KJÆRLIGHETSSORG,
SØR-AFRIKA
Et gastronomisk reisebrev
Tekst: Johanna Kleive
«Wake Up!
You are in Africa!»
Jeg står i passkontrollen på Cape Town etter en 20 timers lang flytur. Jeg har flydd fra Paris, med mellomlanding i Dubai. På flyet har jeg ikke gjort annet enn å binge tv-serier og filmer sammen med et hundretalls andre. Jeg befinner meg fremdeles i i dvale-tilstand når passene skal kontrolleres ved ankomst, og legger fra meg mobilen ved skranken mens jeg forsøker å finne passet i veska. En ansatt på flyplassen slår neven i bordet, og spør hva faen jeg driver med. Ikke legg fra deg tingene dine, nærmest roper han. Vet du ikke hvor du er?!
Grunnholdningen i denne byen er følgende: Ingen er til å stole på. Verden er et brutalt, og urettferdig sted. Blir du ranet, sitter du i saksa. Forteller du noen hjemme i Norge at du skal til Sør-Afrika, svarer de: vær forsiktig. Det finnes en villskap i dette landet som glimter mørkt av langvarig korrupsjon og undertrykkelse. Apartheid tok slutt i 1994, men volden lever fremdeles i beste velgående. Rundt hvert gatehjørne venter en potensiell fare. Eller et nytt eventyr. Alt ettersom hvordan du ser det. Har du akseptert premissene – at ingenting er som hjemme – er det enklere å elske kaoset. Jeg kjenner mange som får kjærlighetssorg etter et opphold i Sør-Afrika. Erfaringene og opplevelsene de har gjort seg, er tvers gjennom episke. Ingenting vil igjen være det samme.
Jeg teller maks 300 skritt per dag i løpet av denne turen. Vi må bestille Uber hver gang vi skal handle, spise på restaurant, eller ta en drink. Vi brant oss et par ganger i starten av oppholdet. Min venninne og jeg var litt brisne, og gikk noen steg ut på fortauet for å lete etter taxi. Dørvakten kom løpende etter, og nærmest slepte oss inn i baren igjen. Vi ble stående ved siden av den røslige karen inntil en bil hadde parkert rett utenfor baren. Vakten fulgte oss med falkeblikk inntil sikkerhetsbeltet var festet. Slik var det hver gang. Gjorde vi noe på kanten til naivt, som i verste fall kunne ha gitt oss et traume, ble vi reddet.
– How are you? Blir jeg spurt av en taxisjåfør en av kveldene.
– Great, svarer jeg, – And you?
– I am trying to be ok, svarer han.
Jeg blir overrasket over svaret, og opplever det som sjeldent ærlig og oppriktig. Ingen fransk bullshit, med hundre dekorerende ord. Det skal vise seg å være et gjennomgående trekk. Menneskene jeg møter på denne reisen, er tvers gjennom ekte. Omgjengelige og hensynsfulle. Brutalt ærlige. Kanskje er det lettere å bevare sin menneskelighet i et land som er så til de grader ødelagt av systemet. Vi møtes i en visshet om at ingenting er trygt – og at vi trenger hverandre for å enklere kunne manøvrere. Solidaritet finnes, særlig når det trengs.
Å kjøre bil fra a til å – om det så bare er for å gjøre et ærend fem minutter unna huset – er et så åpenbart faktum at man ikke engang snakker om hvor frihetsberøvende det er å ikke kunne ta beina fatt.
Lokale druer som Chenin Blanc og Pinotage drikkes i unaturlige mengder under oppholdet. Forbløffende kvalitet selges til en like forbløffende pris. Streetfooden er fantastisk. Den lokale sjømaten like så. Jeg elsker å vandre fra matbod til matbod i Cape Towns svar på Woodstock, en hipster-bydel drevet av studentene selv. Cocktailer mikses, sjøkreps fortæres og plater snurres på en søndag formiddag. Jeg går til anskaffelse av en hel del bøker og kule klær fra en av de mange secondhand-markedene.
Vi spiser på Pot Luck etter anbefaling av redaktør Leif Sollie selv – En spennende meny som spiller på alle de fem smakene – salt, surt, bitter, søtt og umami. Utsikten fra toppen av The Silo på The Old Biscuit Mill, tar pusten fra oss. En taco med sopp åpner måltidet, og setter standarden: Sør-Afrika er en smeltedigel av kulturer, som setter sitt preg på kjøkkenet. Cape Town har trukket til seg folk fra alle verdenshjørner, og restaurantene reflekterer mangfoldet.
Faktisk er det vanskelig å få tak på det spesielt afrikanske. Spør du en lokal afrikaner, svarer han at han foretrekker billig og bra mat. Sorte ormer er for eksempel et svært populært protein. Jeg fikk smake både krokodille, sebrakjøtt og sorte ormer på en lokal restaurant en dag. Presentasjonen var _svært_ lite apetittvekkende. Ikke smakte det godt heller. Jeg må ha sett passe dum ut der jeg satt og forsøkte å dekke over brekningsrefleksene mine. Servitøren lo av meg. Kanskje hadde det holdt å bestille ett protein av gangen? – Ja, svarte jeg da. Sorte ormer er åpenbart ikke min kopp te. Servitøren på sin side, elsket sorte ormer, kunne han fortelle. – Maten i Sør-Afrika kanskje ser dårlig ut, men er ekstremt sunn. Jeg smilte. Forklarte servitøren at maten i Vesten ser lekker ut, men er alt annet enn bra for oss.
Generelt er jorden velsignet her i Sør-Afrika, man må bare vite hvordan man skal utnytte den best mulig. Rundt omkring i Stellenboch besøker vi flere vinbønder som både er i stand til, og mindre i stand til, å gjøre dette. Sør-afrikansk vin har gått gjennom mange faser. Tradisjon for kultivering av vin har en like lang historie som i Bordeaux. Når boikotten av landet begynner på 80-tallet, går kvaliteten følgelig ned. I tiden etter boikott, når Mandela tar over, skal «alle» investere i sør-afrikansk vin, og bli internasjonale. Fortsatt finnes eksempler på relativt syntetiske viner med mye eik. Men når vinen virkelig treffer, er det som å dra på vandring med stjernene. Kanskje er det derfor stadig flere vinentuasister utvikler en stor kjærlighet for Sør-Afrika. Området er og blir spennende fordi kvaliteten på området er tvers gjennom inkonsekvent. Akkurat som i Burgund.
Mitt reisefølge og jeg har for lenge bestemt meg for ikke å kjøre en typisk bucket list-tur. Det er uansett ikke høysesong. Vi foretrekker å ta tingene som de kommer. Fleksibilitet muliggjør eventyr. Plutselig kan vi takke ja til å bli med på en større ekskursjon med en gjeng eldre herrer, som vi møter på en av vinsmakingene. Og hellet vil ha det til at dette tilfeldige møtet blir turens høydepunkt. Vi snakker en gjeng vaskeekte eventyrere, med Nick Sloane i spissen, kapteinen som stod bak en av de mest berømte beringsjobbene i vår tid. Da passasjerskipet Costa Concordia gikk under utenfor den italienske kysten i 2012, tok Sloane på seg utfordringen med å rette opp skipet, og slepe det til en havn i nærheten. Fyren er som tatt rett ut av en Hemingway-roman. Han og kompisene tar oss med til 96 Winery Road, som ligger en drøy kilometer fra Ken Forrester Vineyards – en hittil ukjent vinprodusent for undertegnede. 96 Winery Road er den første sørafrikanske restauranten noensinne som ble oppført i The Wine Spectator Wine List Awards. Det er her jeg skal få smake den beste Chenin jeg har kommet over i mitt liv.
Restauranten ligger midt i hjertet av det fantastiske Helderberg-landskapet. Inspirert av sørafrikanske smaker, bruker kjøkkenteamet kun ferske, økologiske og lokale ingredienser som tilberederes på åpen grill. Vi sitter rundt et langbord med fantastisk vin, og fyr i peisen. Vi peker ut vårt foretrukne, velhengte kjøtt som tilberedes i godt over en time. Mens vi venter serveres noen uforglemmelige vedfyrte, frøristede brødkaker, med røkt smør, olivenolje og urtesalt. La oss meditere litt over vinen, signert Ken Forrester. The FMC. Også kalt The Fucking Magic Chenin. En ekte ikon-chenin, tross sin beskjedne pris. Selv Nick blir blank i øynene av den. Han er ekspert på Sør-Afrika, og dessuten jævla stinn av gryn. Han kunne ha mesket seg i de mest prestisjefylte viner. Men for en eventyrer er det historiene som betyr noe. Det beste i livet er det minst ventede. Vi spiser og drikker og hører fortellinger om guttas liv i bergingsbransjen. Tiden står stille. Det handler om livslyst, apetitt og de store, sjelelige mysteriene. Plutselig har det gått seks timer. Min venninne og jeg er for sent ute til Test Kitchen. Men hva betyr vel det? Vi har nettopp hatt en uforglemmelig opplevelse, og stiftet bekjentskap med noe av det mest interessante som foregår i vinverden akkurat nå.
Nick Sloane inspirer oss til å kaste oss over mulighetene. Vi får høre at det foregår en surfekonkurranse i Francis Bay, og tar flyet til Port Elizabeth for å tilbringe noen dager ved havet. I Francis Bay skal vi også komme over en av de beste sjømat-restaurantene i løpet av vårt opphold. Dersom jeg i fremtiden kommer til å reise til et annet land ene og alene for å spise på restaurant, står Chocco Block høyt på listen. Faktisk vil jeg si at denne restauranten har forandret mitt syn på de enkle gleder for alltid. Chocca Block fremkaller den innbyende travelheten på en veikro midt i ingenmannsland. Bortsett fra at dette er en restaurant som holder til midt i en marina. Den fremstår lite skitten, lurvete og stinnkende som havnen i Marseille. Men her fikk vi altså servert lokal sjømat som slo oss fullstendig ut. Menneskene som jobbet her var like varme og direkte, som de var ivaretagende. Og prisen på måltidet (300 NOK for mat og vin, TOTALT) var så latterlig at jeg ikke kan fatte hvordan noen det er mulig å være Michelin-dommer uten å ha reist til de ekte stedene.
Dette må være de beste calamaris jeg har smakt. Og sausene. De sausene. Intrikate, rike. Med mengder av livsgivende kraft. En sufflé med sjøkreps satte slutt for den bunnløse nytelsen, mens en mineralsk Chenin i glasset traff smakene suverent.
Folk som jobber i restauranter som dette, er de virkelige heltene. De gir faen i Michelin-stjerner, prestisje og image, men lever og ånder for å servere skikkelig bra mat for alle. Vi spiser og drikker og henger med de lokale folka etter stengetid. Vi triller terninger, og hører på afro beats. Teppet går ned for siste akt på denne turen. Solen forsvinner i havet som et ildrødt utropstegn. Jeg tenner meg en sigarett og betrakter landskapet. Rørt og betatt på samme tid. Den nye, inspirerende mat/vin/designbølgen vi har vært vitne til de siste årene, er kommet for å bli.
SØR-AFRIKA ER DET NESTE STORE.
REIS HIT FØR ALLE VET DET.
