Begrensningens kunst
TEKST: JAN OMDAHL
Pål Knutsens landskapsbilder fra Lofoten er tatt med 150 år gammel kamerateknologi.
foto: Ella Knutsen
Helt nede i vannkanten, ved Austnesfjorden på Austvågøy i Lofoten, står en mann og fanger lys. Et stativ med tre ben bærer en innretning vi skjønner må være et kamera. Mannen har ikke flosshatt, forsvinner ikke under et sort klede når bildet skal tas, men ellers er det ikke mye ved scenen som smaker av nåtid. Kameraets objektiv er festet i en treramme ytterst på en trekkspill-liknende belg i kalveskinn. I den andre enden er belgen forbundet med en større ramme i mahogny, med utsøkt maskinerte metalldeler i titan. Motivet, et stykke delvis islagt hav der isflakene lyser hvitt mot det mørkeblå havet, er rammet inn av fjellene i horisonten og den rosa himmelhvelvingen. Motivet vises opp/ned og speilvendt på glassplaten som utgjør kameraets bakstykke. Når et bilde skal tas, byttes glasset ut med et ark positiv film som fanger lyset for evigheten.
Kontrasten kunne knapt vært større til den desperate lemenvandringen av selfie-turister og instagrammere oppetter Lofotens fjellsider, i desperat jakt på nøyaktig de samme motivene tusener har tatt før dem. Innimellom slenger en og annen mer seriøs fotograf, med siste generasjon digitalt speilreflekskamera, fallisk telelinse og stativ i ryggsekken.
Og så har du Pål Knutsen (49), jurist med familie og jobb i Oslo som fungerende avdelingsleder i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. Han har alltid syslet med fotografi, delvis også profesjonelt, men valgte en tryggere karrierevei. Fotografi er hobby og lidenskap. Fire-fem ganger i året drar han nordover for å ta bilder, som regel i et par mils radius fra ferieboligen familien har overtatt etter besteforeldrene like utenfor Svolvær.
Kameraet er et håndbygd japansk 4 x 5 tommers storformatkamera, et RW45 av merket Ebony. Det er stort, upraktisk, dyrt i bruk og teknisk begrenset, men tar bilder ulikt alt annet. Kameraet bruker kostbar positiv film av en type som knapt er i produksjon lenger, noe som fremtvinger en langsom og avmålt tilnærming til hvilke motiver som skal festes til film. og når.
Filmarealet er fire ganger så stort som på mer kjente og moderne mellomformatkameraer som Hasselblad. Større film fanger mer lys, og gir bildene til Knutsen en teknisk bildekvalitet som overgår det meste.
– Jeg drar til de samme stedene gang etter gang, prøver å finne nye motiver, eller nye bilder av de samme motivene, i ulikt lys, til ulike årstider. Noen ganger regner det, noen ganger er det sol. Ofte er det bare å kjøre hjem igjen fordi det ikke ble bra nok lys. Andre ganger stemmer alt.
Aller best ser resultatet ifølge Knutsen ut når den fremkalte lysbildefilmen ses på med lupe direkte på et lysbord. Noe av fargedybden og intensiteten går tapt når bildet skal reproduseres, enten det er på papir eller digitalt. Strenge greier, omtrent som i hi-fi-verdenen, der enkelte mener det bare er det analoge masterbåndet fra innspillingen som låter bra nok – digitale filer og vinylplater kan ikke måle seg.
Pål har også digitale kameraer i toppklassen, men kom til at digitalt blir for enkelt og forgjengelig:
– Det går for fort, og man kommer hjem med 500 bilder der alt kan justeres. Jeg så på hvordan de klassiske, flinke folkene jobbet med stort format og ordentlig film. Folk som Asle Svarverud. På veggen hjemme har jeg to originale barrytt-kopier av svart/hvitt-bilder i storformat han tok i Nord-Norge på sent 1980-tall. For meg begynte det der. Svarverud brukte vel mest formatet 8x10 tommer, som jo igjen setter 4x5 i skyggen. Men et sted må en sette grensen for hva som er evig bra nok og ikke for upraktisk.
Selve filmen er dyr og vanskelig tilgjengelig. Når han skal ut og fotografere, har han gjerne med seg ti filmkassetter. Hver kassett har to blad film, nok til 20 eksponeringer totalt.
– Man må begrense seg veldig på hva man tar bilder av, og i den begrensingen ligger det en liten spenning. Man må tenke: er dette bra nok til å ta bilder av? Jeg tar gjerne to eksponeringer av hvert motiv, for på film kan det fort bli en tørkeflekk, litt støv eller noe, så da har jeg i realiteten mulighet til å ta ti motiver. Det er en helt annen måte å jobbe på enn med digitalkamera.
Lysbildefilmen han bruker er fra Fuji, med merkenavn Provia eller Velvia. Provia kan fremdeles bestilles på nett fra USA eller Japan, mens produksjonen av Velvia er opphørt.
– Jeg har et strategisk lager i fryseren, men når de femten boksene er brukt opp, er det ikke mer. Velvia revolusjonerte fargefotografiet i sin tid. Filmen ble standard for mange landskapsfotografer da den kom, men er ubrukelig til for eksempel reproduksjon av hudtoner. Noen omtaler den som «Disney-chrome» fordi den har kraftig fargegjengivning, men brukt i mykt lys henter den ut mye fint. Den har en teknisk feil ved at den gjengir varme fargetoner kraftigere enn andre, mens nøytrale gråtoner er uberørt. Men det er jo ofte akkurat det en landskapsfotograf vil ha. Foto handler jo ikke om å gjengi noe teknisk perfekt, men om hvordan fotografen ønsker å formidle det en ser.
Filmen sendes med bud til California for fremkalling, til syv dollar bildet før frakt. Hvert ark film koster omkring en hundrelapp i innkjøp. Om lysforholdene er gunstige og han bruker opp alle arkene han har med seg, er månedens fotobudsjett fort svidd av på en bra kveld eller morgen.
For det er om kvelden eller morgenen lyset er riktigst. Filmen har det Pål kaller «lav eksponeringstoleranse»: det er bare fire-fem blendetrinn mellom der lys tegnes helt svart eller helt hvitt på filmen. Da nytter det ikke å ta bilder en solrik formiddag med harde skygger – fotografen må velge motiver innenfor filmens arbeidsområde.
– Man må ut akkurat ved solnedgang, eller soloppgang, eller på overskyete dager. Filmen har ganske høy kontrast, så hvis du har mykt lys, innenfor det disse fem blendertrinnene kan håndtere, og den litt kraftige kontrastkurven til lysbildefilmen slår til, så kan du få det til å synge ordentlig.
Kameraet Pål bruker er en moderne fortolkning av teknologi som i prinsippet er uforandret siden 1850-tallet. Bildet fokuseres ved å bevege belgen ut eller inn, og dermed justere avstand mellom optikken og fokusplanet der filmen sitter. Optikken kan også tiltes opp eller ned i vinkel i forhold til fokusplanet, slik at man justere hva som tegnes skarpt og uskarpt.
– I tillegg til både større filmformat, så får du også flere kreative muligheter i hvordan du velger at objektivet skal tegne bildet på filmen. Og det er jo litt av magien, hvordan objektivet tegner bildet. Det er det som er fotografi.
Pål legger ikke skjul på at lignende bilder kan skapes enklere og ekstremt mye billigere med et digitalkamera og etterarbeid i Photoshop. Men det er jo ikke noe gøy:
– Prosessen med å sette opp et storformastkamera, komponere bildet opp/ned og speilvendt på en stor mattskive, velge film, måle lyset, blende ned, sette inn et ark film og tenke «der tok jeg bildet»: Det er håndverket i det som gjør det gøy å holde på. Og så har man en original som kan legges i en eske, en original som er like fin når du eller barna dine tar den frem om 30 år, mens harddisken med tusenvis av bilder på for lengst har sluttet å snurre.
Pål Knutsen har tatt bilder hele livet, men ser på virksomheten som en hobby. Om det han gjør kan kalles kunst? Pytt, det er han ikke så opptatt av.
– I forhold til det rådende kunstsynet innenfor fotografi blir det fort litt sånn lett kitchy og postkort-pent, det jeg gjør. Men det lever jeg godt med. Det er dette jeg vil gjøre.
