Greit på Grand
Grand Café i 2024 er ikke stedet der ting skjer, for å si det forsiktig.
AV JAN OMDAHL
Hvordan står det egentlig til med Oslos tradisjonstunge hotellrestauranter? Ikke så alt for bra, begynner vi å mistenke. For noen uker siden spiste Mat og Drikkes utsendte middag på Theatercafeen, i et forsøk på å finne ut hva som hadde skjedd med Hotel Continentals storstue etter at kultureliten, finansfolket, gardrerobebetjenten og den dyktigste kjøkkensjefen forlot stedet. Besøket etterlot oss med et solid hull i lommeboken og en sterk følelse av å ha kommet for sent til noe. Så slo det oss at det kanskje kunne være på sin plass å undersøke hvordan det sto til med byens andre hotellrestaurant av liknende kulturhistorisk kaliber, noen hundre meter unna på den andre siden av Spikersuppa.
Etter den art deco-inspirerte ombyggingen i 2015 er Grand Cafés interiør blitt mørkere og Thonet-stolene lysere. Foto: Grand Café/Stian Broch
Så lenge vi kan huske har det vært noe litt traust og uforløst ved Grand Café. Når stedet skal forklares for tilreisende, eller bare for yngre mennesker, blir det gjerne snakk om ting som skjedde for veldig lenge siden. Her vanket Henrik Ibsen, her tilbød Edvard Munch seg angivelig å bytte «Syk Pike» mot 100 biffmiddager, her vanket Kristiania-bohemen. Vel og bra, men hvem var det egentlig som følte at de hørte til på Grand Café i mer moderne tid? Ingen vi kjenner til. Det er ikke hit man legger en avgjørende date, en samtale om livets store spørsmål, en fuktig kveld med gjengen. Mens Theatercafeen lenge hadde buzz av kosmopolitisk wienerkafé og var et sted å se og bli sett (med det faste tillegget «selv om maten kanskje ikke er all verden»), var Grand Café alltid mer i kategorien kjekt å ha når tante Olga kommer til byen og skal trakteres med lunsj.
Per Krohgs ikoniske veggmaleri av Kristianiabohemen er en påminnelse om mer hardtsvingende tider.
Beliggenheten er selvsagt uslåelig. Selve hotellet, åpnet av Julius Fritzner i 1874, er utvilsomt byens mest glamorøse, med Louis Seize-inspirert arkitektur, belle epoque-interiører og en noe støvete aura av besøkende kulturpersonligheter, popstjerner og Nobelprisvinnere.
Men hvor skal en sulten stjerne spise på Grand Hotel? Lenge hadde man gourmetrestauranten som bar hotellgrunnleggerens navn, vindusløst bortgjemt i hotellets indre gemakker. Men Restaurant Julius Fritzner ble stengt en gang rundt 2013. I dag har man Palmen, i det nydelige rommet med glasstaket innenfor hotellets resepsjon, som byr på lunsj og middag med en treretter og en liten a la carte-meny, samt Afternoon Tea i helgene. Men det er Grand Café som er hotellets serveringsansikt utad, etter ombyggingen også med den klart mest omfangsrike lunsj- og middagsmenyen.
Men si oss: når var du der sist? Grand Café har utvilsomt en viss tiltrekningskraft på turister og tilreisende, men som Osloboer haster man gjerne forbi, kanskje på vei til noe mer interessant, om man ikke skal innom for en møteavtale eller en jobblunsj.
De senere tiårene har stedet vært gjenstand for flere nysatsinger og ombygginger, slik man egentlig har holdt på helt siden marmor og plysj ble erstattet med tidstypisk art deco-stil på 1930-tallet, og kafeen fikk sine legendariske veggmalerier signert maleren Per Krohg, sønn av Oda og Christian.
Det mest drastiske grepet ble tatt i 2015, da man stengte dørene etter 141 års drift. Underskuddene i hotelldriften hadde bygget seg opp over tid, og bare i regnskapsåret 2014 var kafeens underskudd på 8 millioner kroner. Etter at Pandox, hotellkonsernet eid av Sundt-familien og Christian Ringnes-dominerte Eiendomsspar, kjøpte hotellet fra Rica-kjeden, besluttet de nye eierne å legge ned hele greia, med 55 ansatte.
- Det er kanskje rett og slett slik at tiden har gått fra Grand Café, sa Helge Krogsbøl i Pandox til Dagens Næringsliv da beslutningen var tatt.
Lenge var det usikkert hva som skulle skje i lokalet med byens beste beliggenhet. Det ble mumlet om varehandel, kanskje klesbutikker. Grøss. Men i 2016 åpnet kafeen igjen, etter at Christian Ringnes‘ Eiendomsspar hadde pusset opp hotellet for 200 millioner, mens Fursetgruppen hadde overtatt kafeen. Der ble det ble brukt 30 millioner på en makeover i art deco-stil, dominert av en åpen kjøkkenløsning der man kan se kokkene i arbeid, en gedigen lysoppsats i taket og en slags barløsning som et stykke på vei, både fysisk og psykologisk, deler lokalet i to, med bordene ut mot Karl Johans gate på den ene siden, og de mange bordene inn mot Krohgs tre veggmalerier på den andre. Det mest kjent av disse er selvsagt det gigantiske maleriet fra ca. 1929 på kafeens innerste vegg, kjent som «Kristiania-bohemen», der Krohgs berømte foreldre figurerer sammen med Ibsen, Munch, Jæger, Obstfelder, Bjørnson, Thaulow og resten av den harde kjernen fra 1890-tallet.
Da kveldens sidekick Erik Valebrokk og jeg ankom en onsdag kveld i april, var det med kommentaren fra Krogsbøl i Pandox til DN i bakhodet. Har tiden løpt fra dette stedet? Blir det nye år med driftsunderskudd før klesbutikkene overtar?
I mellomgangen innenfor de tunge og vakre tredørene fra Karl Johan ble vi møtt av et noe forvirrende tablå. Et høyt bord av typen «stående kaffepause på konferansesenteret» var fylt med brosjyrer, lamper og vaser. Under bordet og videre utover steingulvet mot inngangen snodde seg en signalrød skjøteledning, trolig på vei til uteserveringen på fortauet. På gulvet var en iøynefallende «Hold avstand»-advarsel i signalblått fastklistret. Tror Grand Hotel det er pandemi fremdeles? Til høyre, mot gjennomgangen til hotellresepsjonen, var en sittegruppe med lenestoler henslengt parvis bak hverandre på en måte som absolutt ikke innbød til opphold.
Tablået som møtte oss i mellomgangen innenfor de tunge tredørene var en smule forvirrende. Legg merke til skiltet på gulvet: Tror Grand det er pandemi fremdeles?
Vel inne i selve kafeen ble vi tatt imot av husets sommelier, som ville plassere oss ved et vindusbord. Kontakten med Karl Johan og gatelivet er utvilsomt kafeens største attraksjon, men vi var mer opptatt av veggmaleriene. De har knapt sett bedre ut siden Krogh malte dem for nær hundre år siden, og vi ville sitte et sted der vi kunne se dem. Dermed havnet vi innerst på den opphøyde mezzaninen langs Rosenkrantz gate, der vi mesteparten av kvelden hadde hele avdelingen med 16 bord for oss selv. Etter å ha vist oss til bordet, foreslo sommelieren norsk gin fra Bareksten til vår refleksartede bestilling av to GT. De kom raskt på bordet, og smakte som de skulle.
- Dette fungerer jo, observerte Erik.
Tja, si det. Under en snartur ned trappen til herretoalettet kunne vi konstatere at garderoben i mellometasjen var like ubetjent som på Theatercaféen, endog tildekket med svarte forheng, med unntak av en stabel grundig flombelyste barnestoler i hvit plast. I pissoarene hadde flere tidligere gjester benyttet anledningen til å kvitte seg med snus. En annen hadde åpenbart ikke orket å spise opp hele den medbragte pappbøtten med iskrem, og i stedet parkert denne på marmorbenken ved pumpeflasken med antibac. Et noe malplassert «maleri» av en food bro-type årgang ca. 2015, med hipsterskjegg, vest og tatoveringer, bidro ikke til å løfte stemningen. Samme bilde var også å se på en reklameplakat ut mot gaten, der det bidrar til å sementere inntrykket av et etablissement som gjerne vil være i tiden, men ikke helt vet hvordan. Plakaten har etter hva vi vet hengt på samme sted i åtte år.
Etter ombyggingen er det slutt på de hvite dukene på Grand Cafe. I stedet dekkes det opp på lyse trebord som matcher fint med de blonde, renoverte utgavene av de klassiske Thonet kaféstolene i buet treverk. Så fint var det ikke inne i vår del av lokalet, der mer generiske svarte restaurantstoler og billig utseende laminat på noen av bordene under Kroghs veggmaleri sendte tankene i retning kafeen i andre etasje på storsenteret. De nye eierne har utvilsomt lagt store summer i oppgraderingen, men hundre prosent gjennomført er den ikke.
– Den store lysgreia i taket, derimot, er veldig elegant. Den sender umiddelbart tankene i retning en fransk bistro, mente Erik.
Sommelieren dukket opp igjen med informasjon om dagens treretter. Hovedretten fristet Erik: Ytrefilet av lam med rødvinsglace smaksatt med kantarell, samt gulrotpuré og brokkolini. Kort etter kom den hyggelige kelneren med menyen, velsignet fri for de forvirrende innslagene av pan-asiatisk fusion vi husket fra Theatercaféen. På Grand Café går det i en kombinasjon av norske råvarer og klassisk kontinentalt brasseripreg. Jeg vurderte både pannestekt kveite og langtidsbakt lysing til hovedrett, men endte på ytrefilet av okse med dauphinoisepoteter, konfitert sjalottløk og peppersaus, med grillet sjøkreps fra Frøya med urtesmør og grillet sitron til forrett. Erik hadde nylig spist sesongens asparges i Genève, og ville sammenlikne med kafeens italienskinspirerte variant med burrata, sitron- og hasselnøttdressing, semitørket tomat og chorizocrumble.
Vi ba kelneren anbefale hvitvin på glass til forrettene. En Chardonnay Lameroses 2020 fra Glantenay ble skjenket i et Zalto-glass og satt godt til sjøkrepsen, mens Eriks Albariño Lagar de Besada 2021 i et mer budsjettvennlig glass ikke gjorde så mye av seg. Brødet, som kom med en skål pisket smør, var ferskt og godt, men ikke av typen man husker.
Den generøse porsjonen grillede sjøkreps fra Frøya, derimot, var minneverdig. Perfekt varmebehandlede, silkemyke og saftige, i en sublimt ujålete og klassisk smakskombinasjon med det gode urtesmøret og den hardt grillede sitronen.
- Oi, her var det mye og store asparges, både grønne og hvite, konstaterte Erik fornøyd. Dressingens nøttesmak og burrataens friskhet satt godt til stilker i sesong.
Skulle vi rett og slett ende opp med å bli begeistret over kjøkkenet på Grand Café?
Til hovedrettene mente sommelieren en Cornas burde fungere bra, både til lam og okse. Der oppe i Nord-Rhône lager de rødvin på 100 prosent Syrah, og en Brise Cailloux 2016 fra Matthieu Barrett ble dekantert ved bordet og skjenket i generøse Zalto-glass.
- Sommelieren virket overbevisende, men kanskje ikke veldig interessert i å utforske våre smakspreferanser? På den annen side fortrekker jeg en vinkelner som er sikker i sin sak, fremfor en sånn «hva liker dere, gutter?»-type, kommenterte Erik.
Hovedrettene kom like etter vinen. Min ytrefilet av okse var enkelt presentert, med en grillet løk og en liten kobberkasserolle med peppersaus ved siden av på tallerkenen. De fløtegratinerte potetene kom på bordet iegen kasserolle. Kjøttstyketet bar bud om solid håndverk på kjøkkenet: saftig og perfekt medium rosastekt, med en fint karamellisert stekeskorpe. Sausen var rykende varm og akkurat passe pepret, løken hardt grillet og søt. «Dette er faktisk veldig godt», konstaterte jeg.
Erik var noe mer avmålt til sin mer forseggjorte lammetallerken:
– Kjøttet er litt understekt, og jeg synes det mangler litt salt. Men sausen kompenserer mye, for den er veldig god. Gulrotpuréen er også rik og fin. Det er en god rett, men det er litt sånn 80 prosent.
Vinen landet kanskje et sted rundt 70. Cornasen var juicy og god, en vellaget og deilig vin, men i overkant fruktdrevet til å matche de rike kjøttrettene. Vi kunne ønsket oss mer struktur og tanniner – noe sommelieren ikke virket veldig interessert i da vi nevnte det for ham noe senere.
Så ble det stille. Ikke mellom oss ved bordet, men personalet var gått i dekning. «Det er mer enn 20 minutter siden vi var ferdige med hovedrettene, og ingen har ryddet av tallerknene, etterfylt vannglassene eller spurt om vi vil ha dessert. Det holder ikke», slo Erik fast. Som ved tankeoverføring var kelneren der med dessertmenyen, og en uoppfordret beklagelse for ventetiden: Det hadde plutselig kommet mye folk, det var «ekstremt mye å gjøre».
Et drømmescenario for Fursetgruppen, skulle man tro, men altså ikke for gjestene. I mellomtiden hadde Erik besøkt toalettet. Nærmere to timer etter at vi ankom var bøtten med smeltet iskrem fremdeles på plass.
Dessertmenyen var av det noe trauste slaget. Dagens dessert var banankake med ananas og karamellsaus. Erik valgte seg sjokoladefondant med bringebærsorbet, jeg gikk for rabarbra semifreddo. Sistnevnte var i overkant hardt bombardert med jordbæris, importerte jordbær, saus og crumble. «Det er egentlig bare en mengde søtsmaker kastet på hverandre», konstaterte Erik etter å ha prøvesmakt. Selv var han så lite imponert over fondanten at en god tredjedel lå igjen på tallerkenen da han sa seg ferdig.
Det var på tide å oppsummere. Vi var enige om at maten var en opptur, med unntak av dessertene. Erik: «Jeg er positivt overrasket. Jeg fryktet kjedelig tretten-på-dusinet-mat, men dette var ganske bra. Ikke mindblowing, men solid og bra. Og litt sånn du skal forvente av et sted som dette, tenker jeg. At det hever seg over det helt hverdagslige, er viktig.»
Mye tyder på at kafeen selv også er godt fornøyd med mattilbudet, og ikke ser noen grunn til å variere i utide. Da vi sjekket et par uker etter vårt besøk, var menyen identisk med den vi valgte fra.
Servicen kom ut på plussiden, så vidt. Sommelieren virket ikke veldig interessert i oss og våre preferanser, mens kelneren var hyggelig og hjelpsom, og kunne maten hun serverte. Følelsen vi fikk av å bli glemt når måltidet nærmet seg slutten, er dessverre noe man opplever litt for ofte på restaurant.
Selve opplevelsen stor til terningkast tre. Grand Café i 2024 er ikke et sted der ting skjer, for å si det forsiktig. Snarere er det noe litt generisk, søvnig og hotell-aktig ved atmosfæren. Naturlig nok, kan man gjerne si, vi befant oss tross alt i et hotell. Men en gang i tiden var det altså en helt annen energi her. Problemet er selvsagt at Kristianiabohemens gullalder er umulig å gjenskape snart 150 år senere, og vanskelig å erstatte med noe annet.
Som nevnt hadde vi vår del av lokalet helt for oss selv, men på vei ut registrerte vi en tung overvekt av det vi mente å kunne kategorisere som «helt vanlige folk» blant gjestene. Ikke en bohemsk kunstnertype, eksentrisk skjønnhet eller nebbete influenser å se. Selv om Grand Café rent matmessig gjør det minst like solid som konkurrenten borte i Stortingsgaten, har man kanskje et enda større problem som reflekteres i antallet tomme bord i det gedigne lokalet: Der Theatercafeen til tross for flere omstridte ombygginger gjennom årene leverer en relativt overbevisende historisk atmosfære og et snev av fordums glamour, blir det noe mer rotløst ved Grand Cafés påkostede og i hovedsak gjennomførte ansiktsløfting. Som Erik sa det: «Det er jo bare en ny kulisse, utenpå den forrige mislykkede kulissen».
Hvor mye historisk autentisitet, eller mangelen på sådan, betød for gjestene som fylte et pent antall bord ut mot Karl Johan da vi forlot stedet, skal være usagt. Covid-advarslen klistret til gulvet innenfor inngangsdøren, og pappbøtten med smeltet iskrem som fortsatt var hjertelig tilstede nede på herretoalettet tre timer etter at vi observerte den første gang, var uansett relativt tydelige signaler om at det er noen som bryr seg litt for lite på Grand Café.
Den noe tafatte food bro-karakteren med hipsterskjegg og tatoveringer har hengt utenfor Grand Café de siste åtte årene. En innrammet utgave av samme bilde pryder også herretoalettet, der en pappbøtte med smeltet iskrem bød på kontinuitet under hele vårt besøk.