Han bygger platespillerdingsen du ikke visste du trengte.
Lasse Gretlands automatiske tonearmløfter har funnet veien til platespillere over hele verden.
TEKST: JAN OMDAHL
I et røft kontorlokale på Linderud nord i Oslo sitter en mann bøyd over et skrivebord og setter sammen små komponenter av rustfritt stål til en liten, meget seriøst utseende mekanisk innretning.
Arbeidplassen er opplyst av en Richard Tapper-bordlampe, vår mann er iført hvite bomullshansker, obskur band-T-skjorte, falmede jeans og Vans. Håret er røft klippet, det grånende skjegget ditto, stilen kan kanskje best beskrives som «aldrende skater». På hodet sitter et par forstørrelsesbriller — billig hardware fra Kina, dyr optikk fra Sveits. Møt Lasse Gretland (53), ikonoklasten bak Little Fwend, den automatiske tonearmløfteren som fyller ti år i disse dager.
En tonearmløfter, hva er nå det? Jo, det er akkurat det navnet sier: en mekanisk innretning som løfter platespillerens arm og pickup opp fra vinylplaten når en side er ferdigspilt. Little Fwend ble introdusert for ti år siden denne måneden, og har sakte, men sikkert tatt en ledende posisjon i dette svært nisjepregede markedet.
For alle som driver med vinylavspilling, er det monotone dunket fra pickupens ensomme vandring i den uendelige rillen innerst på platesiden en påminnelse om livets forgjengelighet. Slik var det ikke med min første platespiller, en beskjeden Garrard SP25 MKIII, arvet fra min far da han oppgraderte til en ERA 444. Når en plateside var ferdig, ble armen automatisk løftet og returnert til armbasen. Den typen robust elektromekanisk automatikk passer imidlertid dårlig med kravene til ultrahøyoppløst lydgjengivelse, og er nærmest forsvunnet fra dagens mer påkostede platespillere. Selv de fleste rimelige modeller er nå helt manuelle, og lar stiften gå i innerrillen til du løfter armen selv. Resultatet kan være unødvendig slitasje på en skjør og ofte kostbar del. Meningene er delte om hvorvidt lang tid tilbragt i utgangsrillen faktisk kan skade pickupen over tid — men hvem vil ta sjansen?
Løsningen er like enkel som den er genial. Little Fwend plasseres, i henhold til produsentens instruksjoner, mellom tonearm og tallerken. Under avspilling passerer armen noen få millimeter over gummiputen som senere skal løfte den. Mekanismen utløses når stiften går inn i utløpsrillen og armen berører en tynn, følsom antenne av pianowire. Fordi alt er så fint justert, blir belastningen på nålefane og stift minimal når den aktiveres. En væskedempet sylinder inne i løfteren heves av fjær, og løfter armen de nødvendige centimeterne med en stille, grasiøs og betryggende bevegelse.
Nylig besøkte jeg énmannsoperasjonen bak innretningen. Lasse Gretland — til daglig regissør i brandingbyrået Notch — er vennlig, snakkesalig, energisk og ikke så lite eksentrisk. Han er en hi-fi-besatt analogpurist og selvbygger med forkjærlighet for store amerikanske høyttalere, triodeforsterkere og vintage platespillere fra EMT, Garrard og Thorens. Nettverket hans i det tett sammensveisede hi-fi-miljøet er stort, og stadig voksende. For ordens skyld skal det nevnes at vi to kjenner hverandre privat, og har tilbrakt mye tid sammen med å høre på plater og diskutere lyd. Vi har også dj-et sammen under klubbkonseptet No Club for Old Men.
Ideen til Little Fwend oppsto i frustrasjon, forteller Lasse. I årevis hadde han lurt på hvorfor ingen laget en skikkelig tonearmløfter, slik Audio-Technica og Ortofon gjorde før.
– Jeg vant en auksjon på eBay og kjøpte en gammel Audio-Technica AT-6006 Safety Raiser for 260 dollar. Men den føltes litt for plastaktig, og ble festet med dobbelsidig tape. Jeg tenkte: Hvorfor finnes det ikke en tonearmløfterenes Aston Martin – noe elegant og mekanisk solid?
Sammen med industridesigner Marius Sundsåsen begynte Lasse å utvikle sin egen, delvis med utgangspunkt i Audio-Technica-modellen. (Audio-Technica ser ut til å ha returnert komplimentet med sin relanserte Safety Raiser, der utløsermekanismem er flyttet inn i selve løfteren, påfallende likt løsningen Little Fwend introduserte.)
Det første produktet kom i 2015, ikke uten drama. Da Lasse rigget opp et lite bord på New York Audio Show i november samme år, med en platespiller, en radio som forsterker og en prototype som ikke virket, var han nesten på gråten.
– Delene kom fra Danmark kvelden før. Forsinket, selvfølgelig. Og greia virket ikke. Men Dita (Lasses ektefelle, som håndterer all digital merkevarekommunikasjon for Little Fwend) ba meg slappe av, dro frem neglefila og sa: «Hvorfor prøver du ikke dette?». Plutselig funket det! Det var ganske godt. Og samme dag møtte jeg Art Dudley.»
Lasse hadde satt opp Little Fwend på sin dine, gamle Thorens TD124-platespiller med en 12-tommers Thomas Schick-arm og en Ortofon SPU-pickup, koblet til en bærbar Tandberg-radio. En av de første som stoppet opp ved den beskjedne standen var Art Dudley, legendarisk skribent i det amerikanske hi-fi-magasinet Stereophile. Dudley, som dessverre gikk bort i 2020, hadde samme platespiller og arm hjemme, og ble nysgjerrig på den lille innretningen.
– Vi endte med å prate i en halvtime. Art var utrolig snill – og han ville anmelde den. Resten er historie, som det heter.
Art Dudleys entusiastiske anmeldelse kom i 2017. Michael Fremer hos Analog Planet fulgte etter i 2018. Til tross for gode anmeldelser i toneangivende publikasjoner var produksjonen liten, men da pandemien traff oss og distribusjonskanalene kollapset, skjedde noe uventet: salget tok av.
– Folk satt hjemme og hørte på plater», forteller Lasse. – Vi solgte 30 prosent mer i 2020 enn året før.
Lagerrommet i Lasses kombinerte kontor og verksted er fylt til bristepunktet med vintage lydutstyr.
Noe samler støv, noe er under restaurering. Utvalget ville fått entusiaster til å nynne tilfreds: diverse hornhøyttalere, rørforsterkere, platespillere, pickuper, bokser med rør, kabler, loddebolter, reservedeler. Et par legendariske EMT 930 platespillere troner i et hjørne. Samlingen teller nå 27 platespillere, en haug med tonearmer og ulike step-up-transformatorer. Som sidegeskjeft leier Lasse ut kuraterte lydsystemer til barer og klubber for å bringe inn penger til Little Fwend-driften. Han distribuerer også de fremragende «Monster Can» MC-step-up-transformatorene fra Michael Ulbrichs Consolidated Audio i Berlin. Nettstedet hans, hifideli.com, er et annet prosjekt — et slags eksentrisk oppslagverk/kaninhull for analognerder, fortsatt under utvikling.
Monteringen av Little Fwend skjer i «det rene rommet» (relativt sett) ved siden av lageret. En arbeidsbenk er dekket av løftere i ulike stadier av ferdigstillelse, synlig bevis på at den hyperenergiske skravlebøtten som styrer det hele også har et mer zen-aktig arbeidsmodus. Etter år med levering av deler i forniklet messing fra Danmark, flyttet Lasse nylig produksjonen til Sveits, i samarbeid med den anerkjente maskiningeniøren Micha Huber — mannen bak Thales-platespillere og bidrag til flere EMT-design.
– Å bruke nikkelbelagt messing var ikke det smarteste vi gjorde, sier han. – Marius måtte bearbeide friksjonsflatene for hånd for å møte toleransekravene våre. Han er industridesigner, men også selvlært urmaker, med gamle sveitsiske dreiebenker og ferdighetene som trengs. Men da etterspørselen økte rundt 2022–23, og Marius brukte 20–25 minutter på å ferdigstille og montere hver Fwend, måtte jeg gjøre noe. Sent i 2024 hyret jeg Micha som rådgivende ngeniør, og vi gjorde noen designtiltak for å redusere monteringstiden. Han foreslo å gå over til ubehandlet rustfritt stål, og dermed slippe etterbehandlingen. De nye delene er fantastiske — selv om det er et mareritt å jobbe med sveitsere. Alt må dokumenteres, hver endring på hundredels millimeter godkjennes. Men resultatet er det beste vi har hatt.
De nye komponentene koster rundt 40 prosent mer å produsere, men Gretland har holdt prisene omtrent uendret. Det kan endre seg.
– Vi har aldri økt prisene. Men folk er vant til å betale for premiumprodukter nå. Når kvaliteten går opp, tåler markedet det.
Little Fwend kommer i tre versjoner, tilpasset ulike tonearmhøyder — Low, High og Disco (for Technics SL-1200). High-modellen kan etter hvert forsvinne, erstattet av en magnetisk forlengelse til Low-versjonen. De kommende Low Mk2 og Disco Mk3 vil koste 2295 kroner. High er fortsatt på lager til 2595.
Å drive egen nettbutikk var for mye styr. Skal du ha en Litle Fwend, må du til en forhandler. I Norge er det plate- og hi-fi-butikken Big Dipper som distribuerer Little Fwend. Den kan kjøpes i butikken i Møllergata i Oslo, men også hos Stereofil, Duet Audio, Renaissance Audio, Oslo Hifi Center og Eksakt Hifi.
Det skal sies at Little Fwend ikke er alene i markedet. Platespillerprodusenten Pro-Ject har en enklere plastløsning kalt Q-Up, og så finnes den nevnte relanserte Audio-Technica-modellen. Likevel anslår Lasse at han solgte rundt 1100 enheter i fjor — omtrent det dobbelte av de tidlige årene.
– Vi har nesten 500 kunder på venteliste, uten å annonsere. Det er ganske vilt for et så nisjete produkt.
Det virkelige gjennombruddet kom da Technics, det japanske merket bak den legendariske dj-platespilleren SL-1200, begynte å vise interesse.
– Da de relanserte SL-1200-serien, begynte folk å legge merke til vår lille løfter. Jeg møtte noen folk fra Technics-kontoret i Osaka, og de ble fans. Det er et enormt selskap, så de kan ikke si noe offisielt, men vi fikk en slags uoffisiell velsignelse.
Tidligere i år samarbeidet Little Fwend med Technics Tyskland. Resultatet: Disco Fwend ble utsolgt på få uker.
– Etter det tok det av. Vi nådde et nytt publikum. Ikke hi-fi-nerdene, men livsstils-musikkfolkene. Volumet der er mye større, og det løftet de andre modellene også.
Etter et tiår med deltidsinnsats markerer Lasse og Little Fwend sitt tiårsjubileum denne måneden. Planer for neste fase er klare, inkludert små, håndlagde opplag tilpasset spesifikke platespillermodeller, som den som allerede finnes for Regas P8/P10. Ikke bli overrasket om noe lignende dukker opp for hans egne vintage EMT 930.
– Folk elsker når vi lager noe skreddersydd til spilleren deres. Det er emosjonelt, det bygger lojalitet.
Platespillermerker har kommet med forslag til samarbeid, men Lasse holder igjen:
– Vi har fått tilbud om å lage en versjon som følger med platespillere fra fabrikk, men det vil jeg ikke. Little Fwend er et eget merke. Vi skal ikke bli en anonym underleverandør.
Men vi må snakke om elefanten i rommet: Er det nå virkelig så skadelig å la stiften stå og gå i utlgangsrillen? Det er ingen premie for å gjette hva Lasse mener.
– Det er nok ikke mer friksjon mellom stift og vinyl i utgangsrillen enn andre steder på en plate, men all spilling gir slitasje. Diamantspissen varer kanskje 1000–2000 timer før den må byttes eller retippes. Det er dyrt og tidkrevende, så hvorfor slite unødig? Og så er det to andre ting. For det første er overgangsrillen på mange plater ikke helt parallell. Du hører et lite knepp — som et hakk i plata. Ikke bra for nålefane eller gummidemping å treffe den kanten hvert 1,8 sekund ved 33⅓ RPM. For det andre står stiften i en sporingsvinkel som er litt avvikende fra 90 grader i innerrillen — noe som gir asymmetrisk slitasje over tid. Det kan påvirke sporing og frekvensrespons.
Han stopper, smiler:
– Little Fwend driver ikke med fryktbasert markedsføring, men her er en worst case-historie. Jeg kom tilbake fra et bad på sommerhytta en gang, og fant stiften halvveis ute på papiretiketten. Det er aldri et godt tegn for diamantens fremtid. Støv må ha samlet seg og pakket seg under stiften i overgangsrillen. Mister du friksjonen der, og antiskating ikke er perfekt, glir stiften innover. Heldigvis var det bare en billig Shure V15 MM-pickup, ikke Lyra Kleosen hjemme.»
For en såkalt second opinion kontaktet jeg J.M. Boisclair, daglig leder i WAM Engineering, som lager de anerkjente WallyTools-verktøyene for presis platespillerjustering. Han svarte på e-post:
– I låserillen passerer en varm stift samme punkt hvert 1,8 sekund (ved 33,3 rpm). Teoretisk vil dette øke risikoen for slitasje i låserillen og for at svært vanskelig fjernbart materiale overføres til stift/cantilever-enheten fra vinylen. Vær særlig obs hvis du spiller ved 45 rpm, fordi stiften besøker samme punkt oftere. Epoksyen som holder stiften kan også få juling hvis den holdes varm for lenge. Jeg vil anta at levetiden forkortes om den varmes over tid.
Boisclair glir sømløst over i et salgspitch:
– Fordelen med en automatisk løfter er nok enda større hvis du ikke bruker en WallySkater til å håndtere horisontale krefter i armen. Over tid kan du deformere pickupens oppheng permanent. Lasse er en smart fyr. Jeg vil si han er inne på noe!
Ved arbeidsbenken tar Lasse på seg forstørrelsesbrillene og fortsetter på en ny Fwend.
– Da jeg sto der i New York, med neglefila til kona og en uferdig prototype, hadde jeg ingen anelse om at dette skulle bli livsprosjektet mitt. Men se på meg nå!