Mors ostekjeks
Temporær lykke i en tøff tid
Av: Jan Omdahl
Med mors ostekjeks og et glass vin har du det som plommen i egget
En aldri så liten gjenganger i mine artikler her på Mat og Drikke har vært referanser til maten moren min lagde. Som jeg skrev i artikkelen om spaghetti carbonara, var Mimi Omdahl (1929-2017) såpass internasjonal, utforskende og raffinert ved grytene at det var noe man visste om i vennekretsen min.
Moren til Espen og Jan lagde den beste maten, sånn var det bare. Hun slapp meg bare unntaksvis til på kjøkkenet, virket ikke egentlig så opptatt av å lære bort, men var likevel min første, og utvilsomt viktigste, inspirator. Hun hadde teft og stil som hun beholdt til det siste, og når hun inviterte venner eller familie på middag, var alt utsøkt.
Mors matglede var iblandet krigsbarnets nøysomhet, noe som kunne gi seg utslag i en del pussige mengdebegrensninger hjemme hos oss. Var det speilegg til middag, var det ett speilegg til hver, ferdig med det.
Glassene med appelsinjuice til frokost var irriterende små. Når brødrene Omdahl skulle dele den lille flasken med brus til lørdagsgodtet, fikk det holde med to isbiter i glasset. Slik blir en fråtser født.
Men da mor skulle skrive kokebok, var det matglede og formidlingslyst som sto i høysetet. I 1989 inviterte den mer enn tyve år yngre venninnen og oversetterkollegaen Inger Gjelsvik henne med på å skrive det som skulle bli «Kokebok for matleie» (Cappelen, 1989).
Et inspirerende og frodig lavterskeltilbud til dem som trenger inspirasjon til å finne tilbake til matgleden. skrevet av to skarpe og velformulerte amatørkokker som vet hva de snakker om. Det er en søt, liten bok. Ingen bilder, bortsett fra et portrett av forfatterne på baksiden. I stedet er den utstyrt med små illustrasjoner i røff, leken strek av tegneren Arne Johnson.
Oppskriftstekstene er pedagogiske, innsiktsfulle og ikke sjelden morsomme. Selv om boka er skrevet mot slutten av 1980-tallet, er det et umiskjennelig 1960- og 70-tallspreg over en del av oppskriftene, blant annet med den forsiktige omgangen med hvitløk og andre smakstilsetninger som preget norsk mat på denne tiden. Den litt slentrende stilen er tydelig inspirert av kokeboka til Kjell Blekenberg og Harry Uhr, de to kokkene bak Stockholmsrestauranten Cattelins.
Boka fikk gode anmeldelser, blant annet tterningkast seks i VG, men var trolig for uortodoks og beskjeden i stil og format til å bli en bestselger. Både Inger og mor angret bittert på at de ikke sikret seg flere eksemplarer da restopplaget skulle makuleres.
For spesielt interesserte finnes boka digitalisert hos Nasjonalbiblioteket. Det skannede eksemplaret har en fortid fra Selbu ungdomsskole, kan man se av et stempel på tittelbladet.
Mimis ostekjeks
Mitt eksemplar er ytterst velbrukt, fullt av post-it-lapper og matflekker. Blant oppskriftene jeg har laget oftest er noen av de aller enkleste, som denne på ostekjeks. Det er en fin måte å utnytte osterester på, og så enkel at man husker den etter å ha laget den én gang.
Med noen av disse kjeksene og et glass god vin, har jeg det som plommen i egget. Temporær lykke i en tøff tid. Det eneste problemet er at disse rakkerne forsvinner raskere enn du rekker å si «hjertehelse».
De siste årene har en annen oppskrift på ostekjeks dukket opp i Facebook-feeden min ved juletider, fra min gamle Dagbladet-kollega Eirik Alver. Den inneholder litt mer mel enn det er i mors oppskrift, samt et egg.
De ferdige kjeksene blir litt luftigere, og har bedre «hold», men rent smaksmessig foretrekker jeg nok mors fetere variant med like deler ost, smør og mel. Jeg lot meg likevel inspirere av Eirik til å stikke ut kjeksene i sesongriktige stjerne- og hjerteformer.
Oppskriften på mors ostekjeks
Ingredienser
200 g smaksrik ost
200 g siktet hvetemel eller spelt
200 g smør
Salt
Fremgangsmåte
Vei opp like deler ost, smør og mel. Bruk gjerne osterester, helst av litt kraftige tørre oster som comté, gruyere, lagret cheddar, Jarlsberg eller Västerbotten. Her vil vi ha mye smak! Min erfaring er som nevnt at det går raskt unna på disse kjeksene, så en mengde på 200 gram av hver ingrediens bør være et minimum.
Kjør ost og mel til meget fin smulekonsistens i en hurtigmikser. Tilsett et par klyper salt om du vil ha en litt saltere kjeks (og det vil du). Elt den tørre blandingen med smør skåret i biter. Det er enklest i en kjøkkenmaskin med eltekrok, og med smør som har vært litt i romtemperatur.
La deigen hvile litt i kjøleskapet før du strør litt mel på benken og kjevler den ut. Ikke kjevle for tynt, en halv centimeter er fint. Stikk ut kjeks med et lite glass eller kakeformer, og legg på et brett med bakepapir. Vil du gjøre det enda enklere, gjør du som svigerinne Anette lærte meg: rull deigen i pølser som får ligge litt i kjøleskapet, før de skjæres i tynne skiver med en skarp kniv.
Dryss eventuelt litt sesam- eller valmuefrø på hver kjeks, eller litt revet parmesan, som jeg gjorde på omgangen avbildet her.
Stek på 200 grader midt i ovnen i 6-7 minutter eller til de er lyst gyldenbrune. Følg med! De skal ikke være bleke, men heller ikke alt for mørke.
Sluttresultatet har en tendens til å variere med osten(e) som brukes. Høyt fettinhold gir kjeks som faller lettere fra hverandre, men bedre smak. Det gjelder å stable forsiktig i kakeboksen.
Det går an å eksperimentere med å øke melmengden litt, men da blir resultatet fort litt melne og tørre kjeks. Jeg har ikke forsøkt å legge til et egg som i Eiriks oppskrift, men ser ikke bort fra at det kan fungere bra også med denne oppskriften.
