Sommel
på Sommerro
TEKST: JAN OMDAHL
Luksuriøse Sommerro kan oppleves som en invitasjon til langsom tid. I brasseriet Ekspedisjonshallen stoppet den nesten opp.
Foto: Strawberry
Har tiden løpt fra Oslos mest tradisjonstunge hotellrestauranter? Det kan virke slik. Det siste halvåret har Erik Valebrokk og jeg hatt sorgreaksjoner, skuldertrekk og saltsjokk på Theatercafeen, Grand Café og Bristol Grill.
Så hvor går man videre i jakten på en anstendig hotellmiddag? Det var på tide å prøve noe nytt, dyrt og relativt ambisiøst: Sommerro, Petter Stordalens prestisjehotell av 2022-årgang oppe på Frogner. Kunne Ekspedisjonshallen, det store og staselige rommet som huser hotellets brasseri, ta opp konkurransen med de gamle hotellenes tradisjonstunge storstuer nede i sentrum, kanskje til og med overgå dem?
Sommerro ligger i praktbygget som tidligere huset Oslo Lysverker, i Sommerrogaten på oversiden av Solli Plass. Et i utgangspunktet meget flott byrom, som vi de senere årene mest forbinder med et rikt utvalg usjarmerende uteserveringer og utelivskonsepter, samt akselererende ry for ung og ikke spesielt sjarmerende vestkantfyll.
Slik sett må den spektakulære Sommerro-satsingen kunne regnes som noe av en oppgradering; et hotellprosjekt med snev av byutviklingsdimensjoner. Hotellet åpnet i 2022, etter total ombygging og rehabilitering av det imponerende bygget som ble oppført i 1931 for å huse Oslo Lysverkers administrasjon, samt Vestkantbadet. Etter transformasjonen er det nå et eksklusivt hotell med 231 rom og suiter, møterom, en rekke spisesteder og barer, egen kulturscene og kino, og fortsatt med Vestkantbadet i kjelleren.
Og selvsagt er det Stordalen som står bak. Med 20 hoteller bare i Oslo, deriblant «livsstilshotellet» The Thief på Tjuvholmen, Amerikalinjen på Jernbanetorget, og det totalrenoverte The Hub borte på hjørnet ved Oslo City, er denne hardstappede energibunten byens ubestridte hotellkonge. Stordalen-selskapet Strawberry Brothers as eier Sommerro 50/50 sammen med eiendomsutvikler Aspelin Ramm, og til sammen skal eierne ha investert 2,5 milliarder i prosjektet.
Foto: Sommerohouse.com
Det ruvende bygget ble tegnet av arkitektene Bjercke & Eliassen, i en stil beskrevet som en blanding av nyklassisisme og art deco. Innvendig er det kjent for utsmykninger av billedkunstner Per Krohg og skulptør Asbjørg Borgfelt, samt et vell av vakre arkitektoniske og estetiske detaljer. Under den storstilte ombyggingen er kunst og interiører bevart og skånsomt modernisert av LPO arkitekter i samarbeid med det New York-baserte designstudioet GrecoDeco.
På vei mot inngangen falt blikket på de famøse hakekorsene på de karakteristiske smijernsportene inn mot bakgården. Som den kunnige leser vil vite var ikke svastikaen noe nazistene fant opp, men et religiøst og kulturelt symbol med opprinnelse i eurasiske kulturer tilbake til minst 2000 år før Kristus. Av en eller annen grunn ble det også et vanlig symbol for strøm og elektrisitet i Norge og Norden tidlig i forrige århundre, og liknende dekorasjoner fantes på flere andre kraftverk, transformatorstasjoner og strømselskaper. Portene er fredet av Byantikvaren.
Sultne og tørste har en rekke alternativer på Sommerro. Klassisk engelsk ettermiddagsté hos To Søstre, streetfood og cocktails hos Izakaya Bar & Terrace, nordisk-japansk på Frida Ronges TAK Oslo, thai på Terje Ommundsens eminente Plah og mer uformelle Anaan, og baskiske pintxos i vinbaren Barramon.
Men vi skulle altså ta tempen på storstuen. Ekspedisjonshallen er et rom med høy wow-faktor, dominert av en stor, rektangulær bar midt i rommet og Per Krohgs gedigne freskomaleri på fondveggen. Bildet skildrer elektrisitetens reise fra vannkraft og hjem til folk. Krohg fikk 13.000 kroner for jobben, og flere oppdrag for Oslo Lysverker: I den såkalte Krohgsalen, som opprinnelig var kantine for de ansatte, har han dekorert 16 felt i taket med kalkmaleri på tørr mur. Vestkantbadet nede i kjelleren er dessuten dekorert med Krohgs mosaikk. Den oppvakte leser av våre anmeldelser her på Mat & Drikke vil kanskje tenke at det er noe kjent med dette med Per Krohg, fresker og hotellrestauranter, og ganske riktig: Oslo Lysverker ble et utstillingsvindu for Krohg, som blant annet fikk oppdraget med å male Kristianiabohemen i Grand Café (1932). Senere gjøv han løs på Kunstnernes Hus (1932), Oslo Rådhus (1939–49) og Sikkerhetsrådets sal i FN-bygningen i New York (1952).
Ekspedisjonshallen
Foto: Strawberry
Ekspedisjonshallen er stor, høytloftet og imponerende, med et muskuløst og samtidig elegant uttrykk, sånn omtrent like deler kontinentalt og klassisk newyorksk. Rommet er påkostet og tidløst lekkert møblert i klassisk brasseristil, med mørke fargetoner som effektivt kontrasterer den lyse himlingen. Men vi var ikke mer enn så vidt kommet innenfor døren før Erik påpekte at det var noe med lyset:
– Er det ikke litt kaldt, litt svømmehall-aktig?
Han hadde et poeng. De imponerende art deco-lampene i frostet glass avga et hvitt lys som gjorde atmosfæren i rommet noen hakk kjøligere enn to lyssky typer trives med.
En hyggelig dame hadde tatt oss imot og vist oss til bordet, på en av rekkene nærmest baren. Vi ville helst ha trukket inn langs en av veggene, men bordene der var ikke dekket og blir bare brukt når salen gjør tjeneste som frokostsal. Hun som forklarte var for øvrig den ene av bare to norsktalende vi møtte denne kvelden.
Noe som er helt greit, så lenge folk er hyggelige og serviceinnstilte. Vår kelner var nok det siste, men ikke like mye det første. Vibben var nesten mer dørvakt enn kelner, føltes det som, da vannkaraffelen kom på bordet med raske, nesten brå bevegelser. Her skulle kroppsspråket åpenbart signalisere effektivitet. Vannet ble ikke ledsaget av verken smil eller forsøk på small talk, ei heller av spørsmål om hvorvidt vi kunne være i markedet for en apéritif. Erik hadde mer på hjertet:
– Jeg får umiddelbart en litt stressa følelse, det er noe litt hektisk med stemningen her.
Dette siste gjaldt ikke verken kjøkken eller service, skulle det etter hvert vise seg. Noe tilbud om apéritif kom aldri, men vi så vårt snitt til å bestille to glass Taittinger Brut Rèserve champagne etter at kelneren hadde presentert dagens treretter. Hovedretten der var «torsk, white fish», kunne vår mann opplyse, så det er kanskje ikke helt riktig å si at det aldri snakkes norsk på Sommerro.
Vi la også inn bestilling på et halvt dusin fine de claire-østers. Champagnen kom, men var historie da de friske og gode østersene omsider meldte sin ankomst, anslagsvis 25 minutter etter at de var bestilt. Her var det åpenbart ingen som trente til NM i østersåpning.
Menyen var en herlig miks av fransk og norsk. Hors d’Oeuvres og Plats Principaux, men samtidig Fra grillen og beskrivelser av rettene på norsk. Erik skvatt litt da han oppdaget at Ekspedisjonshallen tar 325 kroner for en burger og 255 kroner for å grille en blomkål. På vinlisten var det lite å hente under tusenlappen.
– 325 kroner for en burger, det ser du ikke så ofte. Jeg begynner å mistenke at dette rett og slett er en jævla dyr restaurant.
Vi hoppet begge over 30 gram kaviar til tusenlappen, samt forretter som tartar av okse og chevresalat. Erik bestilte linguini med løyrom og smørsaus, jeg ville ha asparges. Til hovedrett falt Erik ned på ørret fra Sotra. Jeg gikk, noe forutsigbart, for sikringskost: tørrmodnet Black Angus.
Dette bød på vinutfordringer. Kelneren foreslo å sende over sommelieren, en hyggelig, kunnskapsrik kar som slo seg i overkant familiært ned i sofaen ved siden av meg – dog uten de kameratslige klapsene på rygg og skulder som kollegaen nede på Bristol Grill praktiserer. Av menyen kunne det se ut som Ekspedisjonshallen bare har fire viner på glass, men sommelieren kunne berette at det var noen flere, og enkelte åpnede flasker det kunne gå an å få et glass av, «litt mer på premiumsiden».
Mens vi ventet på forrettene ble det tomme østersfatet stående, noe vaklevorent parkert med stativet over mine gafler (se bilde). En bagatell, selvsagt, men illustrerende for følelsen av at folk på jobb i Ekspedisjonshallen hadde dårlig tid – samtidig som alt tok for lang tid. Underbemanning? Kanskje det, men uansett ikke holdbart for et sted med Sommerros ambisjonsnivå.
På en scene ved baren var en lun jazztrio vaglet opp, anført av saksofonisten Petter Wettre. Wettre har mer å gå på enn det som ble tatt ut i flere korte sett med bluesy standardlåter denne kvelden, men er det taffelmusikk, så er det taffelmusikk. I lengden ble det kanskje litt mye brusten saksofon i monitor, og samtalen over bordet måtte foregå på relativt høyt volum for å overdøve musikken. I tillegg måtte jeg sitte ubehagelig langt framme på den litt for myke sofaputen for å høre og bli hørt.
Nærmere 50 minutter etter vår ankomst ble forrettene båret inn av en ny servitør, eller var det en av kokkene? Han så litt overrasket på det tomme østersfatet, beklaget at det ikke var fjernet tidligere, og tok grep med en utstråling av vennlig profesjonalitet som opplevdes forfriskende.
Begge forretter var av typen som kan rotes til hvis kjøkkenet ikke har kontroll på tiden, men både pasta og asparges var perfekt varmebehandlet. Erik rapporterte om en rik, god og i overkant stor pastarett, mens mine hvite og grønne asparges var sprø, velsmakende og i sublim harmoni med tilbehøret: eple-beurre blanc, hasselnøtter, comté og brønnkarse. Sommelierens forslag om en 2022 Chateau du Cray chardonnay fra Burgund til fisken, og tyske Neef-Emmichs standardriesling i 2023-utgave til aspargesen, viste seg å være solide anbefalinger.
Så stoppet tiden opp igjen. Forrettalerknene ble stående. Etter hvert kom sommelieren med vinene vi var blitt enige om til hovedrettene, en Esprit de Chevalier 2017 fra Domaine Chevalier i Pessac-Léognan i Bordeaux til meg, priset til fornuftige 225 kroner glasset, og en Puligny-Montrachet Les Combettes Premier Cru 2016 fra Maison Roche de Bellene, en vin som vanligvis ikke var tilgjengelig by the glass, men som det var en åpnet flaske av, til Eriks ørret.
Mens kjøtt og fisk lot vente på seg, kom vi i hyggelig prat med nabobordet, som feiret rund bryllupsdag og var glade for også å ha fått et par glass av «Eriks» vin på huset, som kompensasjon for at de hadde måttet vente urimelig lenge på sine hovedretter. Vi syntes også vi hørte liknende dialog på den andre siden av oss, så det var åpenbart noe rusk i kjøkkenmaskineriet. Av det vi kunne registrere av kroppsspråk inne på det åpne kjøkkenet, virket staben dog å ta egne tempoproblemer med fatning.
Da hovedrettene omsider meldte sin ankomst, var det mer enn halvannen time siden vi hadde satt oss til bords. Det var langt i overkant, særlig sett i sammenheng med betjeningens stressede kroppsspråk og secret service-aktige øreplugger.
– Hva slags beskjeder er det de får på øret, liksom? «Biff til bord 12»? Det virker bare latterlig, konstaterte Erik.
Eriks ørret kom ifølge menyen med grillet fennikel, persilleolje og blåskjellveloutè. Den var god, men det var noe som ikke stemte helt, en tekstur og en smak Erik ikke helt kunne plassere. Kelneren lovte å forhøre seg på kjøkkenet, og etter en stund kom kokken selv ut. Han var vennligheten selv, og plutselig gikk det i norsk. På tallerkenen var også en puré av persillerot og pastinakk som ikke var nevnt med et ord på menyen, viste det seg.
– Det forklarer jo saken, men jeg var ikke overvettes imponert over akkurat det elementet, innvendte Erik. Kokken tok høflig imot kritikken, og presiserte at retten ikke nødvendigvis ville overleve høsten.
Mitt oksekjøtt kom som bestilt: medium stekt, med béarnaise, fries og en grillet løk. Tørrmodnet kjøtt steker raskere enn annet kjøtt, men mitt stykke var perfekt tilberedt. Tyggemostanden var kanskje noe større enn forventet, men smaken av det lagrede kjøttet var rik og nøtteaktig. Béarnaisen var syrefrisk og god, potetene crispy utenpå og fluffy inni. Enkel lykke.
Rødvinen hadde vært lenge på bordet uten matfølge, så det var lite igjen i mitt glass. Jeg sa fra at jeg trengte påfyll, men da vår kelner, som virket å ha senket skuldrene en del i løpet av kvelden, dukket opp med to vinflasker, var det bare en siste kjøttbit igjen. Kanskje var det i visshet om at ting hadde gått vel tregt at han i tillegg til min Domaine de Chevalier hadde med seg en Hautes-Cotes de Beaune 2020 fra Jean-Marc Bouley oppe i lia over i Volnay? Sistnevnte var omtrent dobbelt så dyr som min Bordeaux, og visstnok «åpnet ved en feil», så jeg kunne få et glass av den til samme pris. Slikt sier man ikke nei til. Ettersom kjøttet var på det nærmeste oppspist, fikk den fruktige og syrefriske vinen med fine jordtoner i stedet følge av en lengre bassolo fra trioen på scenen.
– Det var jo hyggelig, selv om tilbudet burde kommet tidligere. De skrur på sjarmen litt mot slutten her. Kanskje litt i seneste laget, konstaterte jeg.
Da en ny kelner omsider spurte om vi var ferdig med hovedrettene og tilbød seg å rydde unna de tomme tallerkenene, benyttet Erik anledningen til å spørre om det fantes en dessertmeny. Det gjorde det.
– Hvorfor er det vi som må spørre om alt fra aperitif til dessertmeny? De er virkelig ikke på giversiden her, konstaterte Erik.
Det begynte å tynnes i salen, men ting tok fortsatt tid. Noen litt for lange minutter senere dukket dessertmenyen opp. Vi lot oss friste av en litt uvanlig delerett: baskisk ostekake, en klassiker med opphav på kafeen La Viña i San Sebastián. Denne kaloribomben stekes lenge på høy temperatur, og har en karamellisert, nesten brent, overflate. Erik har spist den flere ganger i opphavslandet, og var ikke udelt imponert over Ekspedisjonshallens variant, som kom på bordet etter et langt kvarter med følge av oppskårne jordbær på toppen.
– Den har fin syre, og smaker jo godt, men konsistensen er helt feil. Den er altfor kompakt. Den karamelliserte skorpen, som skal balansere den fyldige ostesmaken, smaker nesten ingen ting. Og de jordbærene har ikke noe der å gjøre.
Etter litt svart kaffe var det på tide med en oppsummering. Vi var skjønt enige om at maten hadde vært god, kanskje ikke oppsiktsvekkende, men solid og veltillaget, med et lite trekk for den ikke hundre prosent typeriktige og vel kompakte desserten. Vinforslagene satt bra til maten, og vi satte pris på tilbud om vinglass utenom menyen til hyggelige priser. Regningen, på litt i overkant av 4000 kroner, var til å leve med. Lokalet er imponerende, en opplevelse i seg selv, men Sommerros problem later til å være at man har kastet et nærmest ubegrenset antall millioner etter interiørarkitekter og stylister, og tilsynelatende forsøker ta det igjen ved å knipe på kapasiteten i servering og på kjøkken.
Vi satt igjen med en gjennomgående følelse av at folk på jobb var travle, det var mye rask gåing, kantete kroppsspråk og øreplugger. Likevel tok ting tid. Servicen var velmenende, men rotete, og varierte etter hvem av de ansatte vi til enhver tid var i kontakt med. Generelt var det litt for lite varme og oppmerksomhet; et ganske betydelig sjarmunderskudd.
At det ikke kom tilbud om aperitif før maten, at det aldri kom brød og godt smør på bordet slik man forventer på et brasseri, at menyer ikke kom før vi ba om dem, at tallerkener ikke ble fjernet, at det var til dels alt for lang ventetid mellom rettene: Alt dette skapte en følelse av at ting ikke er helt på stell i Sommerros storstue. Ekspedisjonshallen er et velkomment alternativ til Oslos aldersstegne hotellrestauranter, men leverte ikke bra nok denne kvelden til å overbevise om at nye hotellpenger er bedre enn gamle.