Måltidets poetiske betydning
Tekst og foto: Pernille Mo
Etter nesten syv år i Paris, har jeg innsett at franskmenn er særskilt gode på to ting: mat og poesi.
Jeg har lært å lage og konsumere begge med vigør, og innser hvordan de kontinuerlig harmoniserer med hverandre. De parisiske barene har huset utallige kreative sjeler på jakt etter inspirasjon, og det er mer enn bare mat å få på bordet. En kaffe, et langt måltid eller bare en liten øl er en seremoni i Paris, og med åpne sinn og øyne observerer vi ethvert fragment.
Noe av det beste jeg vet er bœuf bourguignon med et glass Pinot Noir på en regnfylt søndag, servert av en 70 år gammel kvinne som har jobbet på samme sted i alle år. Hun er spinkel, men sterk, og farger det grå håret kastanjebrunt. Vi er på en av mine favorittrestauranter i Paris, Polidor. Den ligger i en liten sidegate rett ved Jardin du Luxembourg og universitetet Sorbonne. Det er et magisk område. Vi fikk tips om denne institusjonen for ti år siden av en god venn som var stamgjest her da han studerte i Paris på 60-tallet.
Polidor har vært åpen siden 1845, og historien siver ut gjennom veggene og opp mellom gulvplankene. «Man pleide å ha sitt eget bestikk og egen serviett i sin egen skuff» forteller vennen vår. Kommoden står fortsatt i hjørnet, og jeg undrer hva som ligger i de utallige skuffene nå. Poeten Arthur Rimbaud og forfatteren Ernest Hemingway pleide visst å spise her, og jeg kjenner at jeg er på akkurat riktig sted. Kreativiteten vibrerer med hver bit jeg spiser. På et sted som dette er det ingen grunn til å holde tilbake. En coupe de champagne er både rimelig og passende, og en perfekt start på måltidet i kombinasjon med seks snegler på deling. Ja, dette er sannelig et klassisk fransk spisested, og hvitløken fra sneglene kommer til å sitte i munnen til i morgen tidlig.
Franskmenn er særskilt gode på to ting: mat og poesi.
Vi er omringet av alle slags mennesker: en eldre herremann som spiser middagen sin i ro og fred med en egen karaffel rødvin mens han leser avisen, og et langbord i midten hvor en hel familie har samlet seg: onkler, tanter, barn og barnebarn i et konstant organiseringskjør før måltidets stillhet senker seg så snart maten blir servert. Og par. Alltid dusinvis av par, i kjærlighetens by, sultne og håpefulle om hva reisen skal gjøre for forholdet. Så brutal og vakker som Paris er, blir de nok sendt til himmels eller til helvete. Jeg titter rundt, og analyserer og fantaserer om hva som foregår i livene deres. Hovedretten kommer endelig til bordet vårt, og jeg er tilbake i øyeblikket med mitt eget selskap.
Jeg elsker å dele mat med de jeg er glad i, og spesielt her i Frankrike. Det er en dans blant sesongens råvarer, tradisjoner, nyskaping og historie, og det er alltid mange ting å oppdage og diskutere. Franskmennene er kjent for å snakke om mat de har spist eller skal spise, mens de spiser. Måltidet er som et bryllup: en hyllest til kjærligheten til næring og samhold, og vi dykker så dypt ned at vi forsvinner fullstendig.
Jeg har en selvskreven regel: Det må være litt vin igjen til desserten når man spiser på Polidor. Den siste munnfullen med vin bør drikkes kort tid etter den siste skjeen med sjokolademousse, så smaken forblir på tunga mens vi tusler nedover mot Odéon for å ta metrolinje 4 hjem. Jeg kommer til å sove som en stein.
Betydningen av et solo-måltid har manifestert seg for meg på Ile-de-la-Cité, to kvartaler unna Notre Dame. På den andre siden av gaten for Sainte-Chapelle ligger en bistro som heter Les Deux Palais, men dette er ikke en bistro som Polidor. Dette er som å spise på et slott. På hjørnet av et eldgammelt bygg, blir jeg møtt av en gigantisk mahognibar og et gyllent interiør i La Belle Epoque-stil. Servitørene, ikledd hvite skjorter, forklær og vest, viser meg til et bord med hvit duk i favorittdelen min av restauranten. Jeg elsker å spise lunsj her på hverdager, omringet av forretningsmenn i dress, eldre kvinner med hund og erkefranske vennepar. Jeg bestiller alltid Croque Madame med et glass Côtes de Thongue. Intet mer, intet mindre. Stemmer surrer rundt meg mens servitøren tar bestillingen og menyen min. Jeg lener meg tilbake for å observere.
I bakgården på andre siden av gaten for Polidor står en ensom engel.
Jeg har ved flere anledninger gått hit for å spise når jeg trengte trøst. Det høye taket, lyset, speilene på veggene og rekkverket i messing sender meg på en reise tilbake i tid. Slike steder finnes jo ikke lenger. Jeg forsvinner inn i en slags historisk transe, hvor hverken mobil eller bok er nødvendig for å få tiden til å gå. Restaurantens energi og historie vibrerer gjennom kroppen min mens jeg venter på maten. Vinen kommer alltid først. Heldigvis. Den første munnfullen av den gylne vinen senker skuldrene mine, og jeg vet at denne opplevelsen er verdt hver krone. Tårene kommer som regel ikke før den rykende varme Croque Madamen står foran meg. Ost, skinke, bechamelsaus og et egg på toppen, sammen med frisk salat og glovarme pommes frites. Ja, jeg vil ha ketchup, sier jeg til servitøren, og kjenner at mitt indre barn gleder seg. Brødet er mykt inni og sprøtt utenpå, og osten er som et gyllent pledd over hele kreasjonen.
Jeg vil aldri at dette måltidet skal ta slutt. Hver bit er en lykke, og jo flere bord som fyller seg opp med sultne gjester, jo gladere blir jeg. Jeg føler meg trygg og varm, og de omtenksomme servitørene holder alltid et øye med meg. Jeg drømmer om livene til gjestene rundt meg, og forsvinner inn i en helt annen verden. Ingenting finnes utenfor glassfasaden til denne vakre, fullsatte institusjonen, her jeg nyter mitt livs måltid og gråter mine modige tårer. Dette livet er godt å leve.
Jeg reiser meg for å ta kåpen min fra stumtjeneren i hjørnet (et av mine favorittmøbler i franske restauranter), og gå ned på toalettet. Der står det gamle telefonbåser i tre med vakker gullskrift. Jeg drømmer om å måtte unnskylde meg fra selskapet mitt for å gå ned trappen og ta en telefonsamtale istedenfor å ha mobilen i lommen. Sukk.
Når jeg går mot døra og takker for meg, piler servitøren foran meg for å åpne døra og takke meg for at jeg valgte å spise på Les Deux Palais. Selvfølgelig, tenker jeg, her føler jeg meg jo som en dronning. Det er sjeldent. Det parisiske regnet møter meg utenfor, og en gruppe turister står og ser over på de gigantiske gullportene foran tinghuset. Jeg rusler over Seinen, mens måltidets varme følelse sakte siger ut av meg. Livets gleder er flyktige, tenker jeg mens jeg går mot en hyggelig bokhandel, men heldigvis spiser vi tre ganger om dagen.
Når hverdagens grunnleggende behov blir næring for kropp og sjel, har vi vunnet. Omgivelsene, råvarene og menneskene rundt oss serverer mye mer enn vi bestilte når vi er til stede og oppmerksomme på hva som faktisk skjer i øyeblikket. Under bordet, bak baren for ti år siden, langt nedi i tallerkenen lenge etter du har spist opp. Hva sitter du igjen med da? Hele verden.
En kaffe, et langt måltid eller bare en liten øl er en seremoni i Paris.