Jeg må innrømme det: Det er blant sørlandsfolket jeg føler meg hjemme. Du merker det i blikket deres – de er født og oppvokst i et land der solen skinner oftere enn de fleste andre steder. Du kjenner dem igjen på mils avstand: ofte høye, med et drag av mystikk i blikket. Eventyrere. Og solbrune.
Tekst & foto: Johanna Holt Kleive
Min gode venn Håvard er en av dem som har valgt å bosette seg ved havet på heltid. Året etter militæret innså han at det ikke fantes noe annet sted han heller ville være. Når han tenker tilbake på slutten av juni 2018, strømmer nostalgien. Fjerne minner og øyeblikk av frihet og lykke vekker fortsatt en salig ro i brystet.
– Det var første gang jeg var med på seiltur med Kaya og mannskapet. Jeg hadde blitt igjen i Bodø etter praksis for å jobbe innen rus og psykiatri. Alle vennene mine hadde reist, og jeg fikk stadig tilsendt små videoer fra det søte sørlandslivet. Jeg burde vært glad på deres vegne, men jeg ble bare misunnelig og molefunken.
Stuerten
Så kom turen til Håvard. Et eventyr ventet – bokstavelig talt ukjent farvann, særlig for en landkrabbe fra de indre bygder. På Lysaker stasjon stod en ukjent, langstrakt, blond og kjekk ung mann og ventet på ham.
– Han virket jovial og morsom, og det viste seg fort å stemme. Vi kom godt overens fra første stund. Dette var lillebroren til Sindre – en god mann jeg ble kjent med i rekrutten.
De to ble raskt nære venner. De oppdaget at de delte mye: en barnlig lekenhet, samme dumme humor og en forkjærlighet for gamle viser og kvalitetsrock fra 60- og 70-tallet.
– Ikke minst var vi eventyrlystne. Vi fant fort ut at vi fungerte godt som mannskap på den lille skuta.
Tre kjøttbiter (som de kalte seg) la ut i skumringen fra Nordre Hankø. Gutta måtte konsentrere seg intenst i starten for å unngå skjær – et forlis første kvelden ville jo vært kjipt. Etter det gikk det som på skinner.
– Vi skulle følge kompassnåla sørover. Jeg husker godt den første natta. Vi byttet på å stå vakt. Min oppgave var enkel: følg nåla, og lytt etter vindfløyen i mastetoppen som lagde en distinkt plystrelyd når kursen var riktig. Det virket lett. Men fire timer senere viste kartplotteren at jeg hadde zigzaget oss i alle retninger – vi var på vei mot England.
Etter det fikk Håvard kallenavnet «stuerten». En rolle han tok alvorlig – og lærte seg å like.
– Jeg sørget for at presskanna gikk jevnlig, lagde litt ekstra mat når vi ble fysne, og hadde ansvar for orden i byssa og under dekk. Til vanlig er jeg en rotekopp, men når seilene skulle heises, var det som oftest jeg som sørget for sjøsikring: løse gjenstander ble ryddet bort, skliduker lagt ut, og alt sikret mot bølgene.
Under dekk har Håvard stålkontroll. Han vet alltid hvor ting er. Kapteinen lager pakkliste, og mannskapet må leve som minimalister. Det er en utfordring for min venn, som lett pakker med for mye – gjerne tre–fire hatter ekstra, noe kapteinen neppe setter pris på.
– Jo færre ting vi har med, jo mindre rot blir det. Og du verden, så deilig det er å ha oversikt. Det sliter jeg med på land – jeg har for mange ting og knytter meg for lett til dem.
Håvard er en rastløs sjel, som mange i sin generasjon. Meditasjon hjelper, sies det. Men å sitte stille og observere tanker og følelser uten å reagere, er noe av det vanskeligste han vet. Ombord på Kaya er det annerledes.
– Tankene kommer igjen og igjen, men det er lettere å sortere dem. Å seile er som å gå – du beveger deg fremover. Du har all tid i verden, samtidig som du er på vei et sted. Alt forandrer seg: lydene, lyset, horisonten. Vinden, skvulpingen, tau som knirker, måkeskrik. Sol i ansiktet, vind mot huden. Vi blir stadig minnet på at vi er til stede, her og nå. Problemene ligger igjen på land, vi får ikke gjort noe med dem nå.
Han innser at mye av det som har plaget ham i månedsvis, rett og slett oppleves ubetydelig på havet. Unødvendig lidelse skapt av egne tankemønstre. Det eneste som betyr noe akkurat nå, er hvor vakkert Kaya skjærer gjennom havet. Hun seiler som en drøm.
– Når jeg sitter forut med øynene lukket og beina dinglende over rekka, vet jeg hva det vil si å være til stede. Tanker kommer og går. Det var her jeg skjønte hva oppmerksomt nærvær er. Sant nok, det er lettere å meditere i lykke enn i skam, sorg eller ensomhet. Men det er mulig. Meditasjon er som å trene styrke og stelle i hagen samtidig – du blir sterkere av øvelse, og livet blir penere stelt. Hvis ikke, visner det.
Heldigvis har Håvard lært at hvert øyeblikk er en ny sjanse. Det hjelper å ha tankesettet til en nybegynner: nysgjerrighet, læring, vekst. Når vi tror vi vet alt, blir alt monotont. Sannheten er at vi vet svært lite, og at kontroll er en illusjon.
Både Håvard og jeg er enige: De som er mye på havet, blir gjerne litt filosofiske.
Byen er skjønn og berusende, og reflekterer også menneskelivets utfoldelse. Men det finnes dager hvor vi lengter ut. Etter naturen. Etter havet – det evige og omskiftelige – og etter fjellene, som har stått med de samme linjene mot himmelen så lenge at det føles som evighet, målt mot vår korte livstid.
Kanskje handler det om å få alt på avstand, skrev Gidske Andersen en gang i tiden – en av Norges fremste kosører, særlig kjent for sin nomadiske livsstil: «Stat, kommune, politikk, ideologi, informasjonsstrøm, varetilbud. Vi må komme nær oss selv.» Når moderne mennesker drar til fjells eller legger ut på lange seilturer, er det kanskje akkurat det vi prøver på.
Ved havet blir man litt uvesentlig, skriver hun videre. Elementene er nådeløse – de gjør ikke forskjell på folk. Litt er det som om man står utenfor seg selv og ser sitt eget travle, meningsløse liv – omgitt av det veldige havet:
«Å være på havet gjør inntrykk. Det gjør inntrykk fordi man føler ydmykhet og ærefrykt. En følelse av tidløshet og svimmel grenseløshet griper deg. Du har sett inn i nye dimensjoner.»
Det som alltid har fascinert undertegnede, er at havet ikke er stedbundet. Du kan ikke eie det. Og dermed bringer det ulike mennesker sammen. Det er havet som har gjort at så mange kulturer lever side om side. Det er et godt tegn: De som lengter mot havet, har ofte gode verdier. Thomas Hylland Eriksen var inne på noe da han skrev:
«Med havet som kilde til identitet får vi en annen type tilhørighet enn den stedbundne som kjennetegner nasjonalismen.»
Men nok åndelig prat – la oss snakke om mat.
I tillegg til kaffe og orden under dekk, er det stuerten som står for maten.
– Vi holder det enkelt under seilas, og slår heller på stortromma når vi ligger til kai. Fat med spekemat og ost er en klassiker.
Det finnes en historie fra påsken for tre år siden. Håvard og gjengen krysset Skagerrak igjen – denne gangen videre sørover. Første nattseilas var i full storm. Ingen hadde opplevd maken. Maktesløsheten ble til dyp respekt for naturens krefter. Gutta var sultne, og matlaging var vanskelig.
Midt i kaoset steg en jovial, lett bedugget stuert opp fra byssa med et enormt fat.
– Noen som er fysne på ost og spekemat?
Motoren hadde sviktet, vinden dødd ut, og båten drev mot moloen i Grenaa. Heldigvis gikk det bra. En maskinist ble tilkalt – fra Tyskland. Han ble med videre.
En annen uforglemmelig rett er Carls franske løksuppe.
– Midt ute på bøljan blå stod Carl under dekk og skar ringer av et dusin gule løk. Tårene spratt – for det er verken romslig eller godt ventilert. Alt vi trengte, var ei lita klype salt som supplering til Carls salte tårer. Men du gode Gud, så vanvittig godt det var. Og som vi har ledd av hele seansen i etterkant, sier Håvard.
Ekte sørlandskost er også reker med loff, aioli og dill. Krabber fisket i egne teiner eller raket frem under nattehimmelen. Makrell på grillen – bare salt, pepper og sitron. Lite slår synet av havet som koker av makrellstimer – og å dele fangsten med venner.
Oles kokkekunster har ved andre tilfeller også vært inspirert fra Østen. En sommer hadde de smuglet øl og pølser fra Danmark, men menyen bestod av noe helt annet: grillet kyllinglår med chili- og hvitløksolje, og soyamarinerte egg – kjent som ajitama i Japan.
Det danske kjøkkenet har også satt spor. Skagen, Fredrikshavn, Grenaa, Århus og Odense – navnene på vertshusene er glemt, men minnene består: varm atmosfære, oversiktlige menyer, dansk husmannskost – og digre ølglass. Håvard liker danskene. Imøtekommende og glade. Han liker mursteinshusene og brosteinsgatene. Alt virker så stødig der nede.
Men ingenting slår det å tusle tilbake til båten etter en middag i en tilfeldig havn. Havets tunge drønn renser tankene og senker skuldrene. Det er åpenbart: Havet har en bemerkelsesverdig kraft på oss mennesker.
Det er ved havet vi hører hjemme – fysisk og kulturelt. Her føres mennesker sammen. Råvarene, lydene, omgivelsene og bevegelsene gjør både hodene og hjertene lettere. Sørlendingene vet det. For de har barnet i seg. De kaster opp seilet – og tøffer inn i det ukjente. Slik holder de sinnet sitt i sjakk. Og er samtidig i konstant bevegelse.
