølger begrenser hvilke områder som er egnet til dyrking.
I Asia dyrkes mye av taren til bruk i mat. Det er ikke sikkert at vi kommer til å spise tang og tare på samme måte og i like store mengder som de gjør i Østen. Men tang og tare kan for eksempel tilføres i maten vi spiser. Den inneholder blant annet vitaminer og mineraler, ikke minst B-vitaminer som spesielt vegetarianere og veganere kan få for lite av. I tillegg tilfører den maten salt, jod og umami. Den kan også erstatte produkter med større klimaavtrykk, som soya, og brukes i dyrefôr både til oppdrettsfisk og til husdyr på land.
Tare er også egnet til å lage biodrivstoff som bioetanol og biogass av, selv om produksjonskostnadene foreløpig er for høye. I tillegg kan den brukes til å lage erstatninger for plast i ulike typer emballasje.
Alt dette er positivt med tanke på klimaet. Når tang og tare erstatter produkter med et større fotavtrykk, bidrar det til et nøytralt klimaregnskap. Men det er først når man klarer å fange CO2 og hindre at den slipper ut i atmosfæren at man kan snakke om en klimapositiv effekt.
foto: GettyImages
Kilder:
Fiskeridirektoratet, Tarehøsting:
https://www.fiskeridir.no/Yrkesfiske/Havmiljoe/Tarehoesting
Forskning, Taredyrking er et kinderegg:
Forskning, Tareskog viktig i CO2-regnskapet
https://forskning.no/niva-partner-klima/tareskog-viktig-i-co2-regnskapet/781576
NRK, Slik redder de tareskogen i nord:
https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/slik-redder-de-tareskogen-i-nord-_-fra-_krakebolleorken_-til-havets-barnehage-1.16437182
Regjeringen, Langskip-prosjektet:
https://www.regjeringen.no/no/tema/energi/landingssider/ny-side/ccs/id2863902/?expand=factbox2863907
Sintef, Kirkegårder for tare kan bli nødvendig klimatiltak
https://www.sintef.no/siste-nytt/2020/kirkegarder-for-tare-kan-bli-nodvendig-klimatiltak2/
Sintef, Tang og tare i klimakampen:
https://www.sintef.no/fagomrader/biomarineressurser/tang-og-tare-i-klimakampen/