Nå er det jul igjen
TEKST: MORTEN LORENTZEN
Ingenting er vel mer børs og katedral enn julefeiringen i vestlige land. Ingenting er vel mer en blanding av sakral høytid, salmesang og plastkuler i grelle farger, Johan Sebastian Bach og amerikanske juleslagere med reinsdyrbjeller. Flatfyll og forventning. Tungt fordøyelig mat fra middelalderen og syv sorter med kaker til et folk som sliter med overvekt. I en verden hvor det ser ut som om Gud har dratt, feirer vi fortsatt et barns fødsel, og vil så gjerne tenne et lys eller tusen for håp og glede. For både de som er til stede og de som ligger nede.
En gang i tiden hadde den kulturelle kollisjonen mellom det norrøne midtvintersblotet og det kristne høytiden, en slags funksjon. Folk slet seg gjennom et liv i oppoverbakke basert på vassgraut og velling. En gang i året fikk de anledning til å spise seg mett og drikke seg fordervet, før fattigdommen ropte på dem igjen. At denne lysfesten midt i mørketida etter hvert fikk besøk av en fortelling om håp for menneskene, gjorde selvsagt ingenting. Mat og tro, rus og håp. Fine greier, så lenge folk gikk tilbake til fattigdommen og gudstroen sin etterpå.
I våre dager har vi mistet begge deler, men det skal selvfølgelig ikke gå utover julefeiringen. Selv om vi er stappmette og heller vil kvitte oss med ting enn å få flere, begynner markedsføringen av julen i september og julebordene, hvor helt vanlige og sindige mennesker oppfører seg som radiobiler på tivoli, og skal komme til å angre på alt de foretok seg helt til neste års julebord.
En av de sterkt smittsomme og vanedannende livsstilssykdommene vi har i vår kultur heter Kos. Kos er noe man har sammen med andre, eller bare med seg selv, og innbefatter gjerne både mye godt å spise, mye godt å drikke, levende lys og bål fra peis, såkalt peisKos, gjerne samtidig med at man ser noe på TV (TVKos) som man har sett før (Grevinnen og Hovmesteren, Love actually osv.) Behovet for Kos er ubegrenset og fører naturlig nok til at store deler av befolkningen sliter med for mange kilo, for lite mosjon og for mye fritid. Før var det å Kose seg noe man gjorde sammen, nå gjøres det mer ved siden av hverandre. Hos oss i vår kultur er omsorg gjerne knyttet til mat og klær. Mer omsorg er mer mat og klær. De må ikke sulte. De må ikke fryse. Vi må hjelpe dem slik at de også får Kost seg. Når vi likevel ikke klarer å bli lykkelige, så skal vi i hvert fall klare å kose oss.
Selvfølgelig inneholder juletradisjonen også fortellinger om de som ikke får Kost seg så mye som oss. Slik som «Piken med fyrstikkene» eller «Karens jul». Hjerteskjærende historier om de som ikke har det som oss, og da Koser vi oss litt ekstra. For det er fint å være heldig, og dumt å være fattig.
Jul er nostalgi. De voksnes lengsel etter hvordan det var å være barn før. En idé som de så ufattelig gjerne vil gi sine egne barn nå. Derfor våkner gamle tegneseriehelter til live hver jul. Vangsgutane, Knoll og Tott, og Stomperud. Figurer som forteller oss om hvordan verden så ut på femtitallet. I hvor mange år har jeg kjøpt disse bladene til barn som bare ser spørrende på meg og lurer på om jeg har glemt å snakke med noen? Jeg vet ikke.
Vi har de siste førti år fått en sakral tradisjon med kirkekonserter oppunder jul, der artister som er litt på hell i karrieren, atter fyller lokaler ved å synge julesanger alle har hørt tusen ganger før, gjerne sammen med en overdreven bruk av levende lys. Dette viser kanskje først og fremst moderne menneskers desperate behov for å få føle litt høytid. Man vil så gjerne bli berørt, og i vår tid er det ofte det samme som å bli sentimental og nostalgisk. Mulig handler det om å minnes egne juler som barn, altså en lengsel mot en tid hvor det ennå gikk an å lage forventninger.
«Har du gaveproblemer til han som har alt? Kjøp en bordkvern til maling av livets salt»
Odd Børretzen
For noen år siden stod daværende finansminister Kristin Halvorsen på Dagsrevyen og tryglet seerne om å bruke masse penger i butikkene, slik at omsetningen ble tilfredsstillende. Til folk som har alt fra før og hvor barneværelsene bortetter ligner på leketøysforetninger. Egentlig kunne vi lagt byttelappene i konvolutter under juletreet, og vi hadde sluppet denne enorme haugen med glorete papir hvor bare toppen av juletreet er synlig. Det spiller likevel ingen rolle. For mye av alt, kan likevel aldri gi oss det som det er for lite av. Og som er gratis.
Vi har alt, men fortsetter å prakke på hverandre ting ingen trenger. Vi sliter med vekta og fortsetter å kjøre i oss mer usunn og kaloriholdig mat. Kort sagt: Vi vet ikke hvordan vil skal kunne få høytid, skape forventning og lage glede, hvis ikke det kan skje gjennom materielle orgier. Dumt, det. Litt stusslig, i grunnen, at vi ikke klarer å lage en større fest for håp og glede. For det trenger vi, slik som verden ser ut for tiden.
«Jeg drømmer om en hvit jul»
Barn av alkoholiker
Forventning lages ved at du må leve i knapphet og kjedsomhet før du kan få. Å glede seg er å telle dager og minutter til store ting skal skje. Yte før du kan nyte, om du vil. I mitt barndomshjem måtte alle sove middag i to timer før julestuen ble åpnet. Hva med å lage Ramadan i desember? At vi faster frem til kirkeklokkene begynner å ringe? Selvsagt en god idé, men det går jo ikke, for da vil jo alle de som lever av å fore oss i desember gå konkurs.
En lysfest for håp og glede har jo den positive siden at folk får et behov for å være god. I hvertfall i julen. Derfor melder mange seg som frivillige hjelpere for dem som ikke har det så greit. Ja, det melder seg faktisk langt flere enn det er behov for. Synd i grunnen at de ikke kunne melde seg som frivillige oftere, for eksempel resten av året. Eller som muntre prester proklamerer: «Unngå julerushet. Gå i kirken hele året!»
«Nå spiller de hellige tre konger orgel i det høye. Pass opp for den engelen. Du får ham i øyet.»
Odd Børretzen
At selve juleevangeliet, denne fortellingen om håp og glede, utspiller seg i et område som ligner Hiroshima etter bomben, og i dag er et av de mest krigsherjete på kloden, at folkeslaget som fødte guds sønn og jødenes konge for tiden utøver folkemord, er selvsagt en ironi som nesten ikke er til å holde ut, og som må gjøre det vanskelig å være en troende person som heier på Juleevangeliet. Eller kanskje ikke. For er det noe som kan være et lys i mørke, så er det et håp i Gaza. Som kjent må alt bli verre før det kan bli bedre. Kanskje lever vi i nedgangstider preget av alle typer menneskeskapte katastrofer. At det må bli enda mørkere i verden, før det tennes et håp. Og at julefeiringen blir edruelig igjen og får et snev av mening og anstendighet som gjør at vi igjen kan få forventninger.
Tenk om det ikke var et barn i en krybbe for over to tusen år siden vi feiret? Men rett og slett alle barn. At Jesusbarnet er en poetisk omskriving av Barnet. At det er Barnet som blir født som er menneskenes håp om en bedre framtid? Det gir da mening? Og det kunne være en inspirasjon til å verne barnet i alle kulturer, ikke minst i krigssonene. Barn kommer dårlig ut overalt, fordi de blir sviktet av oss voksne. På tross av all velstand har flere og flere barn det vanskelig. Gjør vi julehøytiden til en lysfest for Barnet, tenner vi et faktisk håp. Som kjent skal jo de arve verden etter oss. Ikke bare det. De skal faktisk ta vare på oss når vi blir gamle.
