Det moderne menneskets separasjon fra naturen
Tekst og bilder: Pernille Mo
«Hvor tror du at du kommer fra?» spør Seth Hughes meg gjennom en video han har lagt ut på Instagram. Jeg ligger i en vintage dagseng i leiligheten min i Paris, og har utsikt utover en liten park med flere trær, noen med og noen uten blader. «Det virker som at folk tror at naturen er en interesse for meg» fortsetter Seth. «Er en fisk i havet interessert i omgivelsene sine som om det var en hobby? Jeg er like avhengig av trær for å få oksygen, som trærne er avhengig av meg for å få CO2. Er vi separat fra hverandre?»
I dag bor over halvparten av planetens befolkning i byer, og det antas at antallet skal fortsette å vokse. Vi kjøper kyllinglår i plastemballasje uten å ha sett dyret i øynene, mel i poser uten å ha høstet hveten og appelsiner i nett uten å ha sett et appelsintre noen gang. Vi hugger ned trær for å bli kvitt myggen på terrassen på hytta. Mange av oss lever i et moderne samfunn, hvor parken er et område vi går gjennom på vei fra jobb, eller arrangerer piknik med familien så barna kan løpe rundt uten å få skrubbsår fra asfalten. Den moderne verden er vår østers.
«Er mennesker dyr?» googler jeg hånlig, fast bestemt på å finne svaret jeg leter etter. Jeg ramler inn i en meningsartikkel fra The New York Times, skrevet i 2021 av Crispin Sartwell, professor i filosofi ved Dickinson College, som beskriver at problemet med å assosiere oss med dyr er at det indikerer at vi også skal dø. I filosofien forbinder man dyr med hensiktsløs død, og dermed et liv uten mening. Det er rasjonalitet, moral og fri vilje som gir verdighet, og intet dyr fortjener den slags moralsk respekt.
Avslappede kuer på gresset gir hvilepuls
Olivier og Marine
Store deler av filosofiens historie understreker at vi mennesker er bedre enn dyr. «Vår grunnleggende forskjell fra dyr brukes for å skille oss fra naturen, fra hverandre og fra oss selv» skriver Sartwell. «Det er ingen tvil om at mennesker er forskjellig fra dyr, men ikke nødvendigvis mer forskjellig enn andre dyr er fra hverandre».
Ja, mennesker er dyr, vi er pattedyr. Det lærte vi alle sammen i femte klasse, og vi lo høyt da vi forsto at vi var av samme art som en blåhval. Da vi gikk hjem fra skolen den dagen, fortalte vi det sikkert ved middagsbordet, og glemte det så snart vi satte oss ned for å gjøre mattelekser. Når vi gjør vitenskapelige eksperimenter på rotter og tester sminke på dyr, forstår vi vel at vi har noe til felles? Samtidig er matkjeden en av de største bevisene på vår manglende respekt for dyrene og naturen rundt oss. «Det er som om vi ikke skylder naturen noen ting, og den skal gi oss alt» skriver Sartwell. «Det er denne ideologien som utrydder dyrearter, ødelegger naturen og utvikler teknologien.»
Det virker som at det er andre regler som gjelder for oss mennesker. Vi har enerett på klodens ressurser og bruker andre arter til vårt eget formål fordi vi er vesener med spesielle og unike egenskaper. Dette verdensbildet deles av teologer, filosofer, jurister, til og med vitenskapsmenn, som beskriver oss som noe «annet» og «ikke biologisk».
«Er det tilfeldig at vi bor på en planet hvor vi kan drikke vannet, puste inn luften og spise plantene?» fortsetter Seth Hughes i videoen sin. Mange urfolk mener at naturen er hellig, og at vi alle er én. Moder jord står sentralt i de kulturelle, juridiske og sosiale systemene deres. Det finnes ikke kulturell integritet eller rettferdighet uten økologisk integritet. Aboriginenes tradisjoner sier at land, luft, vann, trær, planter, steiner, dyr og vær er knyttet sammen, og er avgjørende for menneskers velvære. Det finnes til og med et juridisk konsept som gir naturen rettigheter, som kan beskytte den i likhet med oss mennesker.
Urfolk tror at mennesker og dyr er avhengig av hverandre for å trives
I 1920 ville Henry Ford, et stort symbol på kapitalisme, bygge et industrielt Utopia midt i den brasilianske delen av Amazonas. Han ville lage en svær monokultur for gummi, men da arbeidet ble satt i gang, reagerte jungelen med angrep fra insekter og sykdommer som hadde blitt beskyttet av planter i flere tusen år. Monokulturen utløste sykdommene, og førte til fullstendig kollaps av Fords Utopia. Naturen hadde sin egen måte å forsvare seg på.
Det er naivt å tro at naturen ikke reagerer på det vi utsetter den for. Det er et velfungerende system, som trenger harmoni for å overleve. Global oppvarming er et åpenbart og godt eksempel, en enorm konsekvens av utviklingen av vårt moderne samfunn. Behovet for å være i konstant vekst, både økonomisk og teknologisk, har kostet oss dyrt.
Innenfor new-age spiritualisme og selv-hjelp spiller naturen en sentral rolle. Stuntutøveren Wim Hof har utviklet en pusteteknikk som kombineres med kulde for å komme i dypere kontakt med oss selv, og interessen for isbading har skutt i været som resultat. Mange driver med «grunning», hvor man tar av seg skoene for å kjenne gresset under føttene eller legger seg ned på bakken for å føle kontakten med jorda. Forskning viser også at å klemme trær senker kroppens kortisolnivå, blodtrykk og puls. Det er vel ikke ukjent for noen av oss at roen senker seg når vi går en tur på ski, ligger på stranden, ser en solnedgang eller hører fuglekvitteret utenfor hyttevinduet. Hvis naturen har en så god effekt på oss, hvorfor spiller den ikke en større rolle i livene våre?
Naturterapi i hengekøye
Innenfor buddhismen, som har eksistert siden 400-tallet før vår tidsregning, skal man ikke skade hverken naturen rundt seg eller andre sansende vesener, det vil si mennesker, dyr og insekter. De tror at alle livsformer er gjensidig avhengig av hverandre. I Japan, hvor oppunder halvparten av innbyggerne er buddhister, anerkjenner de det menneskelige behovet for å være i naturen. Selv den intense storbyen Tokyo har hele 82 parker, hvor man enkelt kan gå seg vill og glemme at man er i en storby. Japanerne har drevet med «skogbading» siden antikken, hvor man går ut i et naturområde og fokuserer på sansenes opplevelse for å få kontakt med naturen.
Tokyos største park, Shinjuku Gyoen, er 58 hektar.
Vår moderne verden har utviklet seg så langt at det er umulig å stoppe. Vi har utviklet eksepsjonalisme-paradigmet, som sier at mennesker er ulike alle andre organismer, kontrolleres av kultur og fri vilje, og at alle problemer kan løses med våre egne oppfinnelser og teknologi. I 2005 grunnla forfatteren Richard Louv begrepet «naturunderskuddsforstyrrelse», som påstår at mangel på natur fører med seg alvorlige fysiske og psykiske kostnader for menneskeheten, og at problemene særlig rammer barn i de viktigste utviklingsårene.
Ordet «naturlig» betyr ifølge Det norske akademis ordbok at noe er medfødt. At noe hører til eller stemmer med noens natur. Vi har også vår egen «natur», hvor jeg for eksempel er nysgjerrig av natur. Det hender også at noen annonserer at «naturen kaller» når man må på toalettet. I motsatt tilfelle, er det ubehagelig å gjøre noe som føles «unaturlig». Språket vårt avslører mer om oss enn vi tror.
Skogbading i Fontainebleau om høsten
Jeg scroller videre, og finner en annen video fra Seth Hughes hvor han rusler nedover en bugnende tursti. «Hvis jeg føler meg som et objekt som beveger seg gjennom omgivelsene mine, føler jeg ingen tilknytning, jeg føler meg separat. Hvis jeg opplever omgivelsene mine som en suppe, og jeg ikke bare er et objekt som flyter rundt i suppa, men ER selve suppa, føler jeg en mye dypere tilknytning.» Nå ligger han plutselig under greinen på et tre: «Jeg tror mange barn føler at de er en del av omgivelsene sine, men siden det å snakke med insekter og planter ikke anses som passende oppførsel for voksne, mister vi kontakten med økosystemets magi, og begynner å føle at vi ikke er en del av suppa i det hele tatt.»
«Fra jord er du kommet, til jord skal du bli» sier presten i begravelser. Hva er vi i mellomtiden, om ikke en del av naturen, i likhet med dachshunden som ligger og sover på fanget mitt eller spurvene som lager reir i luftventilen min om våren? Har vi mistet kontakten med oss selv i forsøket på å overbevise oss selv om at vi er udødelige? Kanskje nøkkelen ligger i å akseptere at dette kun er en kort reise, og at i likhet med dyrene, skal vi også dø. Uansett hvor langt teknologien tar oss, kan vi ikke unngå den ene tingen vi har til felles og som knytter oss sammen. Ved å forstå at vi mennesker, dyr og naturen rundt oss er én, kan vi føle på en tilknytning som det moderne samfunnet frarøver oss, og som teknologien aldri kan erstatte.