Odd Standard
Tekst: Pia Strømstad
Foto: Tonje Sandberg/Odd Standard
Et stjerneeksempel på at det odde funker
Det er litt utenom det vanlige, litt rart kanskje, iblant litt utfordrende, og noen ganger helt normalt. Du kan gjerne kalle det servise. Odd Standard tenker mindre firkantet enn som så.
TO RÅ DAMER: Constance Gaard Kristiansen (t.h.) og Tonje Sandberg i Odd Standard lager noe som er mer enn et servise, det er noe å legge maten på, og det blir ikke alltid som de hadde tenkt.
– Vi brukte veldig lang tid på å definere hva vi holdt på med. For vi lager ikke servise. Vi lager noen ting som du kanskje kan legge mat på, og navnet beskriver i stor grad det vi er, sier Constance Gaard Kristiansen.
Og da mener hun Odd som i rart, litt annerledes, litt utenom det vanlige.
– Servise er så definert. Det er liksom en tallerken, en suppebolle eller et sausenebb, legger Tonje Sandberg til. – Dette er det motsatte. Det vi lager skal ikke nødvendigvis fremheve maten. Noen ganger skal det bare være der, være usynlig, men likevel i riktig samspill med det som serveres.
Hun henter frem to ting i svart leire.
– Dette er en tallerken, sier hun og viser frem det som definitivt er det vi tenker på som en tallerken. – Og dette er for så vidt også en tallerken ettersom den spiller samme rolle og har samme funksjon, fortsetter hun og holder frem noe som ser ut som en grovhugget kvist.
KVIST OG KVAST: Den tynne kvisten på en sokkel av betong laget de til Christopher Haatuft på Lysverket i Bergen. Han hengte spekeskinke på den. Den grove greinen legger Mikael Svensson på Kontrast i Oslo små smaksbiter på. Det ruglete fatet skulle ikke funke, men gjorde det likevel, mens det firkantede fatet har en nesten japansk estetikk over seg.
– Dette er kanskje ytterpunktene, og det illustrerer Odd Standard i spennet fra det rare til det normale, sier Tonje.
I en del av det som en gang var en hermetikkfabrikk øst i Stavanger, har de to industridesignerne satt standarden. I første etasje dreier, støper, former og brenner de alt de lager. Bortsett fra noen objekter i kleberstein – de lages for dem av en badstueovnprodusent i Finland, og noen elementer i glass.
Opp en trapp har de designkontor, lager og et lite fabrikkutsalg som er åpent hver torsdag. Listen over stjernerestauranter og spisesteder i inn- og utland som bruker tingene deres, viser at de har truffet en nerve.
En tur i skogen, leting i fjæresteinen
Å få lov til å titte i hyllene er nesten som å gå på skattejakt i naturen. En glasskål ser ut som et bølgebrus og er laget til restaurant Iris på Salmon Eye i Hardanger. Den grovhuggede kvisten i svart leire bruker Kontrast i Oslo til å sette noen små smaksbiter på. Det får det nesten til å se ut som om greinen blomstrer. En liten skatt kan være skjult under det blanke lokket på en koboltblå krukke på Re-Naa i Stavanger, og en bølget plate på fire bein laget de egentlig for å vise at det ikke kom til å funke, og så gjorde det det likevel.
– Det gøyeste av alt er når du jobber med noen som vil at vi skal få til noe vi ikke helt skjønner, når de utfordrer oss og vi utfordrer dem, sier Tonje.
FRA GLASSAVFALL TIL GOURMET: Til restauranten Iris på Salmon Eye i Hardanger, har Constance og Tonje laget en lignende glasskål som ligner et bølgebrus.
Til å begynne med trodde de at de kom til å lage mer eksperimentelle og odde ting, men det er blitt flere og flere mer tradisjonelle tallerkener i ulike materialer, farger og utforminger. Selv 3-stjerners restauranter og supereksperimentelle kokker trenger noen elementer som gir ro. Et måltid kan ikke bestå av 20 ulike inntrykk som slår hverandre i hjel.
– Vi hadde ikke trodd at det ville være betalingsvilje for det normale. Vi tenkte at det bare ville være den aller øverste trekanten som var villige til å kjøpe noe som var håndlaget, men det viser seg at restauranter og kokker som opererer helt i toppen, ikke vil ha masseprodusert, industritilvirket keramikk look-alike, understreker Tonje.
Constance tror det henger sammen med utviklingen i bransjen. I løpet av de 10 årene de har holdt på, tar flere og flere bilder av maten underveis.
– Det gjør nok at restaurantene føler at de er nødt til å ha noe eget, en slags signatur. Noe som gjør det veldig tydelig at dette er laget til meg og min restaurant, og at naboen har ikke det samme.
Tonje ser også at noe av styrken deres er at de tilbyr et så bredt utvalg innenfor begrepet høykvalitets dekketøy med håndverksfølelse. Det er alt fra hvitt porselen som svenske Mathias Dahlgren setter sammen til en kolleksjon av noe lyst og lett, til noe grovt tilformet i svart leire.
– Vi kan oppfylle ganske mange krav, men alt har litt av den samme følelsen.
ET STORT SPENN: Stjernerestauranter som Kontrast i Oslo, Re-Naa i Stavanger, Lysverket i Bergen og AG i Stockholm har elementer fra Odd Standard.
Starten på det hele
Etter 10 år i Figgjo fikk de behov for å bestemme litt mer selv. Figgjo er så stort at de måtte si nei når restauranter lurte på om de kunne lage noe spesielt til dem. Constance og Tonje tenkte at det måtte finnes noe midt imellom en industriell produksjon og en ren håndverksbedrift. Noen som kunne kombinere fleksibilitet med leveringsdyktighet. Og opp stod Odd Standard.
Begge er industridesignere. Tonje er sivilingeniør innen industridesign fra Trondheim, men ikke rettet mot keramikk.
– Jeg er sikkert den eneste på den linjen som begynte å lage keramikk.
Constance har en bachelor i produktdesign og en master i keramisk design for industriell produksjon fra England.
– Når vi lager nye ting, har vi mange forskjellige utgangspunkter. Det er ikke én vei til målet. Vi kan ha en tanke om at «hadde det ikke vært gøy å ...». Det kan også begynne med «se hva som skjedde her» hvor vi lar et materiale eller en teknikk være begynnelse på et produkt.
De har for eksempel en mølle som blander gammel og ny leire og som presser leiren ut i en pølse. Men hva om de i stedet presset leiren ut gjennom en form som gjorde at leiren kom ut som flere pølser i ulik tykkelse ved siden av hverandre? Plutselig har de laget noe som fortsatt ikke passer inn i definisjonen «servise», men heller noe det går an å legge mat på.
– Vi er opptatt av volum og flater og tenker sjelden over hva ting skal brukes til, sier Tonje.
EN SLAGS TALLERKEN: Leiren er klemt ut i pølselignende biter og er ett av flere elementer som Constance og Tonje definerer som «noe man kanskje kan legge mat på».
Derfor opplever de ofte at restauranten bruker produktet på en helt annen måte enn det de hadde sett for seg. Likevel hadde de en tanke om at det kunne være gøy å plukke noe fra en kvist, kanskje noen bær eller noe sånt, da de laget noe til Christopher Haatuft på Lysverket i Bergen. Han skulle ha en konseptmiddag med 20 gjester ved hvert bord og spurte om Tonje og Constance hadde lyst til å eksperimentere.
– Dette var før vi hadde noen produksjon, vi hadde ikke ovn eller noen ting. Så vi laget en einerkvist som vi støpte ned i betong, vi lagde tylltallerkener og spikkede treskåler. Han ville ikke se noen ting på forhånd, ville ikke ha produktene før den dagen de skulle brukes, og vi ante ingen ting om hva han hadde tenkt til å servere.
20 kvister i betong kom på bordet, men ikke med noen bær eller noe sånt som de hadde sett for seg, men med tynne skiver tørket skinke hengende over kvistene så gjestene kunne forsyne seg.
– Lenge kalte vi den for baconbusken. Det var så rått og brutalt, overraskende og gøy.
De hadde med seg den omtalte baconbusken i et møte med Johan Jureskog på Restaurang AG i Stockholm. Tonje skjønte ikke hva han sa, og han skjønte ikke hva hun sa, så hun ble sittende litt på sidelinjen og fingre med kvisten. De hadde egentlig ikke tenkt til å vise den frem, for den var liksom litt for sær, og dette var et seriøst sted. Men så fikk Jureskog øye på den og tente med det samme. Han ville også bruke den til å henge spekeskinke på. Den samme kvisten er utgangspunktet for den grovhuggede greinen. Det var Mikael Svensson på Kontrast som lurte på om de ikke kunne lage en liggende kvist.
– Mange ting kan være litt røffe og nesten litt uferdige fra oss. Det er ikke alltid så lett å se i forkant hvordan det vil fungere med maten. Noen ganger vet vi ikke hva vi har laget før vi ser det med mat på en gang. Vi tester gjerne med seigmenn og post-it lapper, men når produktene kommer i en kontekst, ser vi at både maten og produktet løftes, sier Constance.
– Ambisjonen vår fra starten var å pushe kokkene videre sånn at de kan inspireres av det vi lager til å komme opp med noe helt nytt, poengterer Tonje. – Og produktet er ikke ferdig før kokken har tatt det i bruk.
"litt odd"
Odd Standard
Badehusgata 33, Stavanger
Alle produktene kan kjøpes i nettbutikken.
Fabrikkutsalget er åpent hver torsdag fra 12-16.