Hånd i hånd i Lisboa
Tekst Tove Andersson
Det er midt på dagen, solstrålene klamrer seg til fliskledde fasader, trikken skramler forbi og Smugene i Bairro Alto våkner når nettene er lange, skjørtene korte og svette kropper beveger seg til musikk. Hun er kledd i et slør, dufter salt i brisen. Parfymert med løfter om bacalao, bica og fado.
Portugal er kjent for sin bacalao på norsk klippfisk, sin portvin og madeira, men Lisboa er landets hjerte. Her vokste landets mest kjente forfatter, Fernando Pessoa opp – satt på café de Brasileira og skrev.
Etter å ha vært nesten begravd i jordskjelv er byen, som går under navnet "Lisa" på folkemunne – 500 år senere – litt rynket i kantene, spesielt der bydelene Alfama og Bairro Alto ligger. Bygningene strutter, pyntet med håndmalte fliser, takmalerier, arkader og statuer. Park Edward III, som begynner i rundkjøringen øverst i Liberdade, er en fascinerende blanding av gammelt og moderne. Maurerne ble fordrevet fra Lisboa først i 1147, men de etterlot synlig påvirkning i arkitektur og kultur i en flerkulturell by med portugisere, turister og folk fra de tidligere koloniene. Lisa holder sitt løfte.
Utenfor Café A Brasileira, cafeen i Rua Garrett 120 sitter Fernando Pessoa. Nå i form av en statue. Forfatterens alter ego levde i Baixa, byens sentrum fra 1700-tallet. Her arbeidet han med regnskap. I gatene han vandret gjennom, venter brostein, skramlende trikker, avskallede eller flisekledde fasader opplyst av smijernslamper om kveldene, museer, improvisert gateteater, musikanter og et portvinsinstitutt.Portvinen er oppkalt ettter byen Porto og kan lages på 80 ulike druer. Vi lærer om ruby, tawny, vintage, colheita og LBV (Late Botteled Vintage).
Casa Fernando Pessoa i Rua Coelho da Rocha er huset forfatteren tilbrakte sine siste år. Huset rommer nå bibliotek og et rom tilegnet en av hans litterære personligheter. Hans blikk på omgivelsene kom fra en pint sjel, plaget av monotonien, av kelneren som hadde gjort de samme bevegelsene gjennom 30 år, av jobben som regnskapsfører. Pessoa var en blek mann med hatt, frakk, sløyfe og runde briller. Han kjente til kjedsomheten med kontorlivet.
I det jeg skal fotografere statuen av ham, stanser en eldre mann opp, snakker med statuen og klapper ham over hånden, som eter hvert har blitt blank av berøringer. Det er ingenting rart ved det. En annen eldre mann kommenterer. De eldre veksler noen ord, nikker. Pessoa ville nok nikket tilbake, om han kunne.
Står man med ryggen mot cafeen, ligger Pessoas fødested i den gule bygningen til venstre, i Largo Sao Carlos. Utenfor står en annen statue, av Pessoa med nesa i en bok.
«What the tourist should see», er den nesten ukjente turistguiden han skrev. Den ble oppdaget i 1988. De 83 sidene med tips begynner i havnen. Her seiler skipene inn, som de gjorde på 1400-tallet da sjøfareren Vasco da Gama og broren kommanderte hvert sitt skip som seilte helt til Afrika.
Pessoa vil vise oss storheten, monumentene, arkitekturen og parkene. Torre de Belem, tårnet Pessoa kaller en «steinjuvel», med utsikt til broen som bringer tankene til San Francisco, er kanskje Portugals fremste historiske monument som også står på Unescos verdensarvliste.
Han er forfatteren som forfattere leser
Pessoa etterlot seg en koffert med mer enn 25 000 tekster – dikt, prosafragmenter, dramatiske skisser og brev, dels skrevet under eget navn, dels av andre dikterpersonligheter oppdiktede forfattertyper med hver sin egenartete historie, skrivestil, temperament, filosofi og livsinnstilling. De mest kjente av disse er Alberto Caeiro, Álvaro de Campos, Ricardo Reis og Bernardo Soares.
Både Kolbein Falkeid og Finn Øglænd har gjendiktet Pessoa.
/Viss dei etter min død skulle skrive biografien min:
Ingenting er enklare enn det/
/Der finst bare to datoar, fødselsdagen og dødsdagen/
/Mellom desse to er alle dagane mine eigne/
(Finn Øglænd i Samlagsantologien «Poetisk modernisme»)
Det er gåavstand til Praça do Comércio og bohemcafeen Martinho da Arcada, Pessoas stamcafé. Her, under arkadene, med den milde brisen fra sjøen og de majestetiske bygningene, satt Fernando Pessoa i dyp samtale. Kanskje over en portvin og drømmer om Ophelia, sekretæren han møtte i 1919, men brøt med året etter. Eller kanskje han hadde vist oss Rådhuset med takmaleriene av Marquse de Pombal, som restaurerte Lisboa etter jordskjelvet.
Utgangen fra nordsiden av plassen går gjennom en triumfbue i barokkstil. Den leder ut i Rua Augusta, en elegant gågate med motebutikker, mosaikkfortau, gateartister og gateselgere. Her kan man slappe av under arkadene med oliven og pamaché, en forfriskende 7-up med øl og se de røde trikkene passere. Tar du trikk 25 eller 28 oppdager du byens grafittiproblem på veien. Når fotsporene føles mer som gnagsår, setter vi kursen mot «Tyvenes Marked». Vi blir fortalt at det forsvinner antikke fliser fra veggene i byen. Jobben med å erstatte fliser er gjort kommunal. Når fliseselgeren ikke vil oppgi pris på varene sine, beveger vi oss videre i Pessoas fotspor.
Rua de Sao Marcal ved Praca Flores bodde forfatteren før familien flyttet til Durban. Forfatteren har bodd i rundt 40 leiligheter i byen. Det er duket for mye hvileløs vandring, om du skal følge i Pessoas fotspor hele byen rundt. Men det er jo helt i forfatterens ånd.
«I et spill av lys og skygge – eller snarere som skiftninger av sterkere og svakere lys – brer morgenen seg ut over huset og byen. Det er som om lyset ikke kommer fra solen, men stråler ut fra byen selv, fra dens vegger og tak – ikke i fysisk forstand, men av den enkle grunn at de er der de er.» (Uroens Bok, Solum Forlag)
Pessoa beskriver med vakre ord byen på flere sider i boka.
Fado, portugisisk blues
Fado-tekstene handler om hverdag og drømmer. Fadoen finnes i små restauranter med lysrør, i tidligere palasser og bak anonyme dører med dresskledde dørvakter.
Man kan like eller ikke like fado, med de såre og nesten gråtkvalte stemmene, men sangens språk og gester er ikke til å misforstå. Skal man bli kjent med Lisa må man kanskje låne et øre til hennes sang. Det handler ikke bare om kjærlighet og sorg, men om fremtidsdrømmer. Fado er også ungdommens musikk, noe Salvador Sobral fikk vist Europa med «Elske for oss begge» i MGP i fjor. Han var alvorlig syk, nektet av legene å opptre, men vant.
Fadoen har besøkt Norge med Cristina Branco, blant andre. Margarida Pinto har brukt Portugals store forfatter, Fernando Pessoas tekster i musikk. Forfatteren, som døde i 1935 er tilstedeværende og vil fremdeles vise oss byen han er så stolt av.
I det veldige klosteret Mosteiro dos Jerónimos, ble levningene av Pessoa ble lagt til hvile 50 år etter sin død. Kirken og klostergården ble oppført i den sirlige manuelinske stilen som var utbredt tidlig på 1500-tallet, da Portugal var en betydelig sjømakt. Lukten av sjømat og sardiner flykter forbi og etterlater et hult, murrende rom i magen. Vi drikker Vinho verde, friske viner og avslutter med madeira, spiser vaniljekaken Pastel de belém og lese fra «Uroens bok».
Pessoas bekjentskap med en Lisa, ble kort, han døde 47 år gammel som ungkar, men kjærligheten til byen var udiskutabel.
FAKTA:
Fernando António Nogueira Pessoa (1888-1935)
Poet og skribent. Regnes i dag som en av de viktigste forfatterne i portugisisk historie, til tross for at han var nærmest ukjent i sin samtid.
Han fikk kun bok utgitt en diktsamling mens han levde, «Mensagem» («Budskap»).
Pessoas egne turisttips til Lisboa, basert på boka «What a tourist should see», finner du på: http://lisbon.pessoa.free.fr/
Tips: Pessoa ville nok helst at du begynte i Park Edward III, på toppen av hovedgaten Liberdade, der du hopper på en åpen turistbuss og mister pusten av alt byen har å vise deg. Via trikk nr.28 fra Baixa kan du klatre oppover nesten tusen år gamle smug i Alfama - og rusle den siste biten opp til Castelo de São Jorge - med utsyn over den eldste bebyggelsen.