Fossheim hotell
LOM ER JÆLMA BRA
Tekst Pia Strømstad
Lom er matbygda, mye takket være Arne Brimi.
Og det var på Fossheim hotell at alt startet.
DET GÅR I FAMILIEN
Vemund (15) har allerede vært på utplassering hos Arne Brimi, mamma Heidrun er hotellsjef, lillebror Jo (12) underholder med spøkelseshistorier, og Ingrid er sjef for restauranten.
Foto: Pia Strømstad
«Her skal jeg fanden piske meg ikke ende mine dager,» sa Thorgeir Garmo og slengte fra seg redskapen. Hele dagen hadde han stått og slitt på jordet. Som nummer sju av 16 søsken hadde han ikke mye til framtidsutsikter. Det var ikke en gang hans egen gård. Han så ikke noe annet valg enn å utvandre til Amerika – eller bygge seg opp noe eget, og på den andre siden av elva klarte han å kjøpe seg en tomt.
Lite ante han at gårdstunet han bygget opp med både skysstasjon og butikk skulle bli begynnelsen på et mateventyr og være med på å sette Lom i Gudbrandsdalen på kartet som en matdestinasjon.
– Det var spesielt å ta over. Hotellet var nokså slitent, og det var å begynne med blanke ark, innrømmer Svein Garmo. Han er 3. generasjon på Fossheim hotell og tok over i 1978.
– Den sommeren var jeg så heldig. Vi hadde bruk for en kokk, og den som kom var Arne Brimi. Sammen ble vi enige om å satse og gjøre Fossheim til et matsted det var verdt å reise til.
Arne Brimi har lært oss å bruke «tyting» og «sjalottlauk» og at «jælma» ikke betyr jævlig, men veldig – gjerne sagt i sammenheng med noe godt. Den gangen var han nyutdannet, og på Fossheim fikk har utvikle det han kalte «Naturens kjøken».
– Arne var nok en av de første som serverte rosastekt rypebryst og ikke kokte det i fløtesaus, ler Ingrid Garmo, datteren til Svein og 4. generasjon på hotellet.
GARMOEN
Svein Garmo er 3. generasjon på hotellet. Sammen med Arne Brimi gikk de inn for at Fossheim hotell og Lom skulle bli en matdestinasjon verdt å reise til.
Foto: SolFure Foto
Gaukstadstua er fra 1650 og ett av Norges best bevarte tømmerhus fra den tiden. Langleite er fra 1500-tallet og stabburet fra 1728, og det huset som bare kalles for Amerika ble reist på 1950-tallet, den gangen de første amerikanske turistene kom. De ville ikke ha rom uten eget bad og toalett. De eldste husene fikk Thorgeir Garmo flyttet hit en gang på 1930-tallet, mens hovedbygningen er pusset opp og modernisert. Det hender likevel at det spøker i biblioteket.
– Det er noen som sier de har sett en dame i gammeldags kjole som bare forsvinner inn i veggen, sier Jo som er 12 og barnebarnet til Svein Garmo.
– Men det er et snilt skrømt da, beroliger storebror Vemund. Det kan være oldemor Ingrid som går igjen og påser at alle bygningene står i stil med bygdas stavkirke fra 1100-tallet.
I Lom er alle husene brunbeiset. Coop-en, Vinmonopolet og sportsbutikken også.
Bygda er et naturlig knutepunkt der fjellovergangene over Sognefjellet, Strynefjellet og Valdresflya møtes og den grønne elva Bøvre renner sammen med den blå Ottaelva.
Nye takter
GARDSTUNET
Thorgeir Garmo fant seg en tomt og fikk flyttet flere gamle hus, blant flere gamle hus, blant annet stabburet fra 1728.
Foto: Pia Strømstad
Nede ved fossen ligger Bakeriet i Lom som Morten Schakenda åpnet, og som er så populært at folk kjører omveier for å kjøpe nybakte boller. Historiske Røisheim lenger oppe i dalen, har alltid vært kjent for god mat. På Fjelleventyret i Skjåk driver Hanne Forreløkken som var lærling på Fossheim og har vært på kokkelandslaget for juniorer. Kokken på Jotunheimen Fjellstue går gjerne ut i lyngen for å plukke det lille ekstra å toppe maten med, og på Brimibue driver datteren til Arne Brimi og mannen hennes.
– At Lom er blitt en matbygd, kan vi i stor grad takke Arne Brimi for. Han tok inn lærlinger på kjøkkenet, og han tok vare på dem. Mange av dem var herfra og har senere gått over til andre bedrifter i området, sier Svein Garmo.
Nå har Garmo trådt litt til side, og Arne Brimi har bygget opp sitt eget mateventyr på Vianvang, en knapp halvtimes kjøring fra Lom. På Fossheim har en ny generasjon tatt over. Heidrun er hotellsjef og søsteren Ingrid sjef for restauranten.
– Det er en livsstil, mer enn en jobb, og jeg er så takknemlig for at jeg har fått muligheten. Det er dette jeg alltid har hatt lyst til, sier Heidrun.
Hun ble, Ingrid reiste ut.
– Jeg syntes Lom var lite og kjedelig. Her ville jeg ikke bli. Jeg ville ut, jeg ville bli noe og utdannet meg i litt forskjellig retning. Så kom jeg hjem igjen likevel, ler Ingrid.
Hun og mannen bor i Oslo, og Ingrid pendler til jobben som restaurantsjef på hotellet. Da får hun litt av begge deler.
– Det har aldri vært noe press. Pappa sa aldri at vi måtte overta. Jeg tror faktisk han sa en gang at vi ikke måtte føle på noen forventing. Han har i stedet oppmuntret oss til å gjøre andre ting. Kanskje fordi han selv ikke hadde noe valg.
HJEM, KJÆRE HJEM
Lom var for lite og for kjedelig, syntes Ingrid Garmo. Hun reiste ut, men endte med å komme hjem igjen. Lom var ikke så gærent likevel.
Foto: Helle Frogner
TO GENERASJONER
Svein Garmo tok over Fossheim etter foreldrene sine, men det har aldri vært noe press om at døtrene Heidrun (t.v.) og Ingrid skulle overta.
Foto: Pia Strømstad
Fjellaure og bananblader
På kjøkkenet er det polske Piotr Zaremba som er sjef. Han er blitt helt forelsket i Lom og syns det er spennende å besøke lokale produsenter og se hva de har å tilby. Indrefileten av storfe og svinenakken er fra lokale produsenter. «Pysjen» av hjort, rein og svin har Piotr fått slakteriet Dølakjøtt på Otta til å utvikle spesielt for Fossheim. Fjellauren er fisket i Tessevatn. Og bananbladet? Sannsynligvis fra Thailand.
– Jeg var litt skeptisk, innrømmer Heidrun. – Men Piotr hadde lyst til å være litt gæren. Han ville ikke pakke inn fisken i aluminiumsfolie eller papir og fant ingen lokale vekster som dugde. Sånn ble det bananblad.
Til maten kan du velge ett, to eller tre glass vin fra «god vinpakke» eller «enda betre vinpakke».
– En av mine kjepphester er å finne viner som ikke koster så mye, men som likevel holder høy kvalitet, understreker Svein.
– Interessen for vin grodde fram naturlig som en følge av at Arne skulle ta seg av maten, og jeg skulle ta meg av drikkevarene. Det var lenge før det fantes en sommelierutdanning i Norge. Jeg er selvlært, jeg har rett og slett lest meg opp og har vært så heldig å få reise og møte en del vinprodusenter for å lære, sier han.
– Før pappa tok over, gikk det vel mest i Polets raude, ler Ingrid.
Hun er utdannet ølkelner, mens Heidrun har tatt utdanning som sommelier. Begge er glade i burgundere og ganske klassiske i stilen, men i vinkjelleren under Gaukstadstua ligger også viner fra Hellas, Østerrike og Slovenia.
SKAGENTOAST
På varm brioche og med lokal salat servert med Greco di Tufo Feudi di San Gregorio i glasset.
Foto: Pia Strømstad
FISK I BANANBLAD
Kjøkkensjef Piotr Zaremba hadde behov for å være litt gæren og fant ikke noe godt, norsk alternativ. Heidrun Garmo var litt skeptisk, men det funker fint å bake fjellaure i bananblad.
Foto: Pia Strømstad
TARTAR
Fjellvann og vidde møtes i en tartar av rein og røkt fjellaure med svart hvitløksmajones og syltet sopp. Schlosskellerei Gobelsburg Grüner Veltliner i glasset.
Foto: Pia Strømstad
VINKJELLEREN
Under Gaukstadstua fra 1650, har Svein Garmo samlet vin. Utvalget spenner fra klassisk burgunder til slovensk og japansk vin.
Foto: Pia Strømstad
– At vi også har japansk vin, er litt tilfeldig. Vi har en vinagent som har forbindelser i Japan, og den vinen hadde vi lyst til å prøve. Japan har sine lokale druer og er veldig kvalitetsbevisste, og det er spennende med nye ting. Jeg har støtt vært opptatt av å prøve nye ting, ikke bare de klassiske, sier Svein.
Til sammen utgjør Svein, Heidrun og Ingrid 3. og 4. generasjon Garmo på Fossheim. Kanskje er 5. generasjon reddet også. Vemund, sønnen til Heidrun, er 15 og har valgt Kulturarv som valgfag på skolen. Der har de lært om gammeldagse mat- og bygningsteknikker. De har fanget ryper i snare, fisket, plukket bær og laget tradisjonsbakst. Til og med vært med på å slakte litt. Før sommeren var han på utplassering hos Arne Brimi på Vianvang, og nå venter han bare på at Arne skal starte en ny kokkelinje i Lom.
– Jeg fikk være med på å preppe til middag og lage enkle ting, skrelte mye løk og var ute og plukket brennesle til neslesuppe. Det var artig.
– Nå er til og med Arne på TikTok og Instagram, og han er seg sjøl, skyter Ingrid inn.
– Enkel hybelmat, det er sånt som Arne gjør og som slår godt an på TikTok, sier Vemund. – Byggotto for eksempel.
– Byggotto med byggryn fra nabobygda Skjåk er jo nesten en Arne-oppfinnelse, legger Ingrid til.
Nå står Vemund klar med fiskestangen. Det hender han stikker innom kjøkkenet på hotellet med litt av fangsten. Er du heldig, får du kanskje Vemunds selvfiskede fjellaure på tallerkenen. Med eller uten bananblad.
