Poesiens påvirkning
Tekst av Pernille Mo
Jeg lurer på om poesiens rolle har tatt seg en lang lur i det norske samfunnet. Vi er et praktisk og logisk folk som liker å lese avisen og se på dagsnytt 18. Vi leser litteratur, og vi er glade i at det skal være realistisk. Det betyr at noe er håndfast og til å stole på. Vi er direkte, og går ikke rundt i grøten før vi kommer til saken. Vi er effektive. Nordmenn får ting gjort!
Mitt møte med poesien gikk hånd i hånd med at jeg flyttet til Frankrike. Måten Paris insisterer på å ta vare på arkitekturen og tradisjonene sine sørger for at de også beholder en nokså langsom tilværelse, selv i dag. Jeg ble møtt med en ekstremt litterær kultur hvor det ofte ble referert til filosofer som Sartre, de Beauvoir og Voltaire, og dikt av Baudelaire og Rimbaud ble sitert rett fra minnet takket være et skolesystem som legger tung vekt på landets historiske poeter. Det er på grunn av dette møtet at jeg begynte å skrive poesi, og jeg er overbevist om at det aldri hadde skjedd hvis jeg hadde blitt boende i Oslo.
Poesien er det rake motsatte. Poesien legger seg ned på gresset og venter på en marihøne. Kanskje to. Den drømmer, svever rundt mellom fantasi og virkelighet, får leseren til å lure på hvor man er, egentlig. «Er dette ekte?» Er ikke det et spørsmål vi burde stille oss selv innimellom, selv som rasjonelle nordmenn?
Poesien skjuler seg mellom skyene i Paris.
Poesi er evnen til å legge merke til ting. Solen som treffer kaffekoppen om morgenen, måten dampen danser på, blomstene som har begynt å visne på kjøkkenbordet. «Alt tar slutt» sier de, men legger vi merke til det? Blir vi irritert fordi de bare varte i fire dager i stedet for syv som blomsterhandleren lovte? «Ja, tingenes levetid er uforutsigbar, ingenting varer evig» forteller blomstene. Tingene rundt oss kommuniserer med oss, slik som kaffen forteller at den er varm ved å sende virvlende beskjeder fra koppen. Poesien er nok tilstede til å legge merke til det.
I morges gikk jeg rundt i leiligheten, hodet fylt av tanker og bekymringer. Da jeg åpnet Instagram, fant jeg flere nye stories av Sam Youkilis, min favorittfotograf. Sam bor i Umbria i Italia, og legger ut små videoer av det italienske landskapet, kornåkrer i solnedgang, ildfluer med lyden av gresshopper om natten. Samme allé med trær på hver side, hver gang han reiser eller kommer tilbake til Umbria. Jeg kjente at jeg roet meg ned, og hjernen min skiftet fra bekymring til muligheter og kreativitet. Jeg følte meg inspirert. Poesi kommer i så mange former.
Bilde av videosnutt av Sam Youkilis.
I morges gikk jeg rundt i leiligheten, hodet fylt av tanker og bekymringer. Da jeg åpnet Instagram, fant jeg flere nye stories av Sam Youkilis, min favorittfotograf. Sam bor i Umbria i Italia, og legger ut små videoer av det italienske landskapet, kornåkrer i solnedgang, ildfluer med lyden av gresshopper om natten. Samme allé med trær på hver side, hver gang han reiser eller kommer tilbake til Umbria. Jeg kjente at jeg roet meg ned, og hjernen min skiftet fra bekymring til muligheter og kreativitet. Jeg følte meg inspirert. Poesi kommer i så mange former.
Poesien hjelper oss ofte å forstå oss selv. I en TED-talk reflekterer skuespilleren Ethan Hawke rundt poesiens rolle, og sier at «de fleste bruker ikke så mye tid på å tenke på poesi i hverdagen, helt til faren din dør, du går i en begravelse, barnet ditt dør, hjertet ditt blir knust. Vi blir desperate etter mening. Har noen andre følt seg så forferdelig før? Eller på den andre siden, du er så forelsket at hjertet ditt eksploderer, og du klarer ikke å se tydelig.» Hawke sier at poesi ikke er en luksus, det er næring. «Vi trenger det.»
Bilde av videosnutt av Sam Youkilis.
Mens bruken av sosiale medier øker, blir oppmerksomhetsspennet vårt kortere og kortere. Noen unge sliter med å sitte gjennom en hel spillefilm på halvannen time, da de er vant til å se korte Reels på Instagram eller TikTok. Takket være dette, er poesi (som korte dikt) en effektiv måte å nå ut til unge på. Det skal ikke mer enn et par ord til for å treffe noen rett i hjertet, selv når man scroller raskt forbi. Antallet «Instagram-poeter» har skutt i været de siste årene. Den norske poeten Alexander Fallo skriver med svart skrift på hvit bakgrunn:
Men alt gikk så fort
Husker du
Plutselig blir man, liggende i en yoga-aktig posisjon i sofaen, sendt tilbake i tid til en gang, en sommer, en person man elsket, noe som henger igjen bakerst i minnet, noe som kommer opp igjen og igjen. En tid man aldri glemmer. Med så få ord klarer Fallo – og poesien – å fange oppmerksomheten vår og få oss til å drømme. Å huske, å minnes. Det er en pause fra det realistiske livet, det vi ser foran oss, fra tørt kneippbrød med leverpostei. Plutselig er vi tilbake i en annen tid, og ikke minst en annen følelse. Livet skifter fra utside til innside.
Blomstene reflekterer naturens gang.
Den mest mainstreame formen av poesi i dag er musikk, hvor noen av oss går med det på øret i timevis og klarer ikke en eneste dag uten. Vi sluker sangtekster og reflekterer rundt bakgrunnen til hvert ord. Flere enn vi tror av oss er blodfans av poesi, men i en annen form enn en liten bok i lommeformat som man leser på bussen (i en perfekt verden, eventuelt på 80-tallet). Kanskje poesien er lettere å svelge når det er melodi til, så stillheten ikke kveler oss og vi unngår å bli konfrontert med hva ordene faktisk betyr for oss. Musikken gjør kanskje følelsene enklere å svelge, vi får en ledsager som er med oss gjennom reisen.
I TED-talk-en fortsetter Hawke: «Kreativitet er måten vi leger hverandres sår på. Jeg lytter til deg, og du lytter til meg. Vi blir vitne til får felles menneskelighet. Hvis du vil hjelpe samfunnet, familien og vennene dine, så må du uttrykke deg. Og for å uttrykke deg, må du bli kjent med deg selv.»
Bilde av videosnutt av Sam Youkilis.
Jeg bruker hvite Post-it-lapper til to ting: lister og dikt. På den ene står det:
Dusjsåpe
Dopapir
Melk
Kaffe
Gresk yoghurt
Bær
På den andre står det:
Through all the world’s suffering, life endures. Flowers bloom, friends laugh, I fall in love. Nothing can stop us from living, we are here until we are not. And at this moment, I am breathing, and I am alive. That has always been enough.
Noen ganger treffer dikt noe så dypt at det er umulig å forstå, andre ganger er det helt tydelig:
Lykken du leter etter
Er ikke lenger der fremme
Den sitter
Stille
Ved siden av deg
Og venter på
Å få være nok
(Skrevet av @storebokstaver på Instagram)
Poesien er en ledsager i livet, en god venn, en bestemor med gode råd. Den kan leses, observeres, lyttes til og skapes av oss, når vi åpner opp og lager plass. Den er et verktøy som knytter oss sammen som mennesker, minner oss på hvem og hva vi er. Poesien gir oss livsviktig næring, og den er tilgjengelig overalt, hele tiden. Ser du den?