I november fylles byen av boksnekkere, filmmakere, teaterfolk og turister. Forfattere fra hele verden samles for å diskutere europeisk litteratur, to timer fra Bordeaux. 

I skumringen er det stille, knapt et menneske i bakgatene.

Det var blitt kveld, etter å ha inntatt cagouilles, småsnegler med hvitvin, ruslet jeg rundt gamlebyen for å kikke på ”Maison de la Lieutenance”. 

Huset, oppkalt etter en generalløytnant som bodde der på begynnelsen av det 17de århundre, virker sotet. Det er verken sot eller trykksverte, men sopp. Svart på hvitt avsløres hjemmebrenningen av au de vie. I dag foregår brenningen under lovlige former og Prunier, et familiedrevet konjakkhus eier huset. 

De utskårne ansiktene langs fasaden gir et lag av gåsehud. Byens historie inneholder både konger, kamper og tårer. Det sies også at djevelens hode og hale har en betydning i konjakkens historie. Det siste skyldes en djevelsk bismak av fusel, som ble brent bort i en ”alambic charentais”. Det sies at dette velklingende apparatet er det eneste om kan forvandle udrikkelig vin til gull. Men, at byen ble kjent for konjakk er tilfeldig.