Göteborg
– en matscene som vokser som en gjærdeig
Jeg lengter til Göteborg på samme måte som jeg lengter til København og Paris. Hvorfor, spør du? Svaret er enkelt: Mat. Drikke. Og den uovertrufne stemningen. Du føler deg velkommen med en gang, som om byen gir deg en stor, varm klem. Akkurat den typen klem jeg trengte på tampen av sommeren.
Kokk: Julie Øyan
Jeg hadde 24 timer til å spise meg gjennom Göteborg – en saftig smeltedigel av fargerike opplevelser, hvor byens pulserende sjel brer seg ut som en rik bouillabaisse langs vestkysten. Denne glitrende perlen av en by er omfavnet av duften av nybakte kanelboller og sjømat så fersk at den nesten sprudler på tallerkenen.
Reiseguidene strømmer ut som surdeigsbrød fra en hipsterbaker, og de alle fremhever Göteborg som et kulinarisk mekka. Og ja, de har rett. Byens gastronomiske scene vokser som gjærdeig, og for en matelsker som meg, er dette himmelen på jord.
Så alt lå til rette for 24 meget lykkelige timer. Det var sol, det var varmt, og det var siste helgen i august. For et deilig lykketreff.
Vi bodde på et hotell bare et steinkast fra togstasjonen, så vi spaserte direkte til Saluhallen og Bar Balut. Ifølge nettsiden er dette en dynamisk lunsjvinbar i konstant bevegelse, med tett samarbeid med lokale bønder og et fokus på å la smaken styre. Kanskje de burde latt smaken styre litt mer i dag, for ikke alt traff like godt. Menyen var derimot en fascinerende samling av retter, så det var ingen enkel oppgave å velge. De kunne kanskje med fordel ha trimmet ned antallet litt. Hovmesteren virket som om hen hadde hatt en lang uke og var noe lei av folk, men vi lot oss ikke vippe av pinnen og bar over med det hele.
Vi plasserte oss i baren, med utsikt mot det brasserielignende spisestedet. Vi startet lunsjen med en shot Grey Goose Vodka sammen med en liten skje strøjekaviar. Snakk om luksus! Kaviaren smeltet på tungen, mens vodkaen sparket som en villhest. Jeg kunne lett ha drukket en halvflaske og spist minst 20 skjeer til med kaviar.
Resten av rettene kom på bordet i et tempo som kunne konkurrere med et kappløp. Først ut var bifftartar med malaolje, rømme, og en sprø smørvaffel. Visuelt sett var det en fest – en rett som kunne pryde enhver Instagram-feed. Smaken derimot? Malaoljen hadde dessverre ikke det forventede "oumph", og hele retten manglet litt piff. Sennepsfrøene klarte heller ikke å løfte smaksopplevelsen som man kunne håpe på.
Deretter fikk vi abalone med artisjokk. Nå snakker vi umami-perfeksjon! Denne retten traff blink, en skikkelig innertier.
Til slutt kom kyllinglevermousse med beter i sherrykaramell på bordet. Konsistensen var fløyelsmyk og forførende, men ettersmaken av innmat hang litt for lenge igjen til min smak. Likevel var det en verdig avslutning på et måltid som svingte mellom himmel og... vel, kanskje ikke helvete, men i hvert fall en lunken kjeller.
Etter vårt første stopp tok vi turen til Wine Mechanics, også lokalisert i Saluhallen. Wine Mechanics ligger på siden av Saluhallen, i et lokale dekorert med kul grafikk som pryder både vegger og vinflasker.
Wine mechanics er en urban vingård som kjøper druer fra noen av de mest prestisjefylte vingårdene i Europa. Druene fraktes raskt etter innhøsting i kjølebiler og når Gamlestaden innen ca. 48 timer etter at de er plukket. Der jobbes det målrettet og langsiktig med dyrkere i favorittregionene deres for å sikre den ønskede kvaliteten. Teamet deres reiser for å besøke bøndene flere ganger i løpet av vekstsesongen, både for å følge opp arbeidet og for å danne seg et inntrykk av årgangen. Når druene ankommer vingården, starter den intense prosessen med knusing, pressing og gjæring – transformasjonen til vin begynner.
Personalet er utrolig imøtekommende og hjelpsomme. Jeg startet med en vin som ganske enkelt heter Wine Mechanics, laget på en blanding av riesling og furmint. Denne hvitvinen var en fruktig og frisk affære, med toner av pære, sitrus, og et subtilt mineralsk preg.
Deretter våget jeg meg over på rødvin, til tross for varmen. Først ut var "Run to Your Mama", laget på nebbiolo. Den var nyansert og krydret, med innslag av røde bær, svart te og et hint av nougat. Neste på menyen var min personlige favoritt: "Silent Shout". En fruktig rødvin med mørke kirsebær, jordbær, ferske urter, og lakris som slo an tonen. Denne var laget på spätburgunder og blaufränkisch. Etter det tror jeg faktisk jeg jobbet meg gjennom hele vinkartet.
Oppsummert kan jeg si at både Bar Balut og Wine Mechanics absolutt er verdt et besøk. Etter dette festlige vingildet måtte vi hjem for å lade batteriene til resten av kvelden.
Middagen på KOKA, en av Göteborgs mest anerkjente restauranter, ble en reise i moderne skandinavisk gastronomi som virkelig leverte på alle fronter. KOKA, som stolt bærer en Michelin-stjerne, ligger i hjertet av byen og er like elegant og minimalistisk som en svensk designklassiker – her er det fokus på det essensielle, både på tallerkenen og i interiøret.
Vi startet kvelden med et glass Huguenot Tassin Champagne – Les Fioles, som var så god at den nesten fikk oss til å vurdere en karriere som champagnekonnässører. Med en blanding av Chardonnay og Pinot Blanc var dette et komplekst og elegant valg – en fabelaktig start på kvelden!
Første rett satte standarden høyt: en skål med buljong og en annen med mais og linser fra Gotland, toppet med sjøkreps og en mystisk svensk urt som vi aldri helt klarte å identifisere. Men hvem trenger navn når smaken er perfekt? Dette var uten tvil kveldens høydepunkt – smakene danset som et balletkompani harmonisk rundt i munnen.
Neste rett bestod av grønnkål med gressløkemulsjon, akkompagnert av et nydelig, lunt rundstykke som var både sprøtt og smørfullt – en liten hverdagslykke i hver munnfull. Deretter kom en nordisk ceviche-inspirert rett som virkelig sparket i gang smaksløkene med engsyre, agurk, tang, sennep og gjørs. Gjørsen var kanskje litt sjenert, men retten som helhet var en inspirerende smakssymfoni!
Mangolsalaten, sammen med lange og brokkolipuré i en luftig fløtesaus, var neste rett ut. Brokkolipureen var så fløyelsmyk og smakfull at vi nesten måtte be om en ekstra porsjon bare av den! Lange på menyen er alltid en vinner, selv om kokken kanskje hadde en litt tung hånd med saltet denne gangen.
Så kom vi til osten: en hardost fra Danmark med gulrøtter, rødvinssaus og estragonolje – toppet med et hint av kanel, som var en uventet, men herlig touch. Og til slutt, desserten: en fancy versjon av frokostblanding, med kirsebærkompott, yoghurtsorbet, jordbæris og ristede solsikkefrø. En søt og frisk avslutning.
Menyen var tydelig sesongbasert og la vekt på lokale råvarer, med en minimalistisk presentasjon som fremhevet hver ingrediens’ naturlige smak. Alt i alt, selv om saltmengden kanskje burde vært justert litt ned, er KOKA absolutt et sted vi vil anbefale – og vi kommer definitivt tilbake for mer!
Deretter gikk turen videre til en ølbar nede i en kjeller. Men vi skjønte kjapt at vi måtte kaste inn håndkle for å lade opp til dagen etter.
Søndagen startet med en klassiker: et glass lunken øl og noen ensomme oliven i vinduskarmen. De ble raskt kassert til fordel for frokosten i en stappfull frokostsal der alle hotellets gjester sloss om drikkedispenseren som om den var en oase i ørkenen. Etter en kveld med vin og litt salt mat, burde vi hatt vår egen private dispenser, helst med intravenøs tilgang!
Vi rømte frokosten og dro rett til Palmehuset for å finne sjelefred. For en perle! I utkanten av parken snublet vi over en foodtruckfestival, som om universet visste at vi trengte litt trøst. En saftig Philly Cheesesteak, en grillet souvlaki med fetakrem, og et par kalde lagerøl fra Mariestads bryggeri senere, var vi nærmere vater.
Neste stopp: Feskekörka, Gøteborgs ikoniske fiskehall. På vei dit ble vi fristet innom Erikshjälpen, en secondhandbutikk hvor vi gravde frem noen ekte skatter.
Inne på Feskekörka slo vi oss ned i baren på Ekmans med hver vår iskalde Gin Tångic (ja, med tang!) og en gigantisk räkmacka foran oss. Om reker og majones er kuren for en småsliten dag? Vel, det var i alle fall vårt valg!
Vi avsluttet turen i en søndagsfylt Haga, med en sjokoladeis fra Bräutigams.