– EN VERDEN AV SPENNENDE SMAKER
ØL
Øl er mer enn øl. Øl er alle slags sorter. Det er en verden der ute som bare venter på å bli oppdaget, og det som i første rekke skiller øltypene fra hverandre, er gjæringsmetoden.
Lagerøl, som pils og bayer, er undergjæret. Ale er overgjæret, og belgiske spesialøl er spontangjæret. Det finnes også øl der man kombinerer disse gjæringsmetodene. Prøv deg fram og se hva du kan finne av nye favoritter.
TEKST Espen Smith
FOTO Baard Næss og Ann Kristin Engebakken/Inkognito
AD Une Skobba
Pils
Den klassiske pilsneren har sin opprinnelse i byen Plzen i Tsjekkia, i verdenssammenheng ofte omtalt som ølets hovedstad. Introduksjonen er faktisk nøyaktig datert til den 11. november i 1842, da tre lokale kroer i byen serverte den første ur-pilsneren, Urquell. Det var en herremann og brygger ved navn Josef Groll, født i Vilshofen i Bayern, som tok utfordringen ved det nybygde bryggeriet i Pilsen. Han lyktes med å brygge et lyst undergjæret øl. Tyske bryggere hadde så langt kun suksess med mørke, sterke undergjærede øl, og strevde med å kopiere den lyse alen, pale alen som ble brygget i England.
Historien sier at en omreisende munk ga Josef en bit av denne unike gjærstammen, for så å brygge den første pilsneren på lokalt bløtt vann (nesten uten mineraler), lys malt av bygg fra Moravia og den aristokratiske humlesorten Saaz fra området rundt byen Zatec Bøhmen. I dag brygges tusenvis av lyse lagerøl rundt om i verden med det til felles at de benevnes pilsner eller premium pilsner. Og merk at ikke alle er like smakfulle og aromatiske som originalen, den tsjekkiske pilsneren.
Typeriktighet:
Original tsjekkisk pilsner - Korngul og klar i utseende, med duft av høy og vått korn, undertoner av blomstereng. Balansert sødme av lys malt i anslaget, god humlebitterhet og en tørr avslutning som sitter lenge. Noe diastyl kan forekomme i aroma og smak.
ABV: 4,5-5,5 %
IBU: 30-45
SRM: 3-7
MALT: Pilsnermalt er dominerende, men også noe lett røstet malt som Vienna og Munich kan forekomme.
HUMLE: Saaz humle det foretrukne alternativet, etter den originale oppskriften. I tysk pilsner brukes humlesortene Tettnanger og Hallertaü med flere.
VISSTE DU AT: I 1979 forslo Nordlie-regjeringen å fjerne norsk pils fra butikken. De ønsket seg et såkalt folkeøl på 3,5 % volum alkohol, som svenskene noen år tidligere hadde innført. Dette ble svært så dårlig mottatt og en folkeaksjon; Pilsens venner ble etablert. De fikk hele 220.000 medlemmer på kort tid, og etter fire års debatt forkastet regjeringen forslaget og norsk folkeøl til fordel for den folkekjære pilsen. Vi bøyer oss ærbødig i støvet for initiativet som reddet det norske pilsnerølet!
Lyst lagerøl
TSJEKKISK PILSNER: Den klassiske pilsneren som kjennetegnes av bløtt vann og Saazhumlen. Gyllen lys gul i fargen. Kraftig skum. Middels fylde.
TYSK PILSNER: Lys til gyllen gul i fargen. Godt skum. Lettdrikkelig og myk, godt humlet, med en bitter og tørr smak. Middels fylde.
NORSK OG NORDISK PILSNER: Lettere utgaver av de tyske og tsjekkiske pilsnertypene, men likevel klart mer aromatiske og fyldige enn de internasjonale. Lys gul i fargen med lite skum. Liten til middels fylde.
INTERNASJONALT LAGERØL: Lys til gyllen gul i fargen. Lite skum. Lettdrikkelige og mindre fyldige, gjerne med innslag av mais og ris, dessuten mindre humle.
DORTMUNDER EXPORT: Tørr og sterk med en litt mørkere gyllen gulfarge enn den klassiske tyske pilsneren. Middels fylde.
MÜNCHENER HELLES: Gyllengul, maltrik lager med god sødme og liten bitterhet. Middels fylde.
AMERIKANSK OG ASIATISK LAGERØL: Meget lettdrikkelig med mindre fylde og smak enn det europeiske lagerølet. Ofte med et stort innslag av råfrukt som ris og mais istedenfor byggmalt. Lys i fargen og kullsyrerik. Lite skum.
Bayer
Mens lyst lagerøl og pilsnerøl er leskedrikk, er bayerølet som poteten, det kan brukes til alt!
Begrepet bayer kommer av området Bayern i syd-Tyskland, og betegnes egentlig som en münchner dunkel, av sin opprinnelse innenfor Münchens bymurer. Dagen variant er i klassen undergjæret øl, men historien forteller av det opprinnelige dunkel ølet fra Bayern var et overgjæret øl, en lett rødlig amber ale, med røtter tilbake til så tidlig som 1500-tallet. Innledningsvis brukte man kun amber, ravfarget münchener malt, men etter hvert er deler av det mørke maltet erstattet med lys pilsnermalt.
Ølstilen dominerte norsk dagligvare første halvdel av forrige århundre, og representerte om lag 50 prosent av det totale ølkonsumet på 1950-tallet. Deretter gikk dominansen nedover, og ølstilen forsvant nesten ut av markedet før årtusenskiftet.
Mang en ølhund var nok bekymret over utviklingen, hvor lysere og lettere lagerøl tok hylleplass og fokus på bekostning av bayerølet. Men heldigvis våknet forbruker og ikke minst leverandør, bryggeri. Bayerølet ble igjen trendy og etterspurt, og etter hvert relanserte flere og flere aktører sitt bayerøl, med ny innpakning, og ikke minst bredere distribuert, både på flaske, boks og fat. Nå er ølstilen på full fart inn i kjøkkenet igjen, både som et matøl, en ingrediens og ikke minst som et folkelig hverdagsøl de fleste kan like.
Typeriktighet:
Münchner dunkel/bayerøl: – mørk brun, gjerne rødlig i fargen, god maltsødme, røstet med innslag av nøtter og karamell, både i nese og smak. Dempet humlebilde. Middels fyldig og alkoholsvak.
ABV: 4,5 til 5,6 %
IBU: 18-28
SRM: 14-28
Mørkt lagerøl
WIENER: Gyllen, kobberfarget lager med en søtlig, litt karamellaktig smak. Middels fyldig og liten bitterhet av humle.
MÄRZEN/ OKTOBERFESTØL: Gyllen, mørk gul, nesten rødlig i fargen, med en lett humlesmak og dominerende maltsødme. Middels fyldig.
MÜNCHENER DUNKEL/ BAYERØL: – Mørkebrun, gjerne rødlig, med god maltsødme og innslag av karamell. Mindre humlepreget. Fyldig.
MØRKT TSJEKKISK LAGERØL: Mørkebrun, ofte nesten svart i fargen. Søt og maltrik med en anelse karamell i smaken, og med en enkel humlebitterhet. Middels til kraftig fylde.
SCHWARZBIER: Som navnet tilsier mørkt brunt, tilnærmet svart i fargen. Minner litt om det mørke tsjekkiske lagerølet, men er tørrere og mindre søtlig i smaken med mer røstet maltinnslag. Middels fylde.
RAUCHBIER: Kan være fra gyllen gul til rødlig brun og mørkebrun i fargen. Duft og smak av røkt, søtlig malt har gitt den navnet. Middels bitterhet og middels fylde.
Vi har satt sammen en 6-retters smaksmeny med mat og øl i harmoni:
https://www.matogdrikke.no/ologmatharmoni
Ale
Lys ale
ENGELSK BITTER: Gyllen, kobberfarget med duft og smak av humlearoma. Lite skum. Mindre søtlig, men lett fruktig i smaken. Tørr. Middels fylde.
ENGELSK BEST BITTER: Gyllen til kobberrød i fargen. Lite skum. Lett fruktig, blomsteraktig og litt søtlig i smaken, med middels til kraftig bitterhet. Middels fylde.
ENGELSK STERK BITTER: Gyllen til mørk kobberfarget. Middels skum. Kraftig og fyldig maltpreg, med fruktsødme og blomsteraktig humleinnslag. Middels til kraftig humlebitterhet. God fylde.
ENGELSK PALE ALE: Gyllen rød, gjerne kobberfarget. Lite skum. Maltrik duft med en middels søtlig og fruktig smak. Lettdrikkelig og med et begrenset innslag av humlebitterhet. Middels fylde.
INDIA PALE ALE: Rød, grålig til kobberaktig i fargen. Lett skum. Dufter godt av blomster og humle. Kraftig og fyldig i smaken, en anelse fruktig med mye humlebitterhet. Skarp og tørr.
STEAM BEER: Opprinnelig en amerikansk variant som brygges på lagergjær, men med en overgjæret metode. Lys ravaktig til kobberpreget i fargen. Godt skum. Røstet og maltaktig i smaken, litt karamell, men også lett fruktig og med middels humlebitterhet. Middels fyldig.
KÖLSCH: Et overgjæret øl, brygget med en andel hvetemalt, som lagres over tid ved lav temperatur. Lys gyllen farge. Godt skum. Lett og elegant i smaken, nesten vinøs. Lett sødme og middels humlebitterhet. Lite fylde.
BELGISK PALE ALE: Gyllen mørk i fargen. Godt skum. Maltrik og litt karamellaktig i smaken, men også litt syrlig og krydret. Middels fylde.
HEFE WEISSEN/ WEISSBIER: Brygget med minimum 50 prosent hvetemalt. Lys, gulaktig og uklar i fargen. Tett skumtopp. Et ufiltrert øl. Kraftig, fruktig nese preget av banan. Frisk og lettdrikkelig, syrlig sitrus og kornaktig smak. Litt krydret. Middels til god fylde.
KRISTALLWEISSEN: Den filtrerte varianten av tysk ufiltrert hveteøl, hefeweissen.
Lys gul og klar i fargen. Godt skum. Lett og perlende i munnen, fruktig og litt tropisk krydret. Lite til middels fylde.
BELGISK WIT/BIÈRE BLANCHE: Brygget på store mengder umaltet hvete. Lys gul, nesten hvit i fargen med tett skumtopp. Uklar, ufiltrert. Dufter godt av pomeranskall og koriander. Tørr og sitrusaktig i smaken, myk og nesten vinøs. Liten til middels fylde.
Mørk ale
ENGELSK BROWN ALE: Rødlig, gyllen brun i fargen. Lite skum. Dufter malt og en anelse tørket frukt. Smak av karamell og litt brent konfektaktig sjokolade. Myk kropp og lett fruktig. Middels fylde.
IRSK RED ALE: Rødlig, kobberaktig i fargen. Tett skum. Ofte med lite kullsyre. God maltsødme i duft og smak, med et begrenset innslag av bitterhumle. Frisk og en anelse fruktig, med middels fylde.
ENGELSK MILD: Kobberaktig, mørkebrun i fargen. Lite skum. Motsetningen til en engelsk bitter, mild og lettdrikkelig uten kraftig humledominans. Sødmefylt med preg av karamell, sjokolade, nøtter og tørket frukt. Middels fyldig.
SKOTSK EXPORT ALE: Ravaktig til mørkebrun i fargen. Tett skum. Middels fylde preget av maltsødme, fruktig og et innslag av røstet malt, vinøs. Liten bitterhet.
PORTER: Brun til mørkebrun, nesten svart i fargen, av og til også litt rødlig. Kraftig skum. En fyldig ale preget av kraftig maltsødme, sjokolade og røstet korn med innslag av fruktighet og god humlebitterhet. Middels fylde.
IRSK STOUT: Mørk, nesten svart i fargen. Tett skum og lavt innslag av kullsyre. Tørr i munnen med smak av røstet malt, sjokolade og kaffe. Middels til høy bitterhet. Lett til middels fylde.
FOREIGN STOUT: Mørk rødaktig til svart i fargen. Kraftig skum. En mer alkoholsterk stout, tidligere også kalt export, et brygg som ble eksportert. Tørr og røstet, maltaktig med innslag av karamell, litt syrlig, men bløt og rund. Middels til kraftig bitterhet. God fylde.
SWEET STOUT: Mørk rødlig, svart i fargen. Tett kremaktig skum. En søtlig stout preget av maltsødme, karamell og sjokolade. Myk og kremaktig, med lav humlebitterhet. Også kalt milk stout eller cream stout. God fylde.
OATMEAL STOUT: Mørk brun, nesten svart i fargen. Tett skum. Kraftig sjokoladeaktig og røstet maltaroma. Middels fyldig og lett fruktig, myk og lettdrikkelig, med god bitterhet.
ALTBIER: Opprinnelig en vellagret tysk ale. Kobberaktig, brun i fargen. Lett skum. Et middels fyldig, lett og friskt øl med høy humlebitterhet. Litt tørr og en anelse fruktig.
ABBEY ALE/BELGISK BROWN ALE: Brun og kobberaktig i fargen. Godt skum. Middels fyldig med smak av maltsødme, karamell og sjokolade. Også lett fruktig og en anelse krydret. Tørr og humlepreget i munnen.
DUNKELWEISSEN: Mørk kobberaktig, brun i fargen. Kraftig skumtopp. Den mørke utgaven av tradisjonell tysk ufiltrert hveteøl, weissen. Lettrøstet maltsødme med innslag av sjokolade og karamell. Fruktig og krydret, rund og sprudlende i munnen. Middels fylde.
Stout
Stout betyr mørk sterk øl og historien går tilbake til ca. 1630, omtalt som en «stout butt beer», et øl som tilhører porterfamilien. Stilen er britisk, men i dag gjenkjenner vi ølet som irenes nasjonaløl, ikke minst i anledning feiringen av St. Patricks Day (17. mars).
Guinness Irish Stout er den aller største merkevaren blant stout, med en betydelig markedsandel, ikke bare i Irland, men i hele verden. Murphy’s Irish Stout, fra bryggeriet med hovedsete i byen Cork, regnes som en god nummer to i det irske markedet.
Mange historier forteller om hvordan Arthur Guinness (1725-1803) introduserte ølstilen for irene på 1700-tallet. Den artigste skrønen forteller at Arthurs bryggeri brant ned til grunnen, inkludert alt byggkornet i malteriet som ble skikkelig brent og røstet under brannen. Arthur hadde ikke råd til å kaste kornet, til tross for at det ble ansett som tapt, og ubrukelig til ølbrygging. Men Arthur prøvde, og resultatet ble Guinness Irish Stout ... Not!
Arthur Guinness brygget opprinnelig enklere aler, og hentet etter hvert sin inspirasjon til sin stout i England og hovedstaden London, hvor porterølet var en populær ølstil, en kraftigere ale, en ale med fylde som et måltid i seg selv.
I 1778 lanserte Guinness sin første mørke ale, en irsk portervariant, en irsk stout. Flere konkurrenter kom til, men Arthur rendyrket stilen, og etter hvert brygget bryggeriet hans St James’s Gate Brewery i Dublin, kun stout.
Ølstilen går fra alkoholsterk til svak, og fra søt til bitter, og ble opprinnelig omtalt i følgende tre varianter; «Plain» – en alkoholsvak variant, «Stout» – nærmest den vi kjenner fra puben i dag, og «Export» – en alkoholsterk og tørrere variant for nettopp eksport til andre land, inkludert de tidligere britiske kolonier.
I dag forholder vi oss til følgende varianter av stout:
Irsk tørr stout
Typeriktighet:
Mørk og svart i fargen. Tett skum og lavt innslag av kullsyre. Tørr i munnen med smak av røstet malt, sjokolade og kaffe. Middels til høy bitterhet. Lett til middels fylde.
ABV: 3,8-5 %
IBU: 30-40
SRM: 40 +
Søt stout / Melkestout
Typeriktighet:
Mørk og svart i fargen. Tett kremaktig skum. En søtlig stout preget av maltsødme, karamell og sjokolade. Myk og kremaktig, med lav humlebitterhet. Også kalt milk stout eller cream stout. God fylde.
ABV: 3-6 %
IBU: 15-25
SRM: 40 +
Havrestout
Typeriktighet:
Mørk brun til svart i fargen. Tett skum. Kraftig innslag av kakao og røstet maltaroma. Middels fyldig og lett fruktig, myk og lettdrikkelig, med middels til fyldig bitterhet.
ABV: 3,8-6 %
IBU: 20-40
SRM: 25-40
Foreign Stout / Export
Typeriktighet:
Mørk rødaktig til svart i fargen. Kraftig skum. En mer alkoholsterk stout, tørr og røstet, maltaktig med innslag av karamell, litt syrlig, men bløt og rund. Middels til kraftig bitterhet. God fylde.
ABV: 5,5-8 %
IBU: 30-65
SRM: 30 +
Imperial Stout
Typeriktighet:
Mørk brun, kobberaktig til svart i fargen. Godt skum. Kompleks og vinøs, maltrik, røstet smak av kaffe, krydder, bitter sjokolade, lakris og noe tørket frukt, rosiner og svisker. Markert humlebitterhet, kraftig fylde og alkoholsterk.
ABV: 7-12 %
IBU: 50-80
SRM: 35 +
VISSTE DU AT:
Tilnavnet Russian Imperial er etter det russiske monarkiets entusiasme for irsk stout på sytten- og attenhundretallet.
Sterk øl og strong ale
BARLEY WINE: Gyllen, mørkebrun i fargen, kan også forekomme noe rødlig. Lett skumtopp. Tradisjonelt en alkoholsterk, vellagret engelsk ale. Selges ofte med årgang og anbefales lagret i ytterligere ett til tre år. Fyldig i smaken med preg av alkohol, tørkede frukter som rosin og aprikos, maltsødme og en lav til middels humlebitterhet. Kompleks og vinøs.
OLD/STRONG ALE: – Gråbrun til mørk kobberaktig i fargen. Lett skum. Maltrik og fruktig, sterk ale, med middels til lav humlebitterhet. God fylde.
SKOTSK STRONG ALE: Rødlig kobberaktig til mørkebrun i fargen. Lett skumtopp. Kraftig maltaktig karamell og fruktig med liten humlebitterhet. Kan forekomme med røyksmak, whiskypreg, da man historisk bruker Smoked Barley, røstet over åpen ild, eller koker brygget over åpen ild i inntil seks-åtte timer. Vinøs og fyldig.
IMPERIAL STOUT: Mørkebrun, kobberaktig til svart i fargen. Godt skum. Kompleks og vinøs, maltrik, røstet smak av kaffe, krydder, bitter sjokolade, lakris og noe tørket frukt, rosiner og svisker. Markert humlebitterhet, kraftig fylde og alkoholsterk.
BOKKØL: Mørkebrun til dyp kobberaktig i fargen. Godt skum. Rik på maltsødme. En anelse fruktig med lett innslag av humlebitterhet som ikke dominerer. Fyldig og alkoholsterk.
DOBBELBOKK: Brun til mørkebrun i fargen. Godt skum. Vinøs og alkoholrik, med kraftig maltsødme. Innslag av tørket frukt og sjokolade, lite humlebitterhet. Meget fyldig.
HELLES BOCK/MAIBOCK: Gyllen gul til kobberfarget. Lett skum. Maltrik og alkoholsterk i smaken, med en anelse humlebitterhet. Middels fyldig.
WEISSENBOCK: Mørk gyllen til svart i fargen. Noe uklar. Godt skum. Fyldig, fruktig duft med preg av banan. Godt krydret og litt røstet maltaktig i smaken. Middels fyldig, sprudlende og alkoholsterk.
BELGISK DOBBEL: Mørkebrun til kobberaktig gyllen i fargen. Tett skum. Kraftig maltsødme med innslag av tørkede frukter, sjokolade, nøtter og røstet malt. Lite humlepreg. Fyldig. Gjæret to ganger, derav navnet.
BELGISK TRIPPEL: Lys gyllen gul i fargen. Tett skumtopp. Blomsteraktig og krydret nese. Innslag av tørkede frukter og lett maltsødme. Alkoholsterk og fyldig, tørr og nøttaktig. Gjæret hele tre ganger.
MØRK STERK BELGISK ALE: Mørkebrun i fargen. Kraftig skum. Maltrik, syrlig og fruktig med innslag av nellik. Smak av sjokolade, tørkede frukter som rosiner og svisker, fyldig maltsødme, krydret og søtlig. Middels humlebitterhet. Vinøs og alkoholsterk.
LYS STERK BELGISK ALE: Lys og gyllen gul i fargen. Kraftig hvitt skum. Lett krydret med en anelse innslag av humle og blomst. Lett syrlig og kompleks. Maltrik og alkoholsterk. Vinøs og fyldig.
NORSK OG ANNET NORDISK JULEØL: Kobberrød til mørkebrun i fargen. Godt skum. Aroma av svak humle og en anelse frukt. Maltrik duft. God maltsødme, en anelse fruktighet og lett bitterhumlet. Middels fyldig.
Blond ale
Den britiske stilen Golden Ale er en forholdsvis ung stil, en stil som oppstod på slutten av forrige århundre, blant håndverksbryggerier som vil møte den økende etterspørselen av lys lagerøl på de britiske øyer. Stilen gjenkjennes som lys og lett, leskende og med lav alkoholstyrke.
Lagerøl som Fosters, Carlsberg og Budweiser (US) ble introdusert på pub og ikke minst i butikken, som billige, lyse og lettdrikkelige alternativer til de klassiske britiske aler.
Paradoksalt nok forelsket britiske øldrikkere seg i lys lager, mens mange andre markeder falt for de stadig mer tilgjengelige britiske aler. En god referanse i vårt eget marked er tidlig import av øl på 1990-tallet, da norske serveringssteder og butikker introduserte oss for Newcastle Brown Ale, Guinness, Bombardier og Kilkenny for å nevne noen.
Den gangen var det eksotisk og spennende for oss, da vi frem til slutten av åttitallet kun ble servert undergjæret øl, lyse og mørke lagerøl.
Utover engelsk Blond ale, finnes det også belgiske blonde og amerikanske blonde. Disse avviker noe fra den britiske blonde alen i stil, aroma og smak.
Den belgiske blonde er preget av belgisk gjærkultur, som gir mer markert fruktighet, og er også ofte brygget på innslag av hvete.
De amerikanske blonde kan være inspirert av både belgiske og britiske blonde, gjerne med et ekstra innslag av amerikanske humlesorter, både aroma- og smakshumler.
Typeriktighet:
Overgjæret, lys ale, gyllen ale, smal aroma, lys malt, vått høy og dempet aromahumle, blomsteraktig, noe sitrus kan forekomme. Medium fyldig kropp, leskende og balansert, sødme av lys vørter, noe fruktighet kan forekomme. Dempet humletørrhet i avslutningen.
ABV: 3,6-5 %
IBU: 20-28
SRM: 4-8
Oktober-festøl
Stilen har egentlig sin opprinnelse i byen Wien, til tross for sin tilhørighet til dagens Oktoberfest i München. Det var ølbryggeren Anton Breher som i den østerrikske hovedstaden brygget dette ølet for første gang på 1840-tallet. Noe senere ble et lignende øl brygget i München av Antons kamerat; Gabriel Sedermayr Jr, som var brygger på Spaten bryggeriet i den bayerske hovedstaden.
Stilen var benevnt Märzen, som betyr mars, en benevnelse som brukes på øl brygget i mars måned, eller senere, på fjorårets malt og humle, et øl som skal vare gjennom sommeren frem til høstens første brygg på innhøstingens ferske råvarer. Denne tradisjonen er også velkjent i andre land, inkludert Norge, en tradisjon som går mange århundre tilbake i tid, med forskjellige benevnelser på lokalt språk. De norske variantene ble omtalt som spissøl, annengangsøl eller tynnøl.
Første Oktoberfest i München, den gang et bryllupsarrangement over flere dager, oppstod som kjent i året 1810, men det er først over femti år senere at Märzen eller Vienna ølet omtales som et Oktoberfestøl, med sin tilhørighet til Bayerns største folkefest i overgangen september oktober. Før den tid foretrakk nok mang en tysker den lokale dunkel, en mørk Münchnerøl, en «rød» øl som sannsynligvis var den første bayerske lagerøl.
Verdt å merke seg er at det er kun bryggerier med adresse i byen München, som i vår tid ¨får brygge det offisielle Oktoberfestølet, og det er likeledes kun disse bryggeriene som får være til stede på Oktoberfesten, hvor de alle har sitt eget telt.
Typeriktighet:
Oktoberfestøl, Märzen og Vienna:
Undergjæret, lagerøl - Gyllen, mørk gul, nesten rødlig i fargen, med en lett humlesmak og dominerende maltsødme, mot en anelse karamell. Middels fyldig. I senere år har bryggeriene i München brygget sine oktoberfestøl noe lysere og ikke minst tørrere. Dette har ført til at noen lokale bryggerier nå re-introduserer den opprinnelige Märzen igjen. Vienna-stilen er også noe annerledes i dag, ofte brygget som lettere og lysere varianter.
ABV: 5,3-6 %
IBU: 18-25
SRM: 4-12
Amber ale
Det nærmeste vi kommer bayerølet i kategorien overgjæret øl, er amber. Amber ale har ofte lignende sorter av malt og et dempet humleinnslag, men også en anelse mer fruktighet av gjær og gjæringsmetode.
Stilen amber slik vi møter den i det norske markedet i dag, er ofte inspirert av amerikanske varianter, med andre ord, med mer av alt. Som kjent elsker amerikanske bryggere å bruke mer malt og mer humle enn sine europeiske kollegaer. Humlearoma og smak er også forskjellig, da de fleste sverger til amerikanske sorter.
Typeriktighet:
Amber ale: - mørk brun og ofte
tåket (ufiltrert) i utseende. Fyldig karamell- og maltaroma i nese og smak. Dempet humleinnslag. Malt dominans i balansen, med en anelse fruktige undertoner. Middels fyldig
og alkoholsvak
ABV: 4,5 til 6 %
IBU: 30-40
SRM: 11-18
Brown ale
Noen vil hevde at engelsk brun ale er den kjedeligste ølstilen som finnes. Vel, den er i hvert fall den eldste og mest kjente ølstilen, uten at vi kan datere dens opprinnelse nøyaktig.
Det vi vet er at den på 1700-tallet i England ble kjent som et uhumlet maltøl, et øl som levde sitt eget liv parallelt med porterens og pale alens stadig økende popularitet. Disse var som kjent ale tilsatt mye humle, og ble etter hvert også populære ølstiler for eksport, blant annet til britiske kolonier.
Brun ale var helt sikkert en ganske så mye brukt betegnelse på mangt et øl, ikke bare i England. En brun kobberfarge i ølet var populært, og ble oppfattet som et elegant utseende, spesielt etter at ølkrus ble produsert i glass, og ikke tinn og tre.
Mangt et norsk gårdsbrygg var nok også brunt i fargen, ved bruk av røstet malt i vørteren, men den første alen som satte fart i konsumet i vårt marked i moderne tider, er nok «Newcie» Newcastle Brown ale som ble importert for første gang i 1994.
Ølet, som med sin typiske klare pintglassflaske, med et innhold på nøyaktig 0,568 liter, selges den dag i dag, både på fat, boks og flaske, men har nok tapt noe av sin popularitet etter at mangt en brun ale nå også brygges av norske håndverksbryggere.
Ølstilen er lettdrikkelig, med milde søtlige toner, mot et mindre humlepreg, tørrhet, og middels lavt alkoholinnhold. Stilen er populær blant dem som ikke liker beskheten av humle, men mer søtlige toner av karamell og nøtter. Til tross for den mørke fargen, finner mange ølet svært så leskende.
I dag forholder vi oss til følgende varianter av Brown ale:
Nordengelsk brun ale
Typeriktighet:
Røstet duft, nøtter og karamell, noen ganger lett innslag av humletørrhet. Smaken er tørr til middels søt, med smak av karamell, nøtter, røstet malt, av og til noe fruktighet. Kort til middels lang avslutning.
ABV: 4,2-5,2 %
IBU: 20-25
SRM: 12-22
Sørengelsk brun – mild ale
Typeriktighet:
Det som skiller den sørlige varianten fra den nordlige, er et generelt mildere inntrykk i nese og gane. Dempet karamell og røstet malt, mot innslag av humletørrhet i nesen. Maltaktig og lett røstet smak, kort avslutning hvor humletørrhet forekommer.
ABV: 4,2-5,2 %
IBU: 20-25
SRM: 12-22
VISSTE DU AT:
«Newcastle Brown Ale ble ofte omtalt som «walk the dog» i hjembyen Newcastle upon Tyne. Historien forteller at arbeidsledige gruvearbeidere skaffet seg en hund, for så å tilby seg å lufte bikkja på kvelden, når mor så på Eastenders på TV. Hver kveld kunne man se titalls bikkjer fastbundet på utsiden av byens mangfoldige puber»
India pale ale
Pale ale, lys ale, så dagens lys i England på 1700-tallet, og er etterkommer av en stilart benevnt «October», en Amber stil som den gang var et populært øl på den engelske landsbygda.
Pale ale er på mange måter lik en annen britisk ølstil, engelsk bitter, og det kan være vanskelig å skjelne mellom disse to i smak og duft av malt og humle. Likevel er der en forskjell, ikke minst i popularitet og omfang i markedet.
Engelsk Bitter beskrives ofte som gammelmanns øl og har ikke samme tiltrekning hos dagens hippe ølentusiaster. Dessverre vil mange si, men det er en annen historie.
VISSTE DU AT:
Pale ale assosieres med den nordlige byen Burton-on-Trent, hvor mye av ølet ble brygget på den tid.
Pale ale sies å være et resultat av at britene oppfant koks. Koksen erstattet ved under oppvarming, og i den tids moderne ovner ble det med denne type fyring lettere å styre temperaturnivå. Dette førte til at man med mer kontroll under maltingsprosessen fikk lys byggmalt, i motsetning til den tidligere godt røstet malt som ga mørke og smaksrike øl. Alen ble lys, blek i utseende, mild i sødmen, og passe tørr og bitter av humleblomst som krydder.
Pale ale ble etter hvert engelsk eksportvare. Senere i samme århundre dukket alen opp i London, og deretter ble stilarten kjent blant britene som var stasjonert rundt om i britiske kolonier. Det var spesielt offiserer og embedsmenn som etterspurte den tids moteøl, det lyse ølet alle snakket om.
VISSTE DU AT:
Det var den London baserte engelske bryggeren George Hodgson som eksporterte den første lasten med pale ale til India i 1780.
Pale ale ble forsøkt eksportert til blant annet engelske kolonier i India, men dessverre ble ølet som jo er en ferskvare, ødelagt under overfarten. Det som fortsatt kunne drikkes, ble solgt på auksjon i havnen, og det var kun om lag ti prosent av hver last som var drikkbart, så ølet ble svært så dyrt.
Tilbake i England eksperimenterte man med flere løsninger for å øke ølets holdbarhet, og etter hvert forstod man humleblomstens, lupulinets konserverende evne. Tørket blomst fra hunnplanten ble tilsatt ølet under oppkoking før gjæring. Det tilførte ølet lupulin som konserverte ølet og holdbarheten ble betydelig utvidet.
Samtidig økte man mengde malt, og denne energien ga høyere alkoholstyrke på ølet, noe som i seg selv også økte holdbarheten på ølet. Nå kunne pale ale eksporteres til de engelske koloniene i India, og historien bak begrepet og ølstilen «India pale ale» var skrevet. En god historie og en av mange teorier bak navnet.
Det finnes to stilarter av pale ale og india pale ale, den originale engelske og den «nye» amerikanske stilen.
Det var amerikanerne som under introduksjonen av små håndverksbryggerier på 1980-tallet lanserte sine versjoner av ølstilen India pale ale.
På den tiden var engelsk bitter mer populært i England og ellers i Europa, og India pale ale var lite etterspurt. Stilen fulgte etableringen av nye mikrobryggerier verden over, og nådde oss i 1989 da Skandinavias første mikrobryggeri åpnet i Holtegaten i Oslo.
Det var altså Oslo mikrobryggeri som blant de første tok del i den etter hvert så eksplosive spredningen av pale ales s her til lands. Naturlig nok har nå også de engelske bryggeriene børstet støv av mang en gammel pale ale og India pale ale oppskrift, og på den måten fått sin renessanse rundt denne historiske og banebrytende ølstilen.
INDIA NEIPEI
Kall det hva du vil; hazy, juicy, foggy, trenden er tåket utseende, et juiceaktig, tjukt, fruktig og aromatisk ufiltrert øl fra boks og flaske.
Stilen New England India Pale Ale, fikk sin renessanse i USA for noen år siden, og brygges nå av både lokale og utenlandske håndverksbryggerier.
Stilen viser til områder som var kjent for humledyrking for over hundre år siden, og bruken av disse i lokalt øl. New England defineres som det nordøstre hjørnet av USA, hvorav også delstaten Vermont refereres til i stilarten. Andre benevner også området «Upstate».
Dog skal det nevnes at noen hevder at stilen er konstruert i nyere tid, og mange seriøse amerikanske ølbryggere fnyser av trenden og ølstilen, og mener den ikke har noen røtter tilbake i amerikansk ølhistorie.
New England India Pale Ale eller NEIPA, er en benevnelse som også florerer i det norske markedet, mens andre bryggerier foretrekker en bredere og mer rocka benevnelse som beskriver resultatet av bruken av aromatiske og fruktige humlesorter.
De fleste produktene tilgjengelig i det norske markedet har sin fruktighet og syrlighet
fra humlesortene som brukes, men noen er også tilsatt juice eller ekstrakt fra frukt eller bær.
Uansett er stilen her og den er nok kommet for å bli. Mange norske ganer har oppdaget friskheten og velger ølstilen som leskedrikk eller som ledsager til mat.
Typeriktighet:
Britisk india pale ale: - gyllen til oransje, blek i fargen, tynnere skumtopp. Nese av engelske skarpe humlesorter, blomsterfriskhet mot maltaroma. Nøttaktig. Balansert munnfylde mellom maltsødme og humle tørrhet. Middels fylde og dempet fruktighet. Tørr og crispy avslutning.
ABV: 4,5 til 7,5 %
IBU: 18-35
SRM: 5-12
Amerikansk india pale ale: Oransje til svakt rødlig, gråblek til kobbergul i fargen. Lett og mindre kremet skumtopp. Dufter av friske blomster, amerikanske humlesorter og eksotiske frukter, papaya og grapefrukt blant mer, mot noe maltfruktighet. Ofte tørrhumlet. Kraftig kropp og fyldig smak, mørk tropisk frukt mot mye humlebitterhet. Skarp og tørr avslutning.
ABV: 5,5 til 6,8 %
IBU: 35-70
SRM: 8-18
New England India pale ale: Oransje til svakt rødlig i fargen. Lett
og luftig skumtopp. Dufter av friske blomster og eksotiske frukter,
papaya og grapefrukt blant mer, mot dempet maltfruktighet.
Fruktig og leskende, tropisk frukt mot dempet humlebitterhet.
Fruktig avslutning.
ABV: 4-7 %
IBU: 10-40
SRM: 5-15
Hveteøl
Øl brygget med innslag av hvete blir stadig mer populært. Opprinnelig forholdt vi oss til to hovedkategorier av hveteøl; den tyske og den belgiske. De to ølstilene har mye til felles, men også sine forskjeller, spesielt når det gjelder krydderbilde og gjærstamme.
Begge stilene inneholder mer enn femti prosent hvete, og resten bygg, men etter hvert ser vi også øl i markedet inspirert av disse, eller videreutviklet, kan vi også si.
Hvete tilfører ølbrygg mer protein enn byggkorn, utover en lysere smak av sødme, og anvendes enten som maltet hvetekorn, eller som råfrukt, umaltet hvetekorn. Mange småskalabryggerier foretrekker å humle hveteølet mer enn tradisjonen tilsier, og andre blander også inn havre og- eller rug i malten. Flere varianter av krydder er også kommet til, sammen med forskjellige typer frukt og bær. Med andre ord, kreativiteten florerer for tiden, og de nye variantene blir godt mottatt i markedet.
En annen populær hveteølstil for tiden er såkalt Gose, en nordtysk hveteølvariant som er surnet og også tilført en liten mengde salt. Denne har også dukket opp hos flere norske bryggerier.
Hefeweiss
Den tyske er brygget etter renhetsloven, kun bygg- og hvetekorn (minimum 50 prosent hvete), vann, humle og gjær, og gjæret opp på en unik bayersk gjærstamme som kjennetegnes av en markert bananduft. Ølet har en annengangs fermentering på flasken, og fremstår derfor ufiltrert og tåket. Ølstilen sies å ha sin opprinnelse allerede på femtenhundretallet, og representerer i dag en fjerdedel av ølkonsumet i det tyske markedet.
Weissbier er et hverdagsøl for tyskere, og skal drikkes så ferskt som mulig. Flaskekondisjoneringen gir ølet en høy karbonisering, noe som understreker friskheten. Også valg av glass er viktig når du drikker weissbier. Det typeriktige pokalglasset foretrekkes, siden det tar en hel flaske (50 cl) og holder godt på skum og aroma.
ABV: 4,9-5,5 %
IBU: 10-15
SRM: 3-9
Wit og Blanc
Det belgiske hveteølet går langt utover standarden i den tyske renhetsloven. Det brygges og krydres med korianderfrø, tørket appelsinskall (pomerans), nellikspiker med flere. Det har en egen belgisk gjærstamme som gjenkjennes med duft og smak av sukkertøy, tutti frutti godteriduft.
I Belgia brukes både bygg og hvete, hvorav hvete skal utgjøre minimum 50 prosent av malten i brygget. Hvete brukes som råfrukt, umaltet korn, og opprinnelig ble også inntil fem prosent havremalt brukt.
Det belgiske hveteølet sies å gå tilbake til middelalderen, og var opprinnelig det første belgiske ølet som ble krydret med humle. Paradoksalt nok er det mindre humle i bruk i dag, og heller eksotiske krydderarter som beriker ølets aroma og smak. Ølet er flaskekondisjonert, ufiltrert og tåket, og anbefales servert ved 6-8 grader i hvert enkelt bryggeris utvalgte glass. Noen foretrekker en skive sitron i ølet, noe som fremhever sitrusbildet.
Typeriktighet:
Belgisk wit/bière blanche: Brygget på store mengder umaltet hvete. Lys gul, nesten hvit i fargen med tett skumtopp. Uklar, ufiltrert. Dufter godt av pomeranskall og koriander. Tørr og sitrusaktig i smaken, myk og nesten vinøs. Liten til middels fylde.
ABV: 4,2-5,5 %
IBU: 15-22
SRM: 2-4
Gose
Denne særegne stilen av et surnet hveteøl er ikke brygget innenfor den tyske renhetsloven, med sitt innslag av koriander og salt, og er derfor omtalt som en lokal spesialitet i Tyskland. Ølet er et surnet hveteøl, hvor innslaget av maltet hvete skal være minimum femti prosent. Ølet er lett gjenkjennelig, med sin syrlige smak av sitrusfrukt, mot urtekrydder og en salt ettersmak. Ølstilen skriver seg tilbake til 1300-tallet, og har sin opprinnelse i den tyske byen Goslar. Ølet ble raskt populært og spredde seg videre til bryggerier i Leipzig. På attenhundretallet hører vi om såkalte «Gosenschänken» ølkneiper som serverte det spesielle surølet i og rundt Leipzig. I forrige århundre forsvant nesten ølstilen, helt til den ble revitalisert, blant annet med hjelp av mikrobryggeribølgen i Tyskland og ikke minst i USA.
Typeriktighet:
Gose: Et lyst øl, ofte uklart og uten nevneverdig skum. Syrlig nese, sitrus, mot lactose, fruktig og frisk. Innslag av urter. Syrlig smak, sitrus, melkesyre, grønne urter, og salt i avslutningen.
ABV: 4-5 %
IBU: 14-20
SRM: 2-6
Spesialøl
LAMBIC: Den klassiske grunnvarianten av spontangjæret øl. Forekommer både som ferskøl og vellagret øl (tre til fem år). Gyllen brun til mørk i fargen. Svært lite skum. Ofte ufiltrert. Syrlig og fruktig i smaken, lett vinøs. Liten fylde.
GUEUZE LAMBIC: Består av to deler ung lambic og én del vellagret lambic, som sammen
gjærer på nytt i inntil ett år. Finnes både filtrert og ufiltrert. Mørkebrun i fargen. Lite skum. Frisk og syrlig med en anelse sødme. Lite til middels fylde.
KRIEK: Kirsebærøl, laget på ung lambic tilsatt saften fra mørke kirsebær. Ettergjæres i fire til 10 måneder, for deretter å lagres i minst ett år. Mørk rød i fargen. Vanligvis ufiltrert. Lite skum. Tørr og syrlig med god kirsebærsmak. Vinøs.
BELGIAN RED/BROWN BEER: Rødlig gyllen til kobberbrun i fargen. Godt skum. Ofte fruktig og kompleks i smaken, god sødme, fyldig og vinøs. Alkoholsterk og kraftig, brygget og gjæret med både over- og undergjær, ja, av og til også med spontangjær. Det finnes en rekke andre sorter, blant andre påskeøl, sommerøl, høstøl og festivaløl. Disse faller gjerne inn under kategoriene over, avhengig av lokalitet, årstid og tradisjon. Samtidig dukker det stadig opp flere nye varianter, spesielt i Belgia og USA, som kan være en videreføring av overnevnte øltyper. Eksempler er amerikansk lager tilsatt tequila, og belgisk lambic eller wit med banan- eller sjokoladesmak.
Juleøl
Juleøl er et sesongøl, et øl med røtter tilbake til norrøn tid, hvor man brygget til juleblotet med de beste råvarene som var tilgjengelige. Å drikke jul referer til «solsnu», vintersolverv, hvor man den gang trodde at solen snudde. I dag vet vi bedre.
Julebrygget var et produkt avhengig av hva man hadde tilgang til av råvarer, og ikke minst hva man hadde råd til å bruke av råvarer. Noen brygget på rug og einerbær, andre flottet seg med hvete og bygg, og de mest velstående kunne tilsette noen kilo honning i brygget som skulle serveres når det skulle drikkes jul.
Vår tids norske juleøl, slik vi husker det fra før tiden med håndverksbryggerier, juleølet som dukket opp i etterkrigstiden, var inspirert av tysk lagerøl, lyse og mørke varianter med referanser til tysk bokkøl, med en alkoholstyrke rundt seks til syv prosent. Et populært øl på butikken når julen nærmet seg.
På 1990-tallet bestemte myndighetene seg for at dette sterkølet skulle omsettes av statens eget utsalg, bedre kjent som Vinmonopolet, noe som førte til at de norske bryggeriene da lanserte butikkvarianter av juleøl, øl av typen bayerøl med en alkoholstyrke på inntil 4,7 prosent volum alkohol.
Så kom mikrobryggeribølgen til vårt land og før vi selv ante det ble vi introdusert for mangt et juleøl som man trygt kan si avviker fra de tradisjonelle slik vi husker dem fra siste halvdel av 1900-tallet. Hvite juleøl, underlige juleøl, sure juleøl, alkoholsvake og til de grader alkoholsterke juleøl. Alt annet enn det vi var vant til den gang jeg trodde jeg visste hva juleøl var.
VISSTE DU AT:
I gamle dager skulle man brenne en julekubbe til ære for sola som ble født på ny. Vedkubben var nøye utplukket, og skulle brenne gjennom hele julenatta. Kubben og tradisjonen rundt den var i mange land et alter, en skriftefar og et midtpunkt som skulle bringe hell og lykke på gård og grunn.
Alkoholfritt øl
Omsetningen av alkoholfritt øl har for tiden en markant økning, ikke minst nedover i Europa, men også her til lands. Og bredden i utvalget har nesten eksplodert.
Påvirket av lavere toleranse for alkohol bak rattet og i jobbsammenheng, og ønske om en sunnere livsstil er noen av årsakene. Samtidig ønsker de nye generasjonene leskedrikk uten alkohol, og alternativer til søte brusdrikker. Riktignok er noen av markedets alkoholfrie øl ganske så søte, gjerne tilsatt juicer av bær eller frukt, men de treffer godt i segmentet.
Vi ser også at de nye alternativene markedsføres med fokus på trend, hvor utseende og design skal lokke forbrukeren. Kule navn, og referanser til livstil eller ingredienser i ølet er mye brukt. Før var det Brigg og Zero, nå er det «No worries», «Nada» og «Punk» som gjelder.
Fellesnevneren på alkoholfritt øl var opprinnelig tynnere og lettere øl, uten fylde og med smak av kraftig vørtersødme, mot noe blomsterfriskhet. Disse utfordres nå av andre aromaer og smaker, med referanser til hveteøl, tysk weissbier, fruktig humleinnslag, lime og sitrus, og svarte bitre øl med smak av kaffe og sjokolade, stout og porter.
Som kjent er det maltsukkeret i brygget som gir energi til ølgjæren som igjen utvikler alkohol, aroma og smak. Dette kan vanskelig kopieres i et alkoholfritt øl, så utfordringen er å utvikle metoder hvor maltets og humlens kvaliteter ikke forspilles, men fremstår som fullverdige innslag i brygg uten alkohol.
I utgangspunktet kan ugjæret vørter brukes som alkoholfritt alternativ, et såkalt vørterøl som sikkert flere kjenner fra tidligere dager, servert som energidrikk under sportslige aktiviteter. Setter man vørteren til gjæring, kan man med store mengder
gjær tilsatt, fjerne vørtersmaken før alkohol utvikles, for deretter å avbryte gjæringen.
Det vil utvikle et bittelite innslag av alkohol, men ølet vil allikevel ikke klassifiseres som alkoholholdig.
En annen metode er å la ølet gjæres ut til et alkoholholdig øl, og deretter fordampe alkoholen under lavt trykk, en destillasjonsprosess som fjerner alkohol, men dessverre også fjerner noe av aromaen og smaken i ølet. Alkoholfritt hveteøl utvikles ofte på denne måten.
Merk at IBU og SRM ikke er benevnt for de forskjellige alkoholfrie alternativene. Disse vil som oftest samsvare med den opprinnelige typeriktigheten man brygger alkoholfri utgave av. Det samme gjelder valg av øl til maten, husk at fellesnevneren for alkoholfritt øl er leskedrikk, og dernest som ledsager av lettere lyse matretter.