Ikke akkurat fjelljazz

I arbeidet med en bok om Afric Pepperbird var jeg så heldig å ha først Jan Erik Kongshaug og så Arild Andersen på besøk hjemme hos meg foran stereoanlegget for å lytte til plata og snakke om tida, menneskene og musikken. Det gikk selvsagt i vinyl. Afric Pepperbird kom ut på LP, slik all innspilt musikk gjorde i 1970 og til godt ut på 1980-tallet. Da begynte ECM som alle andre plateselskap å spille inn musikken digitalt, og å gi den ut på CD. Den rene, støyfrie presentasjonen satt godt med selskapets musikalske estetikk og de mange akustiske innspillingene med ekstremt høy lydkvalitet. Afric Pepperbird kom etterhvert også på cd i flere utgaver. Da CD-mediet ble utkonkurrert av strømming et stykke inn på 2000-tallet, strittet ECM lenge imot, men fra 2017 har store deler av selskapets katalog på mer enn 1800 album vært tilgjengelig på de store strømmetjenestene.

​

Samtidig fikk vinylplata sin mye omtalte renessanse fra tidlig 2000-tall. «Kneppet når nålen setter seg i platerillen», og alt det der. ECM har gradvis innsett de marginale, men likevel attraktive markedsmulighetene som ligger i det analoge formatet. Gamle bestselgere som pianisten Keith Jarretts The Köln Concert har vært nyutgitt på LP sammen med essensielle utgivelser fra folk som Chick Corea, Pat Metheny, Jan Garbarek og andre av selskapets mest profilerte navn. Et stadig større utvalg av ECMs nye utgivelser kommer også i vinylutgave, deriblant titler de siste par årene fra navn som Arild Andersen, Mathias Eick, Tord Gustavsen, Gard Nilssen Acoustic Unity, Arve Henriksen/Harmen Fraanje, Nils Økland/Sigbjørn Apeland, og  Thomas Strønen/Ayumi Tanaka/Marthe Lea. 

 

I tillegg har nok ECM merket seg suksessen til selskapene som spesialiserer seg på på reutgivelser av spesielt høy kvalitet rettet mot såkalt audiofile, samt seriene med remastrede nyutgivelser av klassikere og glemte gullkorn fra katalogene til jazzlabeler som Blue Note og Impulse!.

 

I fjor lanserte selskapet derfor sin egen serie med reutgivelser under overskriften Luminessence. Disse nyutgivelsene skiller seg fra selskapets tidligere ved at mange av platene som opprinnelig kom i enkle, laminerte pappomslag nå har fått utbrettomslag i tykkere, matt papp, med nye bilder fra arkivene, og nyskrevne omslagstekster.

 

Rent teknisk følger ECM så vidt jeg kjenner til nøyaktig samme konservative oppskrift som tidligere: Nyutgivelsene produseres med utgangspunkt i de opprinnelige masterbåndene eller høyoppløste digitale kopier av disse , uten at det virkere å være gjort lydmessige justeringer eller forsøk på å tilpasse lydbildet til moderne ører og lyttevaner. Dermed låter nyutgivelsene svært tett på originalene fra 1970-, 80- og 90-tallet, og kvaliteten på pressingene jeg har hørt er svært god. Det siste er absolutt ingen selvfølge i 2024. 

 

ECM forbindes gjerne med en europeisk sensibilitet og en sterk nordisk tilknytning. Sleng gjerne også på klisjeen «kjølig lyd» og noe med nordlys eller isbreer. Fjelljazz, har noen kalt det. Men selskapet er i virkeligheten grunnleggende globalt og pan-kulturelt i sin tilnærming, og har gjort det til en spesialitet å drive musikalsk krysspollinering. Således var de to første utgivelsene i Luminessence-serien Gnu High med den engelske trompetisten Kenny Wheeler og Saudades med den brasilianske perkusjonisten Nana Vasconcelos. Deretter kom pianisten Keith Jarretts triple konsertalbum Bremen/Lausanne fra 1973, vibrafonisten Gary Burtons The New Quartet fra samme år, og debutalbumet til «supergruppa» Old And New Dreams med  Don Cherry, Dewey Redman, Charlie Haden og Ed Blackwell fra 1979.