Slår et slag for
musikkdokumentaren
TEKST: ERIK VALEBROKK
– At det ikke er laget filmer om folk som Jokke og Ole Paus er to grove eksempler på kulturell unnlatelsessynd, så vi må få opp farta, sier Tom Skjeklesæther, programansvarlig for Halden Internasjonale Musikkfilm Festival som finner sted i
Halden fra 18. til 20. april.
På programmet står åtte musikkfilmer, syv av dem nye og én nyrestaurert klassiker. I tillegg tilbyr festivalen et faglig program som blant annet vil rette søkelyset mot musikkdokumentarens ve og vel. To debatter stiller de ytterst relevante spørsmålene «Hvem har ansvaret for å dokumentere den nasjonale musikkhistorien?» og «Hvor går musikkdokumentaren?» – spørsmål Skjeklesæther er glødende opptatt av.
– Filmene om Kalvøya, a-ha, Lillebjørn Nilsen og den nye TV-serien Jazzeventyret viser veldig tydelig for alle som bryr seg om musikk hvor viktig det er å få fortalt disse historiene, og akkurat nå spesielt Lillebjørn. I årene fremover håper jeg på en miniserie om Åge, en miniserie om Jonas Fjeld, en miniserie om Øystein Sunde, om Madrugada, om DumDum Boys og deLillos og så videre. All denne musikken har vært utrolig viktig for oss nordmenn som identitetsskapere, de er kunstneriske og kulturelle redningsbøyer, og det kommer til uttrykk når noen av disse folka går bort eller sier de skal slutte å spille. Jeg mener det er et nasjonalt kulturanliggende at vi får laget de filmene vi bør få laget, sier Tom Skjeklesæther.
Skjeklesæther applauderer filmen om Lillebjørn Nilsen som ble laget i grevens tid, men mener det er en kulturell unnlatelsessynd at det ikke er laget filmer om musikalske størrelser som Joachim «Jokke» Nielsen og Ole Paus. Foto: Erik Valebrokk
Tom Skjeklesæther er programansvarlig for Halden Internasjonale Musikkfilm Festival. Foto: Privat
For dem som ikke kjenner Skjeklesæthers navn fra før, kan det opplyses om at han er en evig entusiast som gjennom hele sitt voksne liv – og deler av ungdomsårene, for den saks skyld – har arbeidet for det han anser som god musikk. Han har befunnet seg på de fleste sider av næringskjeden – som konsertarrangør, festivalarrangør, manager, radiovert, redaktør, journalist og i en hel del flere roller og verv – og han gir seg ikke på tørre møkka. Undertegnede har kjent Tom Skjeklesæther i snart 40 år – og kjent til ham enda lenger – og jeg klarer ikke for mitt bare liv å se at entusiasmen hans vil stilne før han er i grava.
Han er dessuten den typen aktør som aldri gir seg, til tross for at han er selverklært «u-økonom». Men om han ikke selv noen gang vil bli rik, er han i stand til å få øye på en suksess når den kommer snublende forbi. Henning Kvitnes, Somebody’s Darling, Midnight Choir og Madrugada er noen navn han på forskjellige måter har vært involvert med i årenes løp.
Nå er det imidlertid Halden Internasjonale Musikkfilm Festival – HIMF – det skal handle om, et av Skjeklesæthers ferske hjertebarn.
-(2).png)
– En av filmene i programmet er Somliga går med trasiga skor, en helt ny dokumentar om Cornelis Vreeswijk, og jeg må fortelle deg en anekdote i den forbindelse, sier Skjeklesæther. – Vi skal vise den på Aladdin Scene, og for cirka 50 år siden, pluss minus, arrangerte jeg en av mine første konserter, med Cornelis, på samme sted. Tobben og Ero var support, og dette var første gang jeg fikk nærkontakt med begrepet «rider» som altså er den bestillingen en artist legger inn til arrangøren. Her var det enkelt. De var tre mann, og det skulle være tre kasser øl, i tillegg til seks flasker vin, tror jeg. Jeg var ikke gammel nok til å kjøpe alkohol selv, så det måtte jeg få noen andre til å gjøre for meg. Da konserten var over ble overskuddet fra kvelden panten fra tomflaskene, så det er ikke uten grunn at jeg kaller meg «u-økonom», ha-ha-ha. Jeg synes det er et visst historisk sus over at vi skal vise filmen om Cornelis samme sted.
Skjeklesæther synes nok også det er helt naturlig å arrangere en slik festival i fødebyen, og for oss andre bør det heller ikke være spesielt oppsiktsvekkende. Grensebyen Halden har fostret kulturpersonligheter som Thomas Fearnley, Sven Elvestad, Henning Kvitnes og Cashmere Cat, lokket store navn som a-ha, Madrugada, Gåte, CC Cowboys, Motorpsycho og utallige andre til platestudioet Athletic Sound, og hatt rollen som vertskap for TV2-produksjonen Allsang på grensen. Deler av byens varierte og mangslungne kulturhistorie kan til og med tilskrives Skjeklesæther (som flyttet tilbake til hjembyen midt på 90-tallet), selvsagt med uunnværlig hjelp fra andre kulturmennesker, lokalpolitikere og ymse ildsjeler.
– Det er fem av oss i festivalledelsen i HIMF, presiserer han og kaller seg selv programansvarlig. Fotografen Veronica van Groningen er administrativ leder av festivalen sammen med amerikanske David John Smith, eventmaker, produsent, forfatter og tidligere etterretningsoffiser (!) postert i Vest-Berlin under den kalde krigen. De siste to er fotograf og musikkviter Per Ole Hagen, og «ungdomsalibiet» Sivert Ølberg som har adskillig mer peiling på sosiale medier enn Skjeklesæther som holder seg langt unna både Instagram og Facebook, for ikke å snakke om TikTok. Ølberg er dessuten webdesigner og generelt god på teknologi, og angivelig «stadig på utkikk etter ulike måter å fortsette å utvikle sine tekniske ferdigheter og kunstneriske evner».
HIMFs andre årgang har spennende nyheter og premierer på menyen, i tillegg til fagprogrammet som lokker med både norske og internasjonale gjester. Programmet var bra i fjor – med filmer om og med Leonard Cohen, Doug Sahm, Guy Clark, David Bowie og flere andre – og er minst like sterkt i år.
– Det er et større spenn denne gangen. Det var ikke tilsiktet, men tilfeldighetene gjorde at det ble litt Texas-sentrert i fjor. Det er litt mer pop på det nye programmet, vi viser filmer med to viktige kvinnelige artister, vi har reggae, vi har Talking Heads, og både norske og svenske artister, og det blir dessuten et par ekstra filmer, overraskelser som ikke står i programmet, røper Skjeklesæther.
Det blir vist filmer med til dels svært forskjellige artister under festivalen, fra Simple Minds til Håkon Banken, Cyndi Lauper til Imperiet. Kan du ha glede av en musikkdokumentar selv om du ikke liker artisten?
– Ja, det vil jeg absolutt si. Det er mange historier jeg synes er dramatiske og spennende uten at jeg personlig har hylla full av platene. Serien Helvete – historien om norsk black metal som NRK produserte for noen år siden er et godt eksempel på det. Jeg har riktignok noen plater med Mork, men det er bare fordi de er fra Halden, sier Skjeklesæther og ler.
Dette er filmene som skal vises:
Somliga går med trasiga skor - En film om Cornelis er den nye dokumentarfilmen om en av Sveriges mest kjente trubadurer. Cornelis Vreeswijk døde i 1987 og etterlot seg en sangskatt som fremdeles resonnerer tungt i den svenske folkesjelen.
Regissør Magnus Gertten har lang erfaring med musikere som subjekter for sine filmer, og har tidligere portrettert Björn Afzelius, Lars Winnerbäck og til og med Rolling Stones. Når han gir seg Cornelis i vold har han fått tilgang til store mengder uutgitte opptak av den berømte artisten som slet med tungt rusmisbruk og et stormfullt privatliv som ble hyppig omtalt i media. Nederlandskfødte Vreeswijk kom til Sverige med familien i 1950 og ble værende til sin altfor tidlige død i 1987, bare 50 år gammel.
En annen svensk film det stilles høye forventninger til er Balsam Hellströms Ett hjärta är alltid rött, om det legendariske rockbandet Imperiet og deres ferd fra undergrunnstatus som punkbandet Ebba Grön til de ble «hur stora som helst» og spilte på arenaer og inntok Svensktoppen. Bandet ble til og med forsøkt lansert internasjonalt med engelske versjoner av sangene deres, men uten særlig hell.
Filmen er en blanding av arkivopptak og ferske intervjuer, ikke minst med den karismatiske frontfiguren Joakim Thåström, men i tillegg til å handle om et band som imploderer på grunn av sin voldsomme vekst i popularitet, er den et tidsbilde av Sverige på 80-tallet. Det handler om både svensk og internasjonal politikk, mordet på statsminister Olof Palme, sandinistene i Nicaragua og motstand mot apartheid.
.png)
Håkon Banken var en plaget sjel som skrev trøstende sanger for alle dem som synes livet kan være tøft. Skjermbilde fra filmen Brev til Håkon Banken.
Brev til Håkon Banken er det norske bidraget til musikkfilmfestivalen. Sangeren og låtskriveren fra Hof i Solør i Hedmark befant seg i en musikalsk lekegrind med bedehusmusikk og skillingsviser som hovedingredienser, og skrev om tøffe oppvekstkår på landet, depresjoner og generelt harde kår. Sven Arild Storberget og Martin A. Walther har laget en film som beskrives på denne måten:
«En dokumentarfilm om musikeren som var banebrytende på 1970-tallet da han turte å synge om egne psykiske problemer – og menneskene det betød alt for.
– Hvordan tror du verden ser på meg den dag jeg kommer hjem? synger Håkon Banken i et musikalsk brev på 1970-tallet. Han er 28 år gammel og innlagt på psykiatrisk institusjon.
Mot alle odds og etter at platene hans blir stemplet som sosialpornografi i rikspressen, blir han likevel en av landets mest populære artister. I denne dokumentaren blir historien om Håkon Banken fortalt gjennom møter med mennesker han nådde hjertene til.»
Filmen er fortalt via tre brevskrivere – Geir, Roger og Solveig – som alle skrev til Banken, og de forteller hvordan tekstene hans om utenforskap og ulykkelig kjærlighet hjalp dem i deres egne liv, om hvordan de forsto at de ikke var alene om å ha det vondt.
Den kjente dokumentarfilmskaperen Alison Ellwood har tidligere laget film om blant annet Eagles og The Go-Go’s, og er nå aktuell med Let The Canary Sing om Cyndi Laupers liv og levnet. «I will never do that fucking song», var responsen da hun første gang ble presentert for «Girls Just Want To Have Fun», en sang skrevet av Robert Hazard. Hazard forsvant ut av musikkhistorien uten å sette andre vesentlige spor etter seg enn å ha skrevet en sang «alle» assosiserer med Cyndi Lauper. Etter at hun sammen med produsenten Rick Chertoff i flere måneder jobbet med å endre den til noe hun kunne leve med og var fornøyd med, ble «Girls Just Want To Have Fun» hennes store gjennombrudd og sannsynligvis hennes mest kjente sang til evig tid, selv om hun ikke skrev den selv.
Filmen blander arkivopptak og nye intervjuer, og den følger også Laupers nedturer og sorti fra toppen av hitlistene. I sum er det en film om en fargerik karriere tilhørende en engasjert kunstner som fremdeles er i full vigør, som artist og aktivist.
Et band kunne ikke bli veldig mye større enn skotske Simple Minds i siste halvdel av 1980-tallet. Da den amerikanske regissøren John Hughes benyttet deres versjon av «Don’t You (Forget About Me)», en sang skrevet av produsenten Keith Forsey og gitaristen Steve Schiff fra Nina Hagen Band og først tilbudt blant annet Billy Idol og Bryan Ferry, i sin gjennombruddsfilm The Breakfast Club i 1985, ga det startskuddet til den desidert mest suksessrike delen av bandets karriere. Det var ikke dermed sagt den kvalitetsmessige storhetstiden, men skottene vant det amerikanske arenapublikummet med sin mildt sagt STORE musikk. Ordbokdefinisjonen av «pompøs» ble forandret en gang for alle etter Simple Minds-platene Sparkle In The Rain (1984) og Once Upon A Time (1985), og alt kulminerte i den bombastiske konsertplaten Live In The City Of Light med opptak fra Paris i 1987.
Regissøren Joss Crowley er kjent for både konsertfilmer og musikkdokumentarer, og hans nye film Simple Minds: Everything Is Possible havner i sistnevnte kategori. Her følger vi bandet fra oppstarten i et lutfattig Glasgow i siste halvdel av 70-tallet, og vennskapet mellom frontfigur Jim Kerr og gitarist og låtskriverpartner Charlie Burchill står sentralt. (Litt popquiz i den anledning: Kerr og Burchill er de eneste av originalmedlemmene som fremdeles er med i Simple Minds, og norske Erik Ljunggren er for tiden med på keyboards.)
Jonathan Demmes (The Silence Of The Lambs, Philadelphia, m.m.) enestående Stop Making Sense med Talking Heads feirer 40 år og er av mange – undertegnede blant dem – ansett som tidenes beste konsertfilm. Den er et ekstremt velregissert og medrivende stykke arbeid og viser et band som til de grader er på toppen av sin karriere. Jeg så den nyrestaurerte versjonen i fjor høst og kan love at den sitter som et skudd fremdeles. At filmen ikke er ny, bør ikke spille noen rolle. Dette er en av filmene festivalpublikummet i Halden ikke KAN gå glipp av.
De to siste filmene på programmet er kan hende med hakket mindre kjente navn, men desto mer interessante. Judee Sill var en amerikansk sanger og låtskriver som ga ut to legendariske album tidlig på 70-tallet, men hun levde et omskiftelig og turbulent liv og døde av en overdose i 1979, 35 år gammel. Filmskaperne Andy Brown og Brian Lindstrom har laget dokumentarfilmen Lost Angel – The Genius Of Judee Sill der hennes gamle plateselskapsboss David Geffen, Graham Nash, Linda Ronstadt og Jackson Browne er blant dem som uttaler seg, i tillegg til nyere artister som Adrienne Lenker og Natalie Mering (alias Weyes Blood).
.png)
.png)
Don Letts skal holde DJ-sett i Halden etter visningen av filmen Rebel Dread – The Story Of Don Letts. Foto: Kev Curtis
Rebel Dread – The Story Of Don Letts er regissert av William E. Badgley og handler om Letts som var en sentral del av punk- og reggaescenen i London i siste halvdel av 70-tallet. Han virket som filmskaper, DJ, musiker og forfatter, drev klesforretning og jobbet spesielt mye med The Clash. Han startet også bandet Big Audio Dynamite sammen med Mick Jones fra nettopp The Clash, og Letts kommer selv til Halden for å bli intervjuet i anledning filmen. Han skal også gjøre et eget DJ-sett lørdag kveld før hele festivalen avsluttes av en konsert med bandet What The Funk.
På alle festivalens tre dager – torsdag, fredag og lørdag – er det altså et eget fagprogram før filmvisningene med debatter, diskusjoner, intervjuer og foredrag som kan være verdt å få med seg. Torsdag er temaet filmmusikk, mens det på fredag skal handle om musikkdokumentarer. Blant gjestene er Rachel Davies som er mangeårig musikkprodusent og regissør fra BBC, og filmskaper Thomas Robsahm. Noe som også kan bli svært spennende er en presentasjon av NRKs strålende nye dokumentarserie Jazzeventyret der regissør Håvard Bråthen blir intervjuet.
Neste stopp Halden, med andre ord, og som om ikke en internasjonal musikkfilmfestival skulle være nok, blir det en liten måned senere nok en liten festival i grensebyen. Da skal Fjording-prisene deles ut for tredje gang, en kåring av den beste norskproduserte americanamusikken med tilhørende konsertprogram. Heng med!
Her finner du hele programmet til