Hvorfor blir vi ikke klokere?

Det nedslående eller oppsiktsvekkende er at det Aurelius skriver om menneskelig adferd kunne gått rett inn i alle samlivsspalter og «psykologen svarer» i samfunnet vårt nå. Alt han skriver om er like relevant for oss i dag. 
Det må altså bety: I løpet av 2000 år har ikke menneskene blitt noe klokere.

De har ikke lært noe av sine feil, de fortsetter å gjenta de samme mistak og tåpeligheter som slektene før dem bedrev. «Arvesynden» snakket de kristne om eller «De syv dødssynder», begreper som har fulgt menneskelig væremåte nesten like lenge.

​

Nå kan det innvendes at det å lytte til en leder for et imperium fordi vedkommende har sagt noe klokt, er diskutabelt all den tid et imperium er basert på grov utnyttelse og misbruk av mange mennesker, enten som slaver eller tjenere, eller som soldater. Problemet med den slags argumentasjon er jo at den like enkelt rammer oss selv i dag, fordi en del folk her i verden er fattige  fordi vi er rike. Derfor kan vi likegodt lytte til Aurelius som kom fra en sivilisasjon som tross alt bestod i over 600 år. Og at et såpass digert rike som eksisterer så lenge, må ha vært basert på et ganske avansert tankegods. Til sammenlikning bestod Det britiske imperiet i maks 200 år. Når det gjelder å markere oppløsningen av USAs verdensherredømme blir svaret mer som hos psykologen: «Hva syns du selv, da, vennen min?».

​

Vi har altså blitt rikere, skaffet oss mer kunnskap som har gitt oss avanserte teknologier som vel gjør livene våre lengre og lettere. Men har vi blitt klokere?

Hvilken visdom fra filosofer og vitenskap har blitt allemannseie og en del av alminnelig opplyst levesett? Menneske har tross alt vært her en stund, gjort seg sine erfaringer og har til og med prøvd å formidle dem til kommende slekter. Men hvorfor er det ingen som lytter?

​

Kan hende er det fordi det kristne imperiet har hatt makt over menneskene i hele perioden i vår del av verden siden Aurelius levde. Men de kristnes forslag til gode leveregler for menneskene var påbud, påbud som en elite av kardinaler og prester brukte for å skaffe seg makt og kontroll over det menneskelige liv, fordi de tross alt representerer Gud, altså kilden til et evig liv. Unnasluntring ble straffet, og opposisjonelle brent. «Kjærlighet er viktig», sa de og slo i hjel de som var uenige. Derfor er det all grunn til å kunne sette spørsmål ved om Kirkens intense misjonering for en Kjærlig Gud egentlig har ført noe godt med seg.

​

Slik er det i grunnen alle steder der religioner har tatt makten over det menneskelige liv. Alle religioner blir like, når vi ser på hvordan eldre menn har brukt dem til å kontrollere menneskene rundt seg. 

 

Kanskje er grunnen til at menneskene fortsatt strever såpass mye med å innrette livene sine på en fornuftig måte at de er for opptatte av å bli rike. Noe som selvfølgelig er til å forstå når alle generasjoner før oss har «levd for å kunne overleve». Eller som det heter i vitsen: «Klart det er opplagt at penger ikke er alt, men det hadde vært så moro og fått erfart det selv en gang».

 

Menneskelig klokskap for å håndtere livet på best mulig måte, har vært snobberi. Noe de som ikke kunne noe annet fikk drive med, for eksempel filosofer. Og de har vel snakket i munnen på hverandre vel og lenge, men ingen ser ut til å ha tatt jobben med å gjøre filosofisk tenking om til folkeopplysning. Hvorfor ikke? Fordi ingen var interesserte, og det er et element av selvnytelse over folk som snakker vakkert til hverandre om ting bare de forstår.