Lars Fiskes
mange inspirasjoner
AV ERIK VALEBROKK
Den profilerte tegneseriekunstneren Lars Fiske er ute med sin første bok på fire år, selvbiografiske Ta imot, med tilhørende utstilling på Frogner i Oslo.

Kunstneren ønsker velkommen til kontoret. Lars Fiske er aktuell med den selvbiografiske boken Ta imot. Foto: Erik Valebrokk
En godt voksen mann krummer ryggen sittende på sykkelsetet og med blikket festet rett fremfor seg. Han tar ekstra sats opp Akersbakken i Oslo, forbi bygningen der Betanien Hospital holdt hus fra 1905 til 1980. Tankene spinner mens han tråkker opp den bratte bakken med Vår Frelsers gravlund på høyre hånd og Gamle Aker kirke litt foran seg, på nedsiden av toppen han sikter mot. Samtidig som han kjenner blodet pumpe og musklene gir fra seg noen små klynk, er han takket være de umiddelbare omgivelsene også i kontakt med sin egen dødelighet. Mannen på sykkelen er Lars Fiske, 58 år gammel tegneseriekunstner med flere prisbelønte bøker på samvittigheten, og denne dagen er han ute i nostalgisk ærend.
Det var på Betanien han ble født, må vite, 21. juli 1966, under hetebølgen som traff hovedstaden den sommeren. Lars’ mor presset ut den overdimensjonerte babyen på hele 4850 gram med 31 dampende varmegrader utenfor sykehusvinduet. Alle disse årene senere reflekterer kunstneren over sin egen ankomst til denne forunderlige verden han tidligere har skildret ymse sider av i Automobilfabrikken Fiske, Mitt liv som tegning og flere andre bøker. Men han er tynnere nå, «over midten av livsbuen», og fra bakketoppen går det raskt nedoverbakke. Kjærkomment der og da, kan hende, men også en metafor for at skyggene kryper nærmere og nærmere, slik Lars Beckstrøm synger i deLillos-sangen «Drøm» fra 2014.

Slik ser åpningen av Ta imot ut. Gjengitt med tillatelse fra Lars Fiske/No Comprendo Press.
Dette er åpningsscenen i Ta imot som utgis denne uken og feires med egen utstilling i galleriet (art with a) PURPOSE på Frogner som Mat og Drikke har skrevet om tidligere. (Legg inn hyperlink her - https://www.matogdrikke.no/mickemanasse)
Sykkelturen er inngangen til Lars Fiskes barndoms- og ungdomsminner, primært de som har formet ham som serietegner, men ikke utelukkende. Hans sprudlende fantasiverden gir blant annet humoristisk liv til et kapittel om fimose, og i flere sekvenser spoler han frem til 2066 og sin egen 100-årsfeiring.
Først og fremst er dette likevel en bok om inspirasjon, om å «ta imot» inntrykk slik tittelen antyder. Vi blir med på Lars Fiskes ferd inn i tegneserienes forunderlige univers og lærer i hvor stor grad den kan påvirke et ungt og ubesudlet kunstnersinn. Med Ta imot viser han med fravær av enhver tvil at han ikke kunne bli annet enn tegneserieskaper.
– Jeg hadde ingen andre ambisjoner, bekrefter han. – Tegneserier er mitt uttrykk. Jeg har vært heldig og fått muligheten til å velge dette yrket, og hatt flaks og truffet mennesker som har hjulpet meg frem. At mitt tegnetalent først og fremst skulle brukes til tegneserier har jeg alltid sett på som en selvfølge.
Både Ta imot og Fiskes forrige bok, fire år gamle Mitt liv som tegning, bruker mye plass på å skildre veien frem til der han er i dag, med prøving og feiling, men også mye vesentlig inspirasjon.
– Arbeidstittelen på boken var lenge Inspirasjoner!, forteller Fiske. – Tanken var at den handler om ting jeg har blitt inspirert av. Det kunne være huset jeg vokste opp i selvfølgelig – det er ganske tydelig – men så er det jo dette med tegneseriene da. Det var helt sentralt, sier han med et smil og myser over brilleglassene.
– Å bli født er jo også som å bli tatt imot, ikke sant, og da jeg lagde disse to første sidene tenkte jeg at det kanskje var en liten selvbiografi, og ferdig med det. Jeg visste ikke hva denne boken skulle bli, men etter hvert som jeg jobbet med prosjektet tenkte jeg på Ta imot som en god tittel. Det er jo litt sånn livet er, at man tar imot.
Lars Fiske er en mann som finner inspirasjon i mye, ikke minst i tegneseriene han vokste opp med, men at han er blitt en voksen mann på 58 forhindrer ham ikke fra fremdeles å ta til seg nye impulser fra yngre serieskapere. Foto: Erik Valebrokk

Vi møter Lars Fiske i atelieret hans i en bakgård på Grünerløkka. Her er han omgitt av inspirasjon i form av tegneserier, bøker OM tegneserier, kunstnerbiografier og mye annet. Et stereoanlegg hører naturlig hjemme her, en hyllemeter eller deromkring med gamle LP-plater likeså, samt noen bilder på veggene, små figurer og kunstgjenstander hist og pist, samt en Olivetti Valentine skrivemaskin modell 1968, tegnet av Ettore Sottsass.
Fiske innrømmer glatt at han har et nerdete forhold til tegneseriefaget og er nokså detaljfiksert sånn generelt i livet også. Ta imot er som helhet utmerket bevisførsel for dette, og bare coveret og innbindingen har potensial til å fylle en større eksamensoppgave om tegneseriemediet.
Vi får nøye oss med kortversjonen. Den går ut på at Fiske på omslaget til sin nye bok har tegnet seg selv inn i arbeidsrommet til Tintin-skaperen Hergé, i huset der han bodde fra 1949 til sin død i 1983. Belgiske Hergé (Georges Remi) er Fiskes udiskutabelt viktigste inspirasjonskilde og mannen bak den såkalte «klare linje» («de klare lijn»), en spesifikk tegnestil som ble gitt navn av den hollandske serieskaperen Joost Swarte i 1977. Fiskes forsidetegning er inspirert av et fotografi som viser Hergé i samme rom og med samme utsikt, og han har lagt inn små ledetråder til Tintin-universet i form av objekter fra forskjellige album.


Her ser vi originalfotografiet av Dominique Maricq som viser Hergé i arbeidsrommet sitt, og sin egen tolkning. Gjengitt med tillatelse fra Lars Fiske/No Comprendo Press.
Som om ikke denne hyllesten skulle være nok, har Fiske sørget for at format og sidetall på Ta imot følger de klassiske Tintin-albumene forlaget Casterman lanserte med L’Étoile mystérieuse (Den mystiske stjerne) i 1942. Slikt er det kun ekte nerder som får for seg, og det bør legges til at det kun er ekte nerder som går med på å føye kunstnere som får den slags innfall. Ta imot utgis av Espen Holtestaul på hans anerkjente forlag No Comprendo Press som har gitt ut Fiskes bøker siden debuten Matje: debutanten i 1996.
Denne og neste helg skal en egen sekvens fra den nye boken stilles ut i galleriet (art with a) PURPOSE – med bonusmateriale. Det dreier seg om ti helsides tegninger som utgjør kapittelet «Tronsmo 1981-2066» med referanse til den kombinerte bokhandelen/tegneserieforretningen Tronsmo i Oslo sentrum som har vært av uvurderlig betydning for Fiske og veldig mange andre norske tegneserieentusiaster.
Tronsmo åpnet som en venstreradikal bokhandel i Kristian Augusts gate i 1973. I tillegg til sin noe revolusjonære slagside forankret i datidens politiske klima, ble den etter kort tid et sted for all slags «alternativ» litteratur og ikke bare Maos lille røde.
Tegneserieavdelingen i kjelleren er regelrett legendarisk, og da Tronsmo flyttet et par hundre meter til dagens beliggenhet i Universitetsgaten i 2015, var det aldri noen tvil om at kjelleren også her skulle fylles med tegneserier.
Lars Fiske gjør ære på butikken i tre av disse ti panelene; de dreier seg om da han oppdaget bokhandelen i 1981 og kom hjem med tegneserier av Jacques Tardi, Loro (Jean-Marc Laureau) og Will Eisner, neste gang er i 1996 da han ga ut sitt første album Matje: debutanten og Tronsmos Terje Thorsen befaler sine kunder å kjøpe det, og til slutt befinner vi oss i 2066 når Fiske inviterer til sitt «kle deg ut som din favoritt-tegneserie-figur» i Tronsmo-kjelleren for å feire 100-årsdagen sin.


Det første og siste panelet i kapitlet «Tronsmo 1981-2066». Gjengitt med tillatelse fra Lars Fiske/No Comprendo Press.
Utstillingen rommer alle de ti panelene i stort format, men ikke bare det. I samtlige av disse sidene har Fiske tegnet inn et utvalg av seriene som har hatt betydning for ham. Ved siden av scenene fra Tronsmo har kapitlet blant annet «handling» fra gamle Justisen og militærforlegningen Fiske var i på Trandum, og alle albumene og bøkene han har tegnet inn er hentet frem fra hans private tegneseriesamling og vises på utstillingen.
Å se de ti panelene på rekke og rad i storformat gir en oppsiktsvekkende fin effekt i det knøttlille galleriet, med Lars Fiskes tegneseriealbum både som tegneserieobjekter og i «levende live» under seriesidene. I tillegg stiller han ut de originale tusjskissene, så de besøkende får del i hele prosessen.

Her er Lars Fiskes nye utstilling nesten helt oppe og står i galleriet (art with a) PURPOSE på Frogner. Foto: Erik Valebrokk
– Jeg hadde ideen til dette kapitlet liggende litt på lur da jeg kuraterte platecoverutstillingen på galleriet i fjor, forteller han.
Fiske var oppmerksom på Micke Manasse som primært stiller ut forskjellige typer musikkeffekter (platecover, postere og mye mer) i det lille galleriet sitt i Eckersbergs gate på Frogner, og spurte om han kunne tenke seg en utstilling med plateomslag laget av tegneserieskapere. Manasse tente på ideen, og Fiske kom trekkende med plater der blant annet Moebius, Don Martin, Jaime Hernandez, Bendik Kaltenborn, Tommy Sydsæter og Christopher Nielsen hadde tegnet coverne.
– Da pratet vi om den nye boken jeg holdt på med, og på det tidspunktet var ikke Tronsmo-sekvensen mer enn fire-fem sider lang. Jeg begynte å tenke over om det var noen flere slike øyeblikk jeg kunne ta tak i for å utvide den, forklarer seriekunstneren.
På en måte er de ti sidene isolert sett å betrakte som Lars Fiskes biografi fortalt gjennom tegneserier, og derfor et utmerket utgangspunkt for en selvstendig kunstutstilling.
– Tronsmo og Trandum hadde jeg inne, men det fantes flere viktige øyeblikk. Jeg husket for eksempel veldig godt da jeg var på familieferie i Aalborg og kjøpte Moebius-albumet Jerry Cornelius’ hermetiske garage i 1982. En kunde røyka mens han bladde i det eneste eksemplaret i butikken og klarte å lage et svimerke i albumet, gjennom side 49 og 50, sier Fiske og viser frem det lille hullet.
– Jeg kjøpte det likevel. Først var jeg litt lei meg, men nå tenker jeg at dette bare er bra, sier han og ler.

Øverst til høyre over Lars Fiske ser vi baksiden på Moebius-albumet Jerry Cornelius’ hermetiske garage som han kjøpte i Aalborg i 1982, med brennmerke gjennom sidene 49 og 50 intakt fra den gang. Foto: Erik Valebrokk
– Det er sånn det skal være. Det handler om første gang jeg fikk se disse tegneseriene – den aller første impulsen – og det er coveret. Det første besøket på Tronsmo ble også et viktig skille mellom barndommens tegneserier og voksenseriene som åpenbarte seg og staket ut kursen videre.
Mer «bonusmateriale» på utstillingen er den aller første seriesiden Lars Fiske tegnet, 12 år gammel. Det refereres til denne i kapitlene «Den klare linjen» og «Tronsmo 1981-2066» i Ta imot, og den aller første ruten kan studeres i bokens fotnoter. Her ser vi hvordan Hergé og den svenske Tintin-oversettelsen Kung Ottokars spira (på norsk Kong Ottokars septer) inspirerte ham direkte. Det er kun god oppdragelse og forståelsen av at 12-åringer tross alt må begynne et sted som hindrer oss i å kalle det plagiat.

Det svenske Tintin-albumet som på sitt vis ga støtet til Lars Fiskes tegneseriekarriere, og den aller første tegneserien han selv laget, 12 år gammel. Den første ruten er en tolkning av den første ruten i Kung Ottokars spira. Foto: Erik Valebrokk
I kapitlet «Den klare linjen» demonstrerer Fiske hva linjen innebærer ved å tolke åpningsruten fra Kong Ottokars septer på 16 forskjellige måter, slik han også gjorde et forsøk på da han 12 år gammel laget sin første og, det må presiseres, upubliserte tegneserie. Det er også en skildring av hvordan Hergé selv tok inspirasjon og inspirerte andre kunstnere, og sannsynligvis kapitlet i boken med det mest spennende detaljnivået. Du kan studere og sammenligne de 16 tegningene i timevis og stadig oppdage nye innfall, ikke minst om du er i besittelse av et velutviklet nerde-gen og visse tegneseriekunnskaper.
Avgjørende for Lars Fiskes vei inn i tegneserienes mangfoldige verden var også det ukentlige føljetongbladet Tempo som ble utgitt i Norge i årene 1966 til 1979. Magasinet presenterte så å si utelukkende tegneserier fra den «fransk-belgiske skolen», det vil si Løytnant Blueberry, Allan Falk, Red Kelly, Bruno Brazil, Bernard Prince, Mark Breton, Dan Cooper, Asterix, Lucky Luke og mange andre. Seriene ble presentert med fem-seks sider i hvert nummer, og som regel sluttet de med en cliffhanger som gjorde den kommende ukens venting på neste nummer ulidelig spennende.
«Tempo ble støpt i stål i vår gryende kulturelle bevissthet», skriver Fiske i den nye boken sin og forklarer hvordan hjernen var som et hvitt trekkpapir: «Jeg lengter tilbake til tirsdagene og den klokkerene forventningen vi følte når mamma kom inn døren med Tempo». De gamle Tempo-bladene er den dag i dag i brødrene Fiskes forvaring, oppbevart på familiens hytte der de fremdeles blir lest.

Tempo betød alt. Gjengitt med tillatelse fra Lars Fiske/No Comprendo Press.

Lars Fiske har to eldre og én yngre bror, og alle fire er perlevenner fremdeles, med trygg forankring i de mange avgjørende barndomsminnene. Han er helt sikker på at tegneserielivet begynte med Donald-blader, men at Tempo kom og blandet seg ganske tidlig. Han var også innom forskjellige superheltserier, men de fenget lite, og selvfølgelig leste han – lik alle barn som vokste opp i Norge på 70-tallet – Sølvpilen.
– Jeg tror ikke jeg skjønte hvor dårlig det var, men jeg ser jo nå at det er helt sykt dårlig tegnet.
Ta imot handler i vesentlig grad om våre formative år, om «trekkpapiret» Fiske beskriver i Tempo-kapitlet. Det er et poeng for ham å verdsette opplevelsene fra den gang og hva de betød og hvor de viste vei.
– Det er som en slags byggesteiner. Du står veldig støtt på dem, og de gir grunnlaget for å gjøre dine egne ting. Det er noe av det jeg forsøker å si i boken.
Ingenting oppstår i et vakuum, ei heller Fiskes kunst. Den er som han antyder resultat av mangfoldig og stadig pågående inspirasjon, og den evige utviklingen, jakten på nye uttrykk og fortellerteknikker innenfor stilen han har skapt, er det som gjør arbeidet meningsfylt.
Et utvalg av Fiskes øvrige utgivelser. Foto: Erik Valebrokk
I Mitt liv som tegning, Fiskes forrige utgivelse, tok han utgangspunkt i sine gamle skissebøker for å belyse at man ikke kan kopiere andre, men er nødt til å finne sitt eget stiluttrykk. Det kan være en frustrerende øvelse der den befinner seg i skjæringspunktet mellom inspirasjon og ambisjon, og boken rommer all den tvil og alle de dilemmaer en vordende kunstner møter under jakten på sin egen identitet. I Ta imot spiller tvilen en vesentlig mindre rolle. Den nye boken er i større grad Fiskes anerkjennelse av hvem han er blitt som kunstner og hvordan det har skjedd.
Boken har også noen andre aspekter. Særlig ett kapitel, det ordløse «Figurverk», står i betydelig gjeld til musikk og film. Det er en gjennomgående effekt i boken at hvert kapitel er et visuelt brudd med det foregående, og i «Figurverk» er det ekstra tydelig. Hver av de ti sidene består av seks rektangulære serieruter i samme størrelse, alle holdt i svart-hvitt med unntak av den aller siste.
Her ser vi Lars Fiske bak rattet i bilen. Hans kone ser etter ham når han går ut for å kjøre gjennom sitt eget liv, og under ferden passerer han flere mennesker som er viktige for ham; serieskaperen Steffen Kverneland (som han har samarbeidet med flere ganger, ikke minst i biografien Olaf G. om tegneren Olaf Gulbransson som for det meste hadde sitt virke i Tyskland), sin forlegger Espen Holtestaul, og Terje Thorsen fra Tronsmo. Det er ingen andre biler på veien, men selv forvandles han til karakterer fra egne og andres serier; Matje, Donald Duck, Mark Breton, Tintin og flere.

Lars Fiske bak rattet i kapitlet «Figurverk». Den skjeggete typen i rute tre og fire er hans gode venn og samarbeidspartner Steffen Kverneland. Gjengitt med tillatelse fra Lars Fiske/No Comprendo Press.
Kapitlet har en egen rytme og musikalitet, poetisk nerve og filmatisk flyt. Med tanke på at «Figurverk» opprinnelig ble laget i en kort stillbilde-filmversjon kalt Autowerk er kanskje ikke det så underlig. I serieversjon er det som om Kraftwerks audiovisuelle Autobahn-fascinasjon og NEU!s dronete krautrock møter Godfrey Reggios Qatsi-trilogi med Philip Glass’ suggererende musikk, og det UTEN lyd, kombinert med Lars Fiskes liv som tegneserieskaper. Hvor viktig er inspirasjonen fra andre kunstformer som nettopp film og musikk for hans uttrykk?
– Jeg hører mye på musikk mens jeg jobber. Platespilleren står behendig plassert innen rekkevidde fra tegnebordet, og jeg ser så mye film jeg kan. Det er veldig inspirerende, uten at jeg helt kan si at det finnes en direkte påvirkning, sier Fiske.
Musikkinspirasjonen ga ham også noen av hans første tegneoppdrag med å levere humoristiske illustrasjoner til musikkavisen Nye Takter tidlig på 80-tallet. Streken hans den gang var ikke bare Hergé-inspirert. Det var tydelig at han hadde skult en del til den franske serieskaperen Serge Clerc som med sin rockabillyinspirerte tegnestil leverte lignende illustrasjoner til den engelske musikkavisen New Musical Express.
Fiske oppdaget Clerc da han laget en kort tegneserie til teksten fra Spandau Ballets «Chant No. 1 (I Don’t Need This Pressure On)» i NMEs julenummer i 1981.
– Hva faen er dette her? tenkte jeg. Det var klart Tintin-inspirert, men på en dritkul måte med den veldig dynamiske penselstreken og sykt kult karikert. Tintin skulle jo egentlig bare være realistisk, men dette var helt bisart.
Kuriøst nok kjøpte ikke Fiske Serge Clerc-albumet Rocker! den gang han oppdaget Tronsmo. Han har tegnet det inn i 1981-panelet i Ta imot fordi han husker at han så det i butikken, og dermed har han måttet skaffe seg albumet i ettertid for å stille det ut.
– Jeg måtte betale en god del på franske Amazon for dette eksemplaret, sier han og ler.

Serge Clerc – en tidlig inspirasjon for Lars Fiske, men ikke pokker om han kjøpte dette albumet før han kunne betale en liten formue for det. Foto: Erik Valebrokk
Lars Fiske har en enorm tegneseriesamling og har bygget sin egen vegghylle hjemme i huset – med innfelt sovealkove! Den inneholder bare deler av samlingen, kan han fortelle. Sammen med sin svenske kone Anna Fiske (som også er seriekunstner) har han et hus i Sverige der de svenske seriene oppbevares.
Kjøper han fremdeles nye serier, og gir de ham ny inspirasjon?
– Å, ja. Det er visse serieskapere jeg bare venter på skal komme med nye bøker. Olivier Schrauwen og Manuele Fior, for eksempel. Begge er yngre enn meg, og de bruker seriemediet på en totalt overraskende og ny måte, så det er håp for tegneserien fremdeles. Det er klart jeg lar meg inspirere mindre av andres tegneserier i dag enn i 1981 da jeg entret Tronsmo, men fortsatt dukker det opp fantastiske tegneserieverk iblant, avslutter Lars Fiske.
PS! Under forarbeidet til denne artikkelen avdekket journalisten at han og intervjuobjektet er født med én dags mellomrom – samme sted! Jeg befant meg i samme hus som Lars Fiske da han ytret sine første vræl, og sannsynligheten for at våre mødre lå på samme sal er derfor stor. Livet er i sannhet fullt av snodige sammentreff.

Fru Marit Fiske betalte 370 kroner for oppholdet på Betanien Hospital der hun fødte sin tredje sønn, Lars. Foto: Erik Valebrokk