Alle har hørt om
Fleetwood Mac
men få vet hvor avhopperen ble av
Av Tove Andersson
I 2020 sto Mick Fleetwood og Jeremy Spencer på scenen igjen sammen på London Palladium for første gang på 50 år for å hylle Peter Green. Det satt langt inne for Jeremy Spencer (f.1948), som hadde en broket historie i bandet.
Selv om mange tror at medlemmer av den opprinnelige gruppa ikke har vært i Norge i dette århundre, har både Peter Green, Mick Fleetwood og Jeremy Spencer vært nær en gjenforening på Notodden bluesfestival. Hvithåret, med et lurt glimt i øyet. Og han har spilt inn plate i Norge, nærmere bestemt i Juke Joint Studio på Notodden, som han besøkte både i 2005 og i 2007.
- Jeg oppdaget at det var større interesse og lidenskap for blues i Norge enn noe sted i verden, hevder Spencer som brant seg på et forsøk i 1978-79 med «Flee», en låt som nå er gjenoppstått under navnet «Refugee» på plata «Bend In The Road» (Propelz 2012) utgitt både som CD og på deilig vinyl.
«I løpet av de to siste årene har jeg sett Jeremy Spencer opptre på fire konserter på Notodden Blues Festival, og jeg kan fortelle deg at hver konsert var bedre enn den forrige. Jeremy har ikke mistet noe av energien fra tiden med Fleetwood Mac. Hans slidegitar gir fortsatt frysninger. Hver tone jeg har hørt Jeremy spille viser hans store engasjement for bluesen. Jeg har sett ham fyre opp på scenen med en blanding av klassisk Chicago blues og moderne sanger.» Blues Revue senior editor Art Tipaldi
Jeremy Spencer, som hoppet av karusellen i 1971, trodde aldri han skulle bli med på en gjenforening. Lindsey Buckingham hadde fått sparken etter 44 år og blitt erstattet av Neil Finn fra Crowded House og Mike Campbell fra Tom Petty & The Heartbreakers, Danny Kirwan, som spilte på fem av Fleetwood Macs album, døde 8.juni 2018, og Peter Green døde i 2020, 73 år gammel. Jeremy Spencer holdt på med sitt. Men så skjedde en endring.
- Ja, jeg deltok på Palladium showet i siste minutt etter å ha vært motvillig, av åpenbare årsaker, forteller han. - Men til slutt følte jeg at det var riktig, om bare for Micks skyld. Timingen var flott, ettersom «den maskerte nedstengningen» kom like etter, forteller Jeremy Spencer fra sitt hjem i Nord-Irland.
Om Peter Green (1946-2020) har Spencer uttalt «Peter var en jordnær, intuitiv grubler. Jeg tror jeg tilførte banet en litt mer leken, avslappet gutta-stemning, kanskje». Da jeg møtte Jeremy Spencer i 2005 var det en mann med glimt i blikket og en genuin interesse for andre, ivrig etter å spille med norske bluesmusikere.
I «Rockens legender Ikoner fra 60-tallet», norsk utgave 2020, forteller Jeremy hvordan han traff Peter Green første gang.
«Jeg gikk bort for å introdusere meg, Han sa «Jeremy? Jeremy Spencer?» før jeg fikk sagt noe som helst. Jeg sa ja, det er meg og så spurt jeg om han hørte på Elmore James. Han sa «Ja, hele tiden. Hører du på B.B. King?»
Etter en drink i baren snakket Peter Green som om han allerede var med i bandet: «Vel, du kan spille noe Elmore, så kan jeg spille noe B.B, også videre …»
Spencer utgav soloplate første gang i 1970 og Mick Fleetwood har kalt Spencer en av verdens beste slidegitarister.
Det er nettopp stilen til Elmore James, Jeremy Spencer var påvirket av, en stil som gav ham en høy stjerne i miljøet. Da han hoppet av karusellen havnet han i flere land, men bosatte seg i Irland der den keltiske musikken er hans hjerte nær.
I 2016 ga Spencer ut «Homebrewed Blues» og i 2018 «Treading Softly», slidemusikk som er inspirert av Irlands natur, hvor han bor i dag. Han sier selv at dette er avslapningsmusikk, noe å høre på etter arbeid eller når man vil stikke av fra en verden av lyd.
Han siterer W.B Yeats «… I have spread my dreams under your feet; tread softly because you tread on my dreams.”
1998 ble Mick Fleetwood, John McVie, Christine McVie, Stevie Nicks, Lindsey Buckingham, Peter Green, Danny Kirwan (1950-2018) og Jeremy Spencer innlemmet i “Rock and Roll Hall of Fame”.
Uten Peter Green og Jeremy Spencer startet Fleetwood Mac, opprinnelig et bluesband som løp ut av John Mayall’s Bluesbreakers i 1967, gjenforeningsturneen i 2013. En turné som fikk en brå stopp da John McVie ble syk.
- Mick og John er fremdeles uslåelige! Vi holder kontakten, fortalte Spencer, som deler interesse for keltisk historie med Mick Fleetwood og besøkte Trinity College i Dublin der de kikket på The Book of Kells (en bibelhåndskrift fra 800-tallet).
Etter utgivelsen av «Coventry Blue», inspirert av H.C. Andersen, skulle Spencer «over dammen» i 2014. Slik gikk det ikke. Den offisielle forklaringen var helseproblemer, men det er ingen grunn til å legge skjul på at han blant annet har problemer med innreisetillatelse i USA.
Det var albumet «Precious Little» som Fleetwood Macs showmann og avhopper spilte inn på det etter hvert legendariske Juke Joint Studio på Notodden, et studio som har fått sin egen dokumentar initiert av den såkalte norgesvennen fra Bruce Springsteens E Street Band, Steven Van Zandt.
Utgivelsen «Homebrewed Blues» (2016) er en hjemmestudioproduksjon, rolig jazzblues der han lar slidegitaren snakke for seg. Jeremy har en sårbarhet i stemmen og når ikke de store tonene, men kommer fra blueshistorie.
Fleetwood Mac ble en del av «The British blues invasion» og i 1969 gikk bandet til topps på listene med «Albatross». Senere kom keyboardist Christine McVie, nå avdøde Bob Welch, Lindsey Buckingham og Stephanie «Stevie» Nicks i 1975. Christine McVie trakk seg tilbake fra bransjen og skulle aldri delta igjen, men musikerbransjen er uforutsigbar og hun stilte hun opp på scenen med «Dont Stop», en signaturlåtene fra «Rumours» og en singlehit i -77, mens Nicks kom med filmen «In Your Dreams».
Om det var hjelp fra oven for den troende Spencer, eller et spørsmål om å være på rett plass til rett tid, er uvisst, men Spencer hevder at det var nordmannen Trond Ytterbø Band som ga ham selvtillit til å gjøre noe eget. Resultatet ble en perle av en nostalgiplate.
Er din tro noe du vil dele, eller er det personlig?
-Jeg liker å dele, men troen er ikke på salg som fra en evangelist som prediker fra scenen. Jeg foretrekker den personlige tilnærmingen.
Jeremy Spencer mener troen ligger i bunnen for alt han holder på med innen musikk, kunst og skriving. Til tross for at han spiller «djevelens musikk», den type musikk som The Family ikke tillot. Forbildene hans er Elmore James og Elvis Presley og akkurat som Robert Johnson (1911) ifølge myten solgte sjelen til djevelen for gitaren, ser det ut til at Jeremy Spencer også har gjort et valg.
Spencer, den gang 23, kjente forventningspresset og så bandkameraten forsvinne inn i en verden av dop. Spencer fant det han søkte i Children of God, som ble anklaget for overgrep og endret navn til The Family. Han ble ikke dømt, men er bevisst på at dette er noe som ligger på nettet og vil forfølge ham for alltid. Dette kan være med på å forklare at han og kona gjennom alle år, Dorothea, har holdt en lav profil.
For noen år siden ble han spurt om han var interessert i en gjenforening. Han mente at hans eget kommersielle bidrag til bandet var lite.
- En gjenforening innebærer å spille «Shake Your Moneymaker» og «Dust my Broom», mente han.
Angrer du på at du valgte en annen vei?
- Nei, jeg angrer ikke, men noen ganger lurer jeg på om det hadde vært bedre å bli i bandet fordi det ville gitt muligheter til å skape, spille inn og gitt et fellesskap. Men, når jeg tar et regnskap over hva jeg har lært og oppnådd i livet, forsvinner tanken som dugg for sola. Å se Fleetwood Mac opptre i Dublin, bare bekreftet det for meg, til tross for et energisk show føler jeg ingen tiltrekning til stadionkonserter. Hjertet mitt er ikke med - og derfor ville de nok bedt meg om å søke avskjed ...
Spencer må ha fått blod på tann for de siste årene har det kommet flere plater, ikke minst singleutgivelser, som viser at de religiøse tekstene følger ham og hvem vet, kanskje det er den retningen som arbeider mot den enorme applausen han opplevde i London Palladium da han spilte blues.