Erika Fatland:
Kjedsomhet uten grenser
Erika Fatland vant Bokhandlerprisen for boka Sjøfareren, har reist Høyt, langs Grensen og i de gamle Sovjetstatene, men hun elsker luksus og Michelin.
Tekst Pia Strømstad
Nysgjerrighet, rastløshet og et element av kjedsomhet driver Erika Fatland til noen av de mest bortgjemte stedene i verden. Men når hun kan velge, foretrekker hun luksus og Michelin-stjerner.
Med hjelm på hodet:
IKKE HELT TRYGT: På en liten øy i Guinea-Bissau fantes det ikke andre transportmulighet enn å sitte bakpå en moped i mørket og på gjørmete skogsstier med en sjåfør som var alt annet enn edru. Ikke ufarlig, ikke spesielt behagelig, men det er sånt det blir gode historier av. Foto: Privat
Kjedsomheten kan fylles med mange ting. Man kan gjøre som Erika Fatland, lære seg russisk, hindi og arabisk, lese alle Jo Nesbøs bøker om Harry Hole og Dostojevskis «Forbrytelse og straff» på originalspråket. Scrolle i evigheter på telefonen og følge en kar på Instagram som deler videosnutter av livet med en ku som han tar med seg inn på kjøkkenet for å lage mat.
– Jeg surrer bort utrolig mye tid på mobilen. Skjermstatistikken min er ikke akkurat noe jeg er stolt av. Men man kan ikke være nyttig og produktiv hele tiden, og den kua er veldig morsom, lover Erika – for øyeblikket i Muskat i Oman hvor hun frisker opp arabiskkunnskapene sine.
– Jeg hadde undervurdert betydningen av intensivkurs. Jeg trodde det skulle føles litt som ferie, men jeg er helt kokt i hodet. Sett fra Norge er Muskat eksotisk og ukjent.
Sett fra Muskat kan Ølen sikkert fremstå temmelig eksotisk det og. Det lille tettstedet langs E134 på veien mellom øst og vest, er mest kjent for Fatland-familiens slakteri. Der hadde Erika sommerjobb da hun var 10 og ville på rideleir. 14 år gammel bestemte hun seg for å bli vegetarianer. Året etter leste hun «Falketårnet» av Erik Fosnes Hansen og skrev brev til ham for å høre hvordan man ble forfatter. Samtidig bestemte hun seg for å forlate Ølen og aldri vende tilbake. Fire ting som kom til å prege henne.
Ølen var kanskje for lite for en som leste Dostojevski og ikke var spesielt god med ball. De andre elevene punkterte dekkene på sykkelen hennes og lo når hun snakket, men skoleledelsen hadde et forslag til løsning. Hun kunne jo bare parkere sykkelen et annet sted.
Men det fantes et sted å gjemme seg. Biblioteket ble et fristed, og med en bokliste som liksom var fra moren, gikk det an å låne de bøkene det var aldersgrense på. Det gjorde dem jo bare enda mer spennende. Dessuten hadde Erika en plan – å komme seg vekk fra Ølen så fort som mulig.
– Jeg reiste fra Ølen til Lyon for å ta videregående og gikk bare rundt og var lykkelig. Å flytte hjemmefra og bo i et annet land som veldig ung, er ikke enkelt, men det er noe av det lureste man kan gjøre. Man må lære et nytt språk, et nytt skolesystem og en ny kultur. Det blir man veldig selvstendig av, og når du har kommet deg gjennom det, ligger verden for dine føtter.
Noen år senere fant Erik Fosnes Hansen tilfeldigvis igjen brevet fra Erika mens han drev og ryddet i noen papirer. Det kunne vært opptakten til en roman, men ble opptakten til et ekteskap i stedet.
Foran en havn:
BUNKRER OPP I SINGAPORE: Erika seilte med tankskip og frakteskuter i kjølvannet av de portugisiske erobrerne. Mannskapet sang karaoke, og hun ble en av gutta etter å ha kjempet seg gjennom John Lennons «Imagine»: Foto: Erika Fatland
Kamelmelk og Michelin-stjerner
Hun reiser ikke med ryggsekk, men med trillekoffert, og bor heller på luksushotell enn i jurt. Da hun ble 40 ønsket hun seg middag på en helt spesiell Michelin-restaurant. Hun fløy til Nuuk på Grønland og videre med fly via Kangerlussuaq til Ilulissat og så i sikksakk med båt mellom noen av verdens største isfjell til den vesle fiskerlandsbyen Ilimanaq og pop-opp restauranten Koks som i noen år hadde to Michelin-stjerner.
Menyen inneholdt hvalspekk, reinlav og saueull, snøkrabbe, grønlandskveite og moskus. Alt servert med champagne, viner og japansk sake til.
– Jeg har en klart hedonistisk side, innrømmer hun.
Likevel blir det oftest det motsatte, det blir overnatting i et enkelt tehus i Himalaya eller på et jordgulv i Mongolia, og lokale spesialiteter som man må være oppvokst med for å klare å like. Erika kaller det «aquired taste».
– Jeg ser ikke noen grunn til å ta inn på et eller annet kakerlakkbefengt hotell hvis det finnes noe mer behagelig, men ofte finnes det ikke noe alternativ. Og det mindre behagelige blir det ofte de beste historiene ut av.
I Turkmenistan kunne hun vanskelig takke nei til den lokale delikatessen – fermentert kamelmelk. Sannsynligvis akkurat så j ... som det høres ut som.
Melken ble lagret i store tanker hjemme hos folk. Tanken ble fylt med halvparten kamelmelk og halvparten vann, og etter hvert som de drakk av den, fylte de den opp igjen så den alltid var full. Sånn ble melken stående i romtemperatur og godgjøre seg i opptil 1 år.
– Det var heftig. Klumpene fløt rundt i melken, og det luktet harskt. Tolken min elsket det, men neste gang tror jeg at jeg må dikte opp kamelmelkallergi.
Mongolia er ikke spesielt vegetarvennlig og var litt vanskeligere å reise i. Å seile i portugisernes farvann derimot, var ikke noe problem. Hun spiser sjømat.
– Mange steder blir folk veldig glade når de hører at jeg ikke spiser kjøtt. Det betyr at jeg er en billig gjest, og de slipper å slakte en geit.
Ved et veiskilt:
HELT PÅ GRENSEN: Verdens mest forræderske vei, står det på skiltet. – Noe av det farligste man kan gjøre, er å sitte på i bil og på motorsykkel. Det hender at jeg er kommet i skade for å google ulykkesstatistikken, sier Erika. Foto: Privat
Et drikkfeldig reisefølge
Da hun skrev «Englebyen» om terroraksjonen i Nord-Kaukasus der 186 barn og 147 voksne ble drept, gjorde hun intervjuer med bevæpnede livvakter på slep. Nord i Mosambik hvor det foregår en blanding av terror og geriljakrig som ingen egentlig skjønner seg på, var hun bare kilometer fra krigssonen hvor folk fikk hodet kappet av. Men stort sett er det trygt der hun reiser – mener hun selv.
– Når folk tenker farlig, så handler det mer om at det er ukjent. Muskat er tryggere enn mange europeiske hovedsteder. Å reise i de gamle sovjetstatene er ikke noe problem, men når lokalbefolkning i Angola sier at man må ta taxi etter klokken fem, så gjør jeg det. Kanskje jeg ser veldig avskrekkende ut, for jeg er ikke plaget av menn som prøver seg heller. Det største problemet med slibrige menn var faktisk i Frankrike da jeg var 15. De kom bort til meg på gaten og inviterte på en kopp kaffe eller en seng å sove i. Sånt blir man herdet av, så det skal litt til for å sjokkere meg.
Ofte reiser hun i månedsvis, og nesten alltid alene. Bare Werner er med, en brun tøybamse med rødt skjerf rundt halsen som hun fikk i Berlin for snart 20 år siden.
– Han er drikkfeldig og løgnaktig, elsker oppmerksomhet og blir veldig glad hvis jeg legger ut et bilder av ham på sosiale medier.
Sist han dukket opp på Facebook, var på Pointe des Almadies på Kapp Verde-halvøya i Senegal, Afrikas vestligste punkt.
– Folk klager over av verden er blitt så globalisert, og at alle er blitt så like, men det er ikke sant. Selv om folk går i jeans og drikker Coca Cola over hele verden, er det bare ytre faktorer. Det er fortsatt store kulturelle forskjeller. Verden er kanskje mer mangfoldig og full av ulikheter enn noensinne. Det er fortsatt mye å oppdage og ikke vanskelig å finne steder utenom turistflommen. Reis til Kanariøyene, men velg en av de små øyene uten så mange turister. Dra utenom sesong, og du er nesten alene. Jeg var i Napoli i vinter og hadde Pompeii nærmest for meg selv.
For en som har lett for å kjede seg, er Norge fredelig og vakkert, men når hun kommer hjem fra Oman gleder hun seg faktisk til å være i Oslo en stund. Men det er jo en andedam.
– Det er lenge siden jeg sluttet å se på Dagsrevyen. Jeg ble bare irritert. Der er litt som å se «Norge Rundt». Vi liker å tenke at det som blir presentert er representativt for det som skjer i verden, men det er selektivt hva som når nyhetene. Over halvparten av alle terrordødsfall i verden i fjor, fant sted i Sahel-regionen i Afrika. I Etiopia ble flere hundre tusen mennesker drept i Tigray mellom 2020 og 2022. Det er sånt vi sjelden hører om.
Ved et veiskilt:
HELT PÅ GRENSEN: Verdens mest forræderske vei, står det på skiltet. – Noe av det farligste man kan gjøre, er å sitte på i bil og på motorsykkel. Det hender at jeg er kommet i skade for å google ulykkesstatistikken, sier Erika. Foto: Privat
Foran et bygg i fjellsiden:
TIGERREDET: På en klippe, over 3000 meter over havet, ligger Taktshang som består av sju templer og er et av de mest berømte klostrene i Bhutan. Foto: Privat
Aldri mer
Erika forklarer trangen til å reise med en rastløshet som ligger i familien.
– Moren min reiste en del før hun fikk meg da hun var 20. Søsknene mine reiser, og broren min dro på utveksling til Frankrike akkurat som meg. Rastløsheten blir ikke noe mindre av å reise, og jeg som flyr så mye lever ikke akkurat et Co2-nøytralt liv.
Den første gangen hun dro på en ordentlig lang rundreise alene, dro hun til India, gikk ned 10 kilo og lovet seg selv – aldri mer.
– Det var ikke noe gøy å reise rundt for moroskyld. Man følger Lonely Planet, møter andre backpackere og spiser pannekaker sammen til frokost. Etter det har jeg reist med et mål og en mening. Det gir meg en grunn til å snakke med folk, men det jeg gjør, kommer ikke av seg selv. Du kan ikke få både trygghet og eventyr, det er prisen jeg betaler.
Sammen med en soldat:
I KRIGSSONEN: Planen var en bok om Ukraina, og i Donetsk møtte Erika en soldat som egentlig var historieprofessor. Foto: Christopher Nunn