VIN
– drikken som rommer mest menneskelighet
Tekst og foto: Johanna Holt Kleive
Jeg besøkte en av de eldste naturvinforhandlerne i Bordeaux, og forstod hvorfor vin er drikken som rommer mest menneskelighet.
Jeg snublet over Cousin & Compagnie en sen ettermiddag i Bordeaux for ett år siden: En blå dør i en sjarmerende brosteinsgate. Jeg visste umiddelbart at dette var et sted jeg kom til å elske.
Bak døren åpenbarte det seg et slags gastronomisk fristed. En sal med liv, latter og glass som klirret. Her sto unge og gamle tett i tett med nesen nedi glasset, mens butikkens ansatte begeistret fortalte om produsentene sine, som om det var egne slektninger de presenterte.
En velkledd mann med mye skjegg, og enda større entusiasme møtte meg i døra. Lilian Séguier var hans navn. Eieren av stedet. En vinens formidler og kurator av flytende eliksir. Han pekte mot en liten plakat: «Ukens fellessmaking – fem produsenter, charcuterie og samtale for 10 euro». Jeg var velkommen til å bli med.
Det slo meg at jeg nok aldri kommer til å finne meg til rette i Norge. Vinmonopolet, hvor uinspirerende er det ikke å handle vin der, til sammenligning?
VIN MED KART OG KOMPASS
Jeg var egentlig bare på jakt etter en vin til ovnsstekt kylling. Gjestene var på vei, kyllingen i ovnen. Tiden var med andre ord knapp. Men Séguier hadde tid. Massevis av den. Med stoisk ro hentet han den ene flasken etter den andre, og snart stod jeg foran et helt kor av vin: alle laget på syrah og grenache, men med distinkt stemme.
Han brukte omtrent en halvtime på å fortelle om deres intrikate detaljer. Pekte på et slitt kart på veggen, dro fingeren nedover elver og over fjell:
– Her har vi en vin fra Normandie. Leire, stein og biodynamikk. Middels fylde, friskhet, krydret avslutning.
– Denne, derimot, kommer med bringebær og solstøv. En ikonisk produsent. Og dessuten et meget nasjonalt uttrykk.
– Denne her? Middelhavssol og krydder, men med lett kropp. Likevel er den greedy nok til å forføre dine gjester, sier han.
Jeg spurte: Hva ville du valgt?
– Det kommer an på, svarte han med et smil. Kanskje du burde spise halvparten av kyllingen i dag, og teste en ny vin til restene i morgen.
Jeg kjøpte fire flasker. Alt annet ville vært galskap.
TRE TIÅR MED MOTSTAND OG MAGI
I år fyller Cousin & Compagnie 30 år. En pioner som turte å selge naturvin i Bordeaux før det var kult. Eller lov, for den saks skyld. En vinbutikk som mer minner om en idé enn en forretning: Vin skal være levende, ærlig og personlig. Ikke nødvendigvis funky, men ekte.
– En naturvin som smaker som junkfood? Fullstendig uinteressant, sier Séguier, og rister på hodet.
Butikken tilbyr «gems» – ikke bare i markedsføringsforstand, men faktiske edelstener: Vin laget med respekt, kjærlighet og nysgjerrighet. Her får du like gjerne klassisk Bordeaux som oransje vin fra Jura, og ukens vinpakke med tre utvalgte flasker til 30 euro.
– For meg er dette en stor del av vinopplevelsen: å kunne nyte vin i alle prisklasser, sier han, og peker på en tilsynelatende beskjeden flaske.
– Dette er en gammel årgang med massiv kompleksitet. En 85 år gammel Pomerol til 60 euro – det er uslåelig. Vil du ha en flaske til 1000 euro, er det greit for meg. Men du må også smake på denne legenden!
VIN, SOM SOPP I SKOGEN
Lenger inn i butikkens sjel – en kjeller med støv og spindelvev – ligger de virkelige skattene. Vin fra en annen tid, bokstavelig talt gravd ned under krigen. Kjelleren ligger et steinkast unna butikken, og utvalgte gjester (“bare de som er nysgjerrige på ekte”), inviteres hit.
– Dette er en flaske uten etikett, sier Séguier, og spår at den er minst 80 år gammel. Kanskje er den eksepsjonell. Kanskje ikke. Men det er nettopp dét som utgjør spenningsmomentet – du vet aldri. Han sammenligner det med å plukke kantarell. Det byr på barnslig begeistring.
Han viser meg en gammel konjakk med avispapir limt på. Det lukter kork. Men du verden så morsomt det er å jakte.
Séguier hevder at vinkjelleren er et rom som gir plass til ekte følelser. Ikke bare smak. Vin må deles. Den skal åpnes rundt bordet, både med og uten ord.
– Personlig snakker jeg mye, men vin er følelser uten ord. For meg er det nettopp her vininteressen bør starte.
Séguier blir fascinert av selve ideen om alt arbeidet som ligger bak en vinflaske.
– Å dyrke vin handler om et uendelig samspill av små detaljer. Om vinbonden overser ett eneste trinn, blir det neste langt mer komplisert. Til syvende og sist er vin et resultat av presisjon og omtanke – en rekke detaljer som sammen skaper det vi nå holder i hånden, mange tiår senere.
Han ser på meg med varme i blikket.
– Du åpner en flaske vin fordi du ønsker å føle noe. Sammen med andre. Fordi det er et håndverk du kan holde i hånden. En etikett som sier noe om et spesifikt år, en spesifikk jordflekk, en konkret skjebne.
ET FORSVAR FOR BORDEAUX
I en tid hvor unge vinprodusenter snur ryggen til Bordeaux, kjemper Séguier for regionens fremtid – med kjærlighet, ikke nostalgi. Han mener at Bordeaux har mer å by på enn det markedet tillater.
– Vi bør forsvare regionen vår, gjennom å presentere vin med fylde, tanninn og kjøtt.Vi trenger ikke non-macerated og funky for å være relevante.
For ham er det ikke viktig hvor vinen kommer fra, men hvordan den er laget. Den må ha balanse. Integritet. Og en viss poesi.
– Men hva er den egentlige grunnen til å åpne en flaske vin i kveld? Spør jeg.
Séguier tenker seg om, med barnlig glød i øynene.
– Fordi vin er den drikken i verden som rommer mest menneskelighet.
Han smiler, og avslutter som bare en ekte vinpoet kan:
– Det handler ikke om å bli full. Det handler om å koble seg på verden. På andre mennesker. På historien. Vin er ikke bare et fysisk produkt, men en følelse som lever videre, gjennom århundrer og på tvers av generasjoner.
