top of page

En fransk-norsk matkulturkollisjon

For syv år siden flyttet jeg til Paris; en drøm jeg hadde hatt i flere år. Jeg så for meg å jobbe på en fortauskafé ved Notre Dame og bo i et lite chambre de bonne i sjette etasje helt alene, og drikke rødvin og spise ost til middag. Det var en drøm om frihet, om å reise bort fra alt jeg hadde vært, og oppdage et nytt liv et annet sted. Det viste seg at virkeligheten ikke var så ulik det jeg hadde sett for meg, men at jeg hadde mye mer å lære om matkulturen ut over brie og billig rødvin.

Tekst og bilder av Pernille Mo

Jeg fikk jobb i en klesbutikk i Palais Royal. Butikken var knøttliten, hadde to kvadratmeter bakrom og et enda mindre toalett som ikke fungerte. Rommet ble derfor brukt som lager. Uten plass til å spise lunsj ble vi nødt til å spise utenfor arbeidsplassen, men å sitte ved fontenen i hagen i Palais Royal og spise pastasalat fra supermarkedet ga mersmak. Jeg fikk til og med Ticket Restaurant av jobben hver måned, kuponger som jeg kunne bruke i restauranter og matbutikker for å kjøpe mat. Det franske systemet oppfordrer virkelig til å spise godt. Jeg hadde ingen grunn til å klage. Jeg hadde akkurat flyttet til verdens vakreste by, og hadde både jobb og leilighet.

Jeg visste lite om hvor vanskelig det var å faktisk få leilighet i Paris. Jeg hadde skypet med en fransk jente da jeg fortsatt bodde i Oslo, og hun tilbød meg et rom i leiligheten som hun leide ut (ulovlig). Jeg hadde vært heldig. Å finne leilighet i Paris er som en fransk triangle of sadness; man må ha fransk bankkonto for å få leilighet, og man må ha en adresse for å få bankkonto. I tillegg må man ha en jobb for å bevise at det er penger på kontoen til å betale husleie. Jeg hadde åpenbart englevakt i min franske oppstartsfase.

 

Jeg delte leilighet med en fransk klesdesigner som klaget over at kjæresten hennes var for tilgjengelig og kjedelig, og at hun savnet eksen sin. Det virket som jeg hadde flyttet rett inn i en melodramatisk klisjé. En dag kom hun hjem fra jobb mens jeg spiste middag og spurte: “Tu mange avec les poules?” (Spiser du med hønene?) Klokka var rundt seks, og jeg forsto at mine norske vaner ble sammenlignet med middagstiden til et eldrehjem.

 

Jeg lærte raskt at i motsetning til norske middagsvaner, besto den franske varianten av flere etapper. Først og fremst (og viktigst) starter man med en aperitiff. Typisk en øl, panache (øl + limonade) og grenadine (saft) til barna. Aperitiffen kan starte en gang mellom 18 og 19, og vare i en time eller to, eller hele kvelden. Mange “middager” har faktisk vært en eneste lang apero hvor vi bestiller en planche (planke) med oster, pateer og skinker på deling.

Hvis man derimot kommer seg videre til middag, får man for eksempel en salat til forrett, kjøtt til hovedrett og deretter et utvalg ost. Med brød, selvfølgelig! Baguetten og surdeigsbrødet er glutenet som holder franskmennene sammen, og skal nytes til alle retter! Det absorberer olivenoljen fra salaten, dyppes i sausen fra Boeuf Bourgignon og knaskes som kaniner spiser gullerøtter mellom alle munnfuller. Selv Croque Monsieur (ostesmørbrød med bechamelsaus) med chips serveres med brød. Et ekte fransk metamåltid.

 

Den lille norske magen min har ikke plass til brie og camembert etter to øl, oliven og peanøtter, forrett og hovedrett. Er dette limet som skal holde alt sammen i magen og sørge for at det ikke drar noe sted? Jeg smaker som regel høflig på en bit likevel. Ostene er jo så gode! Så kommer heldigvis dessert, min favoritt. Jeg glemmer aldri da min bergenske onkel fortalte at sukkeret i desserten lager plass i magen og gir en bedre metthetsfølelse. Det er en av mange grunner til at jeg ofte sier ja til dessert.

 

Da jeg en høst fikk jobb som vindrueplukker i Bourgogne spiste vi alle måltider rundt langbord i time etter time. I dette huset stoppet det derimot ikke med desserten. Kokken ropte etter middag “Qui veut du yaourt?” (Hvem vil ha yoghurt?) og folk rakk opp hånda. Yoghurt? Nå? Jeg takket nei. Plutselig kom det skåler med frukt på bordet. Jeg var forvirret, mett og rastløs. Jeg vokste opp med tre pannekaker med bacon og sukker før jeg ti minutter senere sprang opp trappa for å ta på Taekwon-do-drakten før trening. Heldigvis ble det ofte petanque-turnering i de sene nattetimene i Bourgogne, etter vi alle hadde sittet i hva som føltes som ni timer til bords.

 

Hvordan franskmennene finner samtaleemner nok til å sitte så lenge til bords er fortsatt et mysterium for meg, selv etter syv år. Det skal derimot sies at de er glade i å prate om mat. Hva de har spist, hva de spiser nå, og hva de skal spise i fremtiden. Frankrikes matkultur siver ut av porene til innbyggerne, som et resultat av å ha fått det inn med morsmelka.

 

Jeg må inrømme at disse måltidene, selv hvor eviglange de kan føles, skaper en unik følelse av samhold som jeg bare kan sammenligne med da jeg var på leirskole på Mjuklia som barn. Det samme rommet, samme bordet, samme folkene til tre måltider hver dag har en sammensveisende effekt enten du vil det eller ikke, og man skaper minner for livet, uansett hvor rastløs og utålmodig den norske kroppen blir. Disse rutinene knytter oss til hverandre.

 

Franskmennene er åpenbart flinke til å ta seg god tid. Til tross for at Paris er en stor by fylt med dresskledde menn med stresskoffert, er restaurantene stappfulle mellom klokka ett og tre. Det er vanlig å velge en formule, altså forrett + hovedrett, eller full pakke med dessert til slutt. Kontrasten til den svette matpakka på pulten har aldri vært større. En varm lunsj, et glass vin og en espresso for å runde av måltidet sender meg inn i en tilfreds og effektiv arbeidsflyt. Jeg blir derimot litt nostalgisk når jeg tenker på matpakka mamma lagde til meg til skidagen på barneskolen, for da fikk vi ha med termos med kakao. Uansett hva som var i matpakka smakte det godt med kakao etter timevis ute i kulda med bakglatte ski. Jeg hatet skitur. Jeg husker en gang jeg åpnet matpakka og fant ansiktet til Kong Harald av rødbeter på leverposteien. Mamma vet ikke hvordan det skjedde, og sier at hun ikke gjorde det med vilje. 

Frem til 1920-tallet kunne norske skolebarn få varmmat på skolen, men fattige familier hadde ikke råd til å betale for det. Sjefen i skolehelsetjenesten og professor i hygiene, Carl Schiøtz, fant at grovbrød, melk, rå grønnsaker og frukt var en fin måte å få barn i Oslo til å spise sunt på. Dette var starten på matpakka, et alternativ som alle hadde råd til og som skulle gjøre barna “naturlige”. Alternativet til matpakka på ungdomsskolen var ut fra min erfaring en pakke rosinboller og en kartong Litago som guttene i klassen min levde på, usikre på hvorfor de hverken hadde energi eller motivasjon til å holde seg våkne i mattetimene. Schøitz hadde dratt seg i håret.

 

Skolene i Frankrike serverer tre eller fire retters lunsj til barna, og menyen publiseres på tavla utenfor skoleporten så alle kan ta en titt. Forrett, hovedrett, ost og dessert. De fokuserer på økologiske råvarer og mye frukt og grønt. Disse smårollingene spiser mer dekadente lunsjmåltider enn de fleste i Skandinavia!

I min nye parisiske jobb måtte vinteren også komme, og regnfulle og kalde dager gjorde meg nødt til å spise på restaurant hvis jeg ikke ville sitte utendørs i kulden. Heldigvis lå jobben rett ved Rue Saint Anne, en legendarisk gate med autentiske japanske og koreanske restauranter. Det var alltid mulig å finne en rimelig bolle ramen for å holde varmen, og ikke være for irritert over at vi ikke hadde pauserom tilgjengelig. Det første halvåret bestod av mange gråtkvalte telefonsamtaler til mamma mens jeg slurpet i meg de japanske nudlene og klaget over stresset ved å bo i et land hvor jeg ennå ikke snakket språket. Kulturforskjellene føltes store.

 

En positiv overraskelse i mitt nye hjemland var at franskmenn bruker kafeer, barer og restauranter som sin egen stue. Det vil si to ting: De legger minimalt med tid og penger i å innrede hjemmene sine, og de tilbringer mesteparten av tiden sin ute. Det er lettere å føle seg integrert ute blant folk, og som ny i Paris var dette en erfaring av gull. Med to millioner innbyggere i den overraskende lille byen står kafebordene tett i tett på uteserveringene, og kelnerne må ofte dra bordet helt ut for at folk skal få sette seg. På en fullsatt kafé føler jeg meg sjelden alene. Vi lever livene våre side om side. Som interiørinteressert nordmann har jeg blitt overrasket over noen franske hjem. I motsetning til stereotypene som sier at franskmenn ikke er renslige, er ofte leilighetene plettfrie, men en sliten madrass på gulvet og én og en halv kaffekopp i skapet er ikke nok til å innrede et funksjonelt og koselig hjem.

 

“Å flytte til et nytt land er litt som å spise en elefant” skrev mamma til meg i noen måneder etter jeg flyttet. “Du må ta en bit om gangen”. Etter syv år har jeg spist mange elefanter. Som et resultat av alt jeg har lært har jeg fått et nært forhold til maten jeg spiser, de jeg spiser den med og lært meg å ta god tid til å nyte den. Jeg ser den norske kulturen fra utsiden, og har friheten til å lage min egen hverdag med inspirasjon fra både norske og franske matvaner. Men når alt kommer til alt er jeg er født med grovbrød med leverpostei i hånda, og det kommer aldri til å endre seg. Ikke engang i verdens vakreste by.

bottom of page