100 år med dyp lytting
Av Jan Omdahl • Alle foto: ©Katsumasa Kusunose
Japans jazzbarer kan lære oss noe om å høre på musikk.
Nylig skrev jeg her på dette mangslungne nettstedet om den norske høyttalerprodusenten Ø Audio og deres internasjonale suksess med moderne fortolkninger av den hundre år gamle hornhøyttalerten. Men om jeg må velge, tar jeg nok heller en ekte vintage hornhøyttaler av fin gammel årgang, med alt disse plasskrevende innretningene byr på av patina, kultur og tekniske utfordringer, ved siden av den engasjerende, dynamiske lyden.
Sleng på en glødende rørforsterker, og en god platespiller, så har du meg. Det er er denne typen greier man finner i de tradisjonsrike japanske lyttebarene, beskrevet i en gedigen fotobok jeg har kost meg med de siste ukene. Etablissementene går under navnet jazz kissa, som også er bokens tittel. For en bestemt type håpløst romantiske, jazzelskende hi-fi-freaks med sans for vintage utstyr og analog musikgjengivelse, har jazz kissa tiltrekningskraft som et svart hull. Kissa er en forkortelse for kissaten, som japanerne tradisjonelt kalte sine kaffebarer. En jazz kissa er et dunkelt, lunt og ofte litt rotete sted, stablet til taket fullt av vakkert, gammelt amerikansk lydutstyr, vinylplater, slitte tremøbler, bilder og plakater, og et assortert utvalg av nips og memorabilia. Her serveres kaffe, whisky eller hva enn etablissementets eneherskende master måtte ønske å servere. Et fristed for dyp lytting, et stolt og anakronistisk motstykke til vår tids fragmenterte, moderne musikkonsum.
De siste årene har jazz kissa-konseptet fått en rekke etterlignere, fra London til Barcelona og New York. Også i Oslo har vi enkelte tilløp. Vintage-estetikken med glødende rørforsterker, digre horn, omstendelig vinylavspilling, mørkt treverk, langsom lytting – har, ikke uventet, vist seg å være salgbart. Noen av disse vestlige etterlikningene er overflatisk hipsterstaffasje, mens andre ser ut til å drives av ekte troende. Andre varianter av «dyp lytting» – som lytteklubben Classic Album Sundays, eller Devon Turnbulls lydinstallasjoner, der han gjør gallerier og møbelbutikker til lyttetempler med custombygde lydanlegg, står også i gjeld til den japanske jazz kissa-tradisjonen.
Men originalen lar seg ikke overgå. Som Turnbull skriver i forordet til en ny bok om jazz kissa-kulturen:
«…the moment you walk through the door, you’re transported into the spirit of the Village Vanguard or Birdland. The dim lighting, the sweet aroma of tobacco, whiskey and coffee, and hushed voices create an atmosphere akin to a live performance. Yet, instead of a band, a meticulously curated and maintained stereo system takes centre stage.»
«Jazz Kissa» er en 336 siders relativt uimotståelig fotobok om fenomenet, trykket på spesielt utvalgt matt japansk papir, vakkert innbundet i preget hardcoverinnbinding med det karakteristiske OBI-båndet som ofte pryder japanske bøker og LP-er. Boken er produsert og utgitt av ERG Media, et Milano-basert byrå og forlag ledet av amerikanskfødte Ted Gushue. Hans publikasjoner har en luksuriøs livsstilsprofil (med tilhørende prislapp) som kan virke å stå i en slags motsetning til jazz kissaens ujålete og tradisjonsrike gjør det selv-ånd. Men resultatet av dette samarbeidet med Japans fremste jazz kissa-dokumentarist, fotografen og kulturhistorikeren Katsumasa Kusunose, snakker for seg selv.
Kusunose-san, tidligere redaktør i GQ Japan og magasiner som Figaro og Pen, har allerede gitt ut flere tospråklige jazz kissa-bøker på sitt eget forlag Jazz City, samt magasinene Gateway to Jazz Kissa og #Vinyl, som dokumenterer jazz kissa over hele landet. For noen år siden kjøpte jeg en bunke av fsistnevnte, og ga bort til venner med forkjærlighet for musikk og hi-fi. Teksten var bare på japansk, men bildene talte sitt tydelige språk.
Det finnes flere jazz kissa-bøker der ute, men dette er den lekreste og mest forseggjorte jeg har sett. Jazz Kissa er først og fremst en fotobok, med over 300 fantastiske fotografier av interiører og lydutstyr. Den inneholder også tegninger og skjemaer av klassisk stereoutstyr fra Altec, JBL, Klipsch, McIntosh, Thorens, Ampex og andre, samt bilder av Kusunoses samling av jazz kissa-fyrstikkesker og skannede annonser og plakater.
Bilde Kusunose skriver også, og det med så dyp innsikt i og kjærlighet til temaet at man som leser kunne ønske seg mer tekst. I bokas lengste av tre essays forklarer han fenomenet og historien: Kissaten – det japanske kaffehuset – har historie tilbake til 1800-tallet. I 1935 fantes det mer enn10000 av dem i Japan. Den første jazz kissaen, med jazzmusikk i sentrum for caféopplevelsen, skal ha vært Tokyos Black Bird, etablert i 1929. Fenomenet vokste raskt, men ble stanset da jazz og annen kultur fra fienden ble forbudt under andre verdenskriger. De fleste tidligere jazz kissa-lokalene i Tokyo brant ned under den amerikanske brannbombingen av byen i 1945.
Men byen reiste seg – og jazz kissaen med den. Fra midten av 50-tallet dukket mer moderne varianter opp, med hi-fi-utstyr og importerte jazzplater. De fleste japanere bodde trangt, og få hadde råd til anlegg hjemme. For travle salarymen og andre jazzelskere ble kissaen et tilfluktssted. Kusunose forteller om de viktigste stedene ,og de mange stiluttrykkene under paraplyen jazz kissa.
Et kortere essay handler om Café Korpokkur og eieren Yutaka Sugimoto. Denne jazz kissaen åpnet i 2016, med utsikt over innsjøen Izunuma i Miyagi-prefekturet. Den har et moderne anlegg med JBL Everest DD6700-hornhøyttalere og egenbygde digitale forsterkere og DAC-er. «Å beskrive lyden av Café Korpokkur med få ord», skriver Kusunose, «er som friskt, klart vann. Den overvelder ikke lytteren, men omslutter dem i en utrolig vakker lyd.»
Devon Turnbull skriver om jazz kissa-lyden i forordet:
Lydbildet legemliggjør wabi-sabi (en japansk filosofi som finner skjønnhet i det ikke-perfekte), og favoriserer varme og karakter framfor steril perfeksjon. Den japanske lydestetikken prioriterer størrelse og kroppslighet ... Denne ærbødigheten for lyd er det som gjør jazz-kissa-lyden så unik.
79 prosent av Kusunose-sans følgerne på Instagram er menn. Ikke så overraskende for alle som har vært på en hi-fi-messe, men fenomenet er heldigvis ikke rent maskulint. I et tredje essay skriver Kusunose om kvinnelige eiere i jazz kissa-historien, som Kikue Suganuma, innehaver av kassaen Ornette i Ashikaga.
Kusunoses vakre og atmosfæriske fotografier dokumenterer jazz kissaer over hele Japan. Mange er mørke og slitte, andre mer lyse og hjemmekoselige, med en slags stue-vibb. Lyset i bildene er naturlig, glødende, varmt. Vakkert lydutstyr og hyller med jazzvinyl står i sentrum. McIntosh-forsterkere med blått lysende VU-metere og JBL-horn går igjen, matet av platespillere fra Garrard, Thorens, EMT og andre. Kusunoses kjærlighet til temaet formelig stråler ut fra sidene. Min eneste innvending mot bildene er at menneskene glimrer med sitt fravær. Et tydelig kunstnerisk valg, men jeg skulle gjerne møtt flere jazz kissa-masters og deres gjester.
Felles for de fleste av disse stedene er at de er bygget og drevet over tid av én (svært dedikert) mann (eller, i enkelte gledelige tilfeller, en svært dedikert kvinne), ofte med svært beskjedne midler, og at de holdes flytende av et lite, men trofast publikum. Jazz kissa-mesteren fungerer som bartender, barista, DJ og lydtekniker: det er et hardt liv i musikkens og felleskapets tjeneste. Jazz kissaen kan virke som et anakronistisk fenomen i vår tid med Spotify, AI-søppel og hvite ørepropper. Men i likhet med Kusunose, velger jeg å tro at den vil leve videre, og endre seg – men ikke for mye – i takt med jazzen selv.
«Jazz Kissa»
Tekst og foto av Katsumasa Kusunose
Forord av Devon Turnbull
ERG Media 2025
Jazz Kissa kan bestilles her. For dem som synes 126 amerikanske dollar pluss frakt blir i stiveste laget, finnes et rimeligere alternativ: Kusunoses selvpubliserte Jazz Kissa 2024, med bilder fra 30 steder han besøkte i år. Ingen tekster, kun bilder. Prisen er beskjedne 17 dollar pluss frakt.