Musikk mot krig
– mer aktuelt enn på lenge
AV ERIK VALEBROKK
«How many deaths will it take ‘til he knows, that too many people have died? The answer, my friend, is blowin’ in the wind».
Bob Dylans berømte tekstlinje er fremdeles verdt å dvele ved. Verden går fremdeles av skaftet, og svaret på elendigheten er like flyktig i dag som da «Blowin’ In The Wind» ble utgitt for 60 år siden.
Foto: Sony Music Norway
Høsten 2023 vil ikke gå over i historiebøkene som en spesielt fredelig periode. Med Russlands angrepskrig mot Ukraina og den i skrivende stund stadig usikre, men tydelig eskalerende konflikten på Gazastripen får vi krigens redsler inn i stua hver gang vi sjekker nyhetsbildet. Det er heller ikke bare her krigshandlinger utføres og blodet flyter. Væpnede konflikter finner også sted andre steder i Midtøsten, i Asia, over store deler av Afrika og i Mellom- og Sør-Amerika, og i tillegg ulmer det – jeg hadde nær sagt som vanlig – på Balkan. Despoter og krigshissere leder også en rekke av verdens nasjoner som ikke er i krig, og hva disse kan utføre av ugjerninger er ikke et lystig tankeeksperiment.
Men vi har kulturen, og vi har musikken. På mange vis er kunsten vår siste barriere mot håpløsheten og grusomhetene vi konfronteres med, men den er også dens muligens fremste korrektiv. Ikke dermed sagt at diplomatiet ikke har sin rolle å fylle, men ofte er det gjennom forskjellige kulturuttrykk skapet blir satt på plass. Få, om noen kunstformer, er så umiddelbare som musikken, og hensikten er å få folk til å lytte. Det hjelper ikke bestandig stort, men det er viktig å si fra.
Av alle protestsangere som noensinne har skrevet om krigens meningsløshet, er ingen mer kjent enn Bob Dylan. Han ble født Robert Allen Zimmerman i Duluth, Minnesota i 1941, til jødiske foreldre hvis familier hadde emigrert fra Ukraina og Litauen på begynnelsen av århundret. Da han dukket opp i folkmiljøet i Greenwich Village i New York City i 1961 var nok denne bakgrunnen vesentlig med tanke på Holocaust som fant grusomt sted i Europa gjennom hans første leveår, og de russiske pogromene som besteforeldrene på farssiden hadde flyktet fra, men selve protestsangerfaget var inspirert av Woody Guthrie, inntil da den soleklart mest innflytelsesrike stemmen innen sjangeren.
Foto: Sony Music Norway
Guthrie ga flere generasjoner sangere og låtskrivere en direkte inspirasjon, og navn som Joan Baez, Tom Rush, Pete Seeger, Phil Ochs og Buffy Sainte-Marie ville nok hatt helt andre uttrykk om det ikke var for ham. I likhet med Dylan. Protest som uttrykksform er omtrent like gammel som fjellene. Så lenge mennesker har hersket over andre mennesker, har noen ytret seg kritisk om åket de er blitt utsatt for. Og med protestsangen til hjelp har man bokstavelig talt sunget ut mot forskjellige former for undertrykkelse, mot maktmisbruk, rasisme, mot urettferdighet i alle dens avskygninger, men i denne artikkelen skal det primært handle om musikk som et fredens våpen mot krigen og dens uhyrlige konsekvenser.
Den «moderne» protestsangen oppsto i USA på 50- og 60-tallet. Disse decenniene var en brytningstid for nye tanker og ideer og sosiale strukturer. Sett gjennom kunstens øyne hadde ikke verdens ledere lært rare greiene av to ødeleggende verdenskriger, og med den kalde krigen, Koreakrigen og senere Vietnamkrigen som bakteppe, lå veien åpen for Bob Dylan og hans samtidige. Den amerikanske borgerrettskampen ga ytterligere bensin til det musikalske bålet, og svarte artister som tidligere hadde viet seg til bekymringsløs rock’n’roll og popmusikk, valgte også en mer sosialt bevisst tilnærming til uttrykket. Populærmusikken ble på mange måter voksen mellom 1962 og 1971, året Marvin Gaye ga ut sitt banebrytende album What’s Going On. Det er et konseptalbum med handlingen sett fra ståstedet til en soldat som vender hjem fra krigen i Vietnam til sitt eget land og ser lidelse, urettferdighet, hat, fattigdom, narkotikamisbruk og vold – omtrent som om USA befant seg i en ny borgerkrig. Etter What’s Going On var det liksom ingen vei tilbake. Populærmusikken måtte en gang for alle tas på virkelig alvor.
Det ser vakkert ut i dag, men kampene som ble utspilt i Vietnam på 1960 og 70-tallet var alt annet.
Foto: Elettra Stefani
Den amerikanske borgerkrigen (1861-1865), heldigvis den eneste så langt, er et godt utgangspunkt for sanger om krig som vi kjenner godt til i dag. Mange av sangene fra den gang, som «When Johnny Comes Marching Home» og «Battle Cry Of The Republic», er riktignok relativt krigsforherligende saker som snakker om ære på slagmarken og lignende, og kan derfor neppe kalles protestsanger, men J.H. Hewitts «All Quiet Along The Potomac» (med melodi satt til Ethel Lynn Bears’ dikt «The Picket-Guard») og Henry Clay Works’ «Babylon Is Fallen» er eksempler på sanger som ikke er til å ta feil av i et protestsangperspektiv. Det er selvsagt også skrevet mange sanger om den amerikanske borgerkrigen etter dens slutt i 1865, også i nyere tid. Det er en konflikt Amerika aldri synes å bli ferdig med, et sår som nekter å gro.
Såkalte reenactments, en levendegjøring av historiske begivenheter, er populært, og i USA er det årlige reenactments av slag fra den amerikanske borgerkrigen. Det er kan hende en lek i dag, men var det slett ikke den gang. 620 000 soldater og et ukjent antall sivile ble drept i krigen.
Foto: Jen Theodore
De såkalte indianerkrigene på det nordamerikanske kontinentet, ikke minst de som fant sted etter borgerkrigen, er også gjenstand for mange kjente sanger. Det var en langvarig konflikt som fant et grufullt klimaks i massakren ved Wounded Knee i 1890 der amerikanske soldater slaktet rundt 300 Lakota-indianere, flesteparten av dem gamle menn, kvinner og barn.
Buffy Sainte-Marie som tilhører Cree-stammen er den som har skrevet de mest kjente sangene om indianerkrigene, og «Soldier Blue» (fra filmen av samme navn, 1970) og «Now That The Buffalo’s Gone» er pensum. Det samme gjelder Johnny Cash’ 1964-album Apache Tears.
Det går fint an å argumentere for at «svarte» protestsanger som The Impressions’ «People Get Ready» (skrevet av Curtis Mayfield) og Marvin Gayes «What’s Going On» har sin tematiske opprinnelse i «negro spirituals» sunget av slavene på bomullsmarkene i de amerikanske sørstatene før borgerkrigen satte dem fri, eventuelt «fri». Nettopp dette fraværet av reell frihet var en drivkraft bak borgerrettskampene på 1960- og 70-tallet. Mange av disse arbeidssangene ble til blues som igjen førte til rockens fødsel i første halvdel av 1950-tallet. Hvite artister som Elvis Presley og Jerry Lee Lewis ville ikke hatt rare greiene å trekke veksler på uten denne musikalske arven, og svarte artister av typen Chuck Berry, Ray Charles og Little Richard ga også sine uvurderlige bidrag til musikkformens utbredelse.
Siden dette dog ikke er en artikkel om rockens historie, skal vi la dens videre utvikling ligge og i stedet bevege oss til krig i Europa, og derfra videre ut på globusen. Om noen trodde krig var noe ærerikt og heroisk, rosenrødt og rettferdig, kunne ikke mange være av samme oppfatning da tapene etter første verdenskrig (1914-1918) ble oppsummert. Noe sånt som 18 millioner mennesker mistet livet i det som ble den første virkelig store konflikten utkjempet med industrielle nyvinninger. Vanviddet som utspant seg, med «hjelpemidler» som giftgasser, ubåter, fly og pansrede kjøretøy, var et massemord utført med bruk av datidens mest avanserte teknologi, og antall sårede med fysiske og mentale skader er neppe mulig å anslå.
Skyttergravene var mareritt på jord for soldatene som kjempet i første verdenskrig. En sang som forteller mye om det er Eric Bogles «No Man’s Land», også kjent som «The Green Fields Of France», som ble en stor hit for The Men They Couldn’t Hang i 1984.
Foto: National Library Of Scotland
Som et resultat av første verdenskrig kollapset den rådende verdensorden, og ekstreme ideologier som fascismen, nazismen, kommunismen og den militante islamismen førte menneskeheten rett inn i en enda større, enda mer langdryg og langt mer dødelig konflikt et par tiår senere. Den andre verdenskrig (1939-1945) tok livet av anslagsvis 72 millioner mennesker, fire ganger mer enn under første verdenskrig, og et på alle måter ufattelig tall.
Det skrives sanger om slikt. De to verdenskrigene har ført med seg mye stor kunst, og i musikkens verden finner vi sanger om alt fra en ung soldat som oppsøker en prostituert i Paris under permisjon (Linda Ronstadt og Emmylou Harris’ «1917») til flyet som slapp atombomben «Little Boy» over Hiroshima (Orchestral Manoeuvers In The Darks «Enola Gay»).
Da Vietnamkrigen (1955-1975) også meldte sin ankomst, manglet det virkelig ikke på konflikter å skrive om blant amerikanske folksangere, og det tok ikke lang tid fra Bob Dylan, Phil Ochs og de andre banet vei, til også den mer «konvensjonelle» populærmusikken boblet over av ungdommelig engasjement og sanger som adresserte krigens dårskap. Ingen sa det vel mer presist enn Edwin Starr i sin hitversjon av «War», opprinnelig innspilt av The Temptations: «War – what is it good for? Absolutely nothing!»
Demonstrasjoner er protestsangens mangehodede slektning. Her er en gruppe protestanter i Washington, DC som aksjonerer mot krigen på Gazastripen.
Foto: Gayatri Malhotra
Man kan trygt si 60- og 70-tallet ble en storhetstid for protestsanger mot krig. Hippiebevegelsen i USA spredte seg også til resten av den vestlige verden, og «The Summer Of Love» og Monterey-festivalen i California i 1967 sto som lysende eksempler på ungdommens motkultur og motstanden mot Vietnamkrigen. Selv om bevegelsen tidsnok opplevde en kraftig backlash, og ble innhentet av narkotikamisbruk, kriminalitet og vold, satte den varige spor. Sanger som Buffy Sainte-Maries «Universal Soldier» (også gjort av Donovan, henholdsvis 1964 og -65), P.F. Sloans «Eve Of Destruction» (mest kjent med Barry McGuire, 1965), «For What It’s Worth» (Buffalo Springfield, 1966) «I-Feel-Like-I’m-Fixin’-To-Die Rag» (Country Joe & The Fish, 1967), «All You Need Is Love» (The Beatles, 1967), «Volunteers» (Jefferson Airplane, 1969), «Fortunate Son» (Creedence Clearwater Revival, 1969), «Gimme Shelter» (Rolling Stones, 1969) og Joni Mitchells «Woodstock» (1970, også gjort i kjente versjoner av Matthews Southern Comfort og Crosby, Stills, Nash & Young samme år), er blant de mange sangene som enten var i direkte opposisjon til krigen eller bar et ydmykt budskap om fred og kjærlighet.
John Lennon og Yoko Ono holdt sine fredelige «bed-ins» i 1969 og skrev sanger som «Give Peace A Chance», «Imagine» og «Happy Xmas (War Is Over)», deler av countrymusikken ble fanget opp av tidens ånd representert av blant annet Johnny Cash, Kris Kristofferson og Loretta Lynn, og soulmusikken med artister som The Supremes, Marvin Gaye og The Temptations la til side sine iørefallende og tilsynelatende enkle pophits til fordel for en mer sosialt bevisst tematikk. Kort oppsummert ble popmusikken forvandlet til et verktøy som kunne arbeide for endring, for opposisjon til «The Man» (også kjent som «det etablerte»), og motstanden mot krig, lidelse og urettferdighet ble adskillig mer hørbar enn før.
Det var ikke bare den rådende Vietnamkrigen som ga datidens artister noe å skrive om. Den kalde krigen lå over verden på alle kanter, og frykten for en alvorlig atomkrig holdt seg levende helt frem til Glasnost og Berlinmurens fall i 1989. Fra Oppenheimer og hans menn pønsket ut faenskapet og de første atomvåpnene ble benyttet for å få slutt på japanernes krigshandlinger en gang for alle i 1945, ga det støtet til utallige sanger.
Som vi i dag er smertelig klar over, var ikke den kalde krigens forsøksvise endelikt i 1989 slutten på noe som helst. Om stormaktene USA og Sovjetunionen/Russland holdt fred med hverandre et kvarters tid, fortsatte urolighetene verden rundt. Det tok eksempelvis ikke lang tid fra Warszawa-paktens oppløsning og de østeuropeiske nasjonenes frigjøring før Balkan eksploderte, og vi ble vitne til et nytt folkemord i Europa. For ikke å snakke om de ubegripelige massedrapene i Rwanda der opptil en million mennesker ble massakrert gjennom 100 skrekkdøgn i 1994.
Det vi er vitne til i dag – på Gazastripen, i Ukraina og andre steder – er altså ikke noe nytt. Menneskeheten ser ikke ut til å lære av sine feil, og det er muligens større behov for protestsangere enn noen gang. Men hvor befinner de seg?
Det er synd å si det, men det politiske engasjementet blant verdens artister er ikke hva det en gang var. Hedonisme på den ene siden og en generell navlebeskuelse på den andre råder innen popmusikken, og mer «seriøse» sangere og låtskrivere er i all hovedsak opptatt av de nære ting, av mellommenneskelige relasjoner. Hvis vi vil være litt slemme kan vi også si de er mer opptatt av seg selv enn verden rundt seg. Likevel står det meg fjernt å kritisere en låtskriver for å legge større vekt på, si, et samlivsbrudd, enn en krig i et fjernt land, selv om det hele gjerne blir mer virkelig når skadde soldater vender hjem med sår på sjelen og manglende kroppsdeler, om de da kommer hjem i det hele tatt. Det er fremdeles noen som skriver fine sanger om slikt.
Mylderet av nye artister og nye sanger du som musikkentusiast skal navigere deg gjennom gjør det også vanskelig å få øye på de «viktige» stemmene. Her hjemme var det eksempelvis et ganske betydelig engasjement blant 70-tallets visesangere som Finn Kalvik, Ole Paus, Jan Eggum og Lillebjørn Nilsen, men det var ikke flere av dem enn at det var mulig å holde oversikten over hvem som gjorde hva. Det er ikke like enkelt i dag.
Trygve Skaug ga nylig ut sangen «Redd», om to ukrainske soldater som må kjempe i krigen mot Russland.
Foto: Erik Valebrokk
Trygve Skaug er en av våre nyere trubadurer med et hjerte for de svake. For noen måneder siden ga han ut sangen «Redd», en empatisk skildring av to kjærester som må slåss for sitt ukrainske hjemland. I likhet med Marthe Valle og Erlend Ropstad synger han også ofte om flyktningkrisen, og Bjørn Eidsvåg slutter heller aldri å bry seg.
Moddi er en av Norges mest sentrale protestsangere. I 2016 ga han ut albumet Unsongs der han fremførte forbudte sanger fra hele verden, mange av dem med et klart antikrigsbudskap.
Foto: Geir Mogen
Lilja og Moddi er to andre artister som er flinke til å se menneskene bak avisoverskriftene, og du finner god samfunnskritikk og motstand mot krigens uhyrligheter hos Manna, Honningbarna og mange flere. Nevnes må også Highasakite som ga ut albumet Camp Echo i 2016, en slags intellektuell-analytisk tilnærming til krigens vesen.
Erik Hillestads arbeid med plateselskapet Kirkelig Kulturverksted er evig egnet til brobygging. Han engasjerer seg musikalsk mot krigens konsekvenser i veldig mye av det han gjør, og er kanskje den viktigste enkeltpersonen i norsk musikkliv hva angår å rette søkelyset mot disse spørsmålene.
Nettopp brobygging er dessuten et nøkkelord innen det som kalles world music eller verdensmusikk, og her er Hillestad god. Musikere som samarbeider på tvers av landegrenser og kulturer er ofte mennesker som med sine små gode gjerninger gjør verden til et bedre sted, og i det perspektivet kan ikke Kirkelig Kulturverksteds arbeid overvurderes. En av de siste platene han har gitt ut er Geirr Lystrups Maribel fra Ukraina, og det vanker ingen poeng for å gjette hva den dreier seg om. En annen viktig plate Hillestad har tatt initiativ til er Lullabies From The Axis Of Evil med voggeviser fra noen av landene tidligere president George W. Bush omtalte som «The Axis Of Evil», ondskapens akse.
Forhindrer disse platene og disse sangene nye kriger? Selvfølgelig ikke. Er de likevel viktige? Så avgjort. Om ingen hadde kritisert makthaverne, det være seg pressen, kunsten, opposisjonen eller «folk flest», hadde verden vært enda mer brutal. I vårt tilfelle – som i dag dreier seg om musikken – ser vi forsiktige små lys i mørket, små stjerner på en endeløs nattehimmel med navn som «The Band Played Waltzing Matilda», «Games Without Frontiers», «I Ain’t Marching Anymore», «I natt jag drömde noget som jag aldrig drömt förut», «Vi vil ikke ha mer krig», «Red Army Blues», «Compared To What», «The Ballad Of Ira Hayes», «If You Tolerate This, Your Children Will Be Next», «Indian Reservation», «Where Have All The Flowers Gone», «Some Mother’s Son», «Punk Prayer», «Vi henter de om natta», «Orange Crush», «Where Is The Love?», «Dancing With Tears In My Eyes», «Everybody Wants To Rule The World», «Smuler fra de rikes bord», «De grønne bussene» og «A Hard Rain’s A-Gonna Fall». Vi må bare fortsette å spille dem, å lytte til ordene, og så må vi håpe og tro det skrives nye sanger også, slik at lysene i mørket blir flere og sterkere.
Jeg har satt sammen en spilleliste med 300 antikrigssanger og generelle protestsanger, ispedd noen mer håpefulle skildringer av menneskenes kjærlighet til planeten og til hverandre. De trengs nemlig også. Uten håpet er vi ingenting. Jeg sier som Louis Armstrong: «What a wonderful world.»