Billy Joel
– latterliggjort superhelt
The Piano Man i aksjon, slik vi kjenner ham best. Foto: HBO Max
Den fem timer lange dokumentarfilmen Billy Joel: And So It Goes kan virke som en langdryg affære, men i selskap med en sårbar, åpenhjertig og likandes artist og hans mange tidløse sanger, går tiden forbausende fort. Tenke seg til at det på et tidspunkt ikke var innafor å like Billy Joel i visse kretser!
TEKST: ERIK VALEBROKK
«To me, the main language is the music. There’s always a message in the music. Even before the words. There’s something in there. But the work is digging it out, figuring out what that is».
Kanskje er det Billy Joels nærmest tøylesløse musikalitet som gjorde ham til en yndet hoggestabbe for anmelderne? At han uten å blunke kunne blande inspirasjon fra Beethovens sonater, Leonard Bernsteins musikaler og The Beatles’ skamløst fengende poplåter, ikke sjelden med en viss hang til rike klanger og storslagne arrangementer, var kanskje ikke helt comme il faut i miljøer der man heller dyrket «renheten» i en Bob Dylan eller Bruce Springsteen, eller si for eksempel Stevie Wonder i årene 1972-1976. Til og med Elton John frem til 1975 var innafor, men Billy Joel? Han kunne vi ikke ta på alvor.
Det er paradoksalt – og tåpelig – av flere årsaker. Billy Joel valgte sin egen vei, inspirert av mange, men med sitt eget bumerke. At veien ikke alltid var forutsigbar eller ga umiddelbar mening, bør heller ikke brukes mot ham. Joel er så musikalsk at han praktisk talt puster noter, og han har skrevet så mange sanger som vasker gølvet med størsteparten av konkurransen at han ikke har noen ting å unnskylde seg for.
Populær blant massene, latterliggjort av kritikerne. Foto: HBO Max
I en årrekke ble han uglesett av ymse forståsegpåere – undertegnede inkludert – samtidig som han skrev og spilte inn monsterhits på løpende bånd. Det er sanger som har tatt bolig i populærmusikkens kollektive bevissthet og aldri vært i nærheten av å forsvinne ut igjen: «Piano Man», «New York State Of Mind», «Scenes From An Italian Restaurant», «Just The Way You Are», «Uptown Girl», «Allentown», «We Didn’t Start The Fire», «My Life», «Vienna», «River Of Dreams» og så videre i det nærmest uendelige.
Dokumentarfilmen And So It Goes bruker ikke mye tid på kritikernes nedlatende behandling av Billy Joel, men det er et tema som er uunngåelig å berøre når du først skal lage en fem timer lang dokumentarfilm om en av verdens mest populære og samtidig latterliggjorte artister. John Mellencamp får da også sagt, både på egne og på Billy Joels vegne, «Piss on the music press. They don’t know shit.»
Billy Joel sammen med sin produsent gjennom mange år, legenden Phil Ramone.
At Billy Joel trygt kan kalles periodedranker og alkoholiker med hang til å kjøre i fylla, gjorde det i tillegg enkelt for deler av tabloidpressen. I filmen ser vi blant annet en faksimile av et avisoppslag der en bil har kræsja i et hus og tittelen «What’s the matter with the car I’m driving?» Som mange vil vite er det en berømt tekstlinje fra superhiten «It’s Still Rock And Roll To Me». Selv hevder han i filmen at han aldri har kjørt bil i beruset tilstand med henvisning til politirapportene. De har vi dog ikke tilgang til.
«I don’t think of myself as a rock star. I’m a musician, and I tend to wanna hide within the band», forteller Joel innledningsvis i filmen for å understreke en slags ydmykhet som står i kontrast til stjernestatusen, litt som en annen utskjelt superstjerne det kan være naturlig å nevne i samme åndedrag, Bryan Adams. Begge er kjent for stort sett å spille sammen med den samme gjengen de startet med tilbake i urtiden, og er bandfolk vel så mye som de er soloartister.
I samme åndedrag er det selvsagt fullt mulig å snakke om Bruce Springsteen – et annet intervjuobjekt i Joel-filmen – og hans forhold til E Street Band gjennom mer enn 50 år. Det står det litt om her. Bruce Springsteen.
William Martin Joel ble født i New York City 9. Mai 1949, og flyttet ut til byen med det ufrivillig komiske navnet Hicksville på Long Island ett år gammel. Her vokste han opp med foreldrene (faren flyttet ut da Billy var åtte år gammel) og sin adopterte kusine Judy. Moren Rosalind var født i Brooklyn til jødiske foreldre, og faren Howard (født Helmut) som var født i Nürnberg slapp så vidt unna nazistene og ankom USA via Cuba i 1939. The Immigration Act of 1924 var en lov som skulle stanse all innvandring fra Asia, og dessuten etablerte strenge kvoter fra øst- og sør-Europa som langt på vei nektet jøder på flukt fra Hitlers naziregime innpass i USA.
Billy Joel i 1964, 15 år gammel. Foto: HBO Max
Det er for øvrig en lov sentrale figurer i Trump-administrasjonen viser en mildt sagt urovekkende beundring for. I en sekvens i del 2 av And So It Goes forteller Joel, som normalt ikke uttaler seg politisk, om hvordan han har et spesielt horn i siden til nettopp Donald Trump. Etter den høyreekstreme demonstrasjonen Unite The Right i Charlottesville, Virginia i 2017, der nynazister og klanmedlemmer deltok og en høyreekstremist kjørte bilen inn i en gruppe motdemonstranter som drepte en person og skadet flere andre, kommenterte presidenten at det var «very fine people, on both sides». Da fikk Joel som mistet mange familiemedlemmer i Holocaust nok. Han stilte med Davidstjernen på jakkeslaget på scenen og sa det som det var: «No matter what, I will always be a Jew.»
Begge foreldrene var svært musikalske, og de var plagede sjeler på hvert sitt vis. Faren forlot den lille familien uten forklaring da Billy var åtte, og det var først som voksen da han selv oppsøkte faren som hadde etablert en ny familie i Wien, at de så hverandre igjen. Moren hadde også sitt i form av mentale utfordringer og alkoholmisbruk, og det ble ikke bedre av at ektemannen forlot henne. Hun var likevel en stabil skikkelse og en kraft i den unge Billys liv, lærer vi fra filmen.
Det er de færreste forunt å bli superstjerne over natta, og Billy Joel slet lenge for suksessen. Han spilte i flere band som ung og ikke spesielt lovende, og skrev blant annet det han kaller «bad Beatles songs», før denne delen av karrieren endte i den katastrofalt fæle Led Zeppelin-inspirerte duoen Attila sammen med Jon Small. På coveret til deres eneste plate poserer Small og Joel i skinnklær og brynjer inne i et slakterom fullt av dyreskrotter. De ser ut som krysninger av huleboere og riddere, og hvis du synes det låter en tanke usmakelig, er du avgjort inne på noe.
Ikke verdens fineste omslagsbilde kanskje? Dette er coveret til Attila.
Det er laget et digitalt soundtrack til filmen som du finner på Spotify, Tidal og andre strømmetjenester med seks og en halv times spilletid. Er du nysgjerrig på hvor fælt Attila var finner du to låter der, «Wonder Woman» og «Holy Moses». Du vil neppe spille dem på nytt.
Den slette kvaliteten til side vanker det ikke et eneste poeng for å gjette at det ble kroken på døra for Attila-prosjektet da Joel forelsket seg i, og etter hvert giftet seg, med kona til Jon Small.
Elizabeth Weber var den første av Billy Joels fire ektefeller – vi blir kjent med dem alle, inkludert nummer to, supermodellen Christie Brinkley, som i noen gråtkvalte sekvenser forteller om hvordan Joels alkoholisme bidro til å ødelegge ekteskapet – og ble hans muse og senere manager. Weber var med på Joels lange ferd fra famlende singer/songwriter uten nevneverdig retning, til toppen av stjernehimmelen, ispedd både opp- og nedturer underveis, før ekteskapet gikk i oppløsning i 1982.
Joels første soloalbum Cold Harbor Springs ble utgitt i 1971 uten nevneverdig suksess. Han var blitt «oppdaget» av bransjeveteranen Artie Ripp og hans selskap Family Productions, som angivelig investerte store summer i å utvikle den da 22 år gamle Joel. Platen ble mikset på for høy hastighet, slik at stemmen var forvridd og ingenting låt som det skulle. (Den er senere justert til riktig tempo.)
Det var ikke det eneste problemet. Joel ville ut av Ripps klamme klør og gikk til en slags streik. Han tok seg jobb som barpianist på The Executive Club i Los Angeles for å tjene til livets opphold, under pseudonymet Bill Martin. Også Elizabeth fikk jobb der, hun som servitør, og ut fra denne erfaringen skrev Joel sin mest kjente sang «Piano Man», til alt overmål i 6/8-takt som en vals. Det er slett ikke standardoppskriften på en klassisk poplåt, men her som ved så mange anledninger lot Joel seg styre av selve melodiens behov. Derfor ble den slik.
Jackson Browne er intervjuet om «Piano Man» og påpeker en annen uvanlig ting, at den inneholder munnspill som aldri har vært et instrument for pianobarer. Det er et element som får sangen til å låte mer som en sjømannsvise, en shanty. Dermed blir sangen et slags bedrag. For «Piano Man» er da en sang for en pianobar, eller…?
Billy Joels gylne sjanse kom året etter da Columbia Records’ mektige toppsjef Clive Davis slo på tråden. Joels andre album Piano Man kom dermed i 1973, og selv om inntjeningen ikke sto i forhold til tittelkuttets suksess var han nå i gang for alvor. Et problem var at Artie Ripp holdt godt tak i sin investering, og han klarte å karre til seg en god del av overskuddet fra Joels platesalg de neste årene.
Cool dude. Foto: HBO Max
Men én ting som nå ble klart er at Billy Joel på sitt beste er en fantastisk låtskriver, og både Artie Ripp og Clive Davis hadde følgelig vist god teft. «Piano Man» er en av pophistoriens virkelig feilfrie komposisjoner med en tekst som perfekt skildrer Joels korte tid som barpianist og blottlegger hans sylskarpe observasjonsevner. Den er og blir – med rette – hans store signatursang. For å si det sånn: Det er helt lov ikke å like Billy Joel, men liker du ikke «Piano Man» er du rett og slett en dårlig lytter.
Jeg skal ikke gjennomgå hele Billy Joels karriere og produksjon her. Filmen gjør den jobben på en utmerket måte, krydret med hans mange store og små kriser. Han er intervjuet inngående om alt filmskaperne Susan Lacy og Jessica Levin har lurt på, og det er ikke lite. Han er heller ikke den eneste som prater gjennom de fem timene. Alle hans fire koner er intervjuet, datteren Alexa Ray og halvbroren Alexander like så, samt noen bandmedlemmer og en skokk av berømte kolleger.
Blant disse er allerede nevnte Bruce Springsteen, Jackson Browne og John Mellencamp, og dessuten Don Henley, Nas, Pink, Paul McCartney, Garth Brooks og flere andre. Det samtlige av disse berører er Joels udiskutable musikalitet og hvordan musikken hans har berørt dem. Paul McCartney gir uttrykk for å være relativt fornøyd med avtrykket han selv har satt på musikkhistorien, men om det er én låt han gjerne skulle skrevet, så er det «Just The Way You Are». Garth Brooks stiller på sin side det retoriske spørsmålet «Why do we feel that he belongs to us all?». Og det er klart, Billy Joel er ikke bare en amerikansk nasjonalskatt, han er en artist som har satt sitt preg på de fleste av oss.
Etter den jublende glade suksessplaten An Innocent Man i 1983, spilt inn kort tid etter at han hadde truffet Christie Brinkley, kone nummer to, skulle det gå stadig lenger tid mellom hver ny plateutgivelse. Prisen for å skrive nye sanger ble med årene for høy for Joel. Selve skriveprosessen førte med seg lange perioder med isolasjon, intens selvkritikk og drikking, og ble mindre og mindre lystbetont. Da han ga ut River Of Dreams i 1993 ble det Billy Joels siste popplate.
Billy Joels kone nummer to, supermodellen Christie Brinkley. Foto: HBO Max
I 2001 kom albumet Fantasies & Delusions Opus 1-10, med klassisk musikk skrevet for piano. Han spilte ikke selv, men overlot jobben til den langt bedre egnede britisk-koreanske pianisten Richard Joo. Årsaken til det er innlysende. Som Joo sier i filmen er Billy Joel en fremragende pianist, men flinkere til å spille rock’n’roll enn klassisk musikk. Det kan sammenlignes med at du ikke nødvendigvis kan bli en god ballettdanser selv om du er verdensledende innen breakdance.
Selv setter Billy Joel denne aller siste utgivelsen sin i perspektiv på følgende vis:
«When I first started writing music, classical music was the girl next door. And then I was swept away by this temptress of rock’n’roll, you know, in black fishnet stockings and smeared mascara who smokes cigarettes. And that was a hot affair for, you know, 25 years of my life, and then all of a sudden, I discovered the girl next door again.»
Nå er Billy Joel 76 år gammel, ved ganske god helse og på sin fjerde og – forhåpentligvis for alle involverte – siste kone. Han er for lengst anerkjent som den store artisten han vitterlig er og har bak seg 13 plater av ujevn kvalitet der det likevel finnes så mye gull at de fleste andre popkomponister stilles fullstendig i skyggen. Billy Joel bør derfor kunne ri noenlunde fornøyd inn i solnedgangen når den tid kommer. Det er forhåpentligvis ennå en god stund til.
Alle sammen nå: «Sing us a song, you’re the piano man…»
