Anlegg for musikk

TEKST OG FOTO: JAN OMDAHL

Dag Alveng jakter dyp innsikt både bak kameraet og foran stereoanlegget. Musikk og god lyd er hobby, lidenskap og besettelse for mannen mange kjenner som en av Norges ledende kunstfotografer.

Iet gigantisk loftsstudio i et gammelt industribygg et sted i gamle Oslo står Jan Garbarek og spiller saksofon. Stykket er «Molde Canticle», den ikoniske komposisjonen fra albumet I Took Up The Runes som i vokalversjon ble framført av Sissel Kyrkjebø sittende på en isbjørn under avslutningssermonien for vinter-OL i Albertville i 1992. Garbarek og medmusikere er ikke fysisk tilstede i loftsstudioet, men det virker slik, for musikken som strømmer fra et gigantisk stereoanlegg på rommets ene kortvegg låter til forveksling som lyden av levende musikk på høyt volum. Realismen er sjokkerende, lydtrykket fysisk, størrelsen på lybildet gigantisk, innsikten i musikkens mikrodetaljer forbløffende og gåsehudfremkallende. Stereoanleggets eier forsøker, med begrenset hell, å sette ord på det som foregår:

– Det er helt utrolig. Det er som å sitte i platerillene og kjøre rundt, som en gigantisk berg- og-dalbane av lyd.

Dag Alveng (f. 1953) slår ut med armene mot lydanlegget han har investert store summer og utallige timer i. Musikk og god lyd er hobby, lidenskap og besettelse for mannen mange kjenner som en av Norges ledende kunstfotografer. Foran anlegget, gjerne med en flaske god vin, er han i sitt ess. Langs veggene i studioet står innrammede analoge forstørrelser av Alvengs arbeider i ulike formater. I bakgrunnen driver en assistent med innramming av et nytt bilde. Alveng sjekker at den hvite tapen på baksiden legges riktig på. Det er ikke noe dill når et av fotografiene til en av Norges ledende kunstfotografer skal ut i verden til sin nye eier.

Alveng er en av meget få norske kunstnere representert både på The Metropolitan Museum of Art og The Museum of Modern Art i New York. Arbeidene hans er vist i solo- og gruppeutstillinger over hele verden, han har stilt ut hos Holly Solomon i New York, Museum Folkwang i Essen, Sprengel-museet i Hannover, Stedeijk-museet i Amsterdam. Moderna Museet i Stockholm, Museet for Samtidskunst i Oslo, Henie Onstad Kunstsenter i Bærum, og Telemark Kunstmuseum i Notodden. På 1970-tallet var han en av stifterne av Fotogalleriet, og en av fotografene som brakte oppmerksomhet til fotografi som kunstform i Norge.

Han har gitt ut en rekke bøker, nå sist Photographs from Telemark (Forlaget Press, 2021). En personlig favoritt er Racing (Forlaget Press, 2012) med motiver hentet fra en av Alvengs lidenskaper: Å kjøre fort med racerbil på bane. For tiden er det en liten Fiat Uno i racetrim som brukes til å ydmyke førere av langt dyrere og mer eksotiske sportsbiler.

Alveng er også sjakk-entusiast på sin hals, og var blant annet en av inititativtakerne til matchen mellom Magnus Carlsen og Hikaru Nakamura i Fischer Random-sjakk i 2018. Matchen foregikk på Henie Onstad Kunstsenter, inne i Alvengs utstilling «Tid som står stille», der han blant annet stilte ut en serie fotografier av gravsteinene til sjakklegender gjennom tidene.

For ikke så lenge siden skrev jeg her på Mat & Drikke om Pål Knutsen, hobbyfotograf som fotograferer landskap i Lofoten med 150 år gammel kamerateknologi. Knutsens håndbygde japanske storformatkamera bruker film i 4x5 tommers størrelse. Alveng tar det et solid hakk lenger, med noen svære beist av noen kameraer som bruker filmformatet 8x10 tommer, eller 20x25 centimeter.

– I gamle dager brukte de togvogner som kamera når de fotograferte jernbanen! Hele vognen ble et kamera med en film som da var en våtplate som var like stor som vognstørrelsen. Men dette kameraet er det største det er praktisk mullig å bruke, sier Alveng, og legger hånden på en gedigen innretning i tre og metall fra fabrikanten Deardorff i Chicago.

– Jo større negativet er, jo mindre blir forstørrelsen når jeg drar bildene opp, for eksempel i formatet 120x150 centimeter. Jeg ser tydelig forskjell. Alt blir bedre. Skarpere. Og riktigere. Du ser ikke korn.

En mest mulig korrekt og naturlig gjengivelse, høyest mulig opppløsning: der har du også noen stikkord for jakten på den optimale musikkgjengivelsen. Man skulle kanskje tro en vital og etterspurt kunstner som Alveng ikke trengte flere hobbyer, men her skal det altså handle om hans kanskje aller største lidenskap ved siden av virket som fotograf.

Hi-fi-interessen begynte som den gjerne gjorde for gutter i en viss alder på 1960-tallet; med stereoanlegget til far. Alvengs far var konsulent og reiste mye. Med på reisene var en egen koffert med platespiller til musikalske hyggestunder på hotellrommet. Hjemme hadde Alvengs far flere av de samme produktene som min egen far holdt seg med: En Tandberg TR1000 receiver, og et par Acoustic Research AR6 høyttalere. I tillegg hadde Alveng senior en Dual 1019 platespiller.

Junior kjøpte sine første høyttalere til gutterommet som 12-åring, et par «kjøleskapsstore» IMF Studio Monitor med transmisjonslinjeladet bass. Så bare balet det på seg.

- Jeg oppsøkte hifi-miljøet, ble kjent med Nils Jørgen Kjærnet og Terje Abrahamsen som konstruerte forsterkere i det som skulle bli Electrocompaniet, og kjøpte modellen som bare het The Two Channel Stereo Power Amplifier.

Senere dreide interessen mot de rivaliserende britiske merkene Linn og Naim, med elektronikk fra Naim og den legendariske platespilleren Linn Sondek LP12. Første gang jeg hørte musikk i Alvengs studio for noen år siden, var det et formidabelt batteri av Naims beste forsterkere som leverte strøm til et par Linn Isobarik høyttalere, mens en gigantisk subwoofer fra Naim leverte i overkant mye av de laveste frekvensene.

Siden da er det meste nytt i Alvengs rigg. Anlegget som nå spiller i enden av loftsstudioet, er noe av det største og drøyeste man kan høre av hi-hi her til lands. Jeg skal spare leseren for alt for mange tekniske detaljer, men noe må det bli. Her er det nemlig snakk om noe helt annet enn det folk flest vil forbinde med begrepet «stereoanlegg». Vi snakker for eksempel ikke om to høyttalere, men om en svær og komplisert rigg der ulike høyttalerkonstruksjoner med komponenter og finish av ekstrem kvalitet leverer lyd i ulike deler av frekvensområdet. Den dypeste bassen leveres av to monstrøse hornladede Devor 30-subwoofere fra den norske produsenten NNNN i Drammen. Mellombassen besørges av gigantiske tårn, minst to og en halv meter høye, med fem 15-tommers basselementer i hvert. Elementene beveges av magnetkonstruksjoner i den eksotiske metallegeringen Alnico, noe som vil få entusiaster til å nikke anerkjennende. Mellomtone og diskant strømmer fra spesialbygde hornhøyttalere med eksotiske og ekstremt kostbare drivere fra den japanske produsenten ALE. Høyttalerne får strøm fra forsterkere fra Pass Labs, Anaview og Crown. Det hele styres ved hjelp av et digitalt delefilter fra Groundsound, mens musikken kommer fra en vintage platespiller fra tyske EMT, en spolebåndspiller i studiokvalitet fra tyske Studer, og to ulike løsninger for strømming av digital musikk, en veldig dyr og en veldig billig.

Anlegget er av et kaliber det rett og slett ikke vil være plass til i et vanlig hjem. Fordelaktig er det også at det står i et bygg uten naboer, for når Aveng drar på med favoritter som nevnte Garbarek, Peter Gabriels «Mercy Street» eller Lee Ritenours «L.A. By Bike» er det lydtrykk og bassbølger som slår ut på Richters skala. Det er også en uanstrengt naturlighet og åpenhet i gjengivelsen som kan bringe fram en tåre i øyekroken hos en musikkelsker.

Det sies at det finnes to typer hi-fi-entusiaster: De som har stereoanlegg for å høre på musikk, og de som har musikk for å høre på stereoanlegg. I sistnevnte kategori finner man dem som utelukkende spiller plater med såkalte «demokvaliteter», gjerne spesielt vellydende innspillinger som får anlegget til å låte mest mulig imponerende.

Alveng spiller også enkelte slike med gutteaktig stolthet, men det er musikken som står i høysetet. Det går mye i jazz:

– Da jeg gikk på videregående, på Katta, bestemte jeg meg for å holde et foredrag i musikktimen om jazz. Og da tok jeg kontakt med en venn av meg som heter Martin Austad. Han spilte saksofon med Calle Neumann, og var veldig inne i jazzmiljøet i Norge. Så han brakte meg inn. Fra den tiden husker jeg særlig godt Bitches Brew og In A Silent Way med Miles Davis, det var de to sånne epokegjørende plater fra den tiden. Jeg har bare kjøpt plater jeg har hatt lyst på. Jeg ble tidlig kjent med Jan Garbarek og Manfred Eicher, og hørte mye på musikk fra Eichers plateselskap, ECM.

Her skal det skytes inn at Alveng ikke bare «kjente» Eicher, han bidro også med bilder til en rekke ECM-utgivelser: omslagsfoto på Miroslav Vitous’ Journey’s End, Paul Motians Lost In A Dream, John Potters Amores Pasados og tre av platene til Sinikka Langeland, dessuten med artistportretter på blant andre Pat Methenys 80/81, Haden, Garbarek og Gismontis Magico, Azimuths Départ, Steve Tibbets’ Northern Song og Jacob Youngs Evening Falls.

Den store studioplatespilleren fra EMT står mest ubrukt for tiden, etter at Alveng har solgt størstedelen av platesamlingen, et par tusen LP-plater, til Rock & Rolls i Stortingsgata, en bruktplatebutikk i verdensklasse.

– Det var en prosess som begynte for sikkert et år siden. Jeg føler jo ikke at jeg har kjøpt så mye plater opp gjennom årene, egentlig, men så hadde det jo vokst på seg etter hvert. Jeg beholdt kanskje 10-20 plater som jeg har fått av venner, plater med dedikasjon og sånt. Men jeg samler ikke på ting. Jeg har nesten et anti-samlergen, altså. Men nå er det jo en glede å kunne gå ut og kjøpe plater igjen.

– Har du kjøpt noen plater, da?

– Nei, ikke foreløpig.

– Men du vet at du kan?

– Ja, jeg vet at jeg kan. Det er akkurat det.