– En svett og sanselig fornøyelse
Tre uker i
Tekst og foto Julie Øyan
MAROKKO
Vi dro til Marokko midt på sommeren. Tre uker, fem personer, 40 varmegrader og et håp om eventyr. Det fikk vi. Pluss litt oppkast og en kakerlakk på størrelse med et lite husdyr.
Marrakesh
– hjertet av Marokko
Velkommen til Marrakesh, byen der trafikkregler er en myte, svetten er konstant, og albuer er skarpere enn spissen på et kebabspyd. Her gjelder jungelens lov, og den jungelen er asfaltert og lukter sterkt av krydder og eksos. Det er vakkert og fullstendig uregulerbart. Det er umulig å ikke bli overveldet, på godt og vondt.
Overalt i Marokko høres bønneropene fra moskeene, fem ganger om dagen. De starter uten forvarsel, og uansett hvor du er, skvetter du like mye hver gang. I Marrakesh kom lyden som et ekko over hele byen, i fjellene ljomet den mellom dalsidene, og i Essaouira var gatene så trange at det hørtes ut som imamen sto på soverommet ditt. Det er vakkert og litt overraskende høyt hvis man ikke er vant til det, men etter hvert blir det en del av rytmen i dagene der.
Vi bodde i en riad som så ut som et arabisk eventyr. En riad er et tradisjonelt marokkansk hus med en liten gårdsplass i midten med et lite basseng eller fontene. Inne i riaden var det egen ro, helt til vi måtte ut i gatene igjen. Der var det 40 grader, tre ungdommer med sterke meninger og 4000 tutende biler. Og så var det slangene. Og apene i bånd.
Hvis du vurderer å ta med små barn til Marrakesh, tenk deg om to ganger. Å krysse gaten med barn som ikke vurderer risiko og egenhydrering er ikke for sarte foreldre. Vent til de er tenåringer. Da vet de jo best selv.
Det er katter overalt. Og det er en grunn til det. I Marrakesh blir kattene tatt vare på, matet og passet på av folk som ikke nødvendigvis eier dem, men som likevel ser på dem som en del av fellesskapet. Katter regnes som rene dyr, og det å gi dem mat blir sett på som en god gjerning. Dessuten holder de rottene unna, så dette er vinn vinn for alle, både mennesker og markeder.
Vi reiste med en 12 år gammel «crazy cat lady». Hun hilste på hver eneste katt i byen. Det tok tid å komme seg rundt.
Jeg hadde hørt at Marrakesh eller Marokko generelt skulle være masete, at folk prøver å lure deg og at du knapt får gå i fred uten å bli stoppet. Det er ikke helt feil at det er litt masete, men det er langt fra så ille som mange sier. Myndighetene har innført lover som skal beskytte turister mot pågående selgere og svindel, og jeg opplevde det marokkanske folket som varme, hjelpsomme og genuint nysgjerrige. De fleste ville bare slå av en prat, eller vise veien når vi gikk oss bort, noe vi gjorde ofte.
Maten var en fest og et lite sjansespill. Vi spiste nydelig tagine, pastilla og couscous og testet gatemat med varierende hell. En i reisefølget kastet opp i neonfarger natten før vi skulle dra til Imlil. Marrakesh var hett, hektisk og helt uforglemmelig.
Etter fire intense dager pakket vi bilen og kjørte mot fjellene.
Imlil
– fjellro og frisk luft
Et par timer sør for Marrakesh ligger Imlil, en liten landsby høyt oppe i Atlasfjellene, omgitt av bratte dalsider og grønne terrasser. Luften var kjøligere, men fortsatt tørr som kjeks. Vi ble møtt av Mohammed, som drev Jnane Riad, et lite hotell med utsikt mot Toubkal, Nord-Afrikas høyeste fjell.
Her fikk vi endelig puste. Utsikten var spektakulær, med fjelltopper på over 4000 meter og små, støvete landsbyer som klamret seg fast i fjellsidene. Vi gikk tur til en uttørket foss og red på muldyr opp til 2200 moh. Vi gikk ned igjen. Mine nerver var ikke gode nok til å ri ned tørre stier på rullende steiner. Dessuten hadde muldyrene veldig tynne ankler og så ut som de var klare for å legge seg ned å dø.
Hver kveld kom en tankbil og fylte opp renna som førte vann til landsbyene. Hotellet hentet vannet derfra med pumpe, og vi brukte derfor vann med andakt.
Hvert måltid ble servert ute på terrassen, på puter på gulvet og vill utsikt. Bare det var en opplevelse. Jeg kunne blitt der i flere uker. Det eneste var de tynne veggene på hotellet. Der jeg og mannen min ble ufrivillige hørselsvitner til akten til våre fremmede nabogjester. Lite sted, så det ble jo litt flaut. Men man skal kose seg litt også.
Etter noen dager i fjellene ventet en helt annen opplevelse: ørkenen.
Agafay
– glamping og melkemannen
Agafay-ørkenen, en steinørken som ligger bare en drøy times kjøring fra Marrakesh, men føles som en annen planet. Landskapet var som et maleri, helt uvirkelig, og varmen slo imot oss som en hårføner da vi gikk ut av bilen. Samme bilen som kjørte seg fast i sanden på vei til campen. Men vi kom oss løs. Åpenbart. Jeg var redd det skulle føles som en skikkelig turistfelle, men opplevelsen av å bo midt i ørkenen var så eksotisk og servicen så varm at dette ble et av turens høydepunkter.
Vi red på kameler i solnedgangen mens himmelen gikk fra oransje til lilla. Én i reisefølget ble bitt i låret, og vi fulgte nøye med på om det kom fråde og feber. Det gjorde det heldigvis ikke. Kamelene så ikke lykkelige ut, så bittet var kanskje et rop om hjelp. Det var en ridetur med bismak.
Da solen gikk ned bak de bølgende åsene, fikk vi servert myntete (dette blir man servert overalt, veldig godt!) og ble invitert til en liten konsert rundt bålet. Musikken var berbersk, rå og hypnotisk, med rytmer som traff meg rett i magen. Musikerne slo på bendir-trommer og klikket på metallkastanjetter mens de sang om kjærlighet, natur og livet. Med en nydelig stemme. Lyset fra bålet danset i takt med tonene. Det var magisk.
Vi sov i telt, men ikke typiske norske fjelltelt. Det var glamping, med gode senger (den beste sengen på hele turen), tepper og vakkert interiør. Om kvelden lå vi ute på bakken og så opp på en overveldende stjernehimmel. En i reisefølget lurte på hvor melkemannen og handlevogna var, og jeg lo så jeg ikke fikk puste. Familien begynte å finne rytmen. Litt lavere puls. Litt mindre stress.
Etter ørkenen dro vi videre til et nytt stopp med et bedagelig tempo.
Lalla Takerkoust
– en oase i ødemarka
Lalla Takerkoust ligger rundt 45 minutter sørvest for Marrakesh, ved en innsjø som glitrer midt i et ellers goldt landskap. Hotellet vårt lå isolert, omgitt av oliventrær, og ble drevet av en eldre dame som serverte tagine til alle døgnets tider. Det smakte nydelig, men barna begynte å få tomme blikk hver gang taginen ble satt på bordet.
Lalla Takerkoust var det stedet der barna fikk størst kultursjokk. Alt av spisesteder som passer en tenårings gane var stengt, da vi var der utenfor sesong. Det eneste som var oppe var slakteren nede i byen som lå rett ved siden av den åpne kloakken. Så da ble det brød og Nutella til middag et par ganger. Kokken i meg vred seg, men sånn er det noen ganger.
Det var heller ikke lett å få tak i vin eller øl. Og jeg tror alle foreldre som reiser med tre ungdommer kjenner seg igjen i at et stort glass vin smaker godt. Så vi fikk inside info av en annen hotellgjest at de som eide hotellet kunne dra å handle alkohol for oss fra et eller annet bakrom. Så vi løp og hentet all dirhamen vi hadde igjen! Eller ikke alt, fordi minibanker er det ikke mye av. Og om du finner en minibank så kan det være den er tom for sedler. Så et lite tips er å ha med seg cash fra Marrakesh og vin fra taxfree.
Vi hadde noen rolige dager ved bassenget. Et høydepunkt var å kjøre firhjuling gjennom ørkenen i solnedgangen, med sand som føyk bak oss og utsikten som tatt rett ut av et eventyr.
I tillegg så fikk jeg gleden av å oppleve noe som skulle stjele nattsøvnen min resten av ferien. Jeg våknet av noe som krøp på leggen. Verdens største kakerlakk, på størrelse med et lite husdyr. Marokko leverte minner, på godt og vondt.
Neste stopp var kysten.
Essaouira
– vind og blå dører
Essaouira ligger ved Atlanterhavet, tre timer vest for Marrakesh, og føles som en helt annen verden. Her blåser det konstant, og temperaturen er behagelig. Byen er kjent for surfere og de karakteristiske blå dørene.
Jeg og mannen tok hammam, et tradisjonelt marokkansk bad. Vi ble skrubbet fra topp til tå av to damer, mens vi skle rundt på varm marmor som to glatte seler.
Vi handlet keramikk og annet ræl vi absolutt ikke trengte, men som nå pynter hjemme på kjøkkenbenken. Byen var en labyrint av smug, små butikker og katter overalt. Vi lagde vår egen frokost i riaden, med nybakte baguetter fra bakeren til én dirham stykket. Luksus.
Samme unge ble matforgiftet igjen. Denne gangen var det skjell.
Sidi Kaouki
– avslutningen ved havet
Bare 25 minutter sør for Essaouira ligger Sidi Kaouki, en liten surfelandsby uten turistsirkus og uten aircondition. Her er det rolig og fortsatt vilt og vakkert, med lange strender der esler, kameler, hester og hunder går mellom solsengene og du får en følelse av tidløshet. Kamelbæsjen ligger i vannkanten som små steiner, og ruller opp på stranden mellom hver iskalde bølge. For vannet på vestkysten er iskaldt. Alt i alt ganske eksotisk.
Hotellet var paradis på dagtid, og badstue om natta. Utenfor muren hadde alle hundene og eslene i fest hver natt. Maten var enkel og gjentok seg selv, men det passet egentlig perfekt. Det var ferie.
Jeg prøvde surfing og klarte å stå på brettet i ett sekund. Jeg tar det jeg får. På vei hjem fra stranda drakk jeg og mannen øl fra kaffekrus i et hull i veggen og spiste grillet kjøtt som smakte bedre enn noe annet på turen. Den samme ungen som hadde blitt matforgiftet to ganger, ble nå så solbrent så huden ble lilla. Usikker på om han vil tilbake til Marokko.
Tre uker med ungdommer betyr krangling, for mye scrolling, godteri og null grønnsaker. Det vil si total resignasjon fra foreldrene. Bare å gi opp. Men det betyr også latter og minner som blir med oss videre.
Marokko var svett, vakkert og intenst.
Takk for eventyret, Marokko. Vi kommer tilbake.