Sort gull fra Stavanger
Mat & Drikke var på besøk da Norges ledende vinylfabrikk presset 25000 Jokke-plater.
Tekst og foto: Jan Omdahl
Stavanger, sent i august; Et tidligere bryggerilokale i tilknytning til Tou Scene summer av febrilsk aktivitet og lyden av luft under høyt trykk. To svære maskiner av merket Warmtone Record Press fra Canada omgjør klumper av myk vinyl, oppvarmet til 170 grader, til ferdige LP-plater med Jokke & Valentinerne.
Ved den ene av to platepresser på T-Time Vinyl Plant finjusterer daglig leder Sigve Håland trykketid, varming, lufting og vannkjøling (med sjøvann fra fjorden noen hundre meter nedenfor) for å komme nærmest mulig den perfekte kopien av musikk som ble spilt inn en gang på 1980-tallet. De svære vinylpressene er automatiserte, men det er mye håndverk involvert, forteller Håland over lyden av vinyl som presses med voldsomt trykk.
– Alt gjør en forskjell. Ingen kopier blir eksakt like.
Jokke & Valentinerne 1-5 er den folkefinansierte boksen med ferske vinylutgaver av Jokke-katalogens fem album fra Alt kan repareres (1986) til Alt kan repeteres (1994), samt EP, postkort, buttons, klistremerker og plakater, i en lekker boks designet av Dimitri Solvang-Kayiambakis. Nær 2500 sjeler har bladd opp 2000 kroner hver for boksen, som utgis i et samarbeid mellom plateselskapet Jeps, Falck Forlag og platebutikken Big Dipper. I tillegg til boksene med fem LP-plater og en EP i hver, skal det presses 1000 svarte og 1000 fargede eksemplarer av hver av de fem LP-ene for individuelt salg, i alt 25000 plater, eller deromkring.
Boksene er i disse dager sendt ut til glade Jokke-fans, ganske nøyaktig sammenfallende med det som ville vært Jokkes 60-årsdag den 8. september. Oddsene er gode for at kundene blir fornøyde. T-Time har i løpet av relativt kort tid etter etableringen i 2020 skaffet seg et ry som leverandør av kvalitetspressinger på LP, noe som absolutt ikke er en selvfølge i vinylens nye gullalder. Store fabrikker rundt i verden driver samlebåndsproduksjon av store opplag under tidspress, ikke alltid med det samme kvalitetsfokuset som var en selvfølge i vinylens gullalder på 1960-70-80-tallet. Resultatet kan fort bli plater med knitring, sparking og annen ulyd fra produksjonen.
Ikke slik å forstå at alt som kommer ut av pressene i Stavanger er perfekt. Noe kasseres etter kvalitetskontroll, og i hyllene i T-Times lytterom står kopier av alle pressede plater og venter på mulige misfornøyde kunder. Dem er det nok ikke så mange av, for i Stavanger gjør man det på gamlemåten. Hver eneste trykket plate inspiseres visuelt under spesiallys før pakking, og det prøvelyttes til en rekke eksemplarer fra et opplag.
Janove & co.
Noen ringrev i vinylbransjen er Sigve Håland ikke. Han har blant annet bakgrunn som bokbinder og fra en tid i metallurgisk industri, men det var bekjentskapet med tidligere Kaizers Orchestra-frontmann Janove Ottesen som skulle gjøre Håland til leder for Norges eneste vinylfabrikk. På en av Ottesens soloturneer kjørte han utstyr og ordnet med merch-produkter, og en dag kom Ottesen og trommeslager Børge Fjordheim til ham med en idé: De ville presse platene sine selv.
– Det var jo en bra idé, sa jeg. «Ja, vet du hva det beste med den er?», svarte Janove. «Ja, det er nok at jeg skal gjøre det», svarte jeg. «Helt riktig. Vi har ikke tid. Vi skal spille musikk».
I juni 2019 låste Håland opp døra til lokalene i tilknytning til Tou Scene. Etter endt tjeneste som bryggerilokale var de blant annet blitt brukt som øvingslokaler, og bar preg av det: Mugne gulvtepper, mengder av sigarettsneiper, tomme ølbokser og generelt shabby forhold.
– Det var grufullt. Alt måtte rives ut før vi kunne male og bygge infrastruktur.
Med på eiersiden i T-Time ved siden av Ottesen, Håland og Fjordheim er a-has Magne Furuholmen, Stavanger Symfoniorkester, Bjarne Stensli, George Tanderø og Tou Scene.
Den ene platepressen ble overtatt fra Coastal Town Records i Egersund, som gikk konkurs i 2020. Coastal Town var Norges første platepresseri siden 1990-tallet, men kom aldri skikkelig ut av startblokkene. T-Time er allerede oppe på et annet nivå, med oppdrag for Aurora, Anette Askvik, Kvelertak, Sivert Høyem, Kaizers Orchestra, Janove Ottesen solo, Knut Reiersrud, Lars Lillo-Stenberg og mange fler, inkludert en del sentrale navn i norsk jazz.
Daniel Lanois
Fabrikkens mest celebre kunde er utvilsomt den kanadiske artisten og superprodusenten Daniel Lanois. Lanois har gitt ut en rekke gode album under eget navn, men er vel så kjent som produsent av plater med legender som Bob Dylan, Neil Young, Peter Gabriel, Robbie Robertson og U2, sistnevnte i samarbeid med Brian Eno.
Lanois ratter også godlyd på sine egne plater, og Håland trekker fram Belladonna, et vakkert, og velprodusert instrumentalalbum fra 2005 som T-Time gjorde et opptrykk av tidligere i år for salg direkte på Lanois' konserter. Dette er lydmalerier som skjemmes av den typen spraking, knepp og knitring det kunne være en del av på originalutgivelsen. Nyopptrykket fra Tou er tilnærmet helt fritt for støy, noe som også kommenteres av fornøyde eiere på Discogs, et nettsamfunn for platesamlere.
Foto: Marthe Vannebo
Daniel Lanois
Lanois var så fornøyd med resultatet at flere andre plater i katalogen hans også har fått nyopptrykk i Stavanger. Og etter å ha sammenliknet min 2003-utgave av Shine, presset hos Rainbo Records i California, med 2024-utgaven fra Stavanger, må jeg si meg enig med Discogs-brukeren dianardo: Finally, a great pressing of this record. The original 2003 Rainbo pressing was noisy and very distracting during the quieter parts of the album. This pressing is fantastic.
Men hvordan får et lite vinylpresseri i Rogaland oppdrag for en internasjonal størrelse som Lanois?
– Det var mangel på platepresser i verden, og vi fikk noen jobber fra England. Den første var The Damneds punkklassiker Damned Damned Damned. Etter å ha fått gode tilbakemeldinger på den jobben, sa vi til plateselskapet, BMG, at hvis de hadde oppdrag på noe kvalitetsvinyl som krevde litt mer av fabrikken, var vi interesserte.
I 2022 datt det plutselig inn en ordre, og den var fra Daniel Lanois. Da holdt jeg på å ramle av stolen her.
Det var Lanois' foreløpig siste studioalbum, Player, Piano, som skulle trykkes. Testpressingen fra T-Time ble sendt til Lanois, og etter en stund kom det tilbakemelding via plateselskapet i Tyskland: Det var en av de beste testpressingene den kanadiske ringreven noen gang hadde hørt. Dermed begynte hjulene å rulle, og T-Time presset 5000 eksemplarer av Player, Piano.
En stund senere kom det en henvendelse via fotografen og designeren Marthe Vannebo, som har gjort flere omslag for Lanois, deriblant Player, Piano, og som jobber tett med ham: Kunne T-Time presse et nytt opplag av tre tidligere Lanois-utgivelser; Shine, Acadie, og Belladonna? Det var opprinnelig snakk om at en trykkeri i Canada skulle gjøre jobben, men da Lanois fant ut at det var eid av GZ i Tsjekkia, ville han heller at Håland & co. skulle gjøre jobben. Platene skulle selges til fans etter konsertene.
– Så nå står Lanois ute på turné og gjør reklame for T-Time Vinyl Plant, forteller en stolt Håland.
Kun pressing
Mens en del av de store vinylfabrikkene ute i verden også produserer metallplatene som brukes til å presse vinyl, er T-Time et rendyrket trykkeri. Om ikke plateselskap og artist har andre preferanser, gjøres først såkalt kutting hos 24 Mastering i Nederland. Utgangspunktet er en såkalt master med ferdig produsert, mikset og mastret musikk. Lydsignalet fra masteren brukes til å kutte riller i en tolv tommer stor, rund metallplate dekket med et neglelakkliknende materiale. Det er håndverk på høyt nivå:
– Da vi starta opp, utfordra vi flere aktører til å kutte for oss. Vi fikk så sinnssykt forskjellige utgivelser tilbake at det var nesten helt utrolig. Jeg kan spille den beste og den dårligste vi fikk for deg, så kan du høre hvor mye bare en kutter har å si.
Håland spiller to versjoner av samme innspilling, kuttet av to ulike teknikere. Forskjellen i lydkvalitet er slående: Den ene plata låter flatt og livløst, den andre er åpen og full av energi.
De ferdig kuttede lakkplatene, en for hver plateside, sendes videre til Stamper Discs i Sheffield i England, som kopierer dem videre til metallplater kledt med nikkel gjennom en kompleks og omstendelig elektrokjemisk og metallurgisk prosess. Sluttresultatet er en negativ metallkopi av lakkplaten, der rillene er mikroskopiske «fjellkjeder» i steder for «dalfører». Denne kalles en stamper. Med to slike stampere, en for hver plateside, har man metalldelene som skal til for å presse vinyl.
Hos T-Time festes stamperne oppe og nede i vinylpressen, som enkelt sagt fungerer som et avansert vaffeljern i monsterstørrelse. «Valffelrøren» er polyvinylklorid, eller PVC, laget ved at små pellets varmes opp og formes til en myk puck av vinyl.
Svart er best
Vinyl er vanligvis svart, men kan også være klar eller farget. Farget vinyl er noe mange synes er stas, men som vi som er opptatt av lydkvalitet helst styrer klar av. Håland bekrefter at det er noe med kjemien i svart vinyl som utvetydig gir det lydmessig beste resultatet, med mulig unntak for en ny vinylformel han har fått produsert på bestilling, som han kaller «ultra virgin». Den er ikke tilsatt karbon som svart vinyl, og ser nærmest ut som frostet glass, ikke ulikt råstoffet det amerikanske spesialistselskapet Analoge Productions bruker i sine rådyre og meget vellydende UHQR-pressinger.
Vi hører en plate med den lokale størrelsen Anette Askvik, presset med den nye vinylformelen i begrenset opplag på 300 for salg på et hi-fi-show i Hong Kong. To låter får breie seg over hver sin plateside avspilt på 45 omdreininger i minuttet. Det er kanskje ikke helt min musikk, men det låter meget bra. Pressingen er feilfri og tyst, lydbildet stort, varmt, luftig, med detaljer og tekstur.
Kvalitet koster
Men en norsk vinylfabrikk kan ikke leve av kinesiske hi-hi-fans alene. Håland legger ikke skjul på at det er krevende å få det til å gå rundt:
– I fjor var det minus, og året før var det tilsvarende pluss. Året før der gikk vi omtrent i null. I år ligger vi foreløpig bitte litt i pluss, men det er knallhardt. Om et år eller halvannet skal vi være kvitt det meste av gjelda, men det tar noen år til å bygge dette. Store oppdrag som Jokke-boksen hjelper på, men de fleste jobbene er mindre opplag på alt fra noen hundre til kanskje 1500 eksemplarer. Businessen blir ikke enklere av at en lokal småskalaprodusent med et fåtall ansatte og knallhardt kvalitetsfokus må ta 10-15 kroner mer per plate levert til plateselskapet enn de store fabrikkene. Det blir fort en betydelig prisdifferanse ut til forbrukeren.
– Du kan ikke bare trykke på «play» og kjøre gjennom. Kvalitet koster, men det er det dessverre ikke alle i bransjen som bryr seg om.
