Afrika på tvers

AFRIKA PÅ TVERS

På safaritur gjennom 5 afrikanske land

Tekst & foto: Leif Sollie

Etter vårt første besøk i Sør-Afrika tilbake i 2003, ble vi fanget av Afrika. Litt etter litt utvidet vi radiusen vår, og etter hvert begynte en idé å ta form. Det skulle vise seg å bli en rundreise mer utfordrende enn vi hadde forestilt oss. Kanskje gapte vi over for mye.

Etter at vi hadde reist til Sør-Afrika for første gang, ble Cape Town og vindistriktene raskt et nytt favorittreisemål. De første årene dro vi på safariturer og fulgte de oppkjørte «turistløypene». Men etter hvert våget vi oss på lengre oppdagelsesturer og kjørte Sør-Afrika på kryss og tvers i leiebil. Spesielt i vår vintersesong fra november til mars, er det flott å reise til Sør-Afrika. Da er det full sommer der nede, og temperaturen ligger som regel mellom 25 og 35 grader.

DE WETSHOF ESATE I ROBERTSEN

STEENBERG FARM I CONSTANTIA

Du trenger ikke å reise langt. Bare innenfor en radius på to timers kjøring fra Cape Town, finner du nærmere 650 vingårder. Mange av dem er ufattelig vakre, og en del har egne restauranter og gode overnattingsmuligheter. De senere årene har dessuten sørafrikanske viner hatt en kraftig kvalitetsøkning, og mange av dem er internasjonale bestselgere.

PATERNOSTER

På vestkysten to timer nord for Cape Town ligger Paternoster med hvitmalte hus, endeløse strender hvor du kan spasere i timevis, plukke eksotiske skjell og nyte solen som speiler seg i havet. Stedet har i tillegg mange gode spisesteder.

Sør-Afrika er et vakkert land med mye god mat og drikke. Men det er også et land med store ulikheter, og selv om det er slutt på apartheid-tiden, har vi opplevd en del usunne holdninger fra mange hvites side.

Etter mange runder i Sør-Afrika begynte jeg å få øynene opp for Namibia og deretter for Botswana. Den lengste turen gikk fra hovedstaden Windhoek i Namibia, gjennom det oransje ørkenlandskapet og opp til Ethosa nær grensen til Angola. Så videre langs Atlanterhavskysten sørover der de rosa flamingoene samler seg i vannkanten, før vi til slutt endte opp i Cape Town. En fantastisk tur!

Vi har også hatt noen magiske safariturer til Skeleton Coast i Namibia, en fire dagers safari hvor man blir flydd inn i nasjonalparken, og en rundtur i Okavangodeltaet i Botswana. Begge kan anbefales på det varmeste.

AFRIKA PÅ TVERS

Men det var altså nå, etter å ha utforsket store deler av det sørlige Afrika, at en idé begynte å ta form. Hva med å leie en Jeep og kjøre Afrika på tvers.

Det gikk noen år, og vi ble enige om en slags rute. Vi ville fly fra Norge til Windhoek i Namibia. Der skulle vi leie to jeeper og kjøre to personer i hver bil videre østover inn i Botswana, så knekke rett nordover til Zambia og inn i nabolandet Malawi i øst før vi ville legge turen sørover igjen gjennom Mosambik og til slutt ende opp i Johannesburg i Sør-Afrika. Reiseruten var ambisiøs, og den skulle gjøres unna på litt under en måned. Det skulle vise seg å bli krevende, og det startet ikke veldig bra!

Vi ble hentet på flyplassen i Windhoek og kjørt rett til bilutleiefirmaet. Der var ikke bilene klarert, og først 28 timer etter avtalt utlevering, fikk vi bilene. Det ble mye venting på hotellet før vi var klare for avreise.

Der på det avsidesliggende hotellet utenfor Windhoek, møtte vi tilfeldigvis fire nordmenn som skulle sjekke opp forholdene for fiskeoppdrett i Namibia. Verden er ikke stor!

På det samme hotellet fikk dessuten storøyde besøkende opplevde noe de aldri hadde sett før: En haglskur av de sjeldne. Etter få minutter var gårdsplassen helt hvit, og ungene lagde snøballer for aller første gang i sitt liv. En halvtime senere var alt smeltet. Det var tross alt nesten 30 grader ute.

For oss var dette bare begynnelsen på en lang reise, og første etappe var virkelig lang. Nærmere 40 mil skulle vi klare i løpet av én dag. Vi skulle gjennom grensekontrollen mellom Namibia og Botswana, og det skulle vise seg at disse grensepasseringene kom til å ta sin tid.

Først utfylling av papirer for å komme ut av Namibia, så fremvise Covid-attester, få nye stempler og nye innreisedokumenter for å komme inn i Botswana. Og når du trodde at det ikke var mer papir igjen og at de i hvert fall måtte ha gått tomme for stempelsverte, så var det en egen kø for turistvisum, for kjøreavgifter og enda flere stempler på enda flere ark. Timene gikk, og det endte med at vi måtte kjøre på svært dårlige veier i stummende mørke. Det er i sånne stunder du er glad for store, pålitelige Toyota HiAce 4x4.

Ut av mørket dukket endelig vårt første overnattingssted opp, en liten safaricamp med stusselige soverom. Men til gjengjeld med en god sebrabiff og en Windhoek Lager som må sies å være det sørlige Afrikas beste pilsnerøl.

Målet neste dag var en safaricamp i utkanten av Kalahariørkenen, det enorme ørkenområdet som dekker store deler av Botswana og strekker seg over grensen til Namibia og Sør-Afrika.

Ved siden av de tidvis hullete veibanene og dårlige grusveiene, gikk husdyrene løse langs veien og gjerne midt i veibanen. Utstyrt med GPS og Google Maps trodde vi likevel at kjøringen ville bli grei skuring. Det var bare å følge ruten på skjermen – trodde vi – og lot oss lure inn på en vei som tilsynelatende skulle føre oss til riktig sted. Så feil kan man ta. Det var bare å snu.

Takket være noen militære som vi møtte, fikk vi forklart at det gikk en vei gjennom sanddynene langs et viltgjerde, 100 meter innenfor hovedveien. Vi måtte bare gi bånn gass for å komme oss over noen bakketopper og inn på noe som lignet en vei. Det var ikke stort mer enn to hjulspor i sanden.

På den andre siden av hjulsporet gikk det enda et langsgående gjerde. Det var i elendig forfatning, og dyrene gikk ut og inn som det passet. Vi hadde fått klar beskjed på forhånd. Hvis vi kjørte på et dyr, måtte vi betale eieren det dyret kostet. Etter noen kilometer var vi bare 5-6 meter fra å kjøre på en fullvoksen sjiraff. Når du ser dem på så nært hold, får du virkelig en forståelse av størrelsen – og høyden. Vi skvatt så det holdt og klarte akkurat å stoppe i tide.

I flere timer kjørte vi langs dette gjerdet. Fort gikk det ikke, og vi holdt på å sette oss fast flere ganger. Ingen skilt, ingen ting som kunne indikere at vi var på riktig vei. Bare kilometer på kilometer med endeløs sand. Men så – etter flere timer traff vi på en jeep med en sjåfør som ventet på oss. Deretter var det siste stykket fram til neste safaricamp en ren parademarsj, og i enden av marsjen ble vi tatt imot av en syngende velkomstkomité.

Thamo Telele ligger naturskjønt til ved et stort vannhull hvor dyrene kommer for å drikke. Våren var ennå ikke kommet, og det var knusktørt de fleste stedene ute i terrenget. Da flokkes dyrene rundt vannhullene for å slukke tørsten. Der kunne vi se antiloper, sebraer og løver fra teltene våre som var utstyrt med dobbeltseng, toalett, dusj og garderobe. Ren luksus i villmarken.

Da vi ble vekket ved 5-tiden var det fortsatt mørkt, men under frokosten begynte det sakte å lysne. Morgenene var kjølige, og vi måtte ha med en jakke på morgenturen. Sakte, men sikkert mens solen klatret på himmelen, begynte dyrelivet å våkne. Fra 5-6 tiden om morgenen varte den første turen rundt 5 timer. Etter lunsj var det en ny tur på ca. 3 timer. Setene i disse jeepene er ikke de mest behagelige, så man kjenner det etter en 7-8 timers dag. Men masse dyr får du se!

Etter noen kilometer i knusktørt terreng kom vi fram til et vannhull omgitt av trær og busker. Ulike antiloper, vortesvin, bøfler, sjiraffer og sebraer trakk ned til vannkanten. Etter bare få minutter kom fire løver vandrende, en hann og tre hunnløver. De andre dyrene holdt seg på god avstand, men løvene er ikke i jaktmodus på den tiden av dagen. 35 varmegrader innbyr ikke til jakt, den foregår helst på kvelden og natten.

På de neste fem turene fikk vi se mengder av ulike antiloper, små grupper med elefanter og giraffer og en enkelt leopard. Men ingen neshorn, ingen geparder.

Hovedformålet vårt med denne turen var å besøke flere safariparker for å se om dyrelivet fortsatt var like mangfoldig og spektakulært som det har vært, eller om krypskyttere, safariturisme og naturinngrep er i ferd med å ødelegge disse områdene. Det er et fantastisk skue å se alle disse ville dyrene i sitt rette habitat. Hvis det ender med at de bare finnes i dårlige dyreparker, har vi gjort noe fryktelig dumt.

WWF jobber hardt for å stoppe krypskyttere og for å bevare bestandene. Likevel opplevde vi ved selvsyn å se storviltjegere komme inn på en flyplass i Zambia med et «lass» av våpen, og i Namibia er det fortsatt mulig å jakte på geparder. Det hører ikke hjemme noe sted når det bare er rundt 7000 geparder igjen i hele verden.

I Shinjukus bakgater opplevde vi en religiøs prosesjon, et stemningsfylt skue i sin fargeprakt.

Du bor trygt på Private Game safari-stedene. Etter mørkets frambrudd kommer vakter og henter deg ved teltet ditt og følger deg til middag eller frokost. Det er bra komfort og god mat og drikke.

Kveldsturene med jeep ble alltid avsluttet med en «sun-downer» – altså noe å drikke og litt småsnacks ute i det fri – før vi returnerte til campen.

Etter tre døgn bar det videre, og fra Maun som er Botswanas femte største by og ligger nord i landet, ble vi fraktet med småfly til neste safaricamp.

Flyturen varte knappe 50 minutter, og vi fløy over sumpområder og savanner, elver og innsjøer. Det var stort sett åpent terreng bare avbrutt av små skogholt og klynger av trær.

Her foregikk safariturene i et helt annen natur, men dyrelivet var det samme. Med ett unntak: I de små innsjøene og elveleiene var det mye flodhester. I Okavangodeltaet er det mye vann store deler av året, og her ser det ut til at flodhestene er i sitt rette element. Om dagen kjøler de seg ned i vannet før de går opp på land og spiser når mørket faller på.

De ser så late og ufarlige ut, men er ett av verdens farligste dyr. Hvert år tar flodhester livet av 500 mennesker i Afrika, og det digre gapet med de sterke tennene gjør at den kan bite over en krokodille på tvers.

De tankene hadde vi i bakhodet da vi skulle ta oss over en oversvømmet kjørevei for å komme tilbake til leiren. «Det er ganske dypt,» sa sjåføren og ba oss holde bena høyt. I det samme dukket det opp en flodhest i «kjørebanen». Den nektet å flytte på seg, og du argumenterer ikke med en flodhest, selv ikke når du sitter i bil. Det var bare å kjøre en lang omvei for å komme oss hjem til leiren igjen.

Du blir aldri lei av det rike dyrelivet, av flokker med ulike antiloper og sebraer og et helt kobbel med villhunder som jakter på byttet sitt. Vi tenker på løven som kongen av rovdyrene, men løven klarer bare å felle fire av ti byttedyr. Når det kommer til jakt, er det villhunden som er Afrikas beste jeger.

Men selv om vi så mengder av dyr, var det enkelte vi var spesielt på jakt etter. Og endelig – i det tørre gresset lå en leopard og slappet av. Selv om den afrikanske leoparden er den mest utbredte, står flere av artene i fare for å bli utryddet av krypskyttere og mangel på byttedyr. Denne som lå og slappet av var én av de to vi så på hele safarirunden. Men fortsatt ingen neshorn eller geparder å se.

Antiloper av alle slag.

3-stjerners restaurantens inngang til venstre. Vår favoritt, til høyre.

Fuglelivet i sørlige Afrika er meget rikt, og det finnes mer enn 850 ulike arter.

1. Salnebb stork (saddle-billed stork).

2. Sørlig gulnebbnebb (Southern yellow-billed hornbill).

3. Ville struser løper fort når de må. Farten kan komme oppimot 70 km/t.

Fra hovedstaden Lilongwe i Malawi fløy vi videre til Malawisjøen og øyperlen Likoma Island. Innsjøen ligger på grensen mellom Malawi og Mosambik, og Likoma Island minner litt om en stillehavsøy med slaraffenliv, god mat og drikke. Men mens vi lå der på stranden med tærne i vannet og utsikt over dette som er Afrikas tredje største innsjø, lurte vi på hvorfor ikke bønder og husstander har bygd vanningssystemer for å hente ferskvann til de tørre jordflekkene sine.

Huntingdon House

Etter late dager på stranden var neste stopp Huntingdon House, en fantastisk velholdt og storslått te- og kaffeplantasje i gammel engelsk kolonistil. Her skulle jeg gjerne ha tilbrakt noen dager, men forsinkelser og nok en lang kjøretur gjorde at vi ikke nådde fram før godt etter mørkets frembrudd. Det ble med en G&T, middag og rett til køys.

Så startet marerittet.

Vi hadde fått anbefalt en kjørerute hvor vi skulle krysse grensen og kjøre innover i Mosambik ned mot et fergeleie hvor vi kunne få fraktet bilene over floden.

Først brukte vi et par timer på grensestasjonen for å komme ut av Malawi. Nye stempler, papirer og dollarsedler gikk fra hånd til hånd. Så var det en kilometer eller to til grenseposten for å komme inn i Mosambik. Her skulle vi fotograferes før innreise. Man skulle tro at det ville være en enkel prosedyre. Bare å trykke på utløserknappen så ville vi være foreviget i fire farger. Men ingen av de ansatte visste hvordan de skulle bruke utstyret, og vi ble deres prøvekaniner. Det tok fem hele timer før resultatet var til å leve med. I langt over 30 graders varme og uten aircondition på venterommet, måtte vi med jevne mellomrom sette oss i bilene og la kjøleren stå på. Rett og slett for å overleve. Toalettet hadde ikke papir, og det var ingen mulighet for å få kjøpt en flaske kaldt vann. Da vi endelig fikk lov til å passere grensen, viste det seg at veien som vi skulle følge i flere timer ikke var mer enn to hjulspor i sanden.

Etter flere timer kom vi fram til fergeleiet. Der ble vi møtt av storøyde afrikanere som lurte på hvordan i all verden vi hadde tenkt til å komme oss over floden med bil. Bilfergen som vi hadde fått anbefalt, hadde sluttet å gå for flere år siden. Nå var det bare en liten passasjerferge i drift. Det fantes ingen andre ferger eller broer som vi kunne komme oss over. Vår eneste løsning var å kjøre tilbake til grensen samme vei som vi var kommet. Nå begynte mørket å senke seg, og det ville ikke være mulig å kjøre videre før det lysnet igjen.

En stund tidligere hadde vi kjørt forbi en liten landsby og besluttet å dra tilbake dit. Vi hadde et helt utvalg visa- og kredittkort, men nesten ingen kontanter igjen. I den vesle landsbyen fantes det to minibanker, men ingen penger i noen av dem. Til slutt klarte vi å skaffe oss fire billige overnattingsrom og noe som lignet på mat. Men vi fikk oss i det minste en øl – og rommene må sies å være unike.

Jeg har reist mye og vært med på en del opp gjennom årene, men dette må være den mest ubehagelige overnattingen så langt. Dusjen virket ikke. Ikke toalettet heller. Det var ikke vann i vaskeservanten, og alt var skittent så det holdt – og litt til. Måtte du gjøre fra deg, måtte du ta en øse fra en 10 liters bøtte med vann og skylle ned etterlatenskapene.

Det var krypdyr på veggene, og teppet på gulvet hadde klart sett sine beste dager. Morgenen etter våknet vi med en mosaikk av insektstikk på kroppen. Men frokosten var i det minste inkludert i romprisen. Det gjelder å glede seg over det man kan.

Etter frokost var det bare å stille seg i kø utenfor byens eneste banklokale. Mannen foran oss hentet ut en bunke med penger på størrelse med en murstein. Pengene fikk han utlevert i store poser. Lokal valuta var tydeligvis ikke mye verdt.

Da det endelig var vår tur, fikk vi beskjed om at vi ikke kunne hente ut penger fra kassereren, men måtte ta dem ut i minibanken utenfor. Etter noe om og, men ble han med oss ut for å vise oss hvordan. Skjermen viste bare et lokalt språk, så det var ikke enkelt å forstå. Til slutt fikk vi likevel nok penger til å komme oss videre.

Etter en kort rådslagning bestemte vi oss for å kjøre inn i Malawi igjen. Hele reiseruten med alle overnattinger var bestilt og betalt på forhånd, men det var bare å avbryte resten av turen. Vi ville aldri klare å ta igjen tapt tid slik at vi rakk de neste overnattingene.

Da vi skulle inn i Malawi igjen var strømmen på grensekontrollen gått, og vi fikk bare et midlertidig stempel i passet med streng beskjed om å møte opp på et kontor i hovedstaden for blant annet å betale for turistvisumet. Vi gjorde som vi bedt om, men der fikk vi vite at vi var kommet ulovlig inn i Malawi og måtte dra tilbake på hotellet og søke om turistvisum på nettet. Når det var innvilget, skulle vi komme tilbake på kontoret for å få rett stempel i passet. Først da kunne vi få gyldig utreise.

I Malawi var det et utall politikontroller langs veiene, og de skulle sjekke alt mulig. Vi klarte selvfølgelig å få fartsbot – på begge bilene. Å kjøre i 69 km/t i 50-sone viste seg å bli en kostbar affære. Hele 250 kroner i bot for begge to.

Men denne bilen med den unike lasten slapp gjennom en politikontroll. Han hadde nok mistet lappen på stedet hvis han hadde blitt stoppet i kontroll i Norge.

På toppen av det hele viste det seg at 70% av bensinstasjonene vi kjørte forbi på vei inn til hovedstaden Lilongwe var lukket på grunn av bensinrasjonering. Malawi er tvunget til å betale for bensin og diesel i amerikanske dollar, og det hadde de tydeligvis ikke nok av i perioder. Foran de få bensinstasjonene som holdt åpent var det kilometer lange bilkøer hvor folk ventet tålmodig på tur. Vi var heldige og fant til slutt en stasjon som hadde litt diesel igjen, så vi klarte oss til reisens slutt.

Tålmodigheten vår begynte på dette tidspunktet å bli en smule tynnslitt. Det toppet seg med at en muskelbunt av en militærperson, selvsagt utstyrt med maskingevær, stoppet oss og lurte på hva vi hadde i bilen. Han sjekket baklukene og fant tydeligvis ut at alt var OK. Men avsluttet med følgende: Jeg er tørst! Har dere en kald Fanta? Som om vi var en omreisende Narvesen-kiosk.

Men du må være forberedt på tiggere underveis. Vi hadde krysset store landområder, kjørt forbi små landsbyer og gjennom uveisomme steder. Når du kommer til Malawi, kommer du dessuten til ett av verdens fattigste land. 15 år etter min forrige tur i Namibia og Botswana synes jeg ikke det er mye fremgang å spore utenfor byområdene. Fattigdommen råder og mange bor i uferdige små hus og hytter. Jobber er fortsatt stor mangelvare, og en liten jordlapp og noen få geiter og høner er det som holder dem i live.

Etter to overnattinger i Lilongwe fikk vi returnert bilene, byttet flybilletter og kunne gå ombord i Ethiopian Airlines til Johannesburg før vi kunne begynne på hjemreisen til Norge. Vi hadde krysset fem landegrenser, lagt bak oss rundt 3000 kilometer, oftest på dårlig vei, sett løver og antiloper, leoparder og elefanter – men fortsatt ingen neshorn og geparder. Og vi har lært at du kan planlegge så godt det bare går an, det redder deg hverken fra frustrasjon, stempelhelvete eller ren og skjær uflaks.

Men dette kan være greit å vite:

Forsikre deg om at alle turistvisumene er betalt og er gyldige. I flere land kan de bare kjøpes på nett, ikke ved grensen.
Ha med nok kontanter, det vil si US dollars.
Å leie en leiebil i ett land og krysse grensen og kjøre gjennom flere land, byr på problemer. Du må betale veiavgifter, og myndighetene er ekstra på vakt for smugling. Ved den ene grensepasseringen lette de nøye gjennom hele bilen for å sjekke for narkotika- og våpensmugling. Det tok sin tid.
Ikke stol blindt på reiseruter andre har lagt opp for deg.
Mange afrikanske land tar av en eller annen grunn ikke imot USD som er eldre enn 2015. Vi fikk aldri forklart hvorfor. Så regn med at de refuserer en god del av sedlene du prøver å betale med.
Ingen grenseoverganger vi passerte tok Visa-kort eller andre kredittkort.
Vær innstilt på å måtte stå i mange og lange køer for å få stemplet og godkjent papirer.

Så vår konklusjon er:
De beste safaricampene i Sør-Afrika er minst like bra med tanke på hvor mange ulike dyr dere får sett. Singita Boulders Lodge i Kruger National Park, Kwandwe Private Game Reserve utenfor Grahamstown, og Shamwari Private Game Reserve i Eastern Cape, er fullt på høyde eller bedre, selv om de ikke er billige.

Men god tur – hvis du fortsatt skulle ha mot og lyst til å legge ut i våre hjulspor.

Vi som foretok denne reisen var:

Sverre Bjørnsen, Jens Jacob Lund, Helge Bjørnsen og undertegnede.

Solnedgangene i Botswana er spektakulære!

Etter endt tur lagde vi et intervju med WWF om den sterkt nedadgående villdyrbestanden i Afrika.

Her kan du lese det intervjuet . . .
matogdrikke.no/påjaktetterdefemstoreafrika