Monets
uendelige hage
Kreative sjeler finner inspirasjon i alle kriker og kroker av verdens åpne sprekker, og et åpent landskap mange av oss har til felles er naturen. Grønne enger, høye trær, dype hav og ville blomster i utallige kombinasjoner og faser ser ut til å gi umettelig inspirasjon til sultne kunstnere.
Tekst og bilder av Pernille Mo
Claude Monets grav
Naturen er i konstant endring, og den ser aldri ut til å gi oss det samme inntrykket to ganger. Det var dette som inspirerte Claude Monet til å dyrke sine egne hager, et prosjekt som han selv mente var hans vakreste mesterverk. I 40 år av livet sitt jobbet han med de enorme hagene som fortsatt står der den dag i dag, nesten hundre år etter hans død. Monet og hans kone Alice hadde ofte besøk, da Giverny ligger bare en liten time fra Paris. Paul Cezanne, Auguste Renoir og Alfred Sisley var noen av de mange som ble invitert til å spise lunsj, nøye planlagt av Monets kone og kjøkkenhjelp. Det var ingen tvil om at stedet var en destinasjon for omgangskretsen hans, både malere, politikere og journalister. Hva gjorde dette stedet så magisk? Jeg er på jakt etter å oppdage hvordan dette stedet påvirket Monet og hans kunstneriske gjester ved å oppleve stedet selv.
Etter en liten rusletur ned til Gare Saint-Lazare, setter vi oss på toget mot Giverny en tirsdag morgen. Vi har satt av hele dagen, uvitende om hva som venter oss. Himmelen er lysegrå, og det ligger fjærlette regndråper i luften. Når vi endelig ankommer Giverny etter en times tid, går vi av bussen og ser rett inn i en frodig grønn skog. Pulsen senkes umiddelbart. Utallige paraplyer beveger seg i retning mot den grønne horisonten, og vi tusler etter.
Giverny er en liten landsby i Normandie, 75 km fra Paris. Da Monet kom dit for første gang var det bare tre hundre innbyggere, men i nyere tid har antallet steget til hele fem hundre. Landsbyens rolige atmosfære er uimotsigelig, og så snart vi runder et hjørne er det ikke en sjel eller turist å se. Vi rusler mot kirkegården der Monet ligger gravlagt. Langs den smale veien bugner det av roser, valmuer, klatreplanter og utallige typer andre blomster, og regnet har frigjort en fantastisk duft i luften. På veien tilbake går vi forbi et lite vertshus med en sjarmerende restaurant hvor Monet og vennene hans pleide å spise. Det er ikke mange valgmuligheter i denne landsbyen, så nå vet vi hvor vi skal spise lunsj!
Det virker som man må følge intuisjonen for å finne riktig inngang til Monets hus og hage, og selv om vi ikke er de eneste som misset det lille inngangsskiltet, er det ingen som er særlig stresset. Vi går først inn i Monets andre hage som han kjøpte til i 1893, hvor han lagde en dam med vannliljer og japanske broer omringet av piletrær. Under et av piletrærne er det en liten gressflekk som grenser til vannet. Her er det fint å ha en liten lenestol, tenker jeg for meg selv. Dette er det perfekte stedet å sitte, male, skrive og reflektere.
Monets hage med vannliljene
Til tross for at vi er omringet av mange andre besøkende, har dette stedet en bugnende ro. Vi sniker oss forbi to japanske jenter som tar bilder av hverandre og en eldre mann i rullestol, og vi lever i en flytende harmoni. Det er ingenting vi skal rekke og det er ingenting vi har glemt. Synet og opplevelsen av Monets hage har skapt en indre oase inne i meg som ikke bare gjør meg utrolig godt i øyeblikket, men som kommer til å gjøre meg godt når jeg tenker tilbake på den. Dette stedet er balsam for den engstelige og kreative sjelen.
Monet var svært nøye med tid. Til tross for de levende og naturlige omgivelsene han bodde i, visste han at han måtte dra nytte av dagen og lyset, og skapte derfor et strengt tidsskjema. Han jobbet fra daggry, og insisterte på å spise lunsj kl. halv tolv på slaget for å få med seg ettermiddagslyset. Tilreisende gjester måtte komme i tide, ellers begynte Monet å kremte utålmodig, og panikken spredte seg i huset. Han kunne også finne på å sette seg til bords uten de forsinkede gjestene. Det var ikke aktuelt å invitere gjester til middag, da han måtte legge seg tidlig, rundt halv ti, for å være opplagt til neste dag. Lunsjene ble ikoniske, og Giverny et ettertraktet sted å besøke, ikke bare for å se Monets arbeider, men også for å oppleve hagen.
Det perfekte stedet å sitte, male, skrive og reflektere.
Vi krysser veien som går mellom Monets to hager og blir tatt imot av et nesten overveldende syn. Monets lille rosa hus med grønne detaljer skjuler seg bak en enorm hage med flere små stier. Jeg sier Monets lille hus fordi det virker utrolig at det bodde ti personer her. Monet fikk to barn med sin første kone Camille, som døde i 1879. På det tidspunktet hadde han allerede møtt Alice, som han giftet seg med ti år etter. De bodde sammen med hans to og hennes seks barn i huset i Giverny.
Den uendelige hagen foran Monets hus
Monets var besatt av det skiftende lyset og hvordan det endret fargene i hagen. Men besettelsen stoppet ikke der. Da Camille døde, stengte han seg inne på rommet for å male henne. Han sa at han var «overrasket over at han mekanisk observerte sekvensen av de skiftende fargene som døden har pålagt hennes stive trekk». Han skrev i et brev til sin gode venn Georges Clemenceau at han ufrivillig observerte de blå, gule og grå fargene og at han malte henne som en refleks før han engang tenkte på å forevige ansiktet han hadde vært så glad i. «Ha medlidenhet med meg, min venn» skrev Monet i bunnløs sorg.
Selv som et kreativt menneske som skriver både artikler og poesi, er det vanskelig å finne ordene for å beskrive hagen foran huset til Monet. Det bugner. Vi er omringet av roser, valmuer, peoner, iris og nærmest endeløse andre blomstersorter. Monet uttrykte at han han trengte blomster, at det var det aller viktigste. Det kjenner vi på hele kroppen. Det lette regnet har lagt seg forsiktig på de store bladene og kronbladene, og vi går langsomt rundt i hagen, tålmodige og nysgjerrige. Det er umulig å ikke være til stede i øyeblikket; vi smelter inn i Monets skreddersydde økosystem og blir velvillig overveldet over hans mesterverk. Hodet strippes for bekymringer og tanker, planer og frustrasjoner, og vi beveger oss systematisk gjennom alle krikene og krokene av den svulmende og stimulerende oasen. Blir jeg inspirert til å skrive? Utvilsomt. Det føles som om alt er mulig, og at verden er endeløs. Det er kanskje dette naturen gjør med oss, den speiler vår egen uendelighet.
Portal på portal over en eng med valmuer
Hagen er full av rosa roser i alle nyanser
Kunstnernes Hage i Giverny på Musée D’Orsay
Monet var ofte å finne i hagen med en sigarett mellom leppene og hendene svarte av jord. Han er kanskje den eneste kunstneren som har dyrket landskapene han malte med sine egne hender. Han brukte mesteparten av pengene sine på huset og hagen. Etter lange perioder med dårlig råd begynte han å tjene bedre, og han ansatte seks gartnere i 1913. Han hadde fortsatt full kontroll over hva som skulle gjøres, og ga lange og detaljerte instruksjoner til sjefsgartneren.
Salongen inne i huset
Etter en langsom sveip gjennom det lille rosa huset og en etterlengtet lunsj, bestemmer vi oss for å vende snuten mot Paris. Dagen etter har vi billetter til Musée D’Orsay hvor vi ser utstillingen Paris 1874, Inventing impressionism. Vi får endelig se noen av Monets mest kjente verk, og fra den andre siden av rommet kjenner jeg igjen fargene og teknikken hans. Før impresjonismen var man vant til mer realistisk kunst med imponerende detaljer, og bilder av sagn og historier fra bibelen. Impresjonistene, med Monet i teten, brukte store penselstrøk og kritiske røster mente at maleriene så ut som uferdige skisser. Impresjonistene begynte også å male hverdagslivet. Vi går gjennom utstillingen omringet av kunstinteresserte og omvisningsgrupper, og så ser jeg det: Kunstnernes Hage i Giverny, malt i 1900. Plutselig er jeg tilbake i Giverny, i hagen til Monet. Den rolige følelsen sprer seg i kroppen, og mens jeg studerer fargene og blomstene han har malt, tenker jeg at han har malt noe som virkelig føles uendelig.
På den andre siden av Seinen ligger Musée de L’Orangerie hvor Monets største og siste kunstverk er stilt ut. I 1897 hadde han en visjon om et ovalt rom som skulle representere dammen i hagen hans, og ville male åtte buede malerier av vannliljene, to meter høye og seks eller tolv meter brede. Monet jobbet med maleriene under første verdenskrig. Han hørte skuddene fra 50 km unna mens panikken spredte seg i landsbyen. Han nektet derimot å forlate Giverny. Han sa at hvis noen skulle drepe ham, måtte de gjøre det mens han malte, foran sitt livs verk. Han bestemte seg for å donere alle maleriene til den franske staten på Victory Day, for å føle at han tok del i seieren. Monet fikk etter hvert mer og mer uklart syn på grunn av grå stær, og strevde med å se forskjellen på farger, spesielt rosa og rødt. Man ser at fargene og de uskarpe egenskapene i maleriene skiller seg fra hans tidligere verk, og det sies at dette skyldes sykdommen. Monet klarte ikke å gi fra seg maleriene, og var besatt av å male om igjen og igjen helt frem til sin død i 1926. Det er til og med et lite hjørne av lerretet som ikke er malt ferdig. Da verkene ble avduket for befolkningen, mente de at dette var arbeidet til en gammel, syk mann. Men disse maleriene blir sett på som blant de største prestasjonene innenfor kunstens historie.
I dette rommet, omringet av Monets vannliljer, kommer hagen i Giverny tilbake til meg. Det naturlige lyset, som Monet spesifikt ba om, endrer fargene på maleriene utover dagen, akkurat som lyset i hagen hans. Rommene han skapte i hagen med sine egne hender i Giverny utslettet alle grenser og frigjorde et potensiale som få kunstnere har hatt tilgang på. Det som er magisk med dette stedet er hvordan det er skapt av en kunstnerisk sjel med intensjon om å føle noe. Monet sa at «alle diskuterer kunsten min som om den er nødvendig å forstå. Den skal bare elskes». Tankene mine går til den lille gressflekken under piletreet ved dammen med vannliljene. Det er der jeg vil skrive. Det er der jeg vil bo. Monets hage forlater meg aldri. Det er et indre sted for ro og refleksjon, med plass til å skape det uendelige.