Et slipp på det helt jevne, kan vi si om marsslippet. Skal vi få unna det som ikke er så greit? En helt forferdelig, ekstremt-billig sørafrikansk rosévin, Bombus på plastflaske, som gjør skam på både landet og druesorten. Syntetisk eksplosjon i et tyggegummi-laboratorium. Så var det et lite knippe med inntørkede, gamle Bordeaux’er som ikke utgjorde noe velbehag på mine smaksløker. Så var det et knippe Nebbiolo-viner, noen av dem inntørkede til hakket før støvet, fra Gattinara i Nord-Italia.

Noen av de hvite østerrikske rieslingene var heller ikke noen højdare, sett fra denne kanten. Det mangler liksom noe i midten, der. Men hva var det da som var drikkelig i dette faktisk overraskende lille slippet? Som bare var på 34 viner i basisutvalget?

 

Jo, flere saker. Et par morsomme «verdensrieslinger», den ene fra Cono Sur i Chile. Umiskjennelig Riesling med opulent petroleum. Og fedme og plommekrutt. Burde være jubileumsvin hos Equinor. Så en presis og delikat Riesling fra kjølige Clare Valley i South Australia, et stykke nord for Adelaide. 

Morsomt at også velrenommerte Greywacke Vineyards på Sør-øya på New Zealand stiller med en fortryllende Wild Sauvignon 2020 i basisutvalget. Det er den spesielle, litt leirholdige jorden der som gjør smaken så unik. Den har ikke det sprelske, grønne, nyligkuttede gresspreget med dryppende tropefrukt som en god del andre fra New Zealand har. Dette er på mange måter en mat-sauvignon med struktur så det holder.

​

Mens vi er på de kanter: Tre i utgangspunktet interessante Pinot Noir-viner fra de kjøligere områdene rundt Melbourne i Australia kunne fremvise frukt som – for to av vinenes del – ikke var altfor kokt i preget. Det er jo det som er problemet med Pinot fra Den nye verden. Det blir gjerne litt syltetøy av det. Derfor har jeg bare tatt med to av de tre her.

​

Toscana – du husker vel Toscana? Dette området i det sentrale Italia har omtrent falt helt ut av interessessfæren hos norske vinkjøpere. I hvert fall ser jeg lite interesse. Men en Rosso di Montepulciano fra velrenommerte Avignonesi til rundt 200 kroner, er alltid interessant, hvis vinen er god. Og det er den. Ikke noe fatpreg å snakke om her, bare Sangiovese-druens litt fyldig-fete variant fra denne sørlige delen av Toscana. Pizza og pasta er alltid fint å ha vin til.

​

I Vinmonopolets testutvalg, der importørene får lov til å få sine egne, utplukkede viner i testsalg, er det to godbiter. Den ene er False Bay Chenin Blanc fra Sør-Afrika. En superbillig og god Chenin Blanc, spontangjæret og med masse personlighet – til den prisen.

​

Så stiller gode Berne fra Provence med en dugelig rosévin, som har akkurat den passe blandingen av sjarme og lettbent, elegant konsentrasjon.