Musikkens kraft
– slik påvirker den oss
TEKST: ERIK VALEBROKK
Son, can you play me a memory
I'm not really sure how it goes
But it's sad and it's sweet and I knew it complete
When I wore a younger man's clothes
Bill, «the piano man», kjent fra tittelkuttet på Billy Joels andre album, utgitt i 1973, er inkarnasjonen av barpianister slik vi kjenner dem; jovial og sosial med et allsidig repertoar og evnen til å lytte, den dyktige bartenders nærmeste medsammensvorne og medpsykolog. En god barpianist skal kunne takle ønsker som det ovennevnte – å spille et minne – uten å blunke, og om han eller hun ikke kan nettopp den sangen bør det ligge noe annet på lur, helst servert med et empatisk smil, som kan gi noe av den samme effekten som er å få bargjesten til å forlate nuet og flykte inn i musikken.
Billy
Billy Joel, en gang var han barpianist, en erfaring han tok med seg i «Piano Man», en av hans mest kjente sanger. Foto: Sony Music
Tekstlinjen «Son, can you play me a memory» er nøkkelen her, og den kan også hjelpe oss å forstå musikkens kraft. For det er ofte gjennom minnene vi opplever musikk aller sterkest, når den ved et tilnærmet trylleslag transporterer oss tilbake i tid og rom. Musikk er det nærmeste vi kommer en tidsmaskin, vel å merke med den begrensning at vi kun kan reise tilbake til forskjellige epoker i eget liv, og ei til fremtiden.
Om vi befinner oss i en konsertsal eller i en bar, om vi skrur på bilstereoen eller hører en strofe fra en sang vi ikke har hørt på årevis på vei inn i en butikk, har musikk evnen til å sette oss ut og gjøre oss til lallende tullinger – da sagt i beste mening. Det er riktig som Trisha Yearwood synger i den nydelige «The Song Remembers When»:
And though I have forgotten all about it
The song remembers when
En flodbølge av musikk
Billy Joel skrev «Piano Man» etter selv å ha vært barpianist, og han forsto helt åpenbart hva jobben besto i. Samtidig klarte han å sette ord på erfaringen og dermed også skrive det som er blitt hans desiderte signatursang. Men tro ikke at han er alene om å skrive om musikkens kraft. Med rockens inntreden i populærmusikken i siste halvdel av 1950-tallet, begynte sanger i økende grad å handle om nettopp musikk. Bill Haley & The Comets' «Rock Around The Clock», Chuck Berrys «Roll Over Beethoven» og Little Richards «Rip It Up» er tre eksempler på låter som feirer rocken og dens fortreffelighet.
«I'm gonna rock it up, I'm gonna rip it up, I'm gonna shake it up, gonna ball it up, I'm gonna rock it up, and ball tonight», synger Little Richard i sin utilslørte hyllest til den nye tid slik den var i ferd med å skylle over Amerika og amerikansk ungdomskultur i 1956 med rock'n'roll som brekkstang. Det var en musikalsk flodbølge som tok med seg resten av verden også, en kraft så sterk at den ikke kunne la seg stoppe.
Fattige i møte med musikken
Jeg har i mange år vært opptatt av å forstå noe av musikkens kraft, av hvordan den påvirker oss, berører oss, beveger oss og former oss. Sannsynligvis begynte jeg å reflektere litt ekstra over temaet da Paddy McAloon i 2009 ferdigstilte Prefab Sprout-albumet Let's Change The World With Music som opprinnelig var tenkt som oppfølgeren til 1990-albumet Jordan: The Comeback. Ikke bare er tittelen temmelig talende. Å forandre verden gjennom musikk er både en uttalt og en uuttalt ambisjon for svært mange musikere. Så hadde det seg også slik at platen inneholdt fem sanger som helt og holdent er viet kjærligheten til musikk: «Let There Be Music», «Sweet Gospel Music», «Meet The New Mozart», «I Love Music» og, best av dem alle, «Music Is A Princess».
I «Music Is A Princess» gjorde Paddy meg oppmerksom på noe jeg ikke hadde tenkt over før. Kort oppsummert synger han her om hvordan han i møte med musikk som forfører og bergtar ham innser sin egen utilstrekkelighet.
Paddy McAloon skrev og musikkens kraft i «Music Is A Princess» og flere andre sanger på albumet Let’s Change The World With Music. Foto: Sony Music
Paddy
Jeg er helt enig med ham når han antyder at vi alle er små i møte med musikkens enestående kraft. At den kan røre oss som den gjør – og det er for alle mennesker en høyst personlig og individuell opplevelse – er ikke noe vi skal ta lett på. Om det er en sonate av Frédéric Chopin eller en poplåt av The Beatles spiller ingen rolle. Alle blir på et eller annet nivå beveget av musikk. På sitt sterkeste bærer musikken i seg noe som resonnerer i oss på et plan vi ikke kan kontrollere, og knapt nok forklare, og vi blir sjanseløse, helt uten forsvarsverk, når vi står overfor den musikken som er «vår».
Det er dette «Music Is A Princess» handler om. Sangen er en takketale til prinsessen som er musikken og i hvis nærvær vi alle blir for fillefranser å regne. Vi kan ikke måle oss mot hennes storhet, men likevel er ikke Paddys overgivelse total og betingelsesløs:
But her jewels are brighter than my eyes can bear
and although she is something to die for
I do not have the slipper she’s waiting to wear
so my dreams remain dreams, nothing more
Divine intervention?
I de 15 årene som er gått siden jeg hørte «Music Is A Princess» første gang har jeg tenkt en del på disse tingene. Da Signe Marie Rustad i 2019 ga ut sin single «Die With Your Boots On» følte jeg at ringen var sluttet. Sangen var alle de tingene Paddy synger om i «Music Is A Princess», og for meg er den noe av det beste som ble utgitt på hele 2010-tallet.
Det er kanskje tåpelig å si noe sånt, men i møte med en sang som denne får jeg en anelse om at Signe bare var et medium for noe større, at den prinsessen Paddy kaller musikk tok bolig i henne en kort stund. Sanger så gode som «Die With Your Boots On» kommer ikke farende i hytt og pine, de kommer til de få utvalgte som er mottagelige for dem. Når det er sagt er Signe Marie Rustad i så fall rett som det er utsatt for denne kraften. «Die With Your Boots On» er ikke det eneste blinkskuddet hun har skrevet, men jeg vil bli svært overrasket om hun noen gang vil skrive noe som topper denne:
Sing me upstream
Help me come clean
‘Cause I’m strung out and hopeful
Just like when I was 17
On my way home to you
I’m gonna bark at the moon
And I won’t take my boots off
Anytime soon
Signe Marie Rustad ga ut den dypt personlige sangen «Die With Your Boots On» som handler om musikkens kraft I 2019. Foto: Erik Valebrokk
Signe
Når musikken redder oss
Dette nydelig formulerte refrenget ledsages av en melodi så perfekt at det er til å bli religiøs av. Sangen er dypt personlig og inneholder flere tekstlinjer som går direkte på hvorfor musikk er viktig. «I guess the best music don't come from easy livin'» og ikke minst «well, I heard you last night/you were singing songs not out of pity/no, you sang for your life» handler om å ta musikk på dødsens alvor. «Die With Your Boots On» handler ganske riktig om musikkens kraft, og ikke minst om musikk som redningsbøye i tilværelsen, om frelse. Det har da også vært gjort før, på mange forskjellige måter:
I «Daddy Sang Bass» sang Johnny Cash om hvordan musikken i hans oppvekst var det ene holdepunktet i tilværelsen som holdt fattigdom og dystre fremtidsutsikter på avstand.
I «No Surrender» sang Bruce Springsteen om hvordan han og kameratene lærte mer av en tre minutters poplåt enn de noen gang lærte på skolen.
I «Aretha» sang Rumer om hvordan hun som mobbeoffer kunne søke trøst i musikken til Aretha Franklin.
I Pet Shop Boys' «It's Alright» sang Neil Tennant naivt om hvordan all verdens elendighet (undertrykkelse, sult, folkemord) kanskje kan trumfes av musikken som spiller «forever».
I diktet «Louis Armstrong» skrev Hans Børli om hvordan «de hvite hendene» klapper i stedet for å slå eller henge, fordi musikken hans er elsket. Erik Lukashaugen, som tonesatte diktet, sang med fortvilet innlevelse om hvordan musikken er Satchmos vei bort fra undertrykkelse og rasisme.
Det er musikk som frelse, på flere forskjellige måter.
Erik Lukashaugen har tonesatt Hans Børlis dikt «Louis Armstrong» som handler om hvordan populariteten og musikken gjorde at han ble verdsatt av et hvitt publikum. Foto: Petter Rustad
Erik
Sinnsstemninger kontra følelser
Musikk er per definisjon stimulerende. Det britiske musikkmagasinet Mojo har en spalte som heter All Back To My Place der kjente personer – fortrinnsvis musikere – stilles et knippe faste spørsmål om sine musikkvaner. Spesielt to av spørsmålene – «What is your favourite Saturday night record?» og oppfølgerspørsmålet «And your Sunday morning record?» – er illustrerende for det vi snakker om her. Begge handler om hvordan vi som lyttere bevisst velger musikk som vil forsterke den sinnsstemningen vi befinner oss i eller som vi søker å oppnå. Skal du ut på byen vil du ofte høre noe energisk og oppstemt, noe som gir deg det ekstra lille kicket og får deg i godt humør. Dagen derpå er det en uuttalt sannhet at vi vil høre noe roligere, musikk med en mer dempet stemning som hjelper oss til å slappe av.
Det er også vanlig å bruke musikk i treningsøyemed eller til å gire seg opp foran en viktig eller krevende oppgave. Den kan øke produksjonen av endorfiner, pumpe opp hjerterytmen, kort sagt gi tilskudd av energi og overskudd.
I sin utmerkede bok Why You Love Music skriver den britiske forfatteren John Powell mye om dette og beslektede temaer for å belyse hvordan musikk påvirker oss, også underbevisst. Han viser til en lang rekke studier som i varierende grad er oppsiktsvekkende og/eller forklarende. Jeg er særlig opptatt av hvordan musikk påvirker følelsene våre, og da er det viktig som Powell gjør å skille mellom sinnsstemninger og følelser. Vi befinner oss bestandig i en eller annen form for sinnsstemning, mens følelser gjerne er korte og intense og kan forårsakes av ubevisste fysiske reaksjoner som endringer i hudens temperatur. Hvis en følelsesmessig respons er musikkrelatert, synkroniseres den med musikk. Det vil si at musikken trigger følelsen.
Så hvilke følelser snakker vi egentlig om her? Det er ikke få. Hele det menneskelige følelsesregisteret kan slik jeg ser det trigges av musikk, og jeg er heller ikke i tvil om at adferden vår påvirkes av musikk (mer om det senere). Den kan gjøre oss triste eller glade, den kan gi oss følelsen av fellesskap eller tilhørighet. Den kan stimulere seksualdriften, gjøre oss sentimentale og vekke nostalgiske følelser, øke aggresjonsnivået og mye mer, avhengig av type musikk og hvordan vi opplever den eller bruker den.
Sanger om musikalske minner
Mens jeg skrev denne artikkelen brukte jeg lang tid på å lete etter sanger som handler om musikk, og variasjonen var langt større enn jeg hadde trodd. Innledningsvis kom jeg utrolig nok ikke på så mange, men etter hvert som jeg begynte å legge større tankearbeid i det og i tillegg gjøre en del research kom jeg på og snublet over et enormt antall sanger som behandler forskjellige aspekter ved musikkens vesen. La oss se på noen av dem.
Mange sanger handler rett og slett om de gledene musikken kan gi oss som lyttere, gjerne i kombinasjon med minner, men også om bare å leve og sette pris på musikken her og nå. Det være seg The Blasters' «Border Radio» eller Carole Kings «Jazzman», John Mellencamps «R.O.C.K. In The USA» eller Tracey Thorns «Hands Up To The Ceiling», Roxy Musics «Oh Yeah» eller Bjølsen Valsemølles «Sanger om kjærligheten» som står i stor gjeld til tidligere nevnte «Daddy Sang Bass». Det er gleden det oftest handler om, på en eller annen måte.
Artikkelforfatteren lar seg rive med av musikkens kraft når Bryan Ferry synger Roxy Music-klassikeren «Oh Yeah» på Øyafestivalen i 2014. Foto: Arne-Petter Lorentzen
Musikken forener oss
Andre sanger igjen handler om helt konkrete artister som betyr noe for komponisten. Eksempler på dette er «Gamle, gule plata med Beach Boys» (Knutsen & Ludvigsen), «Alex Chilton» (The Replacements), «Ella, elle l'a» (France Gall), «Beatles And Stones» (The House Of Love), «My Church» (Maren Morris), «The Night David Bowie Died» (Lilly Hiatt), «Kong Eddie» (Jokke & Valentinerne), «When Smokey Sings» (ABC), «Walking In Memphis» (Marc Cohn) og en veritabel jungel av andre sanger om Elvis Presley, og selvsagt den jublende glade «Sir Duke» (Stevie Wonder). I sistnevnte gjør Stevie en solid jobb med å fremheve ikke bare tittelens glade pianist og bandleder Duke Ellington, men også størrelser som Louis Armstrong, Ella Fitzgerald, Count Basie og Glenn Miller, og han innleder sangen med disse bevingede ord:
Music is a world within itself
With a language we all understand
With an equal opportunity
For all to sing, dance and clap their hands
Stevie Wonder sang om Duke Ellington, Ella Fitzgerald og flere andre store artister på sin hyllest til musikken, «Sir Duke». Foto: Erik Valebrokk, detalj fra coveret til Songs In The Key Of Life
Her synger han om musikk som en samlende kraft, noe som forener deg og meg på tvers av kulturelle skiller, uavhengig av hudfarge, etnisitet, religion, kjønn og seksuell orientering. Bare spør LHBT-bevegelsen om hvordan musikk ikke bare samler i egne rekker, men også hvordan den gjennom arrangementer som Pride er brobygger mellom forskjellige grupperinger i samfunnet. Eller spør Erik Hillestad som gjennom sitt plateselskap Kirkelig Kulturverksted i en årrekke har samlet musikere på tvers av konfliktsoner for å belyse at musikk har evnen til å forene mennesker.
John Miles formulerte seg også bra i sin nydelige sang «Music»:
Music was my first love
And it will be my last
Music of the future
And music of the past
To live without my music
Would be impossible to do
In this world of troubles
My music pulls me through
Syng med den stemmen du har
Mange av sangene jeg fant frem til handler også om selve gleden musikk kan gi for utøveren. Jeg har aldri sett Sesam stasjon, men «Sing» som er hentet derfra og er skrevet av Joe Raposo, er en av de fineste sangene jeg kan tenke meg om nettopp gleden over å synge. Den kjenner jeg på selv, når jeg med mine svært mangelfulle stemmegaver gauler i vei til en sang jeg liker, om det er innenfor hjemmets vegger eller om det er på en konsert i full offentlighet. Jeg kan la meg bevege dypt ved bare å la det stå til.
Sing, sing a song
Sing out loud
Sing out strong
Sing of good things not bad
Sing of happy not sad
Sing, sing a song
Make it simple to last
Your whole life long
Don't worry that it's not
Good enough for anyone
Else to hear
Just sing, sing a song
Det er utvilsomt Carpenters som har den mest kjente tolkningen av «Sing», men personlig foretrekker jeg versjonen til det flerkulturelle, musikalsk fordomsfrie Portland-ensemblet Pink Martini. Den inneholder en sekvens sunget på spansk som understreker musikkens grenseoverskridende egenskaper som jeg synes gjør den ekstra fin.
Per Gessle og Van Morrison
«Sing» handler altså om noe så enkelt som å finne glede i musikk og det å synge. I så måte er den i godt selskap. Jeg har allerede sneiet innom «Daddy Sang Bass» og «Sanger om kjærligheten», og eksempler på andre beslektede låter er «There's Singing On The Mountain» (Porter Wagoner og Dolly Parton), «Neste sommer» (deLillos), «Sing» (Annie Lennox), «Keep Singing» (Rick Astley) og «Dream On» (Aerosmith).
Rick Astley klinte til med «Keep Singing» i 2016. Foto: BMG Rights
Rick
Det kryr også av låter om å spille i band, som for eksempel «Summer Of 69» (Bryan Adams), «I'm Just A Singer (In A Rock And Roll Band)» (The Moody Blues), «So You Want To Be A Rock'n'Roll Star» (The Byrds) og «Anders och Mickes första band» (Gyllene Tider). Sistnevntes frontfigur Per Gessle er for øvrig en av dem som stadig vender tilbake til å skrive om musikkens betydning for livene våre. En annen stor artist som gjør det samme er Van Morrison. Blant hans mange sanger om å være prisgitt musikkens gleder er «Real Real Gone», «Troubadours», «Jackie Wilson Said (I'm In Heaven When You Smile)», «Piper At The Gates Of Dawn», «Caravan», «Whatever Happened To P.J. Proby?», «Brown Eyed Girl», og «In The Days Before Rock'n'Roll». Han har skrevet enda flere, og i likhet med Per Gessle er heller ikke Van redd for å «røpe» sine forbilder. Når de to synger om musikk, hører du det også i selve musikken deres. Både Van Morrison og Per Gessle har en grunnleggende forståelse for hvilken enestående kraft musikk besitter.
Hjerte/smerte
I så måte er det også verdt å trekke frem sanger der utøveren selv er til stede og inntar rollen som nettopp låtskriver og trubadur. Elton Johns «Your Song» og Jim Croce' «I'll Have To Say I Love You In A Song» er blant de mest hudløse kjærlighetssangene som finnes, den ene positiv, den andre trist som faen, og i Barry Manilows «I Write The Songs» blir låtskriveren noe i nærheten av en messiasfigur. Bendik Brænne sier det på sin måte i «The Most Beautiful Tune»:
I'll close my eyes
And I'll sing out a harmless tune
I lay here thinking
«I wish I'd be singing to you»
But the sweetest songs
Won't get me to you
I'll be the burden
And you'll be the mystery
We'll go together like Kenny and Warren G
Most beautiful tunes
Would get me to you
Bendik
Bendik Brænnes bidrag til sanger om musikk heter «The Most Beautiful Tune». Foto: Jonathan Vivaas Kise.
Når det butter i kjærlighetslivet er det smertefullt å høre det som kanskje var «deres» sang. Ben E. Kings «Don't Play That Song» sier det som det er: «Don't play that song for me 'cause it brings back memories.» Like uendelig trist er det i Stan Ridgways «Walkin' Home Alone»:
So put another quarter in the jukebox, Pete
But don't play that one with the sad trombone
'Cause tonight, I'll be walkin' home alone
Dancing queens - and kings
Vi kommer heller ikke utenom litt kroppsbeherskelse – eller mangelen på sådan – når vi snakker om musikkens kraft. Dans og musikk henger uløselig sammen, og mange danselåter gjenspeiler dette tydelig. ABBAs «Dancing Queen» er en låt som på ingen måte vil føre til spekulasjoner rundt tema:
You can dance
You can jive
Having the time of your life
Ooh, see that girl
Watch that scene
Dig in the dancing queen
«Thank You For The Music» og «I Let The Music Speak» er to andre ABBA-låter som sier mye om hvor opptatt Benny Andersson og Björn Ulvaeus var av musikk som fenomen. Begge er utilslørte hyllester til alt det vakre musikk frembringer i oss, og åpningslinjen fra «I Let The Music Speak» sier veldig mye om hvordan mange har det når de først har latt seg fange av musikken: «I'm hearing images, I'm seeing songs no poet has ever painted».
Av disse tre ABBA-sangene er det dog bare «Dancing Queen» som handler om dans og musikk i skjønn forening, men den har til gjengjeld selskap av blant annet «The Twist» (Chubby Checker), «Having A Party» (Sam Cooke), «Murder On The Dancefloor (Sophie Ellis-Bextor)», «Music Is My Way Of Life» (Patti LaBelle), «Ain't It Funky Now» (James Brown), «Give Life Back To Music» (Daft Punk), «Love Shack» (The B-52's), «Everybody Dance» (Chic), «Don't Stop The Music» (Lionel Richie) og «On The Radio» (Donna Summer), for bare å ha nevnt noen få.
To av flere ABBA-plater med sanger om musikkens kraft. Foto: Erik Valebrokk
Hør på radio
Når vi først er inne på radio kan vi nevne at dette også er en innretning som har ført til mange sanger om musikk: I tillegg til Donnas discoklassiker kan nevnes så forskjellige sanger som «Listen To The Radio» (Kathy Mattea), «Video Killed The Radio Star» (Buggles), «Mohammed's Radio» (Warren Zevon) og ikke minst den enestående «That's Why God Made The Radio» (The Beach Boys).
Radioens nære fetter jukeboxen må også trekkes frem. Den kan i visse tilfeller også føre til dans, særlig innen countrymusikken og sanger som «Slow Country Dance» (Mary Chapin Carpenter), «Bubba Shot The Jukebox» (Mark Chesnutt), «If Hell Had A Jukebox» (Travis Tritt) og «Jukebox In A Bar» (Eric Church). Jukeboxen som katalysator for musikkens kraft er dog ikke begrenset til countrysangere, men også besunget av blant annet Foreigner («Juke Box Hero»), James Taylor («Hey Mister, That's Me Up On The Jukebox») og The Kinks («Juke Box Music»).
«Jeg har to hender og de klapper jeg i takt med»
I religiøs sammenheng ser vi at musikk kan ha en kraft tilsynelatende større enn seg selv. Jeg har aldri vært mye til kirkegjenger, men da jeg for noen år siden var på gospelbrunch på Ginny's Supper Club i kjelleren til Red Rooster i Harlem i New York City, merket jeg på kroppen hvor bevegende denne musikken kan være. Den fylte meg med noe jeg bare kan kalle en positiv kraft og ikke hadde noen ting med en religiøs vekkelse å gjøre, men som var skjellsettende i den forstand at den rørte meg dypt.
Musikken har en suggererende virkning, som både signaliserer et fellesskap og en hengivenhet, enten til musikken selv eller til «noe annet». En av mine desiderte favorittgospellåter er skrevet av Townes Van Zandt. «Two Hands» er imidlertid minst like sterk i norske Onkel Tukas versjon «To hender». Sammenblandingen av sang, dans, klapp, bønn, synd, frelse og skam er helt ellevilt positiv, og kanskje det beste eksempel jeg har på hvor mye glede et enkelt stykke musikk kan formidle.
Haldenbandet Onkel Tuka har spilt inn «To hender», en gjendiktning av Townes Van Zandts «Two Hands», to ganger. Foto: Erik Valebrokk, detalj fra albumet Geriljagospel: The Tandberg Tapes
Dr. Albans «Sing Hallelujah» er en dancelåt med noe av den samme tøylesløse stemningen og defintivt også verdt å nevne i denne sammenhengen. Han henvender seg til «happy people, singing people, party people» og tar altså gudsdyrkelsen til diskotekene på en kløktig måte. En annen svenske, Orup, har en mer konvensjonell poplåt med praktisk talt samme tittel som har mye av den samme funksjonen og også er svært dansbar. «Sjung hallelujah (och prisa Gud)» hører muligens mer hjemme i svenske folkparker enn på nattklubber, men også her handler det om bønn gjennom sang og musikk.
Om jeg ikke løper ned dørene i landets kirker er jeg enda mindre til stede i bedehusene. Aldri faktisk. Men jeg kan jo bare forestille meg den stemningen som kan oppstå der når en sal full av mennesker synger ut i pur gledesrus og forenes i musikken. Du skal ikke undervurdere musikkens funksjon ved slike sammenkomster. At den henger nøye sammen med bønnen i enkelte menigheter er bare logisk.
Wagner vs. Dylan
Musikk kan dessverre også misbrukes. Jeg skal nøye meg med å trekke frem et eksempel fra fiksjonens verden, hentet fra Francis Ford Coppolas film Apokalypse nå. En av de mest berømte – og sterkeste – scenene derfra skildrer et dødbringende luftangrep på en vietnamesisk landsby, der oberstløytnant William Kilgore i Robert Duvalls skikkelse spiller Richard Wagners «Valkyrienes ritt» på full guffe. Mens musikken stiger i volum og intensitet, øker soldatenes drapslyst og aggresjonsnivå, og ild og død regner ned over landsbyen der ingen blir skånet, hverken barn eller kvinner. Det handler dessverre også om noe av den kraften som bor i musikken.
Musikk kan også misbrukes. I Francis Ford Coppolas film Apokalypse nå benytter amerikanske soldater Wagner på full guffe for å skremme vietnameserne før de bombes. Skjermdump fra filmen.
På samme måte er musikken et våpen i «opposisjonens» hender. På 1950- og 60-tallet – i kjølvannet av Koreakrigen og mens Vietnamkrigen herjet som verst – dukket den moderne protestsangeren opp. Mest kjent er selvfølgelig nobelprisvinner Bob Dylan, men han var bare en av veldig mange. Og når ikke så mange lenger hørte på protestsangerne i Greenwich Village ble populærmusikken generelt mer politisk. The Doors, Creedence Clearwater Revival, Barry Maguire, Marvin Gaye, Buffalo Springfield og Donovan var blant dem som utmerket godt forsto hvilke manipulerende egenskaper musikk besitter.
Her ble den riktignok brukt i «det godes tjeneste», men det finnes nok av grelle eksempler på det motsatte; narcocorridos, nazimusikk og lignende. Musikk kan egge opp en stemning eller fungere som et effektivt propagandaverktøy.
Musikk er magi
«I'll stand before the Lord of Song with nothing on my tongue but hallelujah», synger Leonard Cohen, men før den dagen opprinner at vi står foran vår skaper – Lord of Song eller Princess of Music eller Prince of Darkness eller hvem det nå er – vil jeg si at det å kunne verdsette et stykke musikk gjør oss til bedre versjoner av oss selv. Musikken er lytefri, den dømmer ikke, den har ingen skjulte hensikter. Hele dens funksjon er å bevege, å få oss til å reagere instinktivt, ikke intellektuelt eller rasjonelt. Musikk er, kort og godt, magisk.
En versjon av denne artikkelen har tidligere vært publisert på bloggen Mitt liv som Erik
Har du orket å lese helt hit, fortjener du å høre god musikk også. Her er en spilleliste med nesten 750 sanger som på forskjellige måter handler om musikkens kraft.