En vindruehøsters jomfrutur
Av: Pernille Mo
Sent i august får jeg e-post fra Domaine Michelot i Meursault i Frankrike: «Vindruene er modne, høstingen begynner om tre dager!» Jeg meldte meg på for noen uker siden, og har ventet spent på klarsignal siden. Da er det bare å bestille togbillett, og komme seg av gårde. Jeg tar med klær som kan bli skitne, gode sko, støvler, regnjakke, solhatt og solkrem. Jeg må være klar for alt.
Jeg ankommer vingården, et digert steinhus, hvor jeg får hilse på familien Mestre. Far er daglig leder, mor eier, sønnene står for produksjonen. Domaine Michelot har vært i familien i seks generasjoner, og begynte å vokse betydelig på 60-tallet. Jeg får utdelt et lite rom med utsikt og en spansk romkamerat før vi blir invitert på aperitiff i hagen.
Aperitiff før lunsj er tradisjon.
Dagen etter ringer vekkeklokken kl. 05.30. Nå er det frokost. Det U-formede langbordet i spisesalen er dekket på med suppeboller, kurver med oppskårede baguetter og syltetøyglass. Den underlige oppførselen til eks-kjæresten min ved frokostbordet gir plutselig mening: Man drikker kaffe fra suppebollen og legger baguetten med syltetøyet rett på bordet ved siden av. Og så dyppes baguetten i kaffen! Heldigvis er det alt for tidlig på morgenen til at jeg orker å protestere. Klokken 06.45 skriker prosjektleder Chantal «AUX CAMIONS» (til minibussene), og hvis du ikke er klar blir det månelyst. Det lærte jeg dag én.
Mersault sentrum.
Mersault ligger i hjertet av den velkjente Bourgogne-regionen midt imellom Paris og Lyon. Denne landsbyen er én av tre appellasjoner i «det gyldne triangel» i Bourgogne, sammen med Chassagne Montrachet og Puligny Montrachet, hvor det sies at man finner noen av verdens fineste viner. Den lille appellasjonen i Mersault er bare 2 ganger 2 km, og produserer hvite Chardonnay- og røde Pinot Noir-druer. Hvitvinene herfra er fyldige og intense med mye smak av eik. De har mye syre og er nokså søte. De røde vinene er runde med noe fruktig sødme.
Solen sniker seg langsomt oppetter horisonten mens vi kjører til dagens første vinranker, bøtte og saks i hånd. Luften er kjølig og frisk, og dette skal vise seg å være den aller beste tiden på dagen. Vi får utdelt en rad hver, og begynner å klippe ned vindruene. Jobben er enkel, dette skal vi gjøre i ti dager fremover. Når bøtta er full, roper du «SEAU!» (bøtte), og en bærer kommer med en diger bøtte på ryggen hvor du kan dumpe druene nedi. Så begynner du på nytt.
Druene vokser langt nede på rankene, og man står konstant i foroverbøyd stilling, med mindre man avveksler ved å sitte på huk. Det tar ikke lang tid før jeg kjenner at kroppen ikke er vant, og stønner høylytt hver gang jeg retter meg opp i ryggen. Jeg henger et stykke bak de andre, og prøver å ignorere min dårlige samvittighet, men Chantal gjør det tydelig at jeg er for treg. Solen steker, ryggen skriker og jeg jobber så raskt jeg kan. Dette er hardt arbeid, og ikke en feriekoloni. Den uslåelige utsikten er derimot god medisin.
Når klokken slår 9 er det heldigvis tid for «le casse-croûte» (matbit, men direkte oversatt: å bryte skorpe). Dørene på minibussene åpner seg, og det er både hvit og rød vin å få i glasset. Jeg takker høflig nei, gomler på eplet mitt, og har aldri følt meg så langt hjemmefra. Jeg legger merke til at Janine, en 82 år gammel dame, er en av de første til å holde ut koppen sin for å få seg en liten tår på morgenkvisten. Janine er fast inventar hos Domaine Michelot, og har vært med på vindruehøsting i over 60 år. «I fjor feiret vi 60-årsdagen min, og fant en flaske fra min aller første vindruehøsting i 1962» forteller hun. Hun passet alltid på at hun hadde ferie i denne perioden, så hun ikke gikk glipp av det. Jeg undrer meg om det lønner seg å være like kort som henne, for det ser ikke ut som at hun har like vondt i ryggen som meg. 60 år med årlig trening kan muligens ha noe med saken å gjøre.
Røde druer er mer klissete enn hvite. Husk: klipp drueklasen, ikke hånda!
Vi suser gjennom den lille landsbyen og ut mot langstrakte vinranker, og tuter når vi ser vindruehøstere fra en annen vingård. «Salut les copains» (hei venner) roper vi idet vi fyker forbi hverandre. I denne perioden er landsbyen stappfull av arbeidere som oss, og stemningen er til å ta og føle på.
Middagene om kvelden er som en seremoni. Det skal sies at aperitiffen har holdt oss gående siden vi kom tilbake fra vinrankene, ellers hadde vi besvimt alle sammen. Måltidet startet alltid med suppe til forrett, og deretter fikk vi et innblikk i ekte fransk husmannskost. Min stakkars spanske romkamerat var veganer, men når all maten var laget med smør og fløte måtte hun kaste inn håndkleet. Tredje rett var alltid et imponerende ostefat. Med min norske oppvekst regnet jeg med at dette var slutten, men så fikk vi tilbud om frukt, og en halvtime senere kom det spørsmål om noen ville ha yoghurt. Det skal sies at vi satt til bords i omtrent to timer, og jeg begynte å få mark i kroppen etter tre kvarter.
Vinrankene kl .07.00.
Selv om hovedoppgaven vår på vingården er å plukke druer, føles det som om å spise og drikke er like viktig. Når vi kjører tilbake til gården for å spise lunsj, er det stappfullt i spisesalen. Vi er svette, skitne, brune (les: solbrente) og vi samler oss nok en gang for å spise. Ulike typer kjøtt og grønnsaker står på bordet, og vi forsyner oss grådig. «Rød eller hvit?» får jeg spørsmål om. Tiden er vel inne for et lite glass, tenker jeg, og svarer hvit. Vi spiser i ro og mak, og avslutter med dessert og kaffe. Gode og mette kjenner vi trøttheten sige på i det Chantal skriker «AUX CAMIONS» igjen. Rakk du ikke å gå på do? Det var dumt. Du kan tisse mellom vinrankene.
Bærerne heller druene over i lastebilen.
Dagene hvor regnet kom og stormen truet, ble vi sendt tilbake til huset. Ståltrådene som vinrankene vokser oppetter er svært farlige å være i nærheten av hvis lynet slår ned, og uhellet sies å ha vært ute ved tidligere høstinger. I svært unorsk ånd kler vi ikke på oss regnklær og fortsetter å jobbe, men vi får ettermiddagen fri. Vi benyttet anledningen til å få omvisning i vinkjelleren og være med på vinsmaking omringet av støvsamlende flasker.
Flasker til vinsmaking.
Wineglobes.
Vi får også se hvordan vinen blir produsert, bare en liten gåtur nedi gata. Vi går gjennom hele prosessen, og starter med å se druene vi har plukket bli sendt inn i en maskin for å skille druesaften fra skallet. Deretter transporteres saften inn i gigantiske tanker. Nede i kjelleren foregår gjæringsprosessen i Wineglobes, runde beholdere av glass. Her kan man følge med på gjæringsprosessen utenfra, og vi får lukte på hvor langt vinen har kommet. Lengre inn i den mørke, fuktige kjelleren står Sandstone Eggs på rekke og rad, hvor vinen lagres etter fermentering. De ser ut som digre dinosauregg, og er minst like høye som oss. Guiden vår forklarer: «Eggene gir vinen en kropp av eik, i tillegg til fruktige egenskaper. De gjør vinen rund og fyldig, da det ikke er noen kanter som forhindrer vinen fra å bevege seg. Færre tanniner og mer terroir! Den får en elegant og fløyelsmyk tekstur, og fremhever druenes aroma uten påvirkning av tre.»
Sandstone Eggs.
Ti dager og syv kutt på fingrene senere var tiden endelig inne for «La Paulée», festen for å feire at høstingen er over. Kollegene mine er ugjenkjennelige med rent hår og pene klær, og vi får servert champagne og småretter i hagen mens kokken lager paella i den største pannen jeg noen gang har sett. Nå spares det ikke på noe, og hverdagskosten er byttet ut med det beste Frankrike har å by på. Små ostesuffleer, quicher og østers sirkulerer blant oss på gresset. Kveldens høydepunkt er Domaine Michelots egen hvitvin fra 2018, som vi får servert til paellaen. En gylden farge, fruktig nese og smak av eik, smør og vanilje. Til den dag i dag har denne vinen endret hva jeg ser etter i en hvitvin, og min modnende smak har tæret på lommeboka.
Dagen etter en heidundranes fest, er tiden kommet for å reise hjem til Paris. Sjenerøse som de er, familien Domaine Michelot, får jeg med meg en flaske av gårsdagens fantastiske hvitvin, en rød Pinot Noir fra samme år, og en flaske Marc, en druebrennevin som destilleres av pressrester fra vinproduksjon, som takk for slitet. Sist, men ikke minst, får jeg også en sjekk (ja, du leste riktig, i Frankrike bruker de fortsatt sjekk) med lønn for arbeidet. Det er lommerusk å tjene, og det var mye tyngre enn jeg hadde forestilt meg. Forvirret, glad og i bakrus drar jeg min kos, og tenker at dette har vært en opplevelse for livet.