Med Levi Henriksen
til virkelighetens Skogli
Levi Henriksen har stoppet sin Chevy pick-up ved kornåkeren i sitt fiktive Skogli, virkelighetens Granli. Nå er han aktuell med sin åttende roman med handling herfra, Lyset de døde ser.
Tekst og foto: Erik Valebrokk
Gjennom et snart 25 år langt forfatterskap har Levi Henriksen tatt oss med til et univers fylt med tause bygdefolk og gudfryktige pinsevenner, countrymusikk, punkrock og bedehussanger i en salig blanding. Det er tid for å besøke Granli – virkelighetens modell for Henriksens fiktive Skogli.
– Dette er kanskje den mest populære, eller i hvert fall mest kjørte, trafikkstrekningen i moderne norsk samtidslitteratur, sier Levi Henriksen.
– Snø vil falle over snø som har falt starter med at Daniel Kaspersen rømmer fra kirka og kjører hjem her, vinterstid selvfølgelig, på sommerdekk. Siden har de kjørt her, nesten alle de jeg har skrevet om. Dette er hovedveien til Skogli i bøkene, og til Granli i virkeligheten.
Det er en solfylt sensommerdag, og vi er på vei fra Kongsvinger stasjon og innover i Granli. For å ha sagt det først som sist, det er mye skog her, og det er selvfølgelig også godt med gran i en dal som heter Granli. Dette er ifølge vår stedlige guide forfatteren det eneste reelle dalføret i denne delen av Finnskogen, med riksvei 2 og snart Austmarkavegen, som skjærer gjennom skogen, forbi innsjøer og åkrer. Levi Henriksen sitter bak rattet på sin skramlete, mosegrønne Chevrolet pickup C10, 72-modell som han kjøpte for 21 år siden av en fyr i Larvik som hadde importert den direkte fra Texas. Pengene kom fra salget av debutromanen Snø vil falle over snø som har falt.
Den ble utgitt i 2004, til strålende kritikker og påfølgende popularitet, to år etter forfatterens skjønnlitterære debut med novellesamlingen Feber. I årene som er gått siden den gang har Levi befestet sitt renommé som forfatter, av romaner, noveller, dikt og biografier. Han har også en parallell karriere som musiker og låtskriver, og for tiden jobber han og bandet Babylon Badlands med det som vil bli deres femte LP-plate. Den har arbeidstittel Sverige.
De som har lest romanen Tolv ord fra Oskar Maier husker kan hende at fortellerpersonen i boken var låtskriver og artist med ambisjon om å lage sin siste plate, et slags hovedverk og punktum for karrieren, kalt Sverige. Da jeg spurte Levi for tre-fire år siden om han hadde en lignende plate i tankene, var svaret nei, men at han gikk med planer om å skrive en roman med samme tittel. Hva har skjedd?
– Nei, ting går jo veldig inn i hverandre med musikk og bøker, så det ligger der. I den grad vi driver med konseptalbum, er det i hvert fall seks eller sju låter som hinter om Sverige denne gangen. En av dem heter «Sverige» og en annen «Karlstad før det gryr», så det ble vel til at jeg tok ideen fra boken og heller gjorde det til en plate, sier Levi.
Her er Levi foran huset han vokste opp i, beliggende i åssida over Flyginnsjøen.
Vi retter blikket tilbake på veien og skogen vi kjører gjennom, og Levi forteller at opp til venstre kommer snart det som heter Overaas, der Kristian Thrane, Daniel Kaspersens nemesis fra debutromanen, er oppvokst på Skoglis største og rikeste gård.
– Dette er altså rent geografisk. Det ligger en gård her oppe som ser ned på bygda, men den har ikke noe med Overaas i boka å gjøre.
I årets roman, Lyset de døde ser, vender Levi Henriksen tilbake til Daniel Kaspersen fra debutromanen. Selv om en del av figurene fra romanene og novellene hans dukker opp i flere sammenhenger, er dette første gang han har skrevet en ren oppfølger.
Den nye romanen åpner med setningen «Mona døde en tirsdag.» Mona Steinmyra ble Daniels frelse i Snø vil falle over snø som har falt, og 21 år senere er hun død etter lengre tids sykdom. Daniel står tilbake med to voksne barn, men føler tapet så sterkt at han mest av alt føler seg mutters alene. Kall ham gjerne en typisk plaget Levi Henriksen-karakter. Av den tause typen er han også, på mange vis en arketype for befolkningen i disse til dels svært avsidesliggende skogsområdene, og kanskje ikke helt ulik Levi heller. Det skal likevel sies at forfatteren både er entusiastisk og pratsom med en oppmerksom lytter i setet ved siden av seg.
Levi Henriksens første roman og den foreløpig siste der han gjenopptar historien om Daniel Kaspersen 21 år senere.
– Jeg har ikke noe veldig godt svar på hvorfor jeg har skrevet en ny bok om Daniel, men han er en fyr som egentlig aldri har forlatt meg. Det var den første romanen, den ble en veldig suksess, og han interesserte meg. Daniel traff noe i folk, og bakgrunnen hans var gjenkjennelig for mange selv om han satt inne for å ha smuglet drugs. Folk spør ofte om hvordan det går videre med personene i bøkene mine, men det vet jeg jo ikke. Jeg tenker som regel ikke på det, men akkurat Daniel har jeg tenkt på med jevne mellomrom.
Skulle han fortelle videre på historien om Daniel Kaspersen måtte det bli uten Mona.
– Det kler hans personlighet å være i motbakke, og så døde Kari, kona til Finn, trommeslageren i bandet mitt og en av mine beste venner. Det var nok en utløsende faktor.
Lyset de døde ser handler om hvordan Daniel Kaspersen forsøker å stable livet på plass igjen, etter at Monas død tilsynelatende har utslettet selve livsgrunnlaget hans. En så plaget mann som ham kan imidlertid aldri vende ryggen helt til mørket. Det er alltid rundt ham, på et eller annet vis.
– Så var det noen andre tanker jeg ville flette inn her også, om hvordan menn behandler kvinner og hvordan de slipper unna med ting. En journalist fra Adressa spurte meg om dette var inspirert av Frostasaken, men det var overhodet ikke det. Jeg tror alle byer har sin egen frostasak dessverre, om ikke i så gedigent omfang som der.
Et spørsmål som melder seg når en forfatter vender tilbake til gamle karakterer som Daniel Kaspersen og den tidligere lensmannen Markus Grude som har store roller i begge romanene, er hvorvidt det er som å møte gamle kjente man ikke har sett på lenge? Og i forlengelsen av det, om «samtalen» flyter lett eller om det går litt trått i starten?
– Det gikk veldig greit med de to. Det er sikkert fordi de er såpass tydelige fyrer, og jeg har ganske mye til felles med Daniel Kaspersen, vi deler mye. Det var nokså enkelt, og jeg er veldig fornøyd med akkurat Dan. Jeg synes han er meget troverdig til å leve i 2025.
Mann og hest.
Levi er fan av den amerikanske forfatteren James Crumley som skrev et knippe aparte og til dels fryktelig gode krimromaner. Crumleys kanskje mest kjente – og beste – roman er The Last Good Kiss fra 1978 der han introduserte leserne for detektiven C.W. Sughrue.
– Han skrev jo en oppfølger som het The Mexican Tree Duck, og da kjente jeg ikke igjen Sughrue i det hele tatt.
– Men så var også de siste bøkene til Crumley preget av at han skrev dem i fylla. Det er ikke alltid ting henger så godt sammen da?
– Det er så, og jeg vet ikke hvor mange oppfølgere jeg synes har vært bra heller, hverken av plater eller bøker. Den friskheten som var der første gang du møter Dan Kaspersen vil du ikke få nå, men jeg synes jeg har klart å få alt til å gå opp på slutten. Det er så dumt å si det, men jeg har aldri vært mer fornøyd med en bok. Det ville jeg sannsynligvis sagt om du hadde intervjuet meg om nesten alle de andre bøkene også da. Det er vel ingen som vil gi ut en bok som man tenker at, njaa, det er kanskje den tredje beste boka mi?
Granli tilhører Kongsvinger kommune, og sammen med bygda Åbogen i nabokommunen Eidskog er det roughly dette området som tilsvarer Skogli i Levi Henriksens bøker, vel å merke med det han måtte føle for å ta seg av kunstneriske friheter. Likevel er skildringene av geografien mer eller mindre presise. Etter å ha vokst opp i Granli har forfatteren inngående kjennskap til området med alle dets små stikkveier og stier på kryss og tvers gjennom skog- og åkerlandskapet.
Det er frodig, vilt og ofte urørt, beskrevet i bok etter bok, for eksempel som dette: «… du kan se nesten hele Skogli herfra, i hvert fall den delen som ligger nede i dalen, og det å stå her oppe mens det liksom skumrer midt på dagen før de knoklete lynene flerrer opp himmelen, gir meg en følelse av å være liten, samtidig som jeg føler meg modig.» Blir han noen gang litt trøtt av å beskrive de samme omgivelsene, går han rundt sine egne formuleringer og ender opp med å bite seg selv i halen? Kunne han kort og godt hatt behov for å skrive fra andre steder?
– Det er vanskelig å si. Kanskje burde jeg skrive fra andre steder, men hvorvidt jeg går rundt formuleringene mine vet jeg ikke. Jeg prøver jo hele tiden å beskrive naturen her på nye måter. Jeg håper at de som leser Lyset de døde ser føler det som det er første gang de er på Skogli, men det er klart det er vanskelig. Landskapet er som det er, men det er stadig nye veier inn i det, nye måter å beskrive det på, og jeg synes flere av beskrivelsene mine i den nye boka er veldig bra, sier Levi.
Levi kjøpte denne chevyen for 21 år siden, for penger han tjente på debutromanen Snø vil falle over snø som har falt.
Han forteller om to notisblokker fulle av notater og novelleåpninger som enten foregår i Peru og Argentina eller Kentucky og Virginia, resultat av hans og konas to siste ferieturer.
– Landskap gjør noe med deg, og det fører til at jeg skriver. Jeg har ikke tenkt noe over det, men siden du spør så tror jeg at jeg landskap trigger det jeg vil fortelle.
I Lyset de døde ser benytter Levi blant annet en feriereise Daniel Kaspersen og Mona Steinmyra har hatt til Baskerland i Nord-Spania i en tilbakeskuende sekvens. Da må landskapet i Granli naturlig vike for det spanske. På samme måte har Levis venn Chris Offutt (Levi var redaktør for Hjemme, der jeg kommer fra, en samling med noen av Offutts noveller oversatt av forskjellige norske forfattere – journ. komm.) skrevet delvis fra Korsika i sin siste roman The Reluctant Sheriff. Hans forfatterskap er nært knyttet til avsidesliggende, tynt befolkede fjellområder i Appalachene i hans hjemstat Kentucky, ikke helt ulikt landskapet i Granli. Har de to snakket om disse tingene?
– Nei, men jeg var nå og besøkte flere steder i Kentucky og området rundt Harlan County der han kommer fra. Han er sinnssykt god i de første bøkene sine på å beskrive landskapet, og jeg merker at vi er veldig i slekt på den måten. Det er ikke så mange som skriver sånn lenger.
Landskapet definerer både Levi Henriksen og Chris Offutt som forfattere, og likeledes menneskene som bor der og deres væremåter og reaksjonsmønstre.
– Jeg vet ikke om jeg likte den nye boka hans så godt, men jeg synes alltid det er så fint å være i språket hans. Han har en veldig kunnskap i det han skriver.
Mens vi kjører, tegner og forklarer han om alt vi passerer.
– Her borte er et minnesmerke over krigen mellom Norge og Sverige, og dette er Lierkrysset som i mine bøker heter Overaaskrysset.
Levi i åkeren.
Det er her vi kjører av riksveien og inn på Austmarkavegen som fører inn i selve Granli.
– Nå er vi inne i turområdet som ligger i utkanten av golfbanen. Hvis du husker Harpesang, så opptrådte De Syngende Søsknene Thorsen på golfhuset som ligger litt innover der. Og dette er Liermoen der det faktisk er kunstsnø. Det er det selvfølgelig på Skogli også. Kunstsnøanlegget har vært nevnt i noen noveller.
Vi passerer stedsskiltet til Granli som ifølge Levi ble satt opp veldig sent, kanskje etter at han flyttet herfra i 1990.
– Opp her er hoppbakken som er nevnt i den siste boka der jeg ramser opp alt som er blitt borte, og nå kommer vi inn til det som er et slags sentrum, sier Levi og peker i alle retninger.
– Her bodde Ansgar, bestevennen til faren min. Han har også dukket opp lettere forkledd ved noen anledninger, og her bodde bestevennen min som het Uno. Der lå butikken, og bakenfor der hadde vi frysere. Før folk hadde frysere hjemme kunne vi leie fryserplass i et lokale der nede. Og her er Granli stasjon.
Levi stanser chevyen foran en liten stasjonsbygning der gul maling flasser av gammel plank, og rusten spiser seg innover vindusfestene. Fremdeles passerer toget til Sverige Granli stasjon, men det stanser ikke her lenger. Ingen passasjerer stiger av eller på, ingen postsekker avleveres til postkontoret ved siden av.
Her på Granli stasjon hoppet en vesentlig yngre Levi Henriksen på toget til Kongsvinger. Eller til Sverige.
Hvem elsker ikke synet av slike nedlagte stasjoner? Om det kan virke vemodig, er det også et bilde på en annen, kanskje mer uskyldsren tid. For Levis vedkommende vekker stedet assosiasjoner til en barndom der toget som stanset her var en forbindelse til en større verden som lå der ute som et El Dorado, et forjettet land.
– Så vidt jeg husker var dette den høyest beliggende stasjonen på Kongsvingerbanen, men hva som virkelig stemmer og hva jeg finner på er ikke alltid godt å si. Det går veldig over i hverandre hva som er Granli og hva som er Skogli, hva broren min har fortalt meg og hva jeg bare finner på.
Like ved her vi befinner oss er både et grustak og et vannverk, og sistnevnte har Levi aldri referert til i litteraturen sin. Det er nok bare et spørsmål om tid. Grustaket har han derimot hatt bruk for. Det tilhører nabofamilien fra den gang familien Henriksen bodde på Granli, og det er fremdeles i bruk.
– Det er en stor asfaltleverandør, og det er litt rart å tenke på at sanden og grusen herfra blir til veier som fører andre steder.
Levi forteller om hvordan han får assosiasjoner til barndommen, den gang han og kameratene sto her og ventet på å ta toget, «noen ganger helt til Sverige».
– Akkurat her vi står nå er veldig sentralt i min lengten ut. Jeg kunne ta toget til Oslo, der jeg hadde søsteren min. Hun bodde i Fredensborgveien så jeg dro og besøkte henne, og Sverige var til den andre kanten. Postkontoret lå her, så det var hit vi dro for å sende og hente ting. Vi hadde en tidligere nabo som het Mons eller Martin og hadde flyttet til Amerika. Han sendte oss sånne Amerika-pakker, så jeg hadde Converse veldig tidlig, men det var det ingen som syntes var kult fordi ingen visste hva det var.
Den gamle stasjonsbygningen på Granli bærer preg av ikke lenger å være i bruk.
Bøker fikk plass i postkassen eller ble kjøpt i Kongsvinger, men plater var så store at de måtte hentes på postkontoret ved stasjonen. Levi var medlem av en plateklubb som het Scandinavian Music Club, lik de gamle bokklubbene, som lokket med fantastiske tilbud til nye medlemmer for å få dem – oss – på kroken. En av velkomstgavene han fikk herfra var singlen «Way Down»/«Pledging My Love» fra Moody Blue, den siste platen Elvis Presley spilte inn før sin død.
– Den ga jeg til en jente med brune øyne fra Rasta. Jeg husker også veldig godt at jeg fikk Armed Forces med Elvis Costello, men tror jeg måtte bytte den fordi den hadde hakk, og det var litt pes. Det er fortsatt en utrolig god plate. Jeg var veldig Costello-fan til og med den, men da Get Happy! kom etter det og så Almost Blue var han ikke så kul lenger. Men den punkeperioden hans! Jeg kledde meg til og med som ham og elsket å gå i dressene til broren min. Det var å be om bråk i Kongsvinger.
Den unge Levi Henriksen pleide å ta toget fra Granli til Kongsvinger «for å møte min beste venn og trommeslageren i det bandet vi enda ikke hadde rukket å starte».
– Han bodde i Øvrebyen oppe ved festningen, og sånn som vi så ut var det å gå gjennom byen livsfarlig. Det var tre fraksjoner vi kunne bli jult opp av. Det var selvfølgelig sossene, og så var det rånerne, og det var Amcar-folket. Jeg husker en gang trommeslageren holdt på å bli kvælt. Det var en fyr som bare tok tak i slipset hans og dro til han ble rød i ansiktet.
Levi Henriksen ved festningen i Kongsvinger som hadde stor strategisk betydning en gang i tiden.
– Hvordan gikk det med deg da? Fikk du mye juling eller slo du tilbake?
– Jeg ble ikke kvælt heldigvis, og fikk egentlig ikke noe juling heller, men det var veldig mye trusler. Jeg ble dyttet i bakken én gang, og det er vel det nærmeste jeg kom juling, men det var den utrygge følelsen hele tiden. Det sitter litt i meg fortsatt, det jeg kaller bensinstasjonrefleksen.
– At det var?
– Det var etter at Heart Of Mary liksom slo igjennom med «Albert Einstein Never Lived In My Hometown» (Heart Of Mary var bandet til Levi og hans avdøde bestevenn Denis Kamphaug – journ. komm.) da vi hadde vunnet Ungdommens Radioavis’ rockemønstring som var en stor greie, litt sånn som Urørt er nå. Etter det merket jeg at når menn kom mot meg på bensinstasjoner så lå det i refleksene å rygge bakover fordi jeg tenkte at det som kommer nå ikke er noe hyggelig, og da gjerne trusler om fysisk vold. Da jeg etter hvert slo gjennom som forfatter og menn kom mot meg og skulle si noe positivt, hadde jeg fortsatt den refleksen i meg.
Noe senere på vår ferd gjennom Granlis tette skoger, kommer vi til Flyginnsjøen, i bøkene omdøpt til Flyktningsjøen. Pinsevennenes kirke Zion lå rett ved siden av her da han vokste opp, og kirken lever fremdeles så sterkt i ham at den må sies å være del av grunnmuren i Levi Henriksens kunstnerskap. Senest i Lyset de døde ser der Daniel Kaspersen har en lignende bakgrunn, spiller den gamle trua en vesentlig rolle. Hvordan opplevde Levi å vokse opp i pinsemenigheten?
– Som helt naturlig. Jeg vokste opp som en ordentlig hillbilly i denne dalen som er unik for området. Jeg bodde oppe i åssida over her sammen med mamma og pappa. Søsknene mine var så mye eldre enn meg. Broren min flytta ut da jeg var ti, og søstrene mine har jeg aldri bodd sammen med. Det var også onkel og tante med deres tre barn, og bestefaren min. Det var dem jeg hadde den nærmeste kontakten med, og jeg trodde hele verden var pinsevenner.
Levi anser seg stadig som pinsevenn, men husker ikke sist gang han var i et møte.
Før han begynte på skolen var Levi for det meste i og rundt menigheten, og ikke så ofte i Kongsvinger.
– Det var kanskje en gang i uka, så alt jeg visste om verden var preget av menigheten. Det var spennende å være med på møter og gå på søndagsskolen. Jeg så mine første afrikanere der, som jeg tror er nevnt i Snø vil falle over snø som har falt.
Kanskje aller viktigst var det Levi beskriver som «den veldige sanggleden og musikkgleden».
– Som jeg seriøst mener den dag i dag, kan du si hva du vil om lutheranere og de kirketro, men det er vi som har den gode musikken. Det er det ikke tvil om engang. Du har de litt halvveis ustemte bedehusgitarene som spiller nøyaktig det samme slik at det låter som en tolvstrenger, og det gir en slags wall of sound som gjør det ganske mektig. Så er det den inderligheten som også er noe av grunnstammen i rock'n'roll og som Elvis og Springsteen og alle de gode gutta spiller på. Det er akkurat det samme som hos predikantene. Springsteen er jo egentlig en predikant med en Telecaster.
Levi forteller om en elektrisk stemning på møtene som også kunne være seksuelt ladet selv om han var for ung til å forstå det.
– Men det var så intenst, og folk levde seg sånn inn i det. Det var tungetale og alt dette som jeg liksom har vokst opp med. Jeg visste ikke om noe annet, så det var først da jeg begynte på skolen at jeg skjønte at jeg stakk meg ganske mye ut. Du ser det også på hvordan vi kledde oss, det var litt Amish light. Vi så veldig gammelmodige ut og lå ti år etter i motebildet.
Med svarte jeans, blankpussede svarte sko og en langermet rød skjorte med hvite polka dot-prikker ser muligens ikke Levi Henriksen anno 2025 ut som en mann kledd for catwalken heller, men én ting har utvilsomt endret seg; lengden på håret.
– Jeg fikk ikke lov til å ha langt hår. Til slutt husker jeg broren min sa til foreldrene mine at nå må dere gi dere og la ham få ha langt hår. Da gikk jeg i fjerde. Da var vi to gutter i klassen som ikke hadde langt hår. Det var meg fordi jeg var pinsevenn, og han andre fikk ikke lov av faren sin fordi han var så veldig fan av Elvis. Jeg fikk faktisk lov før ham, sier Levi triumferende, men så fryktelig langt hår var det dog ikke snakk om.
– Nei, det var vesentlig kortere enn jeg har det nå. Det var sånn Beatles-langt som de så ut de første årene. Vi så annerledes ut, og det var veldig mye vi ikke kunne gjøre. Jeg husker godt friminuttene da gutta hadde sett Cannon og McCloud og sånt. Jeg pleide å lese referatene for å kunne slenge ut noe og så håpe at ingen spurte meg om noe. Det var en veldig annerledes oppvekst.
Til tross for at han er veldig glad for bakgrunnen sin, var ikke alt rosenrødt.
– Det dreide seg om Gud, og det var stort sett en bra ting, men det som i ettertid byr meg veldig imot, er hvordan menn bestemte over kvinner. Det ble forventet en viss underdanighet fra kvinnenes side.
– Det gjaldt vel alle religiøse miljøer på den tiden, og kanskje til en viss grad i dag også?
– Helt sikkert. Du så jo stort sett ikke på folk om de var metodister eller baptister eller gikk i kirka eller var Jehovas vitner, men for det første fikk ikke kvinnene i pinsemenigheten lov til å gå i langbukser, og det begynte å bli ganske vanlig da. Så fikk de heller ikke lov til å klippe håret. Mamma hadde hår til langt ned på ryggen, som hun måtte rulle opp. Kvinnene måtte alltid ha dekket til hodet på møtene, i hvert fall hvis de satte oppe på plattformen og var med på musikken. Det var sånne støvete gamle menn som trodde de visste best, og de er ofte ganske dumme. Sånn er det fortsatt, jeg er så lei menn som bestemmer over kvinner. Det er noe av det verste jeg vet.
– Hva er ditt forhold til pinsemenigheten i dag?
– Jeg kan ikke huske sist jeg var på et møte, men jeg er jo pinsevenn. Jeg er ikke-praktiserende, men jeg tror som en pinsevenn. Jeg tenker om Jesus som en pinsevenn. Jeg tror fortsatt i aller høyeste grad, men etter at jeg ble litt kjent har det vært lettere å gjemme seg bort i kirka. Der kan jeg bare finne meg en benk og sette meg ned. Jeg føler at jeg er blitt en kjendispinsevenn, og det kommer i veien for troa. Jeg er pinsevenn i hjertet mitt, men jeg er ikke noen rettroende pinsevenn.
På vei tilbake gjennom Granlis skoger i retning Kongsvinger forteller Levi om sitt kommende prosjekt, biografien om Åge Aleksandersen som skal ut i oktober. Det får bli en annen historie, men ett er iallfall sikkert; den vil ikke ha handling fra Skogli.
Ingen sekser på terningene her, men opptil flere av bøkene og platene til Levi Henriksen har vært belønnet med beste karakter.
