Hvorfor blir vi ikke klokere?
TEKST: MORTEN LORENTZEN
Jeg leser Marcus Aurelius «Til meg selv» for tiden. Marcus Aurelius var romersk keiser fra 161 til 180. Han styrte sammen med Lucius Verus som medkeiser fra 161 og fram til Verus’ død i 169. Han var den siste av de fem gode keiserne, og grunnet sin stoiske filosofi og forfatterskap kalles han i ettertid gjerne for «filosofkeiseren». I boka «Til meg selv» øser han av sitt livs erfaringer og forteller oss hva vi burde ta lærdom av. Ikke fordi vi bør være snille eller slemme, men hva som ville kunne bidra til at vi får mye ut av dette livet.
Stoisisme (fra gresk Στοά) er en retning innenfor hellenistisk filosofi, grunnlagt i Athen av Zenon fra Kition tidlig på 200-tallet f.Kr.
Hos stoikerne er følelser og fornuft adskilt, og stoisismen foreskrev selvkontroll og utelot følelsesmessig involvering, da valg skal bli gjort fra fornuften alene.
Det nedslående eller oppsiktsvekkende er at det Aurelius skriver om menneskelig adferd kunne gått rett inn i alle samlivsspalter og «psykologen svarer» i samfunnet vårt nå. Alt han skriver om er like relevant for oss i dag.
Det må altså bety: I løpet av 2000 år har ikke menneskene blitt noe klokere.
De har ikke lært noe av sine feil, de fortsetter å gjenta de samme mistak og tåpeligheter som slektene før dem bedrev. «Arvesynden» snakket de kristne om eller «De syv dødssynder», begreper som har fulgt menneskelig væremåte nesten like lenge.
Nå kan det innvendes at det å lytte til en leder for et imperium fordi vedkommende har sagt noe klokt, er diskutabelt all den tid et imperium er basert på grov utnyttelse og misbruk av mange mennesker, enten som slaver eller tjenere, eller som soldater. Problemet med den slags argumentasjon er jo at den like enkelt rammer oss selv i dag, fordi en del folk her i verden er fattige fordi vi er rike. Derfor kan vi likegodt lytte til Aurelius som kom fra en sivilisasjon som tross alt bestod i over 600 år. Og at et såpass digert rike som eksisterer så lenge, må ha vært basert på et ganske avansert tankegods. Til sammenlikning bestod Det britiske imperiet i maks 200 år. Når det gjelder å markere oppløsningen av USAs verdensherredømme blir svaret mer som hos psykologen: «Hva syns du selv, da, vennen min?».
Vi har altså blitt rikere, skaffet oss mer kunnskap som har gitt oss avanserte teknologier som vel gjør livene våre lengre og lettere. Men har vi blitt klokere?
Hvilken visdom fra filosofer og vitenskap har blitt allemannseie og en del av alminnelig opplyst levesett? Menneske har tross alt vært her en stund, gjort seg sine erfaringer og har til og med prøvd å formidle dem til kommende slekter. Men hvorfor er det ingen som lytter?
Kan hende er det fordi det kristne imperiet har hatt makt over menneskene i hele perioden i vår del av verden siden Aurelius levde. Men de kristnes forslag til gode leveregler for menneskene var påbud, påbud som en elite av kardinaler og prester brukte for å skaffe seg makt og kontroll over det menneskelige liv, fordi de tross alt representerer Gud, altså kilden til et evig liv. Unnasluntring ble straffet, og opposisjonelle brent. «Kjærlighet er viktig», sa de og slo i hjel de som var uenige. Derfor er det all grunn til å kunne sette spørsmål ved om Kirkens intense misjonering for en Kjærlig Gud egentlig har ført noe godt med seg.
Slik er det i grunnen alle steder der religioner har tatt makten over det menneskelige liv. Alle religioner blir like, når vi ser på hvordan eldre menn har brukt dem til å kontrollere menneskene rundt seg.
Kanskje er grunnen til at menneskene fortsatt strever såpass mye med å innrette livene sine på en fornuftig måte at de er for opptatte av å bli rike. Noe som selvfølgelig er til å forstå når alle generasjoner før oss har «levd for å kunne overleve». Eller som det heter i vitsen: «Klart det er opplagt at penger ikke er alt, men det hadde vært så moro og fått erfart det selv en gang».
Menneskelig klokskap for å håndtere livet på best mulig måte, har vært snobberi. Noe de som ikke kunne noe annet fikk drive med, for eksempel filosofer. Og de har vel snakket i munnen på hverandre vel og lenge, men ingen ser ut til å ha tatt jobben med å gjøre filosofisk tenking om til folkeopplysning. Hvorfor ikke? Fordi ingen var interesserte, og det er et element av selvnytelse over folk som snakker vakkert til hverandre om ting bare de forstår.
Den dypeste drømmen i det norske folkedypet har vært eventyrene om Espen Askeladd, altså mannen som ved hjelp av slue streker, flaks og kreativitet, gjorde et sosialt opprykk i samfunnet. Ikke på vegne av slekta si eller sin samfunnsklasse, men på vegne av seg selv. Per og Pål er ute av fortellingen når de mislykkes. Det er også grunn til å tro at denne fortellingen også gjelder kvinner. Vi kaller jo fortsatt kvinner for nordmenn i dette landet.
Peer Gynt har også klare likhetstrekk til fortellingen om Askeladden, og selv om Ibsen fremstiller ham både som flyktig, kynisk og med narsissistiske trekk, så lar han Solveig sitte igjen å vente på ham til slutt. Med andre ord: Fortellingen om den som klarte å bli rik og komme seg opp og frem , trumfer alle sosialdemokratiske fortellinger om solidaritet og dugnadsånd. Kanskje er det derfor fasinasjonen over USA også er så stor her i landet, fordi drømmen om Amerika er beslektet med Askeladden. Kanskje er det også derfor en fisker fra Molde dro til Seattle og kom hjem igjen som Askeladden, eller Peer Gynt.
Og oljealderen har vel gjort oss alle rikere. I fjor var det 440 milliardærer i Norge, 37 mer enn året før. Den rikeste av dem er en skatteflyktning på Kypros, en mann som i sin tid satt inne fordi han brukte oljelast som bunkers på et tankskip. Samtidig er størrelsen på oljefondet ved årsskiftet ca. 2,7 millioner kroner pr. innbygger. Vi er, enten vi vil eller ikke, blitt millionærer alle sammen. Derfor er det ikke så mange som reagerer når de styrtrike emigrerer til Sveits fordi det skal være blitt umulig å være styrtrik i Norge.
Utfra hvem vi er og hvor vi kommer fra er det altså helt naturlig at folk beundrer den rike og alle hans hus og hytter og biler og båter og vakre kvinner. «Er du rik, har du også rett», later det til at ikke bare den rike mener, men også folk flest. Det er vel derfor bygdefolk i distriktene går i fakkeltog for milliardæren sin mot grunnrenteskatten på fiskebruk.
Stort sett er de rike kronisk plaget av all skatten de må betale her.
Et par av de styrtrike er riktignok sosial-demokratiske vesener og syns det er mye morsommere å gi bort enn å klage på skatt. Men de er ikke akkurat i flertall. Noen vil hevde at de styrtrike er blitt rike av å forsyne seg og forurense norsk allmenning, og at det skulle bare mangle at de ikke skulle betale skatten sin. Hva gjør de styrtrike da? De kjøper et helt Wasalopp av advokater og medierådgivere og lokale ordførere og folk som er mer eller mindre eksperter og får dem til å si hvorsomhelst og nårsomhelst. Overalt og hele tiden: «Staten flår oss. Ingen er takknemlige for alt vi skaper». Av og til kan du få inntrykk over at milliardærene bruker mer penger for å unngå å betale skatt, enn skattekravet faktisk er.
Legg også merke til at sett utenifra, for eksempel fra Senegal eller Mali, så ser ikke de helt forskjellen på milliardærene som gnåler, eller du og jeg. Vi ser helt like ut for dem, og de prøver å forstå vårt sinne og indignasjon, altså mangemillionærer som beskylder mangemilliadærer for å virke grådige, men de får det ikke helt til. De undrer seg, særlig når de får hører om rus og selvmordsstatistikkene vi også har i landet vårt. Hvorfor er vi ikke lykkeligere?
Hvorfor gir ikke fremskrittet mer tilbake av gode menneskelige valg?
Kan det være at for mye velstand alltid har korrumpert kunnskap og dannelse? Enten det gjelder de nyrike som individ eller oss alle som nasjon. Og ikke minst ydmykhet og takknemlighet for bare å være til? I gamle dager satt de rike fremst i kirken på bedre benker enn de andre, som om alle mente at dette ville føre dem fremst i køen til Vår Herre. De rike først, de er de verdig trengende, og der satt de da og hørte på alt Jesus hadde gjort for de fattige og svake. Og syns antagelig det var fantastisk. Men hvor i kirken skal vi sitte i dag når alle er rike? Ingen steder. Vi tror ikke lenger på Gud. Vi syns ikke han «leverer».
Lenge var sosialdemokratiet en dominerende politisk bevegelse i Norge. Sosialdemokratiet inneholdt også et verdisyn, om å dele, og å tilhøre et felleskap, om å gi alle de samme mulighetene. Lenge hadde Det norske Arbeiderparti visjoner om politiske reformer i Norge. Materiell vekst var alle tings mål. Men sosialdemokratene har ikke vært særlig opptatte av det grønne skiftet for eksempel. «Mer kjøpekraft» er fortsatt tidens mantra. «Mere forbruk». I dag er det grunn til å tro at NHO er langt mere progressiv i sin tenking og det grønne skiftet enn LO. Uansett er vi langt bak i Norden når det gjelder å nå forpliktelsene i Parisavtalen. Og det er landets rikdom som gjør at vi ikke klarer å forandre utviklingen. Det finnes fortsatt masse olje som vi kan selge for å bli enda rikere.
Sosialdemokratiet har hatt sin historiske periode hvor de var effektive i å forandre vårt samfunn til det velferdssamfunnet vi har i dag. Det er bare det at når alle blir rike og velstående, som begynner de å tenke som rike og velstående. De skriver «privat» på de nye visjonene for eget liv. På landsted, på skoler til barna, på forsikringsordninger, på sykehus. De har fått og vil nå gjerne kjøpe seg fremover i alle køer. Slik har landet vårt blitt, arbeiderbevegelsen er borte og erstattet av en gjeng nyrike, misfornøyde mennesker du ikke vil vite hvordan egentlig tenker. Alle har blitt Askeladden, eller Peer Gynt. Forskjellen mellom nyrike, styrtrike og alle oss andre, er størrelsen på formuene. Det sosialdemokratiske prosjektet er over. Alle er blitt rike og oppfører seg slik.
Derfor er demokratiet vårt lite i stand til å håndtere det grønne skiftet. Fordi et hvert parti som foreslår endinger får å nå miljømålene, vil måtte innføre endringer i individets frihet. Og det vil ikke individet ha. Derfor får ikke politiske partier som vil gjennomføre Parisavtalen særlig mange stemmer fra velgerne. Du kan se hvor sinte folk er blitt på Miljøpartiet de Grønne.
Fram til 1965 gikk statistikken og livskvalitet og levestandard parallelt. Fra ca. da begynte de å gå hver sin vei. Vår måte å leve på og å håndtere menneskelig lidelse på, skaper stadig større problemer for våre innbyggere. Du kan se det på selvmordsstatistikken, på rusmidler, på barn under offentlig omsorg. Du kan se det på hvor stor del av en lønnsinntekt unge mennesker må bruke for å bo.
Du kan se på skilsmissestatistikken.
Klokskap vil her si å kunne ta vare på deg selv, dine evner og muligheter, på en best mulig måte. At du klarer å leve sammen med andre i dette samfunnet på en måte som beriker deg og ikke fører til for mye konflikt. At du stort sett klarer deg uten advokater, medierådgivere og leger. For å komme dit er det nok fornuftig å prøve å være litt nyttige for andre. At du er i stand til å være empatisk og vise omsorg til flere enn deg selv og ditt eget. Altså mye av et gammel tankegods fra en arbeiderkultur som i dag hører hjemme på museum.
Dette gjelder oss alle som individer, men hvordan fremstår landet Norge internasjonalt? Jo, litt som en nyrik bajas, en som vet godt hva alle de andre bør gjøre og som ser gjennom fingrene på tiltak som vi bør gjøre selv. I dag er en norsk omstilling faktisk avhengig av EU. For EU er mer progressiv i miljøspørsmål enn oss, og de kan komme til å pålegge oss å gjøre forandringer gjennom EØS avtalen. Jeg tenker at norske politikere er glad for det, at forandringer ikke er knyttet til demokratiske prosesser i vårt eget land. For da hadde det ikke skjedd noe.
Så det blir lenge til at teksten i John Lennons berømte «Imagine» blir virkelighet. At alle eier alt. Det skjer nok ikke i min tid. Ikke i din heller.
Imagine there's no heaven
It's easy if you try
No hell below us
Above us, only sky
Imagine all the people
Livin' for today
Ah
Imagine there's no countries
It isn't hard to do
Nothing to kill or die for
And no religion, too
Imagine all the people
Livin' life in peace
You
You may say I'm a dreamer
But I'm not the only one
I hope someday you'll join us
And the world will be as one
Imagine no possessions
I wonder if you can
No need for greed or hunger
A brotherhood of man
Imagine all the people
Sharing all the world
You
You may say I'm a dreamer
But I'm not the only one
I hope someday you'll join us
And the world will live as one.